Stadig mindre omsorg! - Seniorsaken

More documents

Recommendations

Info

Side 18 TO GANGER ENKE - Jeg trives i motbakke – da går det jo oppover. 79-åringen bobler av energi, smilet sitter løst, hennes klokskap og eleganse er slående. Hun ser ut som en av dem livet har fart særdeles pent med, men… Tekst: Merethe Kvikne. Foto: Tore Henning Larsen … kartet stemmer ikke alltid med terrenget. Turi Wang Ljungqvist har mistet to ektemenn. Første gang hun ble enke, var hun alene igjen med tre små jenter mellom syv år og ni måneder. Andre gang mistet hun sin mann litt etter litt. Han fikk Alzheimer da han var 70 år gammel og syknet hen i ni lange år. Han gikk bort for fem år siden. Turi har taklet sorgen, savnet og motgangen på forbilledlig vis. Og ikke bare det. Hun øser av sine erfaringer, så de kommer andre som sliter til gode. – Vi er jo mange i samme båt, hun smiler varmt, - derfor må vi komme sammen og støtte hverandre. Turi Wang Ljungqvist arrangerer musikkkafé for demente og deres pårørende en gang i måneden. Hun holder foredrag om å være pårørende og om sorg, og er sosialkontakt i veteranklubben som hun startet før egen pensjonsalder. Hver fjerde uke lager hun mat sammen med nye landsmenn og asylsøkere. Hun sitter (selvfølgelig) også som varamedlem i bydel Frogner seniorråd. Kjepphester er demenssaken og avlastning for dem som tar ansvar for sine syke og gamle. Videre har hun sittet 6 år i styret i DiO (Dementes Interesseorganisasjon) og er mannekeng i Frogner pensjonistforening fra tid til annen. I 2003 ble hun belønnet med Frogner Bydelspris, i 2006 fikk hun Demensprisen. Fruen svømmer og trimmer to ganger i uken også, for hun er overbevist om at god fysikk gjør oss – unge som gamle – positive og mentalt sterke. Musikkafeen arrangerer hun i den gamle sveitservillaen Schafteløkken i Oslo. Hun får kjente personer til å opptre mot en symbolsk godtgjørelse. Demente responderer på sang og musikk, det gir dem glede, selv om de noen timer etter arrangementet ikke husker noe som helst av det de har vært med på. – Da vi engasjerte et fyrverkeri av et tangopar fra Argentina, satt pasient- ene som fjetret. Det var for dem en like fantastisk opplevelse der og da, som det var for oss andre. Men vi glemmer det jo aldri… Optimismen, livsgleden, energien og sjenerøsiteten henter Turi fra sin bakgrunn og oppvekst i Oslo. Moren var <strong>omsorg</strong>sfull men pessimistisk. Hennes kunstnerfar sa alltid: ”Det ordner seg”. Hun lærte tidlig at faren hadde rett. I 1948 tok hun artium på Hegdehaugen skole, så fulgte sekretærlinjen på Oslo Handelsgymnasium – slik de fleste av byens unge damer utdannet seg den gang. Opplæring i søm fulgte på Märthaskolen, deretter lærte hun seg engelsk stenografi samt matlaging hos Lolly Ræstad. Med dette var hun godt kvalifisert som husmor og sekretær etter datidens krav. I1955 giftet hun seg med Asbjørn Vedlog, et ekteskap som ga dem tre døtre. Mannen hennes drev den populære Herregårdskroen i Frognerparken. Da han døde av kreft i 1964, måtte hun ta over driften. – Jeg hadde så mye å gjøre at jeg ikke fikk tid til å gråte og sørge. Men en dag jeg satt på trikken på vei til jobben, så jeg en som satt og leste dødsannonser i avisen. Da strømmet tårene på. Arbeidet var krevende, barna trengte henne, moren hennes var evig bekymret og sa ”dette greier du aldri”. Men farens ord om at ”det ordner seg” ringte i hodet hennes. Hun måtte holde problemene i sjakk. Hun hadde lovt sin Asbjørn at hun ikke skulle gi slipp på Herregårdskroen. – En dag kom noen venner og kollegaer
fra Esso, hvor jeg jobbet før jeg fikk barn, på besøk. De lurte på om ikke jeg ville begynne hos dem igjen. En av dem var min ungdomskjæreste, Tore Ljungqvist. Turi tenkte seg godt om og bestemte seg for å overlate Herregårdskroen til bestyreren og satse på trygghet og fast inntekt i Esso – til beste for barna. Tore som jobbet med data i samme firma, kom stadig på besøk til dem og tilbød seg å fikse praktiske ting, ”mannfolkjobber” hun ikke klarte selv. – Han var en fin og klok mann, som hadde et kort, barnløst ekteskap bak seg. Tore nærmet seg døtrene mine med stor varsomhet. En av dem gjorde sitt beste for at han ikke skulle trives hos oss, noe hun har angret på senere. Hans taktfullhet ble belønnet, han vant ungenes tillit og hjalp dem med matteleksene og delte sin glede for dans og jazz med dem. Tore og Turi var samboere lenge, de giftet seg først i 1986, hos sorenskriveren på Eidsvoll. Da de kom ut etter seremonien, hadde jentene til Turi dekket opp panseret på en stor bil med champagne og kake. Det ble månedens begivenhet på Eidsvoll. ”Vafler og sambusa” er et matkurs for nye nordmenn. Det finner sted på Kampen i multietniske bydel Gamle Oslo. Deltakerne kommer fra 20 forskjellige land. Turi elsker å lage mat og har alltid gjort det. – Enten jeg spiser alene, eller skal ha gjester, lager jeg skikkelig og god mat. Jeg koker kraft og gjør alt helt fra bunnen av, halvfabrikata er bannlyst hos meg. Det gir livskvalitet å spise god mat, selv når man er alene. På matkurset lærer vi utrolig mye av og om hverandre. Jeg har fått smak på eksotisk mat jeg ellers aldri ville ha hørt om. Det er så spennende og morsomt. De andre var skeptiske da det ble min tur til å kokkelere for dem, for jeg serverte bl.a. torsketunger. Det var det flere som hadde vondt for å svelg. I seks år drev Turi Wang Ljungqvist en kafé på Madserud Sykehjem for beboerne, deres pårørende og vanlige turgåere. Det ble forløperen til arrangementet på Schafteløkken i dag. Alt skjer på fri- villig basis, hun får ingen støtte fra by- delen og må hente sponsorer fra næringslivet og organisasjoner. Det er hun blitt ganske god til etter hvert. Sist jul ga hun seg selv pc i julegave. Nå er det internett og kommunikasjon med kontaktnettet som opptar henne. At jeg har klart meg uten dette forstår jeg ikke, sier hun. Hvor hun henter all sin energi og sine krefter fra, vet hun godt. – Jeg får så mye gnist av å gjøre noe for andre! Om sorg forteller Turi Wang Ljungqvist i sine foredrag at hun har opplevd tre typer sorg ved å miste en hun var glad i. Hun trodde ikke livet var verd å leve lenger, da hennes ungdomskjæreste falt for en annen. Den sorgen kjenner de aller fleste seg igjen i. Pur unge mennesker har jo ingen idé om alt det fine livet kan ha i vente til dem. Den neste var da hennes første mann fikk konstatert kreft med spredning og døde i løpet av et halvt år. Tapet føltes kolossalt og katastrofalt. Men hun fikk enormt god støtte og oppmerksomhet fra familie og venner. Alle i hennes nettverk bekymret seg for hvordan det skulle gå med henne og de tre små jentene, både økonomisk og mentalt. Og de viste henne det. Oppmuntringer, besøk og blomster kom strømmende på, og alt sammen varmet. – Heldigvis slapp jeg å bekymre meg for økonomien. I denne perioden så jeg sannheten i ordtaket ”Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg”. Mitt nettverk hjalp meg helskinnet gjennom savnet av Asbjørn. Så kom Tore inn i hennes liv. Gnistene fra de lystige ungdomsårene blusset. De ville dele resten av livet med hverandre. De rakk akkurat å legge planer for pensjonisttilværelsen sin, da han ble rammet av Alzheimer. Da opplevde Turi en tredje form for sorg. – Venner og kjente trakk seg vekk fra oss. Jeg ville ha Tore hjemme, og mange syntes han var så forandret og tung å føre en samtale med at de holdt seg borte. Fra tid til annen fikk jeg telefon fra venner som spurte ”hvordan går det med ham?” Ingen spurte hvordan jeg hadde det – eller ville vite hva jeg hadde å slite med oppi dette. Det gjorde vondt. Fra dag én var Turi åpen om mannens sykdom, fortalte alle hun hadde i kontakt med hvordan Alzheimer artet seg og hva som krevdes av henne. Hun merket at de fleste ikke ville høre om det, ingen ville delta i den ni år lange ”begravelsen” hun opplevde med Tore. – Det kom ikke en eneste blomsterhilsen til Tore før han var borte, da strømmet det til gjengjeld på. Sorg i forbindelse med demens er åpenbart tabubelagt. Jeg hadde bak meg en sorgprosess som hadde vart i ni år. Jeg tør nesten si det var en lettelse da den var over. Eneste støtte og <strong>omsorg</strong> jeg fikk, kom fra Tores yngre bror og en gammel, god venn. Også de tre døtrene med familier var enestående. For 14 år siden fikk Turi konstatert brystkreft og måtte legges inn på sykehus så fort som mulig. Hun fikk ikke tid til å bli redd og tenke på seg selv, hun måtte jo sørge for at mannen ble tatt hånd om. Han fikk øyeblikkelig plass på et hjem, Turi ble operert – men før hun rakk å komme ut av sykehuset gled hun på badegulvet og brakk ryggen på to steder. – Jeg hadde noe smerter jeg aldri skal glemme, det var helt forferdelig. Med sin ukuelige optimisme kjempet hun seg gjennom kreftbehandlingen og tok opp tråden der hun slapp. Men mannen sin hadde hun ikke hjemme etter dette. Hun satset i stedet på å hjelpe andre i samme situasjon som ham og henne selv. Hennes egen sykdom fikk aldri slå rot i sinnet hennes. I dag tenker hun aldri på at hun har hatt kreft. Hva skal vi gjøre, alle vi som ikke har så mye overskudd, pågangsmot og krefter som Turi Ljungqvist har, når tapet av ektefelle kaster mørke skygger over dagliglivet? Rådene hennes kommer tett som hagl: – Gjør noe for andre, da føler du deg mye bedre med en gang. Oppsøk gamle venner, gå på et sykehjem i nabolaget og les eller snakk med noen av dem som er der. Ta dem med ut på tur, gjerne på steder der de kjenner seg igjen og har gode minner fra. Vær ressursperson for noen som trenger det. Vær alltid åpen om det som plager deg. Ring noen du vet har det vanskelig. Mange skygger banen og blir redde når det er dødsfall i en familie – ring og spør om dere kan snakke sammen. Et kort og en blomsterhilsen er ikke godt nok i slike situasjoner. På sorgforelesningene sine pleier Turi å si: ”Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår. Når du sørger, så tenk på alle dine gleder.”’ – Man må ikke bare sørge for å få tiden til å gå, man må få den til å leve! Turis valgspråk: Gjør noe hyggelig hver dag og vær snill med deg selv! Det har du fortjent og det skylder du den som har gått bort! TO GANGER ENKE Side 19
Page 1 and 2: Senior Veien til bedre selvtillit A
Page 3 and 4: Østersjøperler side 48 Senior mag
Page 5 and 6: “I hine hårde dager med øldrikk
Page 7 and 8: Kirkevergen i Bergen vil vurdere Ma
Page 9 and 10: Den rebalanserer, avgifter, renser
Page 11 and 12: Hvilket sykehjem har Norges stygges
Page 13 and 14: Bilen betyr alt for Mali 81-årige
Page 15 and 16: Seniorsaken Vestre Aker Byrådet i
Page 17: LANGTIDSREISER Vitaltour er Norges
Page 21 and 22: Er dette fremtidens eldreomsorg? To
Page 23 and 24: heller den vågende”, heter det i
Page 25 and 26: Fengselskosten Svar: Du kan ha rett
Page 27 and 28: Hvorfor jobber ikke mormor? Min mor
Page 29 and 30: Ilja C. Hendel har jobbet som fotog
Page 31 and 32: Boktorget spesialtilbud til seniors
Page 33 and 34: trengte både å hentes og kjøres
Page 35 and 36: Gjennom en oldefars briller Jahn Ot
Page 37 and 38: Spiller 33’, 45’ og 78’ Inneb
Page 39 and 40: Stump røyken! Stump røyken! Hørt
Page 41 and 42: Påstander og myter om seniorer Kun
Page 43 and 44: ”Ubuntu” - kunsten å være men
Page 45 and 46: Veien til bedre selvtillit Sliter d
Page 47 and 48: Seniorsaken Bergen har lykkes igjen
Page 49 and 50: Fiskere og fugleentusiater Þnner s
Page 51 and 52: Slik slåss vi! Seniorsaken er en p
Page 53 and 54: Oppgrader til Club Senior medlemska
Page 55 and 56: Våkn opp! Flere tusen å spare på

Stadig mindre omsorg! - Seniorsaken

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?