Revidert rapport Rådhusgata 8 og 10 - Les hele saken her - Vestfold ...

FRA NYGADEN TIL MIDTÅSEN
Rådhusgata 8 og 10 har en dypere og mer spesiell historie enn betegnelsen "kjøpmannsgårder" skulle tilsi. Faktisk
er betegnelsen noe misvisende da dette lille miljøet på sydsiden av Nygaden, senere Rådhusgata, opprinnelig
ble til som et lokalt skipsredermiljø. Skipsreder Thor Andersen Hotvedt var først ute og bygget Rådhusgatal0 i
1855/56. Samtidig bygget han Rådhusgata 8 på en deretter utskilt nabotomt og solgte denne til skipsreder Martinius
Gogstad i 1856. Frem til over 1900 (rundt midten av 1900-tallet for nr. 10 sin del) skulle disse to karakteristiske
eiendommene opprettholde en sterk tilknytning til det maritime og representere den første moderne generasjonen
skipsredere som slo seg opp under oppgangstidene for sjøfarten fra 1845 til 1875. Første del av denne
perioden utgjør Sandefjords fødsel som by og perioden er første fase i en utvikling som tar en ny retning rundt
1900 og ender med Anders Jahre og de store internasjonale formuene rundt midten av 1900-tallet.
Både Rådhusgata 8 og 10 er oppført for skipsredere av en skipsreder. Begge gårdene opprettholdt sin maritime
tilknytning til over 1900 da den maritime virksomheten skjøt opp til nye høyder og næringen endret karakter
fra partsrederi til store kapitalansamlinger på færre hender. Denne maritime tilknytningen har vært sterkt
profilert både gjennom familiene Linaaes og Hanssens eierskap til nr 10. Familiene satt spor etter seg, ikke
bare med maritim næring som kulminerte etter 1900, men også gjennom samfunnsengasjement i politikk og
avisdrift. Gårdene ble bygget i en periode som innledet og foregrep perioden da hvalfangsten etterhvert ble helt
vesentlig i byens næringsliv.
I 1813 ble Sandefjords administrasjon offisielt skilt fra Larviks, slik at byen fikk sine egne embetsmenn. I 1837,
ved innføringen av formannskapslovene, fikk byen eget formannskap. Sandefjord ble dermed egen kommune. Ladestedet
Sandefjord ble kjøpstad i 1845. Sandefjord ble i 1845 karakterisert som en landsby hvor eiendommenes
hager, enger og hus markerte veiene som hadde grøftekanter og gresskant (hvor kyrne beitet) og tildels var åpne
på begge sider uten markering. Man beklaget seg over overfloden av enger inne i tettstedet og mangelen på byggetomter.
Det vekket forargelse blant de fremskrittsvennlige at byborgere holdt seg med landsbygda inne i byen
istedenfor å fortette sentrale, ubebygde løkker. Rådhusgata 8 og 10 representerer en periode hvor utviklingen mot
et urbant Sandefjord begynte. Etter hvert kommer tekniske fremskritt som understreker det urbane som gatebelysning
og innlagt vann fra kommunale reservoarer. Et stort løft for byen var vannverket ved Bugårdsdammen,
anlagt i 1870 årene. Av takstene fra 1884 fremgår det at Rådhusgata 8 og 10 da hadde fått innlagt vann.
Sandefjord hadde 800 innbyggere i 1845, økte til 2 500 i 1875 og 4 900 i 1900. I midten av 1800-årene beitet
kuer og hester innefor bygrensen - både på dertil egnede løkker og på gresstustene som vokste i veiene. Hjemmeøkonomien
blomstret ennå og folk holdt seg med husdyr i byen. Skipsreder Andersen holdt f.eks. to stk.
"kveg" på sin eiendom Rådhusgaten 10. Det var lite tilbake av dette rundt 1900. Sandefjord utviklet seg til et
handelssentrum for områdene rundt, og løkkene ble bygget igjen. Sandefjord ble herjet av bybranner i 1900 og
i 1915. Svært mange hus gikk tapt, men Rådhusgata 8 og 10 overlevde flammene.
For Sandefjord var sjøfart og fangst en motor i utviklingen. Velstand ble fordelt gjennom partsrederi og aksjeselskaper.
Inntekter fra handel og annet ble investert i partsrederi, og det var der de store pengene ble tjent.
Det ble skapt en ny overklasse som var åpen for rekruttering nedenfra. Småkjøpmenn, småbrukere og bønder
investerte mindre summer i skipsparter. De fleste bønder rundt Sandefjord ble selveiere ettersom Treschow
solgte skogfattig gods, og husmannsvesenet fikk derfor ikke fotfeste her. Kombinasjonen av jordbruk og skipsfart
ble vanlig i området.
Folketellingen 1845 forteller at 45% av befolkningen i Sandefjord ble forsørget gjennom jordbruk, resten av
skipsfart og annet (Hougen). Den vanlige handelsmann sto ikke sterkt økonomisk. Av 109 handelsfolk hadde
bare 17 betydelig intekt. I midten av 1800-årene ble rederivirksomheten på sett og vis demokratisert og inntektene
tilfalt flere. Liberaliseringen av handelsregimet internasjonalt, gjennom opphevelsen av Navigasjonsakten
i 1851, forløste griinderenergi, og Krimkrigen la grunnlag for formuer innen shipping.
Gjennom perioden ble skipsfart en stadig viktigere næringsvei for ulike sosiale lag, der tidligere tiders redervirksomhet
var preget av eksklusiv rekruttering. Det kan se ut som om rekrutteringen til rederstanden gjennomgikk
10