Nytt norsk kirkeblad nr 8-2005 - Det praktisk-teologiske seminar

velvilje infiserer oss med selvhat og
menneskeforakt, er: ”To not excell is a sin.”
I kirken er denne kommersialiserte og
presterende kulturen kommet særdeles
langt, men da gjerne bak et dekke av
optimistisk entusiasme og from velvillighet.
Vi vil ha såkalt vekst – og teller og
teller. Vi går på kurs for at messene skal
”funke” bedre. Vi evaluerer og evaluerer.
Vi roser og roser. Vi kommuniserer og
kommuniserer – ett eller annet som vi ikke
helt husker. Og vi dør mer og mer inn i oss
selv og vår estetiske og glamourøse velfungerenhet.
Vi er blitt riktig flinke i å gulpe
opp denne verdens bløff om at vi er så
spesielle og at livet skal være så spesielt –
og verst av alt; at det er det spesielle som
gir mening og verdi. Det er ikke slik. Ingen
av oss er særlig spesielle. Vi er ganske
alminnelige og egentlig temmelig middelmådige
alle sammen. Det hører til
menneskets grunnvilkår å være alminnelig.
Men det hører også til menneskets grunnvilkår
å være elsket – av livet og av Gud.
Deri ligger vår verdi. Så trenger vi ikke
løpe anpustne etter oss selv i begjær etter
den lykken som er et annet sted, men kan
slappe av og ta imot livet slik det nå engang
kommer til oss – og dermed også gi det
videre i all sin alminnelighet. Deilig! Nice
is good.
En av de største utfordringen vi står overfor
i vår tid er, slik jeg ser det, skammen. Da
tenker jeg ikke først og fremst på
skamfølelse over konkret holdnings- og
handligsliv. Det er i og for seg viktig å lære
å skjelne mellom berettiget og uberettiget
skamfølelse. Hverken moralistisk
skamfullhet eller moralfornektende
skamløshet er en dyd. Men her tenker jeg
altså ikke først og fremst på den
skamfølelsen som mer og mindre berettiget
NNK-MAGASIN
dukker opp i forbindelse med livet, men
snarere på den dype fornemmelsen av ikke
å være elsket – dette dypeste mørke som
presser seg gjennom i menneskenaturen og
som hvisker: ”Du er ikke god nok”. Denne
gudløse ubarmhjertigheten om at vi ikke er
gode nok gjør at mennesket blir fredløs på
jorden, og begjærer å gjemme seg for Gud
og hverandre. Slik taler de gamle mytene.
Trangen til å skjule seg blir styrende for
livet. Ikke først og fremst slik at en føler
behov for å gjemme seg bort, men snarere
slik at en gjemmer seg bak – bak
vellykkethet og suksess. Og gjemmeleken
akkompagneres av angsten for å bli avslørt,
ikke først og fremst avslørt som slem og
ond, men avslørt som grå og kjedelig – eller
enda verre; det som vi alle vet at vi er – helt
alminnelige. Derfor altså glamouren og
vellykketheten. Skam og narsissisme er
som regel to sider av samme sak –
selvforakt og grandiositet. Skammens
manglende selvkjærlighet og narsissismens
begjær etter å forlate jorden og
flyte ut i det eksotiske (Narsissus er sønn av
elveguden og altså ”vann” og ikke ”jord”).
Vektleggelsen av suksess og vellykkethet,
som ikke minst støttes opp av kommersielle
”lykkeløfter”, har ikke bare sin kraft fra
skammen, men er også selv skamproduserende.
Skamkulturen i den moderne
narsissistiske og tilsynelatende
menneskelige form sier selvsagt ikke ”du er
ikke god nok”, men snarere ”du kan bli
bedre”. Men det er nå det samme.
Det er ikke uten videre bra å typologisere
en gruppes lidelse til å gjelde alle – eller til
å gjelde et generelt samfunnsproblem. Det
er farlig prinsipielt å utslette skillene uten å
ende med etisk indifferens og manglende
evne til å skjelne. Kvinner som utsettes for
trafficking er ofre. Menn som driver med
NYTT NORSK KIRKEBLAD NR. 8/2005 13