Stadig mindre omsorg! - Seniorsaken

Side 26 leserinnlegg
Leserinnlegg
Gi meg en kule Jens!
Min mor ønsket seg sykehjemsplass da
hun merket at hun ikke mestret hverdagen.
Hun hadde hatt to slag og en
alvorlig operasjon på eldre dager, og alt
ble vanskelig. Hun mestret ikke døgnrytme
og kunne befinne seg på gaten
midt på natten. Da denne situasjonen ble
så vanskelig at hun hadde hjemmebesøk
5 ganger i døgnet og ble erklært for syk
til kortidsopphold, ba hun oss barna pent
om å søke sykehjemsplass. Vi søkte,
hadde møter med ”arrogante” saksbehandlere
som gav oss inntrykk av å være
ansatt for å unngå at folk fikk plass. De
skulle ordne med kortidsopphold og dagsenter,
men gjorde ikke det de lovet, slik
at vi barna måtte stille opp på kort varsel,
og ordne opp i avtaler som ikke ble holdt.
Vi stiller gjerne opp for mor, men i store
deler av saksbehandlingen erfarte vi at vi
ikke kunne stole på noen. Etter hvert fikk
vi vite at det var en dement avdeling på
Vålerenga, og etter ett år på kortidsavdeling,
fikk vi en plass på den avdelingen.
Vi besøker henne flere ganger i uka for at
hun skal ha noen å prate med og for at
hun skal få seg en tur ut i frisk luft. Vi ser
aldri andre besøkende i mors gruppe. De
andre får da heller ikke brøkdelen av den
stimulans vi forsøker å gi med daglige
besøk fra henholdsvis tre barn, 6 barnebarn
og 6 oldebarn.
Personalet gjør en kjempejobb ut fra forutsetningene,
men de er for få. Det er folk
utenfor sykehjemmene på kontorer som
bestemmer hvem som skal inn og når de
Vi går mot nytt valg
bør flyttes; tilsynelatende uten noen
kontakt med og respekt for den kunnskap
de ansatte besitter. På mors
avdeling har de to beboere som skulle
og burde vært på en somatisk avdeling.
Disse er sterkt pleietrengende krever
nesten alt av de ansatte. Vi pårørende
vegrer oss når vi må forlate avdelingen
etter et besøk, når en ansatt sitter igjen
med seks beboere med så stort behov
for oppfølging og pleie hele døgnet.
Jens (statsministeren) står stadig fram
og forteller om alle millionene som er
lagt i helsesektoren, og flere nyansatte.
Hvor er de? Vi ser ingen. Forsvinner de
i byråkratiet som ligger som en enorm
uoverkommelig ”buffer-sone” mellom oss
og politikerne?
Svigermor døde på et sykehusbad etter
to års opphold i en sykehuskorridor med
Alzheimer. Vi gikk i flere år på sykehjem
og besøkte svigerfar, tante og onkel og
så den passive, uverdige tilværelsen
for eldre pleietrengende som var friske
i hodet. Vår far døde i 1997. Han ble
holdt igjen på sykehuset alt for lenge for
at bydelen ikke klarte å skaffe sykehjemsplass.
Sykehuset og vi pårørende
måtte utøve stort press på bydelen den
gang. Det er ikke blitt bedre. Om 20 år
er jeg der selv. Jeg orker ikke å tenke på
det. Jeg har meldt meg inn i Seniorsaken
for å hente støtte. Det rike landet Norge
kan ikke være bekjent av dette. – Nei, gi
meg en kule Jens!
Jeg vil tro at vi seniorer samlet utgjør en gruppe som har en betydelig makt ved
Stortingsvalget, om vi står sammen. Det er mange saker Seniorsaken har kjempet
og fått gjennomslag for, men det ingen grunn til å hvile på laurbærene.
Vil det være en idé før partiene fremmer sine programmer for valget i 2009 at
Seniorsaken setter frem 3-5 viktige saker som de krever svar på, og som da partiene
vil forplikte seg til spesifikt å ta inn i sine programmer. Dermed vil vi få en mulighet til
å eliminere partier som er imot, eller som på sedvanlig politisk språk vegrer seg for å
snakke direkte. Vi er en stor, oppegående og ikke minst ressurssterk gruppe som ved
en slik handling kan stille krav til de folkevalgte som skal styre landet de neste 4 år, og
ikke minst evner å påvirke valget ved vår stemmegivning.
Oddvar T. Jensen, Kopervik
Svar: Det vil vi gjøre. Red.
Samordningsreglene
Etter å ha vært yrkesaktiv i 50 år, gikk jeg
i alderspensjon for vel to år siden. Jeg er
ikke minstepensjonist og blir følgelig ikke
omfattet av deres økning i pensjonen.
Som yrkesaktiv har jeg i alle år betalt min
pålagte skatt med fremtidig pensjonsandel.
På skattseddelen hvert år blir
vi skriftlig meddelt hva vår fremtidige
pensjonsutbetaling vil bli pr. dags dato.
Når vi så kommer til skjells år og alder og
trer inn i alderspensjonistenes rekker, er
det derfor en stor overraskelse og dypt
urettferdig at vi som er gifte ikke mottar
vår rettmessige tilkomne alderspensjon
ubeskåret. På min pensjonsavregning
for juli måned d.å. står det grunnpensjon
med et beløp som er 15 % lavere enn
en 12-delen av kr 70.400,- som er det
nye grunnbeløpet (1G). Videre er også
min tilleggspensjon tilsvarende redusert.
Denne reduksjonen skyldes at jeg er gift
og at min kone fortsatt er yrkesaktiv med
en lønnsinntekt over 2G. Denne prosentreduksjonen
har NAV hele tiden beregnet
av min pensjon. Når vi begge blir
pensjonister, om noen år, vil vi heller ikke
da motta vår rettmessige tilkomne pensjon,
grunnet de såkalte samordningsreglene.
Samordningsreglene er noe som
har tilkommet etter at folketrygden ble
etablert i 1967. Den gang ble det fra myndighetene
skrevet og sagt at det skulle
lønne seg å jobbe og at den som ydet en
stor innsats i hverdagen til fellesskapets
beste, fortjente å beholde fruktene av sitt
arbeide, som en god pensjonsordning
når vedkommende ble alderspensjonist.
Alminnelig rettferdighetssans tilsier jo at
det som er fattet i besluttende organer
skal ha legitimitet i befolkningen og privat
eiendomsrett er en forutsetning for at vårt
norske samfunn skal eksistere. Denne
urettmessighet, som foretas mot alle oss
som ikke er minstepensjonister, forlanger
vi å få reversert. Slik at vår pensjon blir
personlig, som det opprinnelig var tenkt,
og ikke beskåret på finurlig vis under
henvisning til fellesskapet av overivrige
utjevningsorienterte politikere.
Per-Reidar Torp, mottatt som e-post