NOU-2002-4. Ny straffelov Straffelovkommisjonens ... - Medietilsynet

lenger juristene som ble ansett for enerådende. Etter annen verdenskrig hadde samfunnsvitenskapene
fått innpass som universitetsfag, og nye yrkesgrupper som psykologer og sosiologer i tillegg til
psykiaterne, fikk innflytelse på lovgivningsarbeidet når det gjaldt utformingen av reaksjonssystemet.
Det oppsto også utenomparlamentariske pressgrupper på kriminalpolitikkens område - hvor særlig
Norsk forening for kriminalreform, KROM, spilte en betydelig rolle. Innenfor de etablerte partier ble
derimot kriminalpolitikken fremdeles ansett for noe perifert, som ble gitt liten oppmerksomhet.
Den tredje og siste perioden strekker seg fra 1980-årene og frem til i dag. Det som særpreger
denne perioden, er en økende skepsis når det gjelder mulighetene for å behandle lovbrytere, og en
økende tro på kontroll og straffens allmennpreventive virkninger. Bøtestraff har overtatt for
påtaleunnlatelser, og bruken av betinget dom er sterkt redusert. I tillegg er det innført nye
reaksjonsformer, som feks samfunnsstraff, forvaring og gjennomføring av straff utenfor fengsel.
I denne siste perioden har kriminalpolitikken blitt sterkt politisert. Fra mange politiske
pressgrupper, som for eksempel kvinnebevegelsen og miljøorganisasjonene, blir det stilt krav om nye
straffebestemmelser og endrede strafferettslige reaksjoner på ulike områder. Innenfor de politiske
partier har kriminalpolitikk blitt et mer prioritert område, og det er ingen sjeldenhet at selvstendig
initiativ til endringer blir tatt både i storting og regjering, ofte på grunnlag av oppslag i medier eller
henvendelser fra ulike pressgrupper. Vanligvis er det da tale om et press i retning av stadig strengere
straffer.
En tilsvarende utvikling som man finner innenfor reaksjonssystemet, finner man også - om enn
ikke like sterkt - når det gjelder endringer innenfor straffelovens spesielle del. I den første perioden
frem til 1950-årene ble det foretatt relativt få endringer - straffelovens bestemmelser ble i hovedsak
ansett for å være i samsvar med det rådende syn - og de endringer som ble foretatt, var ofte av mer
formell art. I den grad man foretok realitetsendringer, besto dette ofte i straffskjerpelser. I den neste
periode - fra 1950- til slutten av 1970-årene - var endringene vesentlig flere, og mange av dem
innebar nedkriminalisering og nedsettelse av straffene. I den siste perioden fra 1980-årene har
derimot straffskjerpelser blitt mer vanlig - ikke minst ved at uaktsomhet i stadig økende utstrekning
er blitt kriminalisert.
I hele perioden har man dessuten hatt en sterk vekst i straffelovgivningen utenfor straffeloven.
Denne kan i stor grad tilbakeføres til at teknologiske og andre samfunnsmessige endringer dels
skapte behov for å regulere forholdene på tidligere uregulerte områder av samfunnslivet, og dels for
nye regler på områder som også tidligere var regulert. Utbyggingen av samferdselen gjennom
introduksjonen av motorkjøretøyer og fly har nødvendigjort lovregulering. Det har blitt en viktig
oppgave å beskytte miljøet, og det har oppstått en omfattende natur- og miljøvernlovgivning.
Økonomisk kriminalitet har i økende utstrekning blitt oppfattet som et problem, og det har vokst
frem en detaljert lovgivning med sikte på å regulere finans- og forretningsvirksomhet. Og
utbyggingen av velferdssamfunnet har krevd nyregulering av skatte- og avgiftslovgivningen,
arbeidervernlovgivningen og sosiallovgivningen. Felles for denne reguleringslovgivningen er at disse
lovene også har straffetrusler. Og tallmessig er antallet straffede for overtredelser av
særlovgivningen vesentlig høyere enn antallet straffede for overtredelser av straffeloven, riktignok
slik at dette i det alt vesentlige skyldes overtredelser av vegtrafikkloven.
I den senere tid har dessuten internasjonalt samarbeid hatt betydning også innenfor
straffelovgivningen. Fra 1960-årene har flere nye straffebestemmelser blitt nødvendiggjort som følge
av ratifiseringen av internasjonale traktater. De internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter,
særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 og FNs konvensjon om sivile og
politiske rettigheter 16. desember 1966, har dessuten blitt integrert i strafferetten og straffeprosessen.
I 1966 fikk straffeloven §1 et nytt annet ledd hvor det het at straffelovgivningen - både straffeloven
og straffebestemmelser i andre lover - gjelder med de begrensninger som følger av overenskomst
med fremmed stat og folkeretten. Og ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr 30 ble de nevnte
konvensjonene inkorporert i norsk rett. Det ble samtidig bestemt at konvensjonsbestemmelsene skal
ha forrang ved eventuell motstrid, jf menneskerettsloven §3.
3.2 Utviklingen frem til begynnelsen av 1950-årene
file://C:\DOCUME~1\erikl\LOKALE~1\Temp\MC32POQL.htm
Side 50 av 618
11.01.2006