2012 nr. 1 - BMW Klubben Norge

Overnatting ved
Kjrukassile i Tyrkia.
Frokosten var klar i
åttetiden; brød, egg,
stekte poteter og salat.
Dette smakte helt
vidunderlig. Vi pakker
sakene, får syklene
ut av garasjen og sier
takk for oss og kjører
videre mot Kastamonu.
Slike vannposter
finnes over alt ved
rasteplassene.
oss omkring på denne campingplassen. Her
igjen er sanitæranlegg det som får minst
prioritet. Vi var litt usikre på om det som
var en dusj, er en kombinert latrine og dusj.
Hull i gulvet der du skal ha føttene og dusjstråle
fra rør i taket?
Vi forsetter neste dag langs kysten på
småsvingete veier og nærmer oss Kjrukassile.
Det er igjen kveld og må finne ly for
natten. Vi passerer et lite hus hvor det sto
”pansyon” på, så fikk vi prisen på papir –
siden de ikke skjønte noe annet en tyrkisk.
Praten gikk uansett, de snakket tyrkisk og
vi norsk, det går mye på tegnspråk. Det
trengs ikke mye fantasi for å spørre om vi
vil ha noe å spise, late som du fører mat i
munnen og peke på oss. Mat ble servert,
litt suppe til forrett, så noe kylling, til slutt
”chai” (te). Nå var vi usikre på om vi var
betalende gjester eller om de viser sin
gjestfrihet på denne måten. Han klarte å
fortelle oss på et vis at det bodde en mann
opp i gaten som kunne engelsk. Han ble
hentet som tolk og det viste seg at han var
svensk/tyrkisk. Han hadde bodd i Sverige
25 år. Praten gikk livlig til langt ut på kvelden.
Det er vanskelig å sitte med husverten,
fruen i huset og broren til husverten som
ikke snakker engelsk. Vi bruker svensken for
å være inkluderende, slik at alle får anledning
til å si noe.
Da natta kommer og vi skulle legge oss, var
sengene gjort klare. Da kommer overraskelsen
– dynene er laget av filt eller vatt; det
var rått, tungt og det tok hele natten før jeg
kunne kjenne varmen i meg. Så noen veldig
god natt ble det ikke.
Opp i åttetiden og ut i solen, her var frokosten
klar; brød, egg, stekte poteter og salat.
Dette smakte helt vidunderlig. Vi husker
ikke hvor lenge vi var her, men jeg tror ikke
vi kom oss av gårde før i ellevetiden. Vi får
gjort opp for oss og det viser seg at vi har
betalt for alle måltider, pluss overnattingen.
Så vi var nok betalende gjester. Dyrt var det
uansett ikke og slik blir det når ingen skjønner
noen ting. Vi pakker sakene, får syklene
ut av garasjen og sier takk for oss og jeg tror
di sier lykke på reisen, vi hadde også fått
noen tips om hvor vi skal kjøre for å komme
oss dit vi skal, det var en del veiarbeid og
det var dårlig skiltet. Vi kjører mot Kastamonu
og skal til Tosya i et veldig flott landskap
som kunne vært et maleri.
Veien vi kjører på etter at vi passerer Agli
(før Kastamonu) er kjempeflott; svinget og
brei vei og med mulighet for å holde 80
km/t og mer. Men, siden jeg nå ligger bak
Rasteplass rett utenfor
Tosya, som var
ved en bensinstasjon,
denne karen kom
springende og spurte
om han kunne servere
oss enn kopp ”chai”
til lunsjen vår og vi
takker selvfølgelig
ja. Dette var på huset
som takk for besøket.
Erbak hotell, har en
noe spesiell plenklipperen,
en sau.
Den holder gresset
nede og gjødsler
samtidig.
Kirsten blir det moderat tempo på 60-80
km/t. Pauser tar vi med ca halvannen times
mellomrom. Helst ved et skur, slik at vi
kommer oss ut av den steikende solen, for
nå er det ikke kaldt.
Vi hadde ikke stoppet mange minuttene på
denne rasteplassen rett uten for Tosya, som
var ved en bensinstasjon, før denne karen
kom springende og spurte om han kunne
servere oss enn kopp ”chai” til lunsjen vår
og vi takker selvfølgelig ja. Dette var på
huset som takk for besøket. Jeg tenkte at vi
burde fylle bensin her, men vi hadde fulle
tanker. Min 1200 GS med ekstra tanker
hadde plass til 38 liter bensin og Kirsten
sin 650 GS hadde plass til 27 liter. Vi
har også plass til en femliterkanne og to
”Camel packs”, med til sammen 10 liter
vann. Så verken syklene eller vi skulle mangle
drikke.
Fra Tosya og videre østover er vi på hovedveien
mellom Øst- og Vest-Tyrkia, kjøretøy-
Politimenn med norske kakepyntflagg.
ene vi treffer på er stort sett lastebiler som
skal til/fra Iran og Georgia. Vi overnatter i
Erbak på hotell, her er det ikke noe spesielt
utenom plenklipperen, en sau. Den holder
gresset nede og gjødsler samtidig.
Neste morgen, etter ti minutter kjøring,
blir vi stoppet av politiet, vi kjørte ikke så
fort som resten av trafikken, jeg tror ikke vi
hadde mer enn 60 -70 km/t. Vi fikk beskjed
at vi kjørte for fort etter tyrkiske forhold.
Jeg svarte med å si takk, på tyrkisk, for at
de minnet oss på det. Kirsten tar opp en
pose med norske kakepyntflagg og deler ut
til politimennene. Stolte som haner blir det
tatt mange bilder av alle sammen. Lykkelig
for de norske flaggene de hadde fått. Vi
prater litt løst og fast, spør dem om veien er
fin, etc. Om det er ting vi bør se osv., bare
for å være høflig.
Vi kjører videre mot øst gjennom et slags
fjellpass og i et fargespekter som ikke kan
beskrives med bilder. Da vi stopper på en
rasteplass for å lage oss litt mat, kommer
det en semi trailer og skal ha sin pause og
litt å bite i. I motsetning til oss som fyrer
opp primusen for å lage mat, så tar han en
pall og slår til pinneved. Fyrer opp bål og
steker grønnsakene. Etter at de er ferdige,
skreller han av det svidde og tilbyr oss en
knall enkel grønnsaksrett med spekepølse
til. Han får smake tørket posemiddag av
oss. Tyrkere er OK folk. Det er for så vidt
alle som vi har møtt på turen.
Etter å ha kjørt hele dagen, kommer vi til
slutt en til større by, Erzincan. Her handler
vi noe mat i den lokale butikken. Dette er
8 BMW-bladet nr. 1 – 2012
BMW-bladet nr. 1 – 2012 9