Innhold

50
En detektor på det motroterende antennesystemet vil angi når det peker mot jorda, og det
skal være sentrert i forhold til de signalene som er vist på Figur 5‐8.
Den største fordelen med rotasjonsstabilisering er at metoden er enkel. Det er ingen aktive
komponenter som kreves, bortsett det vil være nødvendig med en viss kontroll av
akseretning og rotasjonshastighet.
En ulempe er overføring av signaler av forskjellig slag mellom det roterende
antennesystemet og selve satellittplattformen. Det hadde i prinsippet vært mulig å la hele
nyttelasten rotere sammen med antennesystemet. Da ville det være tilstrekkelig å overføre
effekten, for eksempel som likestrøm via sleperinger. Dette ville redusere treghetsmomentet
om hovedaksen så mye at det ikke er praktisk gjennomførbart. Motordrift av den
motroterende delen er også en teknologisk utfordring med tanke på levetid og
driftssikkerhet.
Hovedulempen med rotasjonsstabiliserte satellitter er begrensning i effektforsyning fra
solcellepaneler. Solcellene plasseres rundt satellittkroppen, og maksimalt 1/ ‐del av de
belyses til enhver tid. En mulig løsning ville være å øke diameteren på satellitten. Det ville
også forbedre stabiliteten, men her er begrensningen diameter i lasterommet på rakettene
som skal sende satellitten i bane.
5.6 Gyrostabilisering
En annen mulighet var å lage satellitten lengre, men dette ville føre til økning av
treghetsmomentet om andre akser og føre til stabilitets‐
problemer. Her er det mulig å vente med å trekke ut
forlengelsen at de sylindriske solcellepanelene til satellitten er
kommet i stabil tilstand i ønsket bane og så starte en gyro som
"kunstig" øker treghetsmomentet om den ønskede aksen, som
er rotasjonsaksen. Dette har vært gjort for flere satellitter.
Teknikken med rotasjonsstabiliserte satellitter har vært utviklet
langt, og er blitt brukt for store kommunikasjonssatellitter, blant
annet for Hughes plattform 376. Siden treghetsmomentet for et
gitt hjul er proporsjonalt kvadratet av omdreiningshastigheten,
og siden en ønsker så lav masse som mulig innenfor et
begrenset volum ønsker man så stor omdreiningshastighet som
er forenlig med effektforbruk og driftssikkerhet. Slike hjul kan ha
rotasjonshastigheter på typisk 3000 til 4000 omdreininger per
minuttet. En ulempe med slik stabilisering er at hvis gyroen
stopper så vil satellitten “gå i spinn”.
Figur 5‐9 Gyrostabilisering