Dysleksi og selvoppfatning(1 677kb) - Dysleksiforbundet

Hovedtyngden av forskningen på dysleksi har vært rettet mot barn og hvordan
opplæringsmetodene i lesing og skriving kan tilpasses best mulig. Mye av forskningen har hatt et
naturvitenskapelig preg, og rettet seg mot måling og standardisering av lesing og skriving, og på
den måten forsøkt å avdekke sammenhenger mellom årsak og virkning. Denne forskningen har
hatt stor betydning og gjort det mulig å gjenkjenne symptomer og tegn på dysleksi i en tidlig fase
av barns opplæring. Menneskets indre verden, dets følelser og tanker lar seg ikke observere
direkte. Som observatør kan en bare søke å fortolke ut fra personers handlinger og opplysninger
om forhistorie og bakgrunn. Mange av mine tidligere observasjoner av unngåingsatferd har vært
gjort på barn. Men barn har begrenset evne til selv å beskrive forhold knyttet til læring og
kognisjon. De mangler begrepsapparatet som skal til for å sette ord på det de opplever. Voksne
med dysleksi vil på en annen måte enn barn, kunne reflektere og ta et metaperspektiv på egne
lærevansker. Det foreligger relativt lite forskning på voksnes opplevelse av lærevansker, og det er
grunn til å tro at voksne kan tilføre mye kunnskap om selve opplevelsen av å ha dysleksi.
Forskning innenfor andre pedagogiske områder har pekt på hvordan selvvurdering av egen
kompetanse og forventning om mestring henger sammen med motivasjon for skolerelaterte
oppgaver. Teori om selvoppfatning og beskyttelse av selvverd kan kaste lys over unngåingsatferd
og hvilken rolle den spiller i forhold til motivasjon (Bandura, 1986; Dweck, 1999; Frith, 1999;
Rosenberg, 1979). Dette er universelle teorier som kan forklare motivasjon på mange ulike
områder, også i forhold til dysleksi. Det teoretiske grunnlaget i denne undersøkelsen er derfor
knyttet til kunnskap om dysleksi som fenomen, og om sekundære reaksjoner relatert til
selvoppfatning, opplevd selvverd, motivasjon og selvbeskyttelsesstrategier.
I denne undersøkelsen har målet vært å øke min egen og andres kunnskap om hvilken betydning
selvoppfatning og selvverdsopplevelse har for læring, og særlig i sammenheng med dysleksi, som
berører så mange mennesker med ulik alder og profesjon. Skaalvik (1994) gjorde i sin
doktoravhandling en undersøkelse av dette temaet. Deler av denne undersøkelsen kan sees som
en replikasjon av hennes undersøkelse. Målet har vært å utdype noen av de sammenhengene som
det gjøres rede for i hennes forskning. Den foreliggende undersøkelsen tar også opp forhold som
informantenes erfaringer med bruken av tekniske hjelpemidler, erfaringer med dysleksi i
arbeidslivet, lesevaner i voksen alder og opplysninger om informantenes selvverd slik det
oppleves i voksen alder.
20