Særskilt vern av friluftsområder i Oslomarka etter ... - NINA

NINA Rapport 664
Vedlegg
Vedlegg 1
Side 43-45 i 2008–2009 Ot.prp. nr. 23 Om lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven)
Til § 11 Særskilt vern av friluftslivsområder
Bestemmelsen gir en egen hjemmel og nærmere rammer for å verne spesielle områder i
Marka med friluftsliv og naturopplevelse som verneformål. Verneformålet er dermed forskjellig
fra for eksempel naturvernlovens verneformål som er naturmangfold. De områdene som vil
kunne vernes etter § 11, vil generelt ikke kvalifisere for vern som naturreservat etter
naturvernloven. Dette skyldes at kriteriene for vern etter naturvernloven er knyttet til naturmangfold
og ikke til natur opplevelsesverdier. Markaloven § 11 har likheter med friluftsloven §
34 (Friluftsmark), men gjelder både privat og offentlig grunn.
Første ledd første punktum gir av hensyn til friluftslivet Kongen hjemmel til å verne områder
som friluftslivsområde. Med bruken av begrepet «områder» er det ikke satt en nedre eller øvre
grense for størrelsen på områder som kan vernes. Både større og mindre områder kan derfor
vernes i henhold til denne bestemmelsen. For at bestemmelsen om særskilt vern skal komme
til anvendelse, må det være tale om et område som på grunn av naturopplevelsesverdier har
særskilte kvaliteter for friluftslivet.
Til sammenligning er det naturfaglige grunnlaget for opprettelse av naturreservater i skog med
hjemmel i naturvernloven at man gjennom kartlegginger har dokumentert en rekke ulike delkriterier
som er viktige for biologisk mangfold. Typiske delkriterier som dokumenteres er en kombinasjon
av kvantifiserbare størrelser, for eksempel påvist antall rødlistearter i området, og
skjønnsmessige kriterier som for eksempel at området har en skogtype som er sjelden i regionen.
Kriteriene som benyttes ved skogvern etter naturvernloven er utviklet over lang tid. Det er også
betydelig grad av faglig skjønn knyttet til vurderingen av et områdes verneverdi, både hva gjelder
delkriterier og totalvurderingen av området.
Selv om kriteriene for særskilt vern etter markaloven nødvendigvis blir vesentlig forskjellige fra
kriteriene for opprettelse av naturreservater med hjemmel i naturvernloven, vil prinsippene for
vurderingen langt på vei bli de samme. Også etter markaloven § 11 vil det være nødvendig å
kartlegge det aktuelle området og dokumentere vernekriterier av verdi for friluftsliv og naturopplevelse.
Også her vil det i stor grad være en kombinasjon av både kvantifiserbare og mer
skjønnsmessige kriterier. Også for særskilt vern vil man måtte foreta en samlet vurdering av de
ulike delkriteriene med sikte på en vurdering og klassifisering av området og dets samlede verneverdi.
Følgende kriterier skal legges til grunn ved vurderingen av om et område skal vernes etter §
11: For det første skal det legges vekt på områdets preg av å være urørt og naturlig. I denne
forbindelse må det kartlegges hvilke inngrep som finnes i området, herunder hogstinngrep, bebyggelse,
bilveger og kraftlinjer. Videre må man vektlegge områdets særpreg. Det vil måtte
legges vekt på om området avviker fra omgivelsene og fremstår som «spennende og trolsk».
Av betydning vil være områdets preg av å være vilt, ved at det for eksempel er store sprang i
topografien, ville juv og revner, markerte former i terrenget, markante trær m.v. Det skal videre
legges vekt på områdets variasjon, mangfold og kompleksitet, herunder vekslingen mellom
skogrommenes størrelse og form. Det skal legges vekt på vekslingen mellom bratt og flatt terreng,
mellom trær og undervegetasjon, lune og forblåste steder, tett skog og utsiktspunkter,
variasjon mellom sluttet gammelskog og naturlige åpne områder og variasjon i trærnes alder
mv. Det skal videre legges vekt på naturlige landskapsrom uten forstyrrende inngrep. For vurderingen
vil det også være viktig å kartlegge forekomsten av store og små landskapsrom av
76