RAPPORT - Aust-Agder fylkeskommune

Gnr. 65/1 m.fl.. , Valle kommune Saksnr. 06/14358
Kjønn
Det er særlig funn av pilspissene som gjør at avdødes kjønn kan bestemmes til mann.
Enkelte pilspisser er imidlertid blitt oppdaget i kvinnegraver på Bikjholbergene, men
da alltid kun èn (Blindheim og Heyerdahl Larsen 1995:106). I tillegg hadde ikke den
døde noen typiske artefakter som antyder at dette var en kvinnegrav.
Gravgods
4 pilspisser ble funnet noenlunde samlet i gravens sørlige halvdel med en største
avstand mellom F23 og F8 på ca 0,32 meter. F17 er en versjon av R.545 og F23 er en
utgave av R.538, og de er tilnærmet like henholdsvis Frabregds nummer 10 og 69. På
pilbladet til F23 og F27 var det skafterester, og dette viser at graven opprinnelig har
rommet hele pilen. Surringen på to piler var også bevart, og det var trolig anvendt
sene på den ene (F23) og lin på den andre (F27). Både Birka- og
Kaupangpublikasjonene skiller mellom pilspisser funnet i bunter og pilspisser funnet
enkeltvis. Hvis antallet i gravene overstiger 3 ble de nedlagt i bunter (Blindheim og
Heyerdahl Larsen 1995:106-107). Antallet pilspisser i denne graven overstiger 3, men
de lå neppe i et knippe.
Pilspisser brukes både i jakt og strid. Alle pilene var i utgangspunktet produsert for å
drepe, men det er likevel visse typer som indikerer at de ble laget spesielt for strid.
Ifølge Oddmun Farbregd (1972:41) er stridspilespisser fra merovingertid sylformet
(R.542), og årsaken til dette er at formen medvirker til at den enklere trenger gjennom
brynjer. Jaktpilspissene er antatt å ha bredere blad med avrundete egghjørner. I
Oppdalsfjellene, hvor pilene er brukt til villreinjakt, er denne pilspisstypen påfallende
utbredt (Farbregd 1972:45). Erik Wegraeus (1972) utdyper dette synet noe. Et bredt
blad vil ikke trenge langt inn i offeret, men vil i motsetning til en sylformet pilspiss
skape en større flenge i huden slik at blodtapet blir høyere (Wegraeus 1972:202).
Dyret forblør raskt, noe som er vesentlig ved jakt (ibid). Et av pilspissbladene i Hovet
I er bredformet og hører til jaktpilene, mens det andre er mer sylformet og indikerer at
den kan har vært laget for stridsformål. Det må legges til at Setesdalsheiene er gode
jaktområder for villrein. Pilespissene var ikke ferdig konservert da rapporten ble
ferdigstilt, så de er derfor ikke avbildet i rapporten.
Sigden (F21) er av hovedtype R.385 og dernest nærmest Petersen 1951, fig. 82.
Jordbruksredskapet er funnet i en lang rekke graver fra vikingtid (Blindheim og
Heyerdahl Larsen 1995, Gjerpe 2005 og Petersen 1951). Sigden har hovedsakelig blitt
brukt til kornhøstning, men andre bruksområder som for eksempel fórsanking er også
mulig. Avlingen ble høstet en gang i året, og sigden kan av den grunn ikke likestilles
med andre gjenstander, hvis nytteverdi ikke like klart kan søkes til et bestemt
tidspunkt. Likevel kan sigden på lik linje med en kniv betraktes som et personlig
utstyr.
Kornhøstingen var en viktig del av gårdens utkomme i yngre jernalder, og ble i tillegg
brukt i ølbryggingen. Kornonna inngikk som en viktig del av gårdens årssyklus, og
sigden kan ha symbolisert hvor vellykket ætten var. Korninnhøstningen begynte i det
øyeblikk kornet ble modnet. Været i Norge er lunefullt i månedsskiftet
august/september, og frost og kraftig nedbør kan skade både aksen og strået. Når
kornetstråets dobbelte lengde i vikingtid i forhold til dagens strålengde tas med i
betraktningen (Myrdal 1985:123-124, Strand 1990:23-24), kan det neppe være tvil om
at høstningen ikke kunne utsettes nevneverdig. Kornonna var forbundet med flere
Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Fornminneseksjonen
15