Innhold

48
5.4 Satellitt med enkel rotasjon,
rotasjonsstabilisering.
Den første form for retningskontroll som ble benyttet var
basert på et dynamisk prinsipp som sier at hvis satellitten er
mekanisk stiv og ikke påvirket av ytre krefter vil en stabil
tilstand være rotasjon om den aksen som har høyest
treghetsmoment. For geostasjonære satellitter ville da
rotasjonsaksen være parallell jordaksen.
Kommunikasjonssatellitten Telstar fra 1962 var kuleformet,
men hadde rotasjonsstabilisering.
Det ble etter hvert vanlig å gi satellittene en tønneform, Figur
5‐4, ikke minst for å få større areal med solceller. Kravet var
altså at treghetsmomentet om sentralaksen i sylinderen var
det høyeste. For Meteosat var det mulig å kombinere
rotasjonsstabilisering med registrering av jordoverflata.
Hver gang satellitten roterer registreres ei stripe av bildet,
og for hver omdreining senkes detektoren litt slik at den
neste stripe av bildet kan registreres.
De første telesatellittene var også rotasjonsstabiliserte, og
de ble utstyrt med en antenne som sendte effekten i en
vifteform rundt rotasjonsaksen. Da ville nødvendigvis en
stor del gå ut i verdensrommet og dermed være tapt. Dette
var tilfellet med Intelsat II, som ble brukt til telefontrafikk
mellom Europa og USA.
Figur 5‐4 Telstar
Figur 5‐5 Spinnstabilisert ("spinner") satellitt
Det var en stor forbedring av effektiviteten da satellittene kunne utstyres med et
antennesystem som roterte i motsatt retning med samme
hastighet slik at det var kontinuerlig rettet mot jordkloden.
Figur 5‐6 viser en såkalt “despun” plattform som blant annet
ble benyttet i etterfølgeren, Intelsat III. Med et antennesystem
kontinuerlig rettet mot jordable overførings‐kapasiteten økt
betraktelig.
Senere er antennesystemene utviklet videre og blitt stadig mer
avansert, men kravet har vært at de har en nøye kontrollert Figur 5‐6 "Despun plattform
motrotasjon som holder pekeretningen fast. En stor
teknologisk utfordring er å overføre signalene i adskilte kanaler med minst mulige tap
mellom en roterende satellittplattform og et motroterende antennesystem. Typisk
omdreiningshastighet for å oppnå tilstrekkelig gyroskopisk stivhet er 60 til 120 omdreininger
per minutt