Innhold

Perigeumdriften er null ved en bestemt
inklinasjon, i = 63.4 grader, som tilsvarer
Trondheims breddegrad, for alle verdier av a, r
og e. Det betyr at apogeum og perigeum ved
denne inklinasjonen vil ligge fast. Denne
verdien for inklinasjonen benyttes også i de
forskjellige baner av Molniya typen, som vist
på Figur 2‐21.
28
Denne banetypen er alt opp etter en serie
satellitter som ble brukt av Sovjet‐Unionen for
dekning av nordlige strøk. USSR valgte av flere
grunner ikke den geostasjonære bane for sine
første kommunikasjonssatellitter.
Utskytingsbasen Baikonur ligger på 40 grader
nord, og den var derfor et lite effektivt
utgangspunkt for geostasjonære satellitter.
Det ville kreve ekstra drivstoff å ta ut den Figur 2‐21 Satellitter med 63,4 grader inklinasjon
store baneinklinasjonen som den høye
breddegraden for oppskytingsstedet resulterte i. Dessuten var det mange bosetninger ved
høye breddegrader som ville få lave elevasjonsvinkler til de geostasjonære satellittene. Det
ble derfor utviklet et system basert på satellitter i baner med høy inklinasjon, for å kunne gi
god dekning av de nordlige områdene, og med
høy eksentrisitet, for at satellitten skulle
"tilbringe" mesteparten av sin tid over disse
områdene.
Omløpstiden ble dessuten valgt slik at
satellittene skulle være geosynkrone, altså ha
en omløpstid som var synkronisert med
jordrotasjonen. Dermed ville den kurven som
beskriver bevegelsen av satellittens fotpunkt,
banesporet, ligge fast på jordoverflaten. For
Molniya‐systemet ble omløpstid T valgt lik 12
timer. Det bestemmer verdien for den lange
halvaksen.
Eksentrisiteten velges slik at vinkelbevegelsen
ved apogeum tilsvarer vinkelhastigheten for
jordrotasjonen. Det sikrer at satellitten står
mest mulig fast i forhold til jordoverflata.
Figur 2‐22 Molniyasatellitten