Stikkordsnotater fra pensum: Arverett

Stikkordsnotater fra pensum: Arverett

§ 3 Slektens arverett
I Behovet for en arvetavle.
- rekkefølge mellom dem som tar arv.
- Utkast 1962 s. 39: lovgiverens oppgave er ”å nå frem til en arvetavle som kaller de
slektninger til arv, som presumptivt står arvelateren nærmest; for det annet vil
oppgaven gå ut på en rimelig avgrensing av slektsarveretten.”
- Tilknytningsmomenter som er tillagt betydning: slektskap, ekteskap (registrert
partnerskap medregnet) og adopsjon.
- Glendon: ”In Western liberal democraties, intestate succession law is essentially
designed to accomodate the needs of the typical decedent.”
- Styrke bånd som lovgiver mener bør styrkes.
II Prinsippene bak arvetavlen – parentelsystemet – arvegangsklasser – arv
etter linjer – representasjonsprinsippet.
- Tre system kan benyttes ved utformingen av en arvetavle:
o Angi positivt den rekkefølge de enkelte slektninger tar arv i.
o Gruppere slektningene etter hvor mange fødsler det er mellom dem og
arvelateren, og hver fødsel kalles grad derav gradsystemet.
o Parentelsystemet: grunnlag for vår lovgivning i dag, klassifiserer slektningene
etter det parentel de tilhører.
- Parentelsystemet lar arven først gå til slektningene i arvelaterens parentel. Dette betyr
at det er arvelaterens etterkommere – barn, barnebarn osv som først tar arv. Hvis ikke
arvelateren etterlater seg noen i sitt eget parentel, går arven til foreldrenes parentel
(som består av arvelaterens foreldre, søsken, nevøer og nieser og deres avkom). Er det
ingen i live i dette parentel, kalles besteforeldrenes parentel til arv (dvs. arvelaterens
besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner). Parentelsystemet innebærer at
ingen i et fjernere parentel tar arv så lenge det er en arving i et nærmere parentel. Hvis
for eksempel arvelateren etterlater seg en søster og en tante, arver søsteren alt.
- Parentelsystemets annet grunnprinsipp er at arven innen det enkelte parentel fordeles
etter linjer. Hvis arvelateren etterlater seg en sønn og tre barnebarn etter en avdød
datter, vil sønnen arve en halvpart og de tre barnebarna (datterens linje) vil dele den
annen halvpart. Dette vil være tilfellet også om sønnen har barn. Vi ser følgelig at den
eldre generasjon utelukker den yngre fra å ta arv.
- Hvor en arveberettiget slektning er død, trer hans avkom inn som arving(er) i hans del
representasjonsprinsippet: en avdød arving ”representeres” av sine livsarvinger.
- Hvert parentel utgjør en arvegangsklasse.
- Al. § 1: livsarvinger – alle andre som befinner seg i lovens arvetavle, kalles utarvinger.
§ 4 Ektefellens arverett
I Ektefellens stilling – flere regelsett har betydning.
- Når arvelateren etterlater seg en ektefelle, gjelder reglene i arveloven kap. II og III.
- Det særpreger ektefellens arverett at den varierer i størrelse etter hvilke andre
legalarvinger arvelateren har.
- Retten til å sitte i uskiftet bo er økonomisk sett atskillig viktigere enn arveretten.
- Når betingelsene for uskifte er til stede, overtar lengstlevende hele boet med en eiers
rådighet, jf al. § 18. Dette må, med unntak av særkullsbarn (jf § 10), alle arvingene
etter den førstavdøde ektefelle respektere. Arvingenes rettigheter blir da først aktuelle
når uskifteboet skiftes (jf al. §§ 23 og 24), som oftest etter lengstlevendes død.

- Retten til å sitte i uskiftet bo forutsetter at ektefellene hadde felleseie (jf al. § 9 første
ledd).
- Retten til uskifte omfatter ikke avdødes særeie, med mindre det ved ektepakt er avtalt
mellom ektefellene, eller hvis arvingene samtykker (jf al. § 9 annet ledd).
- Av avdødes særeie og midler som skal skjevdeles, får lengstlevende bare sin arvelodd,
mens lengstlevende av det øvrige felleseiet først har halvparten som boslodd.
- Rt 1985 s. 1291.
- Rt 1983 s. 1381.
- Lengstlevendes rett til en minstearv på 4G går foran livsarvingenes pliktdelsrett.
- Ektefeller kan også sikre hverandre gjennom testament – dette skjer ofte gjennom
såkalte gjensidige testament (jf al. § 49 tredje ledd).
- Betydning for lengstlevendes økonomiske situasjon: etterlattepensjon, forsikringssum.
- Arveretten forutsetter et formelt gyldig ekteskap (jf al. § 8) – el. ”særlige grunner” for
at det ikke foreligger.
- Samboere har ikke arverett. Skal en samboer få arv, må man gå veien om testament.
Men da kan reglene om livsarvingenes pliktdel begrense testasjonsfriheten til 1/3 av
boet. En samboer må betale arveavgift i høyeste klasse, mens en ektefelle (og
registrerte partner) ikke betaler arveavgift i det hele tatt.
II Hovedreglene om ektefellenes arverett
- Reglene om arv å på grunnlag av ekteskap er gitt i arveloven kap. II.
- Lengstlevende ektefelles arvelodd er forskjellig alt etter hvilke slektsarvinger avdøde
etterlater seg.
- Når arvelateren etterlater seg livsarvinger, arver ektefellen ¼ av formuen (jf al. § 6
første ledd første pkt). Det betyr at tallet på livsarvinger er avgjørende for hvem som
får mest i kroner og øre – den enkelte livsarving eller ektefellen. Ved mer enn tre barn,
vil lengstlevendes fjerdepart overstige livsarvingenes innbyrdes brøker. Har
ektefellene hatt felleseie (og det ikke er noe som skal skjevdeles), får lengstlevende
ektefelle 5/8 av felleseiet: 4/8 som boslodd og 1/8 (1/4 av avdødes halvdel) som arv.
Har de hatt særeie, vil lengstlevende arve ¼ av dette. Det samme gjelder for midler
som skal skjevdeles; de likestilles for så vidt med særeiemidler. Reglene om
gjenlevende ektefelles arverett er således de samme uansett om midlene under
ekteskapet har vært særeie eller felleseie, herunder særeie som er bestemt av giver
eller arvelater.
- Er de nærmeste slektsarvingene til arvelateren foreldre eller avkom etter dem, dvs
arvelaterens søsken eller nieser osv, arver ektefellen ½ av formuen (jf al. § 6 første
ledd tredje pkt). Gjenlevende får følgelig 6/8 av den del av felleseiet som er gjenstand
for deling.
- Etterlater arvelateren seg bare sletninger i tredje arvegangsklasse, arver ektefellen alt
(jf al. § 6 annet ledd).
- Hvor lengstlevende ektefelle sitter i uskiftet bo til sin død, tar ikke lengstlevende arv
etter førstavdøde (jf al. § 6 fjerde ledd, jf tredje ledd). Da skal boet deles likt mellom
de to ektefellers slektninger (jf al. § 26 første ledd).
- RG 1977 s. 469.
- RG 1980 s. 827.
- Etterlater førstavdøde seg ved siden av ektefellen arvinger i annen arvegangsklasse, vil
staten arve ¾ av boet (ved felleseie som skal likedeles) – er det bare arvinger i tredje
arvegangsklasse vil staten få alt
III Retten til minstearv.

- Minstearven ble begrunnet slik: ”Arbeidsgruppens oppfatning er at gjenlevende
ektefelle i betydelig sterkere grad bør prioriteres fremfor andre arvinger i relativt
beskjedne dødsbo. Kravene til en alminnelig akseptert rimelig levestandard er økt i de
senere år. Det er antakelig i samsvar med en alminnelig rettsoppfatning i dag at
gjenlevende ektefelle bør prioriteres… slik at denne stort sett er sikret å beholde
hjemmet av vanlig standard etter ektefellens død og uten å måtte svare arv til
medarvinger”, prp. 46 s. 14.
- At regelen om minstearv særlig ville ramme særkullsbarn, ble erkjent i prp. 46 s. 14,
som også viste til at dette var i tråd med endringene i reglene om lengstlevendes rett til
forsikringssummer etter avdøde.
- Justiskomiteen sa seg ”meget tilfreds med departementets forslag om å styrke
gjenlevende ektefelles stilling..” Inst. O (1989-90) nr. 56 s. 4.
- Minstearven er prioritert foran livsarvingenes pliktdel.
- Hvis avdøde etterlater seg 4G (jf al. § 6 første ledd annet pkt) (eller mindre) og har
livsarvinger, vil således lengstlevende ektefelle overta alt som enearving.
- Hvor dødsboet overstiger 4G, vil lengstlevende ikke arve noe ytterligere så lenge
minstearven ikke utgjør ¼ av dødsboet.
- Er avdødes arvinger foreldre og/eller søsken (annen arvegangsklasse), er minstearven
6G (jf al. § 6 første ledd tredje pkt).
- Forholdet mellom minstearven og den forloddsrett som tilkommer avdødes barn (jf al.
§ 36) – forloddsretten går foran.
IV Ektefellen må – utover minstearven – respektere avdødes testament.
- Minstearven på 4G (eventuelt 6G) kan ikke rokkes med ved testament (jf al. § 7 tredje
pkt). Den er således en pliktdelsarv for lengstlevende. Men har lengstlevende først fått
sin minstearv, stiller den seg ikke i veien for testamentariske disposisjoner fra avdødes
side som innebærer at lengstlevende ikke får den ¼ som overstiger 16G når det er
livsarvinger. Hvor avdøde etterlater seg arvinger i annen arvegangsklasse, kan
arvelateren testamentere fritt over det som overstiger minstearven på 6G.
- Hvis avdøde ikke etterlater seg slektninger i første eller annen arvegangsklasse, sier
ikke loven direkte at retten til minstearv også gjelder. Det ble ansett som overflødig
fordi gjenlevende da arver alt. Men også i et slikt tilfelle må minstearven på 6G verne
lengstlevende mot avdødes testament.
- Måten kunnskapen er formidlet spiller ingen rolle.
- Prp s. 135: ”for å unngå for stor usikkerhet om testamentets gyldighet, bør det ikke
stilles for strenge krav til varselplikt.”
- Prp s. 135: ”Det kan ikke forutsettes at testator stadig skal følge med i om det senere
blir lettere å varsle ektefellen. Forholdene kan imidlertid utvikle seg slik at det er
naturlig at ektefellen blir varslet, for eksempel når han kommer hjem etter et
midlertidig fravær, eller når ektefellene varig flytter sammen etter samlivsbrudd.”
- Rt 1979 s. 922
- Rt 1961 s. 1153
- RG 1966 s. 262
- Hvor testator har opprettet et nødstestament som ellers er gyldig, vil det i nødsituasjon
kunne være forhold som gjør at varselplikten ikke gjelder, for eksempel RG 1982 s.
125.
- At ektefellen ikke har kunnskap om testament, betyr ikke at det faller bort i sin helhet.
V Arveretten og den fri tredjedel
- Rt 1951 s. 965

- I bo under 12G vil det ikke være noen testasjonsfrihet i det hele tatt.
- Det er ikke noe i veien for at ektefellen gir avkall på arv, og et slikt avkall kan også
gjelde minstearven, jf al § 45.
VI Arverettens bortfall ved separasjon og skilsmisse
- Arveretten faller bort når ektefellene blir skilt eller ved separasjon. Den er i behold
ved samlivsbrudd, eller hvor det er besluttet midlertidig separasjon. Jf al. § 8.
- Rt 1965 s. 912.
- RG 1962 s. 622.
- RG 1957 s. 457.
- Hvis ektefellene i separasjonstiden gjenopptar samlivet, faller virkningene av
separasjonsavgjørelsen bort. Dette gjelder også tapet av arveretten.
§ 6 Arv etter testament – Oversikt
I Testasjonsrettens begrunnelse
- Testasjonsfrihet, jf al. § 48 er naturlig.
- Testamentsarv og legalarv er likeverdige.
- I levende live kan man fritt forvalte sin formue, hvorfor skal det ikke også være mulig
å bestemme hvordan det skal gå med den etter døden?
- I dag er den alminnelige oppfatning at testasjonsfriheten er en selvfølge, men med den
reservasjonen som ligger i livsarvingens pliktdel.
- Respektere testators ”siste vilje”.
II Testasjonshyppigheten
- Stigende antall samboerforhold har skapt nye behov for testamentariske disposisjoner.
III Dødsdisposisjonene: testamenter – arvepakter – dødsgaver.
- Det grunnleggende kjennetegn ved dødsdisposisjon er at den først får virkning for
arvelateren etter at han er død, mens livsdisposisjonen blir oppfylt mens han lever.
- En testamentarisk disposisjon, et testament, er en disposisjon som tar sikte på å fordele
arvelaterens eiendeler etter hans død, jf formuleringen i al. § 48. Samtidig kan
testamentet bare være et dokument som disposisjonen er nedtegnet på.
- En testamentarisk disposisjon kan kalles tilbake, jf al. § 55. Det spiller ingen rolle om
omverdenen er kjent med innholdet, og at testamentet har skapt forventninger hos de
mulige arvinger. Men det er ingenting i veien for at arvelateren forplikter seg til ikke å
endre eller tilbakekalle testamentet, eller til ikke å opprette testament, jf al. § 56, som
sier at dette gjøres ved arvepakt. Arvepakt betegner en disposisjon som forplikter
arvelateren slik det kommer til uttrykk i § 56.
- Arvelateren kan også yte en gave, men å ta forbehold om at mottakeren først skal få
den ved giverens død. Slike gaver kalles dødsgaver, og er klare dødsdisposisjoner, noe
som fremgår av al. §§ 35 og 53. Dødsgaven må betraktes som en arvepakt, idet et
gaveløfte ikke kan kalles tilbake av arvelateren.
- Testament i vid forstand: fordelingen av en persons formue ved hans død.
- Testament i snevrere forstand: omfatter de disposisjoner hvor avdøde har bestemt
hvordan hans midler skal fordeles, men hvor han i levende live har rett til å
tilbakekalle testasjonen.
IV Felles testament og gjensidig testament
- Felles testament, jf al. § 49 tredje ledd første pkt:

- To personer oppretter hvert sitt testament i det samme dokument. Hvis de to
testasjonene ikke har noe innbyrdes sammenheng, er det imidlertid helt upraktisk. Men
i mange tilfeller er det sammenheng mellom disposisjonene, og da er det vanlig at det
er det samme dokumentet som gir uttrykk for begge.
- Som regel er det ektefeller (og samboere) og unntaksvis to som driver en virksomhet
sammen, som gjør dette.
- Gjensidig testament, jf al. § 49 tredje ledd annet pkt:
- To testatorer innsetter hverandre som arvinger – den som lever lengst skal ha det
førstavdøde etterlater seg (helt eller delvis).
- Tolkning av gjensidige testamenter kan skape problemer, og det er derfor oppstilt noen
regler om dette i al. §§ 67 (om tolking) og 58 (om tilbakekall).
V Testament som rettslig disposisjon
VI Testasjonsrettens utstrekning – den kvantitative og kvalitative
testasjonskompetanse
- Den kvantitative testasjonskompetanse: hvor langt testasjonsfriheten går.
Livsarvingenes pliktdel minsker testasjonsevnen, jf al. § 29.
- Den kvalitative testasjonskompetanse: begrensninger i arvelaterens rett til å rå over
bestemte ting, jf al § 29 annet ledd.
- Testasjonsretten er også undergitt visse begrensninger som følger av den
lengstlevende ektefelles rettigheter. Hvor ektefellene har hatt felleseie, eller bestemt at
særeie ved den enes død skal behandles etter reglene for felleseie, jf el. § 42 tredje
ledd, vil det være boslodden som den kvantitative testasjonskompetansen refererer seg
til.
- Førstavdødes kvantitative testasjonskompetanse blir først aktuell etter at lengstlevende
har fått sin arv på 4G.
- Kvalitativt kan en ektefelle ved testament råde over de eiendeler som han alene brakte
inn i felleseie eller som var hans særeie. Over eiendeler som har vært i sameie mellom
ektefellene, kan det bare disponeres over testators ideelle del.
- Begrensning i sl. § 63 annet ledd: Eiendom som har tjent til ektefellenes felles bolig,
innbo i det felles hjem og eiendeler som den lengstlevende trenger for å fortsette sin
næring, kan lengstlevende normalt kreve utlagt til seg på skiftet. Gjør lengstlevende
gjeldende et slikt krav, må testamentets bestemmelser vike.
- Hvor lengstlevende sitter i uskiftet bo, omfatter testasjonsretten den formue som skal
tilfalle lengstlevendes arvinger etter reglene i al. § 26, jf § 18. I § 18 annet pkt
bestemmes det videre at den kvalitative kompetansen omfatter alle eiendeler som ikke
førstavdøde særskilt hadde brakt inn i boet. Det vil si at lengstlevende her har rett til å
testamentere bort eiendeler som under ekteskapet var i sameie mellom ektefellene.
§ 7 Formkravene
I Behovet for form
- Notoritet: bevishensynet.
- Solennitet: sikre at disposisjonen virkelig gir uttrykk for arvelaterens vilje, bremse for
lite gjennomtenkte og impulsive disposisjoner, bidrar til å ”vekke arvelaterens
juridiske bevissthet”.
- Rt 1987 s. 1439.
- Reglene om form finner vi i første rekke i al. § 49.

- I utgangspunktet må også formkravene følges hvis testamentet skal kalles tilbake, jf al.
§ 57 første ledd.
- Nødstestamenter: Et nødstestament kan være et muntlig testament med vitner eller et
skriftlig testament uten vitner. Også nødstestamentene er derfor formbundne, men for
dem gjelder andre formkrav enn ved testamenter ellers, jf al. § 51.
II De ordinære testamentsformer – al. § 49
- Skriftlig: Skriftligheten er egnet til å sikre beviset for disposisjonen og hva den går ut
på (notoriteten). Hva testamentet er skrevet på, er likegyldig. Testator må også stå fritt
i valget av språk – loven krever ikke at norsk skal være brukt. Kravet til skriftlighet
betyr ikke at testator egenhendig må feste sin vilje til papiret. Så lenge en annen får
beskjed om hva testamentet skal inneholde, kan det overlates til ham å sette det i stil
og orden. Men testator må selv underskrive testamentet. Dette kravet er absolutt; man
kan ikke underskrive sitt testament ved fullmektig.
- To vitner som testator har godtatt: Her kreves imidlertid ikke noen uttrykkelig
godtakelse. Det må være en viss sammenheng mellom vitnenes tilstedeværelse og
testators disposisjon. Vitnene skal ha kjennskap til at dokumentet inneholder testators
siste vilje, men det kreves ikke at vitnene har kunnskap om testamentets innhold . det
kan testator holde hemmelig for dem.
- Være tilstede sammen mens testator undertegner dokumentet.
- Vitnene i nærvær av testator og etter hans ønske skriver sitt navn på dokumentet:
Testamentet er imidlertid gyldig selv om vitnene først underskrev ved en senere
anledning, enten samtidig eller hver for seg. Men testator må være til stede begge
ganger.
- Det er ikke noe krav at dokumentet er kalt testament. Så lenge formene er iakttatt, er
disposisjonen i orden.
- Reglene i al. § 50 er ikke regler om form, men om god orden. Vitnene bør i en påskrift
på testamentet opplyse om testator gjorde testamentet av fri vilje og at han var ved
sans og samling. Til slutt bør testamentet være datert. Tvist om når testamentet ble
opprettet oppstår særlig hvor det foreligger to eller flere testamenter – da skal det siste
gjelde. Videre er det av betydning å vite når testamentet ble opprettet hvis det senere
blir hevdet at testator etter hvert ble åndelig svekket – da kan selv måneders forskjell
gjøre utslag. Ordensregel om legeerklæring, jf al. § 48 tredje ledd.
III Nødstestamenter – al. § 51.
- To typer nødstestamenter: Det muntlige testament og det skriftlige testament uten
vitner. De kalles gjerne holografe testamenter. Begge disse to typer av testamenter er
formbundne.
- Det må foreligge en ”brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle”. Klare eksempler
på ”nødstilfelle” har vi hvor testator er frisk, men på grunn av isolasjon ikke kommer i
kontakt med omverdenen og senere omkommer.
- Selv om testator har fryktet den utvikling som er inntrådt, vurderes likevel den nye
situasjonen som ”brå”, jf Rt 1974 s. 920.
- Det kan lett forekomme tilfeller hvor et nødstestament er gyldig ved opprettelsen, men
at hindringen senere faller bort. I slike tilfeller har loven gitt testator en tremåneders
frist for å opprette et testament som tilfredsstiller de vanlige testamentsformene, jf al.
§ 51 tredje ledd. Gjør han ikke det før fristen er ute, faller testamentet bort.
- Hvis en person har tatt skritt for å opprette et ordinært testament og så plutselig død
før det er gjort, kan ikke reglene om nødstestament redde disposisjonen, ex Rt 1982 s.
221.

- Et muntlig testament må testator gjøre overfor ”to vitner som er til stades saman og
som han har godtatt”. Kravene til vitnene er de samme som ved vanlige testasjoner, jf
al. § 61.
- Etter al. § 51 annet ledd kan et skriftlig testamentet skriftlig testament uten vitner
godtas hvis det ikke har vært ”råd å få tak i testamentsvitne”. Dette har vært tolket
strengt – i Rt 1984 s. 1425 understreket flertallet at ”ikkje råd” vil ”si at det var umulig
å skaffe testamentsvitner”. At det var tungtvint og vanskelig er således ikke
tilstrekkelig.
- Al. § 51 annet ledd krever at testator ”sjølv har skrive” dokumentet – påholden penn
må til, det nytter ikke at noen andre skriver det for han.
- Særlig om selvmordstilfeller. Det er to høyesterettsdommer som er relevante her.
Begge gir uttrykk for at det ikke er prinsipielt utelukket at testasjonen kan godkjennes
etter § 51 annet ledd.
IV Krav til vitnene
- Al. § 52 stiller som det første krav at vitnene må være minst 18 år, og ikke være
”sinnsjuke eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekte”.
- Habilitetskrav: Etter al. § 61 er disposisjoner til fordel for et testamentsvitne ugyldig.
Formålet med bestemmelsen er at vitnene ikke skal ha egeninteresser.
- Al. § 61 annet ledd om at en disposisjon til fordel for noen som vitnet var ”i tjeneste
hos på tjenestetida” blir ugyldig. Som tjeneste regner loven også funksjon ”som
styremedlem og liknande i selskap, lag, stifting eller offentlig institusjon”. ”I tjeneste”
forutsetter normalt et ansettelsesforhold.
- Å bli fritatt for en forpliktelse, for eksempel en gjeld til arvelateren, er utvilsomt en
fordel.
V Testamenter opprettet i utlandet – al. § 54.
- Er formreglene i al. § 49 fulgt, vil det ikke oppstå problemer – da er jo formene slik vi
kjenner dem i norsk rett overholdt. Dette blir annerledes hvor testamentet er opprettet
etter reglene i det land testator befant seg, og disse ikke er lik de norske.
- Slike testamenter er i utgangspunktet og som hovedregel likeverdige med testamenter
som oppfyller de norske formkrav. I § 54a er det slått fast at et testament etter norsk
rett er gyldig når det tilfredsstiller formkravene i det land hvor det ble opprettet.
Testators statsborgerskap er likegyldig.
- Selv om formene etter opprettelsesstatens lov ikke er fulgt, er testamentet likevel
gyldig hvis det følger de formkrav som gjelder i det land testator var statsborger enten
da testamentet ble opprettet eller da han døde, jf al. § 54b.
- Al. § 54 svarer til art. 1 i Haag- konvensjonen om lovvalget ved testamentsformer.
VI Virkningene av at formkravene ikke er oppfylt.
- Al. § 60: Hvis formkravene i al. Kap VIII og IX ikke er fulgt, er testamentet ugyldig.
Ugyldigheten rammer alle de deler av testamentet som omfattes av den. Er det
eksempelvis bare brukt ett vitne, faller hele disposisjonen sammen.
VII For hvilke disposisjoner gjelder testamentsformene?
- For livsgaver som ikke er fullbyrdet ved arvelaterens død, er det klart at kravet om
form ikke kan oppstilles. Det følger av en antitetisk tolking av al. § 53, og stemmer
overens også med eldre rett. Slike gaver er å anse som livsdisposisjoner.
- Det er for dødsdisposisjoner vi stiller opp kravet om form.

- Det viktigste eksempel på dødsdisposisjoner som ikke krever testamentsform, er de
endringer i formuesordningen mellom ektefeller som el. § 42 tredje ledd gir adgang til.
- Oppnevnelse av begunstiget etter en personforsikring etter fal. § 15-2 trenger heller
ikke testamentsform, selv om det er en klar dødsdisposisjon.
VIII Oppbevaring av testamenter hos skifteretten
- Det er arvelateren som må treffe de nødvendige forhåndsregler for at testamentet skal
bli kjent etter hans død, jf al. § 68.
§ 8 LIVSARVINGENES PLIKTDEL – De generelle utgangspunkter
I Problemet
- Den del livsarvingene har krav på kalles pliktdel.
II Pliktdelens størrelse
- Hovedregelen om livsarvingenes pliktdel er gitt i arveloven § 29. Her heter det at ”to
tredjeparter av formuen til arvelateren er pliktdelsarv for livsarvingene”. Pliktdelens
størrelse er uavhengig av antallet arvinger. Og pliktdelen gjelder naturligvis i forhold
til hver av foreldrene – man skal ha sin pliktdelsarv både etter far og etter mor. Er
arvelateren gift, er ”formuen” den del av felleseiet som tilfaller dødsboet og hans
eventuelle særeie. Skal det skiftes etter et uskifte, vil ”formuen” bestemmes av
arveloven § 18 annet ledd og arveloven § 26.
- Pliktdelen er undergitt visse begrensninger.
- Hvert barn er begrenset til 1 million hver.
- Hvor arvelateren etterlater seg arveberettige barnebarn eller avkom av disse, er også
disse vernet av pliktdelsreglene. Arveloven § 29 første pkt taler generelt om
livsarvinger, og det er alt avkom etter arvelateren. Hver linje skal ikke ha mer enn 1
million kroner. Hvis arvelateren etterlater seg to barnebarn, har de krav på 500.000
kroner hver. Men hvert barnebarn skal ha minst 200.000 kroner: Etterlater arvelateren
seg seks barnebarn, vil derfor disse til sammen ha krav på 1,2 millioner kroner. Det
betyr i praksis at med mer enn fem barnebarn i samme linje, øker pliktdelsbeløp. Har
for eksempel arvelateren en datter og åtte barnebarn etter en avdød sønn, vil datteren
ha krav på 1 million kroner, mens de åtte barnebarna til sammen får 1,6 millioner.
- Utkast 1962 s. 113: ”I dette er det ikke noe støtende. Barnebarna har sine selvstendige
arvekrav, og reglene må avpasses etter de særlige hensyn som gjør seg gjeldende når
deres far (mor) er død og arven av den grunn går direkte til dem.!
- Hvis ett barn avslår arven, kan ikke hans åtte barn hver kreve 200.000 kroner.
Arvingen kan ikke på en slik måte øke den arv som tilfaller hans linje, jf Utkast 1962
s. 113 og prp s. 27. På dette punkt må følgelig arveloven § 74 tredje ledd tolkes
innskrenkende.
- Rt 1973 s.940.
- For de verdier som overstiger pliktdelsbeløpet, står arvelateren helt fritt.
III Forloddsretten etter al. § 36.
- Forloddsretter: al. §§ 36-37.
- Den forloddsberettigede er vernet mot de disposisjoner som faller innenfor
dødsdisposisjonenes ramme, dvs at den blir prioritert foran disse.
- Arvelateren kan overhodet ikke disponere over midler som omfattes av forloddsretten.

IV Livsarvingene kan godkjenne krenkelser av pliktdelen
- Hvor pliktdelen er krenket, kan livsarvingene velge å respektere krenkelsen. Det kan
de enten gjøre ved uttrykkelig å si fra om det, eller de kan forholde seg passive, og
unnlate å protestere mot krenkelsen.
- Seksmånedersfristen, al. § 70.
- Rt 1967 s. 667.
- Avtaler om pliktdelsarven er særlig aktuelt mellom samboere og deres eventuelle
særkullsbarn. En avtale mellom samboere og barna om utsettelse av oppgjøret etter
førstavdøde, kan derfor ofte være naturlig.
§ 9 Pliktdelsreglenes nærmere innhold
I Problemene
II Hovedregelen er at pliktdelen er utenfor arvelovens rekkevidde
- Hovedregelen er at pliktdelen er helt utenfor arvelaterens rekkevidde. Det betyr at
arvelateren ikke på noen måte ved testament kan bestemme over eiendeler som ligger
innenfor 2/3 av hans formue.
- Rt 1948 s. 359: pliktdelsregelene ”er slik å forstå at (de) ikke tillater arvelateren på
noen som helst måte å bestemme over de 2/3 av boet som utgjør livsarvingenes
pliktdel: De er helt unndratt fra hans rådighetsføre.”
- RG 1960 s. 307.
- RG 1971 s. 425.
- RG 1997 s. 199.
- lovfestet i al. § 29 annet ledd: ”Arvelateren kan ikkje i testament rå over
pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det”.
- Begrensning i arvelaterens kvalitative testasjonskompetanse.
III Unntak
- Begrenset adgang til å fordele bestemte ting – al. § 30.
- Bakgrunnen for regelen er den interesse en arvelater kan ha i å fordele boets eiendeler
mellom livsarvingene.
- Prp. s. 104: arvelateren kan ha en ”mening om sine livsarvingers behov og deres
forutsetninger for å forvalte boets eiendeler”. Videre at arvelateren kan ”ha et ønske
om å unngå strid og splittelse mellom livsarvingene etter sin død. Sett fra
livsarvingenes synspunkt innebærer en slik bestemmelsesrett for arvelateren at de selv
mister sjansen til å få bestemte eiendeler de er interessert i, eller at verdien av deres
arvelodd (utover pliktdelen) muligens kan bli redusert fordi de priser vedkommende
livsarving får overta etter, eller lavere enn hva de ellers kunne ha utbrakt.
- Noen plikt til å motta eiendelene har han imidlertid ikke. Han kan si nei takk og
forlange kontanter, eller konkurrere med sine søsken om boets øvrige eiendeler.
- Testators rett til å bestemme at visse eiendeler skal tilfalle en eller flere livsarvinger, er
begrenset til det arvingene skal ha i arv. Er formuen 100.000 kroner og en fast
eiendom er verdt 90.000 kroner, kan ikke arvelateren bestemme at ”min datter skal ha
eiendommen mot å innbetale det overskytende til boet”. Men her må det erindres at
den frie tredjedel kommer i tillegg til arven etter loven. Er en fast eiendom verdt
50.000 kroner og boets nettoformue er på 100.000 kroner, og arvelateren etterlater seg
to sønner og en datter, kan eiendommen reserveres til datteren. I praksis vil dette si at
hvor det er to barn, A og B, kan eiendeler for 2/3 av formuen reserveres A.

- Forkjøpsrett: avgjørende om eiendommens verdi overstiger arvingens lodd + den frie
tredjedel.
- Rt 1948 s. 359.
- RG 1960 s. 307.
- RG 1951 s. 578.
- Den gjenlevende ektefellens rett til naturalutlegg etter skifteloven § 63 går foran
arvelaters rett til å fordele boets eiendeler mellom livsarvingene.
- Rt 1985 s. 682.
- Arven kan gjøres til livsarvingens særeie, al. § 31.
- El. § 48.
- Hensyn til et bestående ekteskap eller et fremtidig ekteskap.
- Påbudet behøver ikke å gjelde all arv, men for eksempel bare arven til det eldste
barnet. Og det behøver ikke omfatte hele arven vedkommende får.
- Ønske om å unngå likedeling av midlene ved arvingenes eventuelle skilsmisse.
- Formuen ved arvingens død skal med en gang gå videre til dennes arvinger.
- Testator har også adgang til å bestemme at særeieklausulen bare skal gjelde for et
bestemt tidsrom.
- Rt 1990 s. 432.
- Arvelateren kan i ”særlege tilfelle” begrense retten til å råde over pliktdelsarv, al. § 32.
- En slik bestemmelse må gjøres i testaments form.
- Innskrenkninger i disposisjonsretten kalles båndleggelse.
- Det man først og fremst har tenkt på, er de tilfeller hvor livsarvingen er sinnslidende
eller psykisk utviklingshemmet, misbruker rusmidler osv. Derimot kan neppe
arveloven § 32 anvendes hvor livsarvingen har sin dømmekraft i behold, men man
frykter for at arven vil bli forbrukt til ren luksus og fornøyelse. Båndleggelse kan også
finne sted hvor det er arvingens ektefelle som ”skaper frykt for at arven vil bli forødt”.
- Bestemt dato, eller når en bestemt betingelse inntrer.
- Arven kan likevel ikke bindes lenger enn til livsarvingens død – da tilfaller den på
vanlig måte dennes livsarvinger.
- En opphevelse kan være aktuelt hvor arvingen hevder at vilkårene for båndleggelse
ikke er til stede, eller hvor de forhold som begrunnet båndleggelsen er falt bort.
- RG 1996 s. 730.
- Særlige regler for næringslivet, al. § 33.
- Kan gi bedre løsning at arvelateren gis rett til ved testament å bestemme at ett (eller
flere) av barna skal overta virksomheten.
- Retten til å gjøre en livsarving arveløs, al. § 34.
- Arvingen har gjort seg skyldig i visse forbrytelser (brotsverk) mot ham eller de
nærmeste slektninger. Da svikter grunnlaget for pliktdelskravet.
- Blir arvingen fratatt arven, skal den fordeles som om arvingen var død før arven falt.
- Det er ikke noe krav at arvingen er eller blir straffedømt for handlingen.
- Om bruken av al. § 34 heter det i Utkast 1962 s. 200: ”Komiteen skal peke på at disse
grenser ikke gjelder livsarvingens alder på det tidspunkt da han gjorde seg skyldig i
det forhold som gir anledning til arveløsgjøring. Etter gjeldende ordning og utkast er
det intet til hinder for at arvingens forhold da han var henholdsvis 14 og 17 år kan gi
anledning til arveløsgjøring. Betydningen av de fastsatte grenser er at arvingen må ha
nådd den bestemte alder før beslutning om arveløsgjøring treffes. Grunnlaget for
aldersgrensen er nemlig at arvingen bør ha oppnådd en viss modenhet og derved har
fått mulighet til å rehabilitere seg, før han kan gjøres arveløs. Komiteen skal nevne at
selv om man i lovteksten angir en viss aldersgrense som vilkår for arveløsgjøring, så
vil det likevel kunne være saklig grunn for å nekte stadfestelse av testament om

arveløsgjøring vedkommende, for eksempel en 19- årig arving, at han ennå i noen tid
bør gis sjansen til å rehabilitere seg.
- Særregler for åndsverk.
- Eiendommer underkastet åsetesrett, odelsloven § 54.
- Arvelateren kan ved ektepakt endre formuesforholdet eller gi rett til uskifte med
særeiemidler.
- El. § 42 tredje ledd kan videre ektefellene avtale ”særeie i live, felleseie ved død”.
- Rt 1985 s. 1291.
- Kan arvelateren bestemme noe om skifteoppgjøret?
- Al. § 29 annet ledd er også til hinder for at arvelateren treffer bestemmelser om
hvordan skiftet skal gjennomføres.
§ 11 Avkorting i arv – arveforskudd
I Avkortingens funksjon
- Hvor det er en (eller noen) av livsarvingene som blir tilgodesett av arvelateren, blir
resultatet en forfordeling av barna. Grunnen til at gaven ble ytet mens arvelateren
levde, kan være å sikre vedkommende utover det pliktdelsreglene ville tillate. Eller det
kan være barnas spesielle behov som gjorde at det trengte midler, og at arvelateren
ikke har noe ønske om å forskjellsbehandle barna.
- Gaven skal anses som forskudd på arv, og således trekkes fra i arvingens lodd når
arven skal fordeles. En slik regel om avkorting ville innebære at barna til syvende og
sist fikk like meget (med forebehold om at det er tilstrekkelig midler i boet til å romme
avkastning av hele arveforskuddet og at arvelateren alltid ved testament kan gi den fri
tredjedel til ett av barna).
- Ønsket om likhet mellom livsarvingene.
- Det livsarvingen har mottatt skal bare være gjenstand for avkorting hvis arvelateren
har bestemt det, eller det blir ”godtgjort at avkorting vil vere i samsvar med
føresetnadene til arvelateren”, jf al. § 38.
- Etter dette er det fremdeles opp til arvelateren om gaver som i levende live er gitt til en
livsarving, skal anses som forskudd på arv og dermed være gjenstand for avkorting.
- Avkorting blir bare aktuelt for livsarvinger. Avkorting overfor barnebarnet forutsetter
at det er arving etter arvelateren.
- Hvis arvelateren bare har en livsarving, ligger det i sakens natur at det ikke blir aktuelt
med avkorting – det er da ikke andre arvinger som det skal utjevnes for.
- Hvis en livsarving som har mottatt forskudd på arv dør før arvelateren, skal avkorting
finne sted overfor hans livsarvinger, jf al. § 42. Begrunnelsen er bl.a at arvingens
livsarvinger på grunn av forskuddet vil motta en større arv. Begrunnelsen slår likevel
ikke alltid til – beløpet kan jo være brukt opp.
II Vilkår for avkorting
- Hvordan ønsket om avkorting er kommet til uttrykk, spiller ingen rolle.
- I prp. s. 166 heter det likevel at avkorting bare kan skje hvor det er ”positive
holdepunkter for at avkorting er i samsvar med giverens vilje”.
- Vi ser altså at det ikke er satt som krav at avkortingspåbudet er gitt i testamentsform,
selv om det har stor betydning for arveoppgjøret – det er i realiteten en klar
dødsdisposisjon.
- Dersom en arvelater vil avkorte overfot andre enn livsarvinger, må han ved testament
sørge for at den som tidligere er blitt tilgodesett får tilsvarende mindre enn andre etter
hans død.

- Det kreves ikke at giveren har tatt forbehold om avkorting da gaven ble ytet, og han
behøver heller ikke underrette arvingen om at han senere har bestemt seg for å avkorte
den i hans lodd.
- ”Har arvelateren gitt uttrykk for at avkorting ikke skal skje, eller har arvingene hatt
rimelig grunn til å gå ut fra at avkorting ikke skulle skje, kan imidlertid arvelateren
ikke senere ensidig treffe bestemmelse om avkorting.”, prp. s. 167.
- Rt 1960 s. 26.
- RG 1994 s. 1188 (Jæren).
- RG 1997 s. 1621.
III Hvilke ytelser som kan avkortes
- Gavens størrelse er det sentrale, men den må vurderes mot arvelaterens inntekts- og
formuesforhold. Det er giverens økonomi da gaven ble ytet som er avgjørende – at
formuen senere er blitt redusert, spiller ingen rolle. I motivene blir det videre
understreket at det bare er gaver som ”klart har preg av en særbegunstigelse” som skal
kunne avkortes”, prp s. 167.
- Rt 1949 s. 49.
- Det er ikke noe i veien for at arvelateren selv fastsetter avkortingsbeløpet, jf al.§ 40
annet pkt.
- Rt 1996 s. 710.
- Hvis de verdier som arvingen har mottatt overstiger hans arvelodd, er han ikke pliktig
til å tilbakeføre noe til boet. Men det kan være avtalt da forskuddet ble ytet, jf al. § 40.
IV Virkningene av avkorting
- Til fradrag
- Utrekningsmåte: Er det for eksempel tre arvinger, A, B og C, og A har fått 20.000
kroner som skal avkortes, vil oppgjøret se slik ut hvis boets netto er 79.000 kroner:
Avkortingsbeløpet legges til dette nettobeløpet, og vi får da 99.000 kroner som skal
deles på 3 = 33.000 kroner. B og C mottar hver dette beløpet. A får resten, 13.000
kroner. Med de 20.000 kroner han har fått tidligere, blir også hans arv 33.000 kroner.
Dette er den vanlige fremgangsmåte.
- Rt 1957 s. 676: ”Når man skal beregne barna arvelodder og pliktdelens størrelse vil
det avgjørende være boets stilling ved lengstlevendes død.”
- Rt 1869 s. 219.
- RG 1976 s. 276.
- Knoph (s. 92): Formålet med “avkortingsinstituttet (er) ene og alene.. å skape likhet
mellom arvingene. Når dette hensyn ikke gjør seg gjeldende, for eksempel fordi det
bare er en arving, eller fordi alle arvinger har fått like meget, blir arveforskuddet i
enhver henseende å betrakte som en almindelig, definitiv gave, som ektefellen ikke
kan gjøre nogetsomhelst krav på. Men da vilde det være mer enn underlig om
ektefellen, fordi ulikhet gjør avkorting i den enes arv aktuell, skulde ha rett til i
realiteten å kalle halve arven tilbake til fordel for seg selv.”
- Reglene i al. § 43 gjelder bare ”Når ikkje anna er avtalt…”
§ 15 Hvordan testamenter skal tolkes
I Tolking – korrigering – utfylling.
- Meningsinnholdet av et ord kan være uklart, eller det viser til en skjønnsmessig
vurdering.

- Ikke så helt sjelden tror arvelateren at forholdene er annerledes enn de i virkeligheten
var – her taler vi om villfarelse.
- Vi har også eksempler på at noe er skrevet feil i testament, såkalt feilskrift.
- Når vi i tilfeller som dette skal finne frem til testamentets innhold, blir det ikke lenger
bare tale om en konkret tolking. Da er vi over i et arbeid som kan lede til at vi må rette
på testamentet, korrigere det.
- I arbeidet med å finne frem til hvordan arven skal fordeles, kan det også bli tale om å
utfylle testamentet. En slik utfylling (som også kalles utfyllende tolking) er nødvendig
hvor en konkret tolking ikke gir noe resultat. Man må da gå utenfor testamentet for å
finne holdepunkter for hvilket innhold det skal gis.
- Al. §§ 66 og 67.
II Utgangspunktet – testators mening, al. § 65.
- Det grunnleggende utgangspunktet er at testamenter skal underkastes en subjektiv
tolking. Oppgaven er å finne ut hva arvelateren har ment, jf arveloven § 65 første ledd.
Knoph (s. 157): ”Dommeren skal finne ut hva denne testator i denne situasjonen
mente med disse ord i denne forbindelse”.
- ”Hvis avdøde for eksempel overfor en venn hadde for vane å omtale sin rikholdige
vinkjeller som sitt ”bibliotek”, og så vennen legatarisk blir betenkt med biblioteket,
må legatet tolkes slik at vennen kan kreve vinkjelleren, og ikke behøver å la sig
avspise med bøker”. (Knoph).
- Hvis vi derimot står overfor en arvepakt, kan dette bli annerledes. Da har vi en
medkontrahent som medfører at vi må forlate det rent subjektive tolkingsprinsippet.
- Vi må spørre hvordan testator ville disponert ut fra de gitte forhold, dersom det er
tolkingstvil.
- Naturlig å ta utgangspunkt i den vanlige betydningen av de ord og uttrykk som er
brukt.
- Rt 1987 s. 1339.
- Har testator misforstått ord og uttrykk, er det som nevnt testators oppfatning vil skal
bygge på.
- Ofte kan forhistorien til testasjonen hjelpe oss til løsningen.
- Rt 1948 s. 37.
- Ved tolkingen må de enkelte bestemmelser i testamentet sees i sammenheng –
uklarhet i ett punkt kan forsvinne når det holdes opp mot andre bestemmelser i
testamentet. På den andre siden kan testamentet inneholde motsigelser. Dette gjelder
ikke minst hvor det foreligger et senere testament (som kalles kodisill) som er tenkt å
skulle supplere det første.
- Hvor det er motstrid mellom to testasjoner, skal i utgangspunktet det yngre gå foran
det eldre.
§ 16 Gjensidige testamenter
I Innledning
- Et gjensidig testament er et testament hvor to (eller flere) personer disponerer til fordel
for hverandre. Det vil si at den som blir den lengstlevende av dem, skal arve den som
dør først.
- Etter al. § 49 tredje ledd annet pkt kan enhver i det samme testamentet disponere til
fordel for hverandre. I praksis er nok de fleste gjensidige testamenter opprettet i
samme dokumenter, og det er derfor også et felles testament.
- Primærdisposisjon: Det bestemmer hvem som skal arve testator, dvs arvegangen når
en selv faller fra, og det skal være den annen testator, jf al. § 49 tredje ledd.

- Sekundærdisposisjon: Bestemmelser om hva som skal skje med formuen når
lengstlevende er død.
- Primærarvingen: Den lengstlevende av de to testatorene.
- Sekundærarvingene har testatorene naturligvis full frihet til å peke ut. Hvor det er
ektefeller som oppretter et gjensidig testament, vil det ofte bli bestemt at midlene ved
lengstlevendes død skal deles likt mellom de to slekter. Men det er naturligvis opp til
testatorene om de vil innsette sekundærarvinger. Har de ikke gjort det, gir al. § 67
nærmere regler om hvordan arven skal fordeles.
- Tolking og tilbakekall: Al. §§ 67, 58, 57 tredje ledd.
II Behovet for gjensidig testament
- Men ektefellen kan også gå den motsatte vei og oppstille skranker for rådigheten, for
eksempel til vern for førstavdødes arvinger.
- Rt 1953 s. 1274.
- To driver en forretning sammen, begge ønsker at den lengstlevende ved førstavdødes
bortgang skal overta den.
- I samboerforhold ligger det også vel til rette for gjensidige testasjoner. Da er det
naturlig at de ordner seg slik at den enes død ikke betyr at hjemmet må brytes opp i et
skifte med avdødes arvinger. Det gjensidige testament kan her innsette lengstlevende
som arving, eller gi ham rett til å få arven på de vilkår som reglene om uskifte eller
reglene i al. kap III leder opp til. Men her må vi erindre at hvor en eller begge har
særkullsbarn, vil deres pliktdelsarv sette grenser for hva partene kan testamentere
over.
§ 17 Arvepakter
I Hva er en arvepakt – behovet
- En arvepakt er en testamentarisk disposisjon som arvelateren har forpliktet seg til ikke
å endre eller tilbakekalle, eller et løfte om ikke å opprette testament, jf al. § 56 første
ledd. Løftet om ikke å endre eller tilbakekalle testament kan enten avgis når
testamentet opprettes, eller på et senere tidspunkt.
- Inngåelsen av en arvepakt forutsetter to parter: Testator og den som testator har
forpliktet seg overfor. En arvepakt har således en adressat, og er ikke som testament
en ensom disposisjon.
- Arvepaktene omfatter meget forskjellige disposisjoner. De kan være rene gaver
(dødsgaver), eller inngå som et ledd i en gjensidig bebyrdende avtale, som på
kontraktsmessig måte begrenser den ene parts testasjonskompetanse.
- For å opprette arvepakt må arvelateren være myndig, dvs. 18 år og ikke umyndiggjort.
II Formkravet og dets rekkevidde
- Etter al. § 56 annet ledd første pkt, må en arvepakt for å være gyldig, inngås i de
former som gjelder for testamenter. Dette er en selvfølge når det gjelder den
testamentariske delen av disposisjonen – den er en testasjon i materiell forstand, jf al.
§ 49. Men etter al. § 56 annet ledd første pkt skal formene også følges for løftet om
ikke å tilbakekalle disposisjonen.
- Hvor arvepakten inngås etter at testamentet er opprettet, er det videre utvilsomt at man
da må følge formkravene. Tvil om formkravenes rekkevidde oppstår imidlertid hvor
det ikke uttrykkelig er sagt at arvelaterens disposisjon skal være ugjenkallelig, men
hvor det følger av en tolking av disposisjonen.

III Når arvelateren blir bundet
- Selv om arvelateren har oppfylt formkravene, er det ikke dermed gitt at han ikke kan
tilbakekalle disposisjonen. Arvepakten har jo en adressat, og før arvepakten etter
vanlige avtalerettslige regler har fått et krav mot arvelateren, står denne fritt. Her bør
særlig nevnes at så lenge løftet som begrenser testasjonskompetansen ikke har kommet
til adressatens kunnskap, kan det tilbakekalles, se avtl. § 7. Hvor løftet kommer før
formkravene er tilfredsstilt, er naturligvis ikke arvelateren bundet. Det blir han først
når formen er i orden. Derimot kan det neppe kreves at adressaten skal ha fått
kunnskap om at formkravene er oppfylt.
- Tredjemannsløfte.
IV Tolking
- Knoph (s. 227): ”at det er en dyptgående forskjell mellom testament og arvepakten,
fordi den siste er en kontrakt hvor det over hele linjen må tas hensyn til
medkontrahentens interesse”.
- Er det tvil om hvor meget, eller hvilke gjenstander, arvepakten omfatter, må vi også
legge objektive tolkingsprinsipper til grunn.
- En arvepakt kan som andre løfter bortfalle etter reglene om bristende forutsetninger,
mislighold fra medkontrahentens side osv.
- Bare ett spørsmål skal trekkes frem her, nemlig rekkevidden av den sentrale regelen i
avtl. § 36 om at en avtale kan settes ”til side eller endres for så vidt det vil virke
urimelig… å gjøre den gjeldende”.
- Arvingene kan ikke overfor den annen partpåberope seg avtl. § 36 fordi arvepakten er
urimelig overfor dem.
V Arvepakten og arvelaterens livsdisposisjoner
- Selv om et dokument betegner seg som et ugjenkallelig testament, kan det etter sitt
innhold gi uttrykk for en livsdisposisjon. Da er det naturligvis heller ingen arvepakt.
§ 18 Tilbakekall av testament – bortkommet testament.
I Tilbakekall av testament
- Fritt kalles tilbake, al. § 55.
- Fremdeles stemmer med arvelaters ønske.
- Respektere det som reelt sett er arvelaters siste ønske.
- De regler som ellers gjelder for testamenters opprettelse, kommer også til anvendelse
på et tilbakekall.
- To veier:
- Formregler som gjelder ved testamenters opprettelse må følges, jf al. §§ 49 og 51.
- Tilbakekallet kan gjøres på originaltestamentet eller ved et nytt testament.
- Er det motstrid mellom to testamenter, går det yngre foran det eldre, jf al. § 66 nr. 5.
- ”øydelagt eller overstroke”, jf al. § 57 annet ledd.
- Hva som ligger i overstrykning burde ikke by på problemer, og hvordan
overstrykingen skjer er likegyldig.
- Som overstrykning må vi godta at testator over hele testamentet skriver ”tilbakekalt”
eller ”annulert” og lignende.
- De typiske former for ødeleggelse er at testamentet rives i stykker, brennes osv.
- Gjort slik at ”det er truleg at disposisjonen ikkje skal gjelde”, jf al. § 57 annet ledd.
Her angis både bevistema og beviskrav.

- Er originalen ødelagt av testator, som dermed har tilbakekalt testamentet? Denne
konflikten er ikke uvanlig, og viser klart hvor lite hensiktsmessig det kan være for
testator å ødelegge testamentet hvis han vil tilbakekalle det.
§ 19 Bortfall av testament ved endrede forhold – bristende
forutsetninger.
I Problemet
- ikke lenger stemmer med testators vilje.
- Skille mellom de tilfeller hvor testator kjente til de endrede forhold, og de tilfeller
hvor han frem til sin død var uvitende om dem.
II Testator kjente til de endrede forhold
- Hvor testator kjente til de endrede forhold, men ikke selv foretok endringer i
testamentet, er dette et sterkt og ofte avgjørende bevis for at testasjonen fortsatt skal
gjelde.
- Det må også stå ved makt hvor testator har gitt uttrykk for et ønske om å endre
testamentet, men ennå ikke har gjort det.
- De hensyn som ligger bak kravet om testamentsform, og som også gjelder ved
tilbakekall, taler også for at vi må la testasjonen gjelde til den formelt er kalt tilbake.
III Testator kjente ikke til de endrede forhold.
- ”armchair principle”.
IV Al. § 57 annet ledd annet pkt.
- Utkast 1962 s. 220- 221: regelen tar sikte på tilfeller ”hvor forholdene endrer seg så
radikalt etter at testamentet er opprettet, at det er åpenbart at man ikke ville realisere
arvelaterens ønske om man opprettholdt testamentet.
- Hvis testator har tatt initiativ til å endre testamentet, kan bestemmelsen brukes i
følgende eksempel: Etter å ha gitt sin advokat de nødvendige instruksjoner om
tilbakekall av testamentet og hvordan et nytt skal se ut, omkommer testator ved en
trafikkulykke underveis til advokaten. Da vil vi nok kunne si at testamentet er falt
bort, jf Rt 1982 s. 221.
§ 20 Arvingenes godkjennelse av ugyldige testasjoner – passivitet.
I Problemet og hovedregelen
- Den ugyldige disposisjon kan godkjennes av slektsarvingene (eller en
testamentsarving som ellers ville fått en større arvelodd).
- Godkjennelsen kan skje enten ved at slektsarvingene direkte gir uttrykk for at de
ønsker at arvelaterens disposisjon skal legges til grunn for oppgjøret, eller ved at de
unnlater å gjøre ugyldighetsinnsigelsen gjeldende.
- Frist på seks måneder for arvingene til å komme med innsigelser mot testamentet.
Hvis denne fristen oversittes, skal det ved oppgjøret ses bort fra ugyldigheten.
- Ved godkjennelse får vedkommende den posisjon ved skiftet som om testamentet
hadde vært gyldig.
II Nærmere om al. § 70 annet ledd.
- Etter al. § 70 annet ledd skal testamentet legges til grunn for arveoppgjøret hvis ikke
arvingene har varslet skifteretten innen 6 måneder etter at han 1. fikk kunnskap om

testamentets innhold, 2. om at testator er død, og 3. om grunnlaget for påstanden om at
disposisjonen er ugyldig.
- Når arvingene skal ha kunnskap om tre forhold før fristen begynner å løpe, løper den
først fra det tidspunkt han har kunnskap om alle tre.
- Har to ektefeller opprettet felles testament og lengstlevende i første omgang overtar
boet i uskifte, løper fristen til å reise innsigelser mot testamentet først fra
lengstlevendes død.
III Minstekrav til arvelaterens disposisjon
- Det kan reises spørsmål om det ikke må foreligge et minstemål av en disposisjon for at
arvingene skal kunne godkjenne den, eller for at den skal legges til grunn for oppgjøret
fordi det ikke er gjort innsigelser innen fristens utløp.
- Bakgrunnen for adgangen til å godkjenne disposisjonen, er jo en respekt for et ønske
fra arvelaterens side om hvordan arven skal fordeles.
- En forutsetning for at en disposisjon skal rammes av al. § 70 annet ledd, er ifølge prp.
s. 191 at den er slik ”som folk i alminnelighet oppfatter som et testament. Helt
formløse opptegnelser som arvelateren etterlater seg om arven, men som verken han
selv eller andre vil oppfatte som noe testament, forutsettes ikke å omfattes av annet
ledd”. Dette betyr at slike opptegnelser ikke skal legges til grunn selv om arvingene
ikke gjør innsigelser gjeldende.
§ 21 Grensen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner – noen
utgangspunkter.
I Oversikt.
- Grensen mellom livsdisposisjonene og dødsdisposisjonene har for det første adresse
til formreglene.
- Det annet viktige regelsett som bare gjelder for dødsdisposisjonene, er reglene om
livsarvingenes pliktdel og ektefellens minstearv.
II Rettskildene og deres karakter.
- Ingen generell bestemmelse i al. som gir regler for hvordan grensen mellom livs- og
dødsdisposisjoner skal trekkes.
- Veiledning i al. § 48.
- Al. §§ 35 og 53.
- Rettspraksis på dette området er meget omfattende.
- Rettspraksis oppstiller for det meste en snever ramme for dødsdisposisjonene.
III Oversikt over de ulike typetilfelle
- Forholdsvis greie er de tilfeller hvor begge parter skal yte nor, men arvelaterens ytelse
skal først erlegges ved hans død, mens han selv får oppfyllelse i levende live. De
typiske eksempler er at den gamle får pleie mot at pleieren får noe av sitt vederlag ved
den gamles død. Eller det kan være at arvelaterens ytelse inngår som ett legg i en
større sammenheng hvor arvelaterens interesser i levende live spiller inn. Den
aldrende arvelater selger eller gir bort fast eiendom mot en livsarving vederlagsfri
bruksrett.
- Da det i svært mange tilfelle ligger et gavemoment – gavesalg – eller en gave – har
man særlig sett dette som en diskusjon om hvor grensene for dødsgave skal trekkes.
§ 26 Arvingenes forhold til arven mens arvelateren lever.

I Avtaler om ventet arv.
- Forbud i al. § 44 mot å avhende eller pantsette ventet arv.
- ”Avhendelse” omfatter alle former for eiendomsoverføring, salg, gave osv.
- Al. § 44 er ikke til hinder for at arvingene kommer sammen og gyldig avtaler hvordan
de enkelte gjenstander skal fordeles.
- Om en arving overfor tredjemann kan forplikte seg til å ta denne få visse rettigheter i
en ting, dersom arvingen en gang i fremtiden arver tingen. Slike avtaler anses gyldige,
etter rettspraksis.
II Avkall på ventet arv
- Etter al. § 45 kan en arving helt eller delvis gi avkall på den arv han har i vente.
- Et avkall på arv er ikke bundet til noen bestemt form – også et muntlig løfte på arv er
bindende.
- Avkallet kan gjelde hele arven, eller deler av den.
- Etter al. § 45 skal avkallet gis overfor arvelateren. Er det gitt overfor en medarving er
det ikke gyldig.
- Hvis man ønsker å kalle avkallet tilbake, kan det bare skje med arvelaterens
godkjennelse.
- Et løfte om avkall på arv kan naturligvis være ugyldig; her gjelder de vanlige,
avtalerettslige regler.
- Den umiddelbare virkning av at en arving gir avkall på arv, er at han (helt eller delvis)
elimineres fra arvetavlen.
- Hvis arvelater etterlater seg livsarvinger, får avkallet også betydning for dem. Det er
således hele sin linje arvingen ved avkallet utelukker fra arv. Dette fremgår direkte av
al. § 45 annet pkt; avkallet binder også livsarvingen til arvingen ”når ikkje anna er
avtalt”.
- Det er ikke adgang til å gi avkall på ventet arv til fordel for en bestemt arving.
§ 27 Arvens overgang til arvingene – Grunnlinjer i bobehandlingen
I Noen utgangspunkter – terminologi
- Dødsboet er i motsetning til felleseiet en selvstendig formuesmasse.
- Når lengstlevende ektefelle skal skifte felleseiet med den avdøde ektefellens arvinger,
står vi overfor et sammensatt skifte.
- Tre grupper av interessenter som konkurrerer om boets aktiva: Det er avdødes
arvinger, legatarene og avdødes kreditorer.
- Skiftet av dødsboet kan foregå enten offentlig eller privat.
- Offentlig skifte foretas av skifteretten.
- Hvor boet skal skiftes privat, utsteder skifteretten den skifteattest som er nødvendig
for at arvingene skal få råderetten over avdødes eiendeler.
II Loddeier – arving – legatar
- Sl. § 124 første ledd definerer loddeier som en ”der i egenskap av ektefelle eller arving
har krav på lodd i boet”. Lodd i boet er enten boslodd eller arvelodd. Boslodden er den
del av felleseiet som tilfaller en ektefelle når felleseiet skiftes, mens arvelodden er den
del av dødsboet som tilfaller en arving.
- Arving: den som ”efter lovens arvegangsregler eller siste viljeserklæring inntrer i
avdødes efterlatenskaper helt ut eller efter et fastsatt forhold”.
- Legataren defineres som ”enhver annen som ved siste viljeserklæring er tilsagt nogen
fordel ved arvelaterens død”.

- Bare personer hvis arv er hjemlet i avdødes testament, som kan være legatarer.
- Grunnen til at skifteloven skiller mellom arvinger og legatarer, er den forskjellige
interesse disse to grupper har i boet.
- Det er som hovedregel bare arvingene som skal høres i spørsmålet om det skal skiftes
privat eller offentlig, og det er bare de som kan overta ansvaret for avdødes gjeld.
- Er legataren tilsagt en bestemt gjenstand, taler man gjerne om et gjenstandslegat.
- Gjelder testasjonen et pengebeløp, kalles dette et sumlegat.
§ 31 Oppgjøret mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger
(sammensatt skifte).
I Oversikt – de grunnleggende utgangspunkter.
- Hvis vilkårene for uskifte er tilstede, vil lengstlevende ofte foretrekke uskifte fremfor
straks å skifte med avdødes arvinger.
- Er av betydning om eiendeler er i felleseie eller særeie.
- Delingen bygger på de regler som gjelder ved separasjon og skilsmisse. Dette fremgår
av al. § 77 første ledd: Oppgjøret mellom lengstlevende ektefelle og førstavdødes
arvinger skjer etter reglene i el. kapittel 12. Det er felleseiet som er gjenstand for
deling, og grensen mellom ektefellenes eiendeler er fortsatt av betydning. For
ektefellenes særeie blir det i prinsippet på den samme måten – avdødes særeie går inn i
hans dødsbo, mens lengstlevendes særeie blir oppgjøret uvedkommende. Hvor et
uskiftebo skal skiftes mens lengstlevende lever, er dette også hovedregelen.
- Først må felleseiet deles mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger, deretter
dødsboet mellom avdødes arvinger.
- Dødsboet utgjør den boslodd av felleseiet som tilkommer avdøde, pluss hans eller
hennes eventuelle særeiemidler.
- Den lengstlevende ektefelle bør stå sterkere enn arvingene i konkurransen om
ektefellenes enkelte eiendeler.
§ 32 Lengstlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo – Bakgrunn
og betingelsene for uskifte.
I Oversikt
- Uskifte betyr at skiftet utsettes, og at lengstlevende nærmest får full disposisjonsrett
over avdødes eiendeler. Benyttes retten til uskifte, er det uskifteretten og ikke
arveretten etter avdøde som betyr noe for den lengstlevende ektefelles stilling.
Samtidig skyves arvingenes rettigheter i bakgrunnen – de mottar ingen arv før
uskifteboet skal skiftes.
- Hvis lengstlevende har midler som i stor utstrekning kan skjevdeles, vil uskifte kunne
være en dårlig løsning. Ved skifte av uskifteboet faller retten til skjevdeling bort, el. §
77 første ledd annet pkt.
- En ektefelle kan på forhånd gi avkall på sin rett til å sitte i uskiftet bo.
- Hvis avkallet for lengstlevende vil virke urimelig, kan det settes til side etter avtl. §
36. Av særlig betydning for vurderingen her, er om ektefellen var klar over
rettsvirkningene av avkallet da det ble gitt.
- Vilkår for at lengstlevende skal sitte i uskifte: formuesordningen, hvilke arvinger
avdøde etterlater seg og forhold knyttet til lengstlevendes person.
II Gjenstand for uskifte – felleseie.
- Etter al. § 9 har den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet.

- Har ektefellene hatt delvis særeie, kan felleseiet overtas uskiftet, mens særeiemidlene
straks skal fordeles mellom avdødes arvinger.
- Lengstlevendes eventuelle særeier faller i slike tilfelle utenfor det uskiftede bo.
- I el. § 42 tredje ledd gis ektefellene adgang til ved ektepakt å bestemme at særeiet
(eller deler av det) ved den enes død med hensyn til arv og skifte skal behandles som
om særeie ikke var opprettet.
III Gjenstand for uskifte – særeie.
- Lengstlevende ektefelle har i utgangspunktet ikke adgang til å sitte i uskifte med
særeiemidler.
- I el. § 43 åpnes det adgang for ektefellene til ved ektepakt å bestemme at ”den
lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, eller med deler av
særeiet”. De nærmere rettsvirkninger av denne regel fremgår av al. § 9 annet ledd og
al. § 26 annet ledd.
- I motivene er dette alternativet begrunnet med at det ”har i praksis vist seg å være
behov for en slik ordning. En ektefelle som har en vesentlig større formue enn den
annen, kan ønske at denne i tilfelle skal ha rett til uskifte etter de alminnelige regler,
men han ønsker ikke at det ved skifte skal skje en deling av formuen i disfavør av hans
egne arvinger”, prp. 36 s. 93.
- Hvor det er bestemt i ektepakten at lengstlevende ektefelle skal ha rett til uskifte med
avdødes særeie, går også lengstlevendes særeie inn i uskifteboet, al. § 9 annet ledd.
- Ektefellene kan bestemme at lengstlevendes særeie skal holdes utenfor det uskiftede
bo.
- Selv om ikke ektefellene har avtalt at lengstlevende skal beholde førstavdødes særeie
uskiftet, kan arvingene samtykke i det.
IV Fellesregler for uskifte ved ektepakt.
- Avtaler som gir rett til uskifte etter el. § 42 tredje ledd og el. § 43, kan begrenses til
det tilfellet at en bestemt av ektefellene dør først.
V Overfor hvilke arvinger retten til uskifte kan gjøres gjeldende
- Avdødes særkullsbarn (eller avkom av slike) har rett til arven straks. Da kan
lengstlevende bare overta boet hvis særkullsbarnet gir sitt samtykke. Er det umyndig,
må samtykke gis av overformynderiet, jf al. § 10.
- Særkullsbarnets interesser må veie tungt.
- Et særkullsbarn kan gi sitt samtykke etter førstavdødes bortgang eller på et tidligere
tidspunkt.
- Når særkullsbarnet har gitt sitt samtykke, kan det ikke senere kalles tilbake.
- Er det både særkullsbarn etter avdøde, og arvinger som retten til uskifte kan gjøres
gjeldende overfor, er det ikke nødvendig at hele boet skiftes. I et slikt tilfelle kan
særkullsbarnet gis oppgjør straks, mens resten av boet overtas uskiftet med de øvrige
arvinger, al. § 12.
VI Forholdet mellom testamentariske disposisjoner og uskifte.
- Et testament som reduserer omfanget av uskifteretten er bare gyldig hvis det er
kommet til lengstlevendes kunnskap før ektefellens død, jf al. § 7.
- Det kan lett tenkes at avdøde i sitt testament har innsatt en legalarving som ikke er
livsarving, for eksempel en bror. Da gjelder retten til uskifte bare så langt den ”høver
med testamentet”, jf al. § 11 annet ledd. Den normale forståelse av et slikt testament
må være at arvingen straks har krav på sin lodd.

- Unntak al. § 11 første ledd: gir arvelateren rett til i testament å gi ”uttrykk for at ein
eller fleire av livsarvingane bør ha heilt eller delvis arveoppgjer”.
- Kommer skifteretten til at det skal skje et helt eller delvis skifteoppgjør, skal det være
et ”samsvarande oppgjer til alle arvingar”, selv om det bare er ett av flere barn
arvelateren har ønsket skulle få sin lodd.
VII Alminnelige forutsetninger for uskifte
- En midlertidig separasjon etter el. § 92 medfører ikke arverettens bortfall, og heller
ikke uskifterettens.
- Krav til lengstlevendes økonomiske stilling, al. § 13.
- Er lengstlevende ektefelle mindreårig eller umyndiggjort, er retten til uskifte
begrenset, al. § 13 annet og tredje ledd.
VIII Fremgangsmåten
- Lengstlevende kan ikke overta en del av boet uskiftet (hvor det ikke følger av al. § 12)
og skifte resten med arvingene.
- Ønsker lengstlevende å sitte i uskifte, gir al. § 14 flg de nærmere regler om
fremgangsmåten. Utgangspunktet er at lengstlevende innen 60 dager etter dødsfallet
må sende melding om det til skifteretten. Men retten til uskifte går ikke tapt om denne
fristen ikke holdes; den består helt til boet er skiftet med avdødes arvinger. Fristen kan
også forlenges av skifteretten.
§ 33 Under skiftet
I Hva boet omfatter
- Det uskiftede bo omfatter alle eiendeler og forpliktelser som tidligere inngikk i
ektefellenes felleseie, og de eiendeler som lengstlevende ektefelle senere blir eier av,
al. § 17 først pkt. Det omfatter således også de midler som lengstlevende får utbetalt
etter ektefellens død, som trygder, pensjon, erstatning for tap av forsørger, arv av
eventuelle særeiemidler på avdødes hånd osv.
- Har ektefellene hatt helt eller delvis særeie, blir forholdet mer komplisert.
- Midler som er særeie etter bestemmelse av en giver eller arvelater, jf el. § 48 og al. §
31, går ikke inn i uskifteboet, al. § 17 annet pkt.
- Det er ingenting i veien for at det bestemmes at en gave eller arv som tilfaller en
lengstlevende ektefelle i uskifte, skal holdes utenfor boet.
- Avkastning av særeie går heller ikke inn i boet; etter el. § 49 annet pkt blir avkastning
av særeie særeie.
- Verdier som lengstlevende erverver etter at det er begjært skifte av uskifteboet, jf al. §
21 annet ledd annet pkt og al. § 24, faller utenfor boet. Gjeld som lengstlevende har
pådratt seg etter dette tidspunktet skal heller ikke tas i betraktning.
II Forholdet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes kreditorer
- Ved å sitte i uskiftet bo blir lengstlevende ektefelle personlig ansvarlig for den gjeld
som påhvilte avdøde, al. § 20.
- Lengstlevende er ansvarlig overfor avdødes kreditorer med hele sin formue, også med
eventuelle særeiemidler.
III Lengstlevendes rådighet over boet
- Al. § 18 første ledd ”som ein eigar over alt som høyrer til buet”.
- Lengstlevende kan disponere fritt over boets eiendeler.

- I det hele kan den lengstlevende ektefelle til egne formål og sitt eget beste bruke og
forbruke boets eiendeler.
- Det er heller ingen begrensninger i lengstlevendes rett til å avhende boets eiendeler,
også faste eiendommer kan selges uten at arvingene kan protestere.
- Begrensning al. § 24: arvingene har rett til å kreve boet skiftet hvor lengstlevende ved
”misleg” atferd ”unødig” reduserer boet. Dette er særdeles strenge vilkår.
- Den viktigste regelen er al. § 19 første ledd – lengstlevende kan ikke uten samtykke
fra arvingene yte gaver som står i misforhold til boets formue, og overhodet ikke gi
bort fast eiendom.
- Ved vurderingen om en gave står i misforhold til boets formue, skal man ta
utgangspunkt i at man kommer i faresonen når gaven passerer 20% av boets formue.
Dette er fastslått gjennom rettspraksis.
- Dersom ektefellen har disponert i strid med reglene i al. § 19, kan hver av arvingene få
gaven omstøtt, jf al. § 19 annet ledd. Et vilkår for dette er imidlertid at mottakeren
”skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikke hadde rett til å gi gåva”.
- Søksmål må være reist innen ett år etter at de fikk kunnskap om gaveoverdragelsen, jf
al. § 19 annet ledd annet pkt.
- Ved dødsdisposisjoner råder lengstlevende bare over den del av boet som vil være arv
etter ham eller henne, al. § 18 annet ledd.
- Kvantitativt kan lengstlevende disponere over en tredjedel av sin halvpart.
- Kvalitativt kan lengstlevende testamentere over ting vedkommende selv har ført inn i
boet, og ting som har vært i sameie mellom ektefellene under ekteskapet (uansett om
de hadde felleseie eller særeie).
§ 34 Reglene om skifte av de uskiftede bo
I Når boet skal skiftes
- Den lengstlevende ektefellen kan når som helst forlange at boet skal skiftes, al. § 24
første ledd.
- Hvis lengstlevende ønsker det, kan det skiftes delvis med avdødes arvinger. I et slikt
tilfelle skal det finne sted et ”samsvarande oppgjer” for alle arvinger.
- I visse tilfeller faller retten til uskifte bort. Det mest praktiske er at lengstlevende gifter
seg på nytt, al. § 23 første ledd.
- At lengstlevende innleder et samboerforhold, medfører ikke skifteplikt.
- Faller videre bort hvor lengstlevende ektefelle blir umyndiggjort, al. § 23 annet ledd.
- Arvingene har en meget begrenset adgang til å kreve boet skiftet. Etter al. § 24 tredje
ledd kan et særkullsbarn som blir myndig forlange skifte – enten ved oppnådd
myndighetsalder eller senere. Men da skal skiftet bare omfatte det særkullsbarnet har
krav på – resten av boet berøres ikke av dets rett, al. § 24 tredje ledd.
- Hvis lengstlevende ektefelle forsømmer sin oppforstingsplikt eller ”fer misleg åt så
buet minskar unødig eller blir utsett for vesentlig minsking”, kan arvingene forlange
skifte.
- Det må erindres at lengstlevende har rett til å bruke opp hele boet. Det avgjørende her
er måten forbruket skjer på; det er de mislege forhold det skal reageres mot.
- Hvor skiftet finner sted mens lengstlevende lever, blir det derimot er oppgjør mellom
lengstlevende og førstavdødes arvinger etter de regler som ellers gjelder for
sammensatt skifte.
- Utgangspunktet i el. § 77 står fast. Dette betyr at lengstlevende har sin arverett etter
avdøde i behold, jf al. § 26 første ledd annet pkt.
- Skjevdelingsregelen i el. § 59 gjelder ikke!

- Etter lengstlevendes død skal boet deles med en halvpart på hver av de to grupper
arvinger, al. § 26 første ledd første pkt.
- I mange tilfeller har en eller flere arvinger fått helt eller delvis oppgjør, enten før
uskiftet tok til eller under dette. Slike oppgjør skal det tas hensyn til ved ”beregningen
av det partshøve som blir lagt til grunn for skiftet”, al. § 26 tredje ledd. Denne enkle
formulering skjuler imidlertid begrensningsregler som er meget kompliserte. Hertil
kommer at det ikke av loven fremgår hvilke hensyn som skal tas.
III Hvem som er arvinger
- Al. § 71: den ”som lever.. når arvelateren døyr”.
- Det kan lett tenkes at alle arvingene etter en ektefelle dør i uskifteperioden. Er det
førstavdødes arvinger som går bort, vil uskifteboet miste karakteren av et uskiftebo, og
midlene blir lengstlevendes eiendom fullt ut. De vil følgelig ved dennes død i sin
helhet tilfalle hans eller hennes arvinger.