God sommer! - Oslo Museum

Nr. 3 - 2012 / Årgang 57 

UTGITT AV OSLO MUSEUM 

FROGNERVEIEN 67 

POSTBOKS 3078 

ELISENBERG 

0207 OSLO 

TLF: 23 28 41 70 

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no 

Hjemmeside: www.oslomuseum.no 

REDAKTØR: 

Anne Birgit Gran Lindaas 

I REDAKSJONEN: 

Lars Emil Hansen, Lars Roede, 

Vegard Skuseth, Knut Sprauten, 

Hans Philip Einarsen 

FOTOBEHANDLING: 

Rune Aakvik, Fredrik Birkelund 

UTFORMING: 

Terje Abrahamsen, Rune Aakvik 

I år er det 200 år siden Peter Christen 

Asbjørnsen ble født. Han var en matglad 

mann og utga i 1864, under psevdonymet 

Clemens Bonifacius, en av de første kokebøkene 

utgitt i Norge. Både oppskrifter og 

Asbjørnsens kontroversielle meninger om 

mat og matstell i Norge på den tiden har 

Lars Roede oppsummert i sin artikkel om 

Asbjørnsen og kokeboken. 

Da dronning Maud uventet døde i 

London 20. november 1938, sto Norge 

overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle 

hun og andre medlemmer av den nye 

kongefamilien begraves? Trondheim og 

nasjonalhelligdommen Nidarosdomen 

framsto for mange som det selvfølgelige 

svaret, men valget falt likevel på Oslo og 

Akershus slott. Trond Norén Isaksen har 

INNHOLD: 

Lars Roede 

Fornuftig matstell 

Side 2 

Trond Norén Isaksen 

Nidarosdomen eller Akershus? 

Side 12 

Øyvind Gaukstad 

Det Kristiania som forsvant – om maleren 

og tegneren Hans Henrik Sartz Backer 

Side 28 

Anne Herresthal 

Anna Schulstock, Bokken Lassons 

støttespiller 

Side 34 

Tove Solbakken 

«En motvekt mot tidens slappe moral og 

dens overfladiske væsen, til sand lykke for 

individets fremtid» – Privatskoletiden i 

Kristiania del II 

Side 38 

sett nærmere på diskusjonen rundt valg 

av gravsted. 

Oslo Museum har 97 arbeider av maleren 

og tegneren Hans Henrik Sartz Backer 

med motiver fra «Det Christiania som 

forsvinder». Øyvind Gaukstad tar for seg 

kunstneren og bildene hans. 

I forbindelse med vårt arbeid med 

utstillingen om Bokken Lasson, dukket 

navnet Anna Schulstock opp. Hvem var 

hun og hvordan foregikk detektivarbeidet 

med å finne opplysninger om henne? 

Prosjektmedarbeider Anne Herresthal 

forteller den spennende historien. 

Tove Solbakken går til slutt videre med sin 

presentasjon av privatskoler i Kristiania. 

God sommer! 

1

2 

Fornuftig matstell 

Lars Roede 

Polemiske kokebøker er sjelden vare. Clemens Bonifacius sparte ikke på 

kraftsalvene i sin kokebok fra 1864, en av de første som ble utgitt i Norge. 

Den skiller seg fra de fleste kokebøker ved å være skrevet med høyt løftet 

moralsk pekefinger, og mange steder blir målgruppen kraftig refset for å 

sløse både med samfunnets og sine egne midler. Her er to smakebiter: 

Det er altfor almindeligt i vort Land, at Folket ringeagter, hvad det ikke 

kjender, og slaar Vrag paa det, som er godt og gavnligt, fordi det nu ikke 

saaledes er Skik og Brug i Bygderne. Saaledes hører man ofte at Grønt 

og Rødder kaldes «Græs», «Ku- og Grisemad», og den, som nyder det, «et 

Naut». (Side 17) 

Tankeløst, uordentligt og urigtigt Stel eller Kogning skjæmmer 

mangfoldige Fødemidler, gjør dem uskikkede til Næring for Mennesker, 

og paa saadan Maade spildes der baade Tid, Kræfter og Penge, og det i 

Tusindvis. (Side 31) 

Den dårlig skjulte forfatteren bak pseudonymet 

Clemens Bonifacius var ingen ringere 

enn eventyrfortelleren Peter Christen 

Asbjørnsen, som i 2012 ville ha fylt 200 

år. Vi kjenner ham best for folkeventyrene 

som han ga ut sammen med vennen og 

presten Jørgen Moe. Takket være Norske 

Folkeeventyr, som kom i samlet utgave i 

1845, ble forfatterne i folks bevissthet til 

begrepet Asbjørnsen og Moe, og det er også 

det vi kaller verket til daglig. 

Mindre kjent for de fleste er 

Asbjørnsens virke som vitenskapsmann, 

journalist og folkeopplyser. Men i 

samtiden var det kanskje i disse rollene 

han gjorde seg mest bemerket. Målt i 

tellekanter har den allsidige og flittige 

skribenten etterlatt seg en haug så høy 

som få andre har oppnådd. Det var som 

folkeopplyser og samfunnsreformator 

han skrev sin kokebok.

Tittelsiden til Asbjørnsens kokebok, utgitt i 

1864 under pseudonymet Clemens Bonifacius 

– den milde velgjører. 

En ekte Christianiagutt 

Mange blir overrasket når de hører at 

eventyrformidleren ikke var en bygdegutt 

som vokste opp med folkeeventyrene som 

barnelærdom. Peter Christen Asbjørnsen 

var tvert imot en bygutt. Kirkeboken for 

Vår Frelsers sogn forteller at han ble født 

i Christiania 15. januar 1812 og døpt den 

21. februar samme år. Foreldrene var 

borger og glassmester Andreas Asbjørnsen 

og hans hustru Thorine Elisabeth 

Bruun. Gutten vokste opp i farens gård i 

Dronningens gate 26.1 Faren var i tillegg 

til glassmester også instrumentmaker og 

inspektør for byens vannverk. Han var en 

aktiv samfunnsborger som blant annet 

var med på å stifte Det kgl. Selskab for 

Norges Vel, og han var den største private 

bidragsyter da Universitetet skulle finansieres 

i 1811. Men han ble som mange 

andre rammet av krisen etter Napoleonskrigene 

og måtte selge gården og begynne 

på nytt i «Asylet», Grønland 28.2 

Peter Christen var en urolig sjel, men 

en ivrig observatør av livet i byen og 

omegnen, hvor han tidlig begynte å ferdes. 

Han var hele sitt liv et friluftsmenneske 

og en ivrig jeger og fisker, og ifølge 

professor Olav Bø en folkesæl mann som 

lett kom i kontakt med andre. Men han 

hadde dårlig helse og led hele sitt liv av 

diabetes. Disse plagene førte til at han 

med alderen ble temmelig overvektig, og 

desto mer imponerende er hans aktive friluftsliv 

og hans enorme arbeidskapasitet.3 

Noe skolelys var han ikke, så han ble 

sendt på landet til et artiumskurs hos 

kapellan Christopher Støren i Norderhov. 

Der traff han Jørgen Moe, og sammen 

fikk de ideen til å samle inn folkeeventyr 

for å gi landet et motstykke til brødrene 

Grimms tyske eventyr. Deres Norske 

Folkeeventyr utkom heftevis i årene 

1841-44. Etterpå utga Asbjørnsen alene 

Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i to 

bind i 1845 og 1848. Men innsamlingen 

av eventyr var bare en bigeskjeft. 

Hans egentlige livsgjerning var naturvitenskapsmannens. 

Han studerte først 

medisin, men gikk etter 1840 over til 

biologi og zoologi. Lærerkreftene i disse 

fagene var dårlige på den tiden, særlig i 

3

4 

FOTO: VæRING, CA. 1880 / OSLO MUSEUM 

Asbjørnsen foran løkkehuset i Rosenborggaten 2 på Hegdehaugen, der han bodde i senere år. 

zoologi, så Asbjørnsen drev for det meste 

selvstudier og fikk ingen regulær eksamen. 

Men han fikk snart ry for å være en 

stor kapasitet. I disse fagene har han etterlatt 

seg et forfatterskap av imponerende 

omfang. Det var mest mindre artikler, 

men også en seksbinds lærebok i naturhistorie 

for ungdom, utgitt i 1849. Etter 

hvert gikk interessene mest i retning av 

havdyr, og til disse studiene fikk han en 

rekke stipendier. 

Det viktigste resultatet av Asbjørnsens 

forskning var funnet i 1853 av en til da 

ukjent kjempesjøstjerne på 200 favners 

dyp i Hardangerfjorden. Den nye arten 

kalte han Brisinga, etter Frøyas brystsmykke. 

Men æren for funnet var det 

forskere i Bergen som urettmessig ble 

tilkjent. 

Den lovende forskeren gikk glipp av en 

stipendiatstilling i zoologi som han burde 

ha fått ved Universitetet.4 

I stedet reiste han med statsstipendium 

til Tyskland for å studere moderne 

forstvitenskap. Der ble han også interessert 

i nasjonaløkonomi og andre vitenskaper. 

Senere reiste han til Nederland 

for å studere torvproduksjon, og disse 

studiene ga ham stillinger som forstmester 

og torvmester. Takket være sin brede 

vitenskapelige orientering var Asbjørnsen 

den første i Norge som leste Charles Darwins 

revolusjonerende verk On the Origin 

of Species fra 1860. Allerede året etter for-

Selv om Asbjørnsen ville skrive en kokebok for folk flest, var han selv alt for matglad til å sløyfe 

matretter som aldri kom på allmuens bord, slik som vilt. Siden hans egen kokebok ikke hadde 

illustrasjoner, har vi lånt denne fasanen fra Hagdahls svenske kokebok, den danske utgaven fra 

1883. 

midlet han «Darwin’s nye Skabningslære» 

i tidsskriftet Budstikken. 

En vitenskapelig fundert 

kokebok for allmuen 

Blant venner var Asbjørnsen kjent som 

en matglad herre. Han interesserte seg 

også for ernæringsfysiologi og for matens 

betydning for folkehelsen og den enkeltes 

helse. Derfor skaffet han seg et stort 

kulinarisk bibliotek, antagelig det største 

i landet på den tid.5 Særlig samlet han 

mange tyske kokebøker, og han fordypet 

seg i skriftene til Justus von Liebig, den 

tyske kjemikeren som ville bruke tidens 

vitenskapelige oppdagelser til å øke matproduksjon 

og gi folk bedre ernæring og 

levekår. Professor Liebig er kjent blant 

annet for å ha oppfunnet både bakepulv- 

er og kjøttekstrakt, forløperen for våre 

buljongterninger. Asbjørnsen kjente også 

Hermann Klenckes «Chemisches Koch- 

und Wirtschaftsbuch», som han fikk utgitt 

i Norge i 1859.6 

Som naturvitenskapsmann kjente 

Asbjørnsen de seneste landevinninger 

innen biokjemi og ernæringsfysiologi. 

Når dertil kom en sann matglede – som 

hans etterhvert omfangsrike korpus vitner 

om – sto han godt rustet til å skrive en 

folkeoppdragende kokebok. På reiser og 

vandringer som naturforsker og eventyrsamler 

hadde han i omgang med folk fra 

alle samfunnslag blitt fortrolig med deres 

levemåte. Uten alltid å oppgi sine kilder 

lånte han oppskrifter fra allverdens kokebøker, 

men tilpasset dem til norske forhold 

og unnlot ikke å formidle resultatene 

av sine vitenskapelige studier. Mange av 

Liebigs teorier om tilberedning av mat finner 

vi igjen i Asbjørnsens kokebok, som 

troen på at man bør svi kjøttet før steking 

for å holde på kjøttsaftene. Teorien er 

senere motbevist, men den svidde skorpen 

gjør at kjøttet smaker bedre.7 

Pioneren blant norske kokebokforfattere 

var prestefruen Hanna 

Winsnes, som utga sin Lærebog i de 

5

6 

forskjellige Grene af Husholdningen 

i 1845. Hennes kokebok var ment 

for de velnærte klasser, som i likhet 

med henne bodde i store hus under 

romslige økonomiske rammer. Garborg 

ironiserte over det han oppfattet som 

hennes bevisstløse samfunnsforståelse 

i artikkelen «Hanna Winsnes Kogebog» 

fra 1890: «Leilighedsvis ser man indom 

drengestuen, hvor folkene æder grød og 

sild uden at misunde herskabet hverken 

laksen eller oksestegen. Der leves nemlig 

godt inde hos herskabet. Der vades i 

eg, sukker og smør; lader og kjeldere er 

fulde; man tager ... tager ... tager ... og 

plages ikke af spørgsmålet om, hvor man 

skal tage det fra. Thi verden er i orden.»8 

Asbjørnsen var også en kritiker av 

Hanna Winsnes. Han mente at man ikke 

kunne lære matlagning av henne og andre 

kokebokforfattere, og at deres bøker 

bare var nyttige som huskelapper for de 

erfarne. Likevel har Henry Notaker påvist 

at Asbjørnsen lånte flere oppskrifter fra 

henne enn fra noen annen.9 Han skrev 

imidlertid for en bredere leserkrets, og 

ikke minst ønsket han å bli lest av den 

sild- og grøtetende allmuen, som han 

unnet en sunnere og mer velsmakende 

spiseseddel. Vi skal se litt nærmere på 

noen av hans oppskrifter og formaninger. 

Noen gode råd 

I kapittel II Om Næringsmidlernes Valg 

formaner han folk i trange kår om å tenke 

over tre ting: 

• Hva slags føde er best skikket til å 

holde helse og krefter ved like? 

• Hvorledes skal jeg få mest ut av sådan 

føde for pengene eller arbeidet jeg kan 

gi i bytte? 

• Hvordan skal jeg få i stand en så 

smakelig endring eller veksling i den 

føden jeg skaffer eller kjøper, som 

kroppen trenger? (S. 5) 

Men folk vet ikke sitt eget beste, i alle 

samfunnsklasser er de mer eller mindre 

uvitende om riktig valg og riktig stell av 

matvarer. Derfor er det slik at det årlig, 

ja daglig, «ikke alene ødes bort mangen 

surt fortjent Skilling, men Hundreder, ja 

Tusinder af Dalere». (S. 6) Folk vil ha fett 

flesk og de feteste stykkene av kjøttet, i 

stedet for de magrere, som ofte er billigere. 

Fett er riktignok både nødvendig 

og sunt, men ikke i store mengder, fordi 

det inneholder for lite næring i forhold til 

prisen. Kraftig næring er nødvendig for å 

holde arbeidsmannens muskler, sener og 

ben ved like. Det får han ikke av fett alene. 

Asbjørnsen går hardt i rette med 

fordommene som gjør at folk flest ikke 

vil spise så verdifull kost som harekjøtt 

eller østers. Langs kysten har folk rikelig 

tilgang på næringsrik mat som fisk, 

hummer, østers og muslinger, og den 

bør de bruke mer av. Det mest verdifulle 

av alle næringsmidler er melken. Den 

inneholder alt det et spebarn trenger, men 

voksne trenger også noe mer. Grønnsaker 

kan han ikke anbefale sterkt nok, særlig 

erter og bønner. Alle kornprodukter er 

også verdifull føde, og folk bør særlig ta i 

bruk «det amerikanske Korn, som kaldes 

Mais». Det er ikke bare godt dyrefor, men 

også «overmaade billig, sund og nærende 

Føde for Mennesker». (S. 15) Hagebruk 

er bra, og alle som har mulighet bør skaffe 

seg noe grønt og røtter, som kål, neper, 

kålrot, gulrøtter, bønner, rødløk, purre 

eller gressløk.

Kaffen er bedre enn sitt rykte, synes 

Asbjørnsen. Den blir ofte fordømt som 

overflødig luksus og sløseri med penger 

som kunne ha vært brukt til noe nyttigere. 

«Mange Steder, og især i Byerne, er det 

vist saa, at Kvindfolkene til deres egen 

Skade sløse formeget baade Tid og 

Penge paa Kaffe og Kaffeslaberas; men 

derfor skal den maadelige Brug af Kaffe 

ikke fordømmes […] det er meget bedre, 

at de drikke Kaffe til Snakket, end at 

de drikke sig paa en Pisk i stærk Vin og 

Sukkerbrændevin». (S. 19) 

Bordskikk 

Asbjørnsen går sterkt i rette med alle som 

ikke anretter og inntar maten «høveligt» 

(appetittligt). Legg merke til at han 

her, som gjennom hele boken, gjerne 

bruker særnorske ord og vendinger 

i en ellers gjennomført dansk-norsk 

språkdrakt. Som i eventyrene var han en 

språkreformator som gjorde mye for å 

fremme et norskere skriftspråk. Vi merker 

oss at han alltid skriver om å lage mat, og 

aldri bruker datidens vanlige ord, «lave». 

Han syntes kanskje at han gikk vel langt 

da han skrev høvelig, slik at han fant det 

nødvendig med en forklaring. 

I kapitlet om renslighet og bordskikk 

er han særlig kritisk til norsk adferd, både 

blant «Menigmand og selv mange af saakaldt 

bedre Folk». Han har dette å si om 

borddekning: 

Vi ville ikke snakke om at det mangler 

Dug, eller at Kjærringen er saa troskyldig, 

at hun lægger Plag, som man ikke pleier 

vise frem, til Dug paa Bordet for den fremmede 

Reisende; vi ville ikke snakke om, at 

der mangler Knive og Gafler, saa at hver 

Mand maa hjælpe sig med Tollekniven; 

Urenligheden og Svineriet ville vi tale om, 

om den stygge, skidne Dug, og det fedtede. 

urenslige Bord, om de halvskurede Knive 

og Gafler og Skeer og Tallerkener, som ikke 

alene vanke i Hytten, men ogsaa paa mange 

andre Steder, hvor man mindst skulde vente 

det. Og saa er det næsten det uhyggeligste af 

alt, at Maden ikke sættes frem med Orden 

og Pyntelighed, men slænges paa Bordet, 

hvor det kan falde sig, som for halvvilde 

Dyr, og mangestedes ere de, som skulle nyde 

Maalet, heller ikke ligere; thi de fare i Fadet 

og falde over Maden og tænke kun paa at 

hjælpe sig og sørge for at de selv faa Nok, 

uden Tanke om sine Bordfeller og uden Tak 

og Ære til Ham, fra hvem alt Godt kommer. 

(S. 80–81) 

Videre skriver han varmt om velskurte 

bord og rene kopper og kar. Ikke bare 

fordi urenslighet er motbydelig; det er 

også opphav til at maten tar skade, taper i 

næringsverdi eller må kastes. Asbjørnsen 

fryktet parasitter og ante kanskje 

eksistensen av bakterier når han skriver 

at uren mat kan inneholde «en Mængde 

Dyr; disse ere vel som oftest saa smaa, at 

man ikke kan se dem, uden ved Hjælp af 

stærke Forstørrelsesglas». (S. 81-82) 

Han anbefaler at familiene samler 

seg til måltider med «muntert Prat og 

Moro, som vækker Latter og Gammen». 

Det er bra for fordøyelsen. Og så er det 

viktig, at om «Konen har noget til overs 

for Mandens Helse og Hygge, da skal 

hun gjøre det til en Regel, saa sikker som 

Amen i Kirken, at Maden altid er færdig 

til rette Tid, og at han aldrig maa vente 

paa den. Ingen Ting, hverken Prat eller 

Slagtning eller Storvask, hverken Bagst 

eller Bryg burde hindre dette.» (S. 83) 

7

8 

Grautstriden. Asbjørnsens kokebok ble årsak til den berømte «grautstriden» med Eilert Sundt. 

Denne karikaturen av August Schneider fra Vikingen 1865 viser Eilert Sundt som forsvarer en 

stakkars bondekone mot angrepet fra den rasende Asbjørnsen. 

Graut og grautstrid 

Mest berømt i samtiden ble Asbjørnsen 

for kritikken av norske bondekoner som 

etter hans mening, ikke forsto seg på å 

koke grøt. «Men ser man til, hvorledes 

Grøden almindelig lages, saa gaar det paa 

flere Kanter af Landet saaledes til, at en 

hel Del af Melet røres i Gryden, uden at 

det bliver rigtig gjennemkogt og kommer 

til at svelle; Maden bliver saaledes ikke 

alene raa og usmagelig, men den største 

Del af Melet gaar ufordøiet gjennem 

Menneskets Fordøiningsveie». (S. 26) 

Mange steder, særlig på Vestlandet, 

var det vanlig å stampe en mengde rått 

mel i grøten etter at gryten var tatt av 

ilden. Dette var etter Asbjørnsens mening 

en uskikk og en sløsing med verdifull 

næring som på denne måten gikk til 

spille. Han kalkulerte tapet til 1/6 av 

alt det grøtmel som ble brukt, og «det 

bliver ingen ringe Pengesum hverken for 

Landet eller for den enkelte Familie eller 

Husflok». (S. 26-27) Ernæringseksperter 

har i ettertid konstatert at han tok feil 

på dette punkt; rått mel er ikke så mye 

mindre fordøyelig enn kokt. 

Angrepet på bondekoner og 

folketradisjon utfordret en samtidig 

folkeopplyser og nasjonsbygger, presten 

Eilert Sundt, som blir regnet som landets 

første etnolog og sosiolog. I likhet med

Ristet spekesild etter Hagdahls kokebok 1883. 

Asbjørnsen hadde han reist mye rundt 

i landet under sine studier av folkelivet, 

og han hadde fått stor respekt for 

folkelige tradisjoner og skikker som 

ofte var tuftet på rasjonell grunn og 

som gjennom erfaring, hadde vist seg 

levedyktige. I Folkevennen skrev han 

artikkelen «Kvindens Stilling», hvor han 

tok bondekonene i forsvar. Han mente at 

de hadde kokt grøt i tusener av år, og da 

måtte erfaringene ha lært dem at deres 

måte holdt mål. I en oppfølgende artikkel 

hevdet han også at folkets bordskikk 

var god nok. Som eksempel brukte han 

flatbrødet, som gjorde at folk kunne 

unnvære gaffelen. 

Konfrontasjonen mellom vitenskap og 

tradisjon ga opphav til den voldsomme 

offentlige debatten som i samtiden ble 

kalt «grautstriden». Det ble holdt debattmøter 

og skrevet avisartikler. De fleste 

fremskrittsvennlige holdt med Asbjørnsen 

og vitenskapen, mens Sundt fikk gjennomgå 

for sin naive tiltro til folkevettet. 

Selv om han faktisk hadde rett, ble han 

så hardt såret i striden at han trakk seg 

fra stillingen som redaktør i Folkevennen 

og ikke lenger fikk forskningsstipendier. 

Asbjørnsen tok seg ikke nær av Sundts 

angrep, men kunne spøke med den i vittighetsbladet 

Vikingen, i «Grautsagaen 

om Kong Romala og hans Kjæmper, som 

Rise Viking kogte Kveldsværden til». 

I visen ble det «Kornkrig og Mjølkrig, 

Kværnkrig og Grautkrig, Nautkrig og 

Rautkrig, Sværtekrig og Trykkekrig, og 

mere end Blod flød der af Blæk og Sværte, 

der Slagene stod».10 

Østers, spekesild og skinnbuksebiff. 

Til slutt skal vi smake på noen av Asbjørnsens 

oppskrifter. Han var kjent for å være 

særlig glad i sjømat, og østers var livretten. 

Blant flere østersretter kan vi jo prøve 

nr. 349, 

Østersstappe. 

Paa flere Steder af Kysten, hvor det er 

vanskelig at afsætte Østers, har den en 

meget ringe Værdi. Raa spises den ikke af 

Folket, og kommer saaledes ikke til Nytte, 

men paa følgende Maade kan baade den 

og Skjællen eller Muslingen uden nogen 

Møie omgjøres til en nærende og velsmag- 

9

10 

Beafsteak etter Hagdahls kokebok 1883. 

ende Ret; 2 Dusin lægges i en Potte eller 

fortinnet Pande tilligemed Saften, som 

er i Skallerne, lidt Smør, Fedt eller Lever 

og en Taar Vand, og røres over Ilden vel 

om med lidt Salt og Peber, Bedre bliver 

denne Ret ved Tilsætning af Laurbærblad, 

lidt Mynte og Løg. 

Spekesild er ikke lenger vanlig kost, 

men kunne kanskje bli det igjen, hvis vi 

følger Asbjørnsens oppkrift 309, 

Ristet Spegesild. 

Den vandes, flaaes, skylles, tørkes samt 

meles eller vikles ind i Papir. Tages 

Indmaden ud, hvilket ikke bør gjøres med 

Fedsild, fyldes den med hakket Løg eller 

Persille og Smør, i modsat fald kan det 

stryges udenpaa. Den lægges paa Risten 

et Kvarter fra en frisk Ild, vendes ofte og 

er færdig paa en 5 – 6 Minutter. 

Fårikål finner vi ikke hos Asbjørnsen, 

men noe som ligner veldig er oppskrift 

396, 

Kjødretter med Kaal. 

Et eller flere Hvidkaalshoveder kløves i 4 

Dele, og det haardeste af Stilken skjæres 

væk; Kaalen forvælles eller gives et Opkog 

paa 10 Minutter og lægges i et Dørslag, 

saa vandet rinder af. Hver Fjerdedel 

skjæres atter i fire Dele, og nogle af disse 

lægges paa Bunden i en Laagpande samt 

der ovenpaa fedt Faarekjød, Kalvekjød, 

Flæsk, Pølse eller Tunge, det saltes og 

pebres eftersom Kjødmaden er salt eller 

færsk, og er det ikke fedt nok, tilsættes 

Smør eller Fedt, hvori enten udgnides 

lidt Mel, eller ogsaa strøes dette tyndt og 

jævnt over Kaalen. Vil man ikke have Mel 

i, koges den sammen med raa skrællede, 

opskaarne Poteter. Kogende Vand tilsætt- 

es eftersom man vil have Saucen. 

Asbjørnsen tar ikke med oppskrifter 

på desserter og søtt bakverk, så vi må 

avslutte prøvesmakingen med enda en 

kjøttrett. Mesteren er meget lite tilfreds 

med den biffen han vanligvis får servert, 

så han blir særlig polemisk i oppskrift nr. 

428, 

Almindelig norsk Beaf. 

Er Smørret eller Fedtet ikke hedt nok, 

og man følgelig koger Kjødet i Smør, 

istedenfor at stege det, eller man efterat 

det først er stegt, sætter det hen og lader 

det smaakoge i Fedt, saa faar man saadanne 

Produkter, som de, der ere altfor 

vel bekjendte fra Dampskibsfrokosten,

FOTO: FREDERIK KLEM/OSLO MUSEUM 

Peter Christen Asbjørnsen, 1870-årene. 

Spiseværten og Familien, og som baade 

i Næringsværd, Fordøielighed og Smag 

synes at staa Skindbuxer nærmere end 

menneskelig Næring. Da beafsteg er en af 

de almindeligste Retter i det daglige Liv, 

faar den ligesaa almindelige Mishandling 

af denne Guds Gave tjene til Undskyldning 

for den Udførlighed, hvormed den 

her Omhandles. 

Bon appétit! 

Lars Roede er arkitekt og tidligere seniorrådgiver 

ved Oslo Museum. 

Litteratur 

Asbjørnsen, Peter Christen (Pseudonym Clemens 

Bonifacius) 1864: «Fornuftigt Madstel. En 

tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog». Christiania, 

P. F. Steensballe. 

Bø, Olav 1997. «Peter Christen Asbjørnsen». Oslo, 

Norges Banks Seddeltrykkeri. 

Edvardsen, Erik Henning 2012. «Motytelsen – en 

fødselsdagsgave fra Ibsenmuseet til P. Chr. 

Asbjørnsen». Museumsbulletinen nr. 1, Norsk 

Folkemuseum. 

Garborg, Arne 1890. «Hanna Winsnes’s Kogebog». 

Samtiden. 

Gjefsen, Truls 2001. «Peter Christen Asbjørnsen – 

diger og folkesæl». Oslo, Andresen & 

Butenschøn. 

Noter 

1 Bø 1997, s. 14. 

2 Edvardsen 2012. 

3 Bø 1997, s. 14 og 53. 

4 Bø 1997. s. 43-45. 

5 Bø 1997, s. 45. 

6 Gjefsen 2001, s. 341. 

7 McGee, Harold: «The Searing Question», I On 

Food and Cooking, 2004, s. 16. Fra Wikipediaen: 

Justus von Liebig. 

8 Garborg 1890. 

9 Gjefsen 2001, s. 341-345. 

10 Gjefsen 2001, s. 345-350. 

11

12 

Nidarosdomen eller Akershus? 

Dronning Mauds død og spørsmålet 

om kongehusets gravplass 

Trond Norén Isaksen 

Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge 

overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av 

den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen 

Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget 

falt allikevel på Oslo og Akershus slott. 

Dronning Mauds død av akutt hjertesvikt 

etter en operasjon kom uventet for de 

fleste, i og med at kreftdiagnosen var 

blitt holdt hemmelig.1 Kong Haakon var 

i London, men ikke hos henne da hun 

døde, mens kronprins Olav fortsatt var i 

Oslo og reiste over først etter dødsfallet. 

Åpenbart var ingenting forberedt for en 

kongelig gravferd, og spørsmålet om hvor 

kongehusets medlemmer skulle gravlegges 

hadde man tydeligvis heller ikke tatt 

stilling til. 

«De fleste vil vel straks svare: 

Nidaros Domkirke, – den er jo 

nasjonalhelligdommen. Den blev etablert 

som kroningskirke [i Grunnloven av 

1814] og den gjenreises idag som 

den norske kirkes centrale helligdom. 

Dessuten var den fra Olav den helliges 

død gravkirken for norske konger», 

skrev Aftenposten allerede dagen etter 

dronningens død.2 

Mot slutten av middelalderen ble 

de norske kongene som regel gravlagt i 

Bergen eller i Oslo, men fram til begynnelsen 

av 1200-tallet var flere konger 

blitt gravlagt i de tjukke veggene i Nidarosdomens 

kor. I dag finnes det ei minnetavle 

i Nidarosdomen med navnene på 

de kongene som ble gravlagt der: Olav 

den hellige (ca. 995-1030), Magnus den 

gode (1024-1047), Olav Kyrre (ca. 1050- 

1093), Håkon Toresfostre (1069-1095), 

Olav Magnusson (1098-1115), Øystein 

Magnusson (ca. 1088-1123), Håkon Herdebrei 

(1147-1162), Guttorm Sigurdsson 

(1200-1204) og Inge Bårdsson (ca. 1185- 

1217).

Dronning Mauds båre ankommer fra England. 

Etter flere hundre års forfall hadde 

man i 1869 tatt fatt på den omfattende 

gjenreisinga av Nidarosdomen. Vestskipet 

hadde vært ferdig gjenreist til 

900-årsdagen for Olav den helliges død 

i 1930, men arbeidet i sin helhet ble 

erklært fullført først i 2001. Gjenreisinga 

styrket bevisstheten om katedralen som 

nasjonalhelligdom og førte til ei rekke 

forslag om hvordan den kunne benyttes. 

Tanken om Nidarosdomen som et 

slags nasjonalt panteon ble framsatt i 

flere aviser ved Henrik Ibsens død i mai 

1906, men den hadde visstnok også 

vært framme da Alexander Kielland og 

tidlig-ere statsminister Johannes Steen 

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM 

døde i begynnelsen av april samme år. 

«Kirkegaardsfreden har hidtil ikke været 

særlig uforstyrret hertillands», konstaterte 

bergenske Morgenavisen, og viste til den 

ublide skjebnen som hadde rammet så vel 

kongers som eidsvollsmenns hvilesteder. 

Derfor var det nå på tide «at der bør 

tages Forholdsregler» i form av «et fælles 

Bisættelsessted for Landets første og mest 

fortjente Mænd», og til dette formålet 

ville Nidarosdomen «være selvskreven».3 

Trondheimsavisa Dagsposten fant en 

slik tanke «baade smuk og naturlig» og 

påpekte at Nidarosdomen var «noget 

andet og mere end et Menighedshus for 

Domkirkesognet, den er en Nationalhel- 

13

14 

ligdom, der tilhører hele det norske Folk». 

Avisa fant det mest naturlig at vestskipet 

ble brukt av menigheten når gjenreisinga 

av domkirka en gang ble ferdig, og dermed 

kunne «Koret og Tværskibet […] finde 

Anvendelse som Mausoleum».4Nidaros 

så for seg at domkirka kunne bli en norsk 

Westminster Abbey, men fryktet at tanken 

«vil rimeligvis møde motstand fra bygdeaanden 

i andre landsdele, som muligens 

vil mislike at deres store mænd skal jordes 

andetsteds end hos dem selv».5 

Tanken dukket opp igjen da arkitekt 

Christian Christie, som hadde jobbet med 

gjenreisingsarbeidet i flere tiår, gikk bort 

i september 1906.6 Man var imidlertid på 

det rene med at slike planer ikke kunne 

gjennomføres før domkirka var ferdig 

gjenreist (og innen det skjedde hadde 

tanken bortfalt). Men i 1938 vant ideen 

om Nidarosdomen som kongehusets 

gravkirke bred tilslutning. Det ville, slik 

domprost Arne Fjellbu så det, «være et 

vakkert uttrykk for det nasjonale ved 

vårt kongedømme om de kongelige blev 

stedt til hvile i nasjonalhelligdommen, 

hvor så mange norske konger tidligere er 

begravet».7 

Kroningskatedralen 

Da nyheten om dronning Mauds død 

kom om morgenen 20. november, ble det 

i både dansk og svensk radio rapportert 

at hun sannsynligvis ville bli gravlagt i 

fødelandet Storbritannia. Dette ble raskt 

imøtegått av norske medier, hvor det ble 

påpekt at man gikk ut fra at «dronningens 

siste hvilested blir der hvor kongens en 

gang blir, nemlig i Norge, og der er da 

bare to steder som er under diskusjon – 

Oslo og Trondhjems domkirke».8 

FOTO: HANS R. BRUUN / OSLO MUSEUM 

Nidarosdomen fotografert i 1912. 

Allerede om kvelden på dronningens 

dødsdag fikk Morgenposten huket 

tak i domkirkearkitekt Helge Thiis på 

Østbanen idet han skulle til å gå på 

toget til Trondheim. Thiis ga uttrykk 

for at ideen om en kongelig gravplass i 

Nidarosdomen var ny for ham, men at 

den hadde hans «fulle sympati». I og med 

at den var kroningskirke, ville det «være 

rett og riktig at medlemmer av det norske 

kongehus fikk sitt verdige gravkammer i 

Nidarosdomen».9 

Tilbake i Trondheim kunne Thiis neste 

dag fortelle at han hadde konferert med 

biskop Johan Støren og domprost Arne 

Fjellbu, «og begge er stemt for et slikt

arrangement».10 Overfor Adresseavisen 

skisserte Thiis noen mer konkrete tanker 

om hvordan et kongelig gravkapell kunne 

innrettes. Han så for seg at for eksempel 

Mariakapellet (nå Kvinnenes minnekapell) 

kunne gjøre nytten. «Her vilde det 

kunne bli et vakkert såkalt ‘kenotaphium’, 

det vil si at man anordner en tom kiste 

midt i kapellet og legger det virkelige 

gravkapell med sarkofagene under kirkens 

gulv. En slik æreshall måtte naturligvis 

være avstengt, f. eks. med et vakkert 

gitter», refererte avisa.11 

Blant de andre mulighetene var den 

mest fornemme av dem alle: «Et verdig 

og vakkert kongelig gravkapell var 

det også mulighet for å innrette midt 

i koret under gulvet, og så kunde man 

la trappenedgangen dekke av en stor 

bronseplate i flukt med gulvet».12 En 

krypt under koret ville imidlertid kreve 

en endring i bygningsplanen, og dessuten 

var det mange pilarer og lavt under taket 

der, minnet Thiis om overfor Tidens Tegn 

og Nidaros. «Under alle omstendigheter 

er det muligheter tilstede for et verdig 

kongelig gravsted i Nidarosdomen», sa 

han, «og for alle i Trondheim vilde det 

være gledelig om Domkirken kunde 

gjenopstå som kroningskirke, som kirke 

for fyrstebryllup og som det sted hvor de 

kongelige fant den siste hvile».13 

Adresseavisen mente å oppfatte at det 

var «almindelig interesse og sympati for 

tanken om at vår avholdte dronning bør 

stedes til hvile i nasjonalhelligdommen 

som ligger midt i landets hjerte».14 

Dagbladet var øyeblikkelig også 

begeistret for tanken. «Geistligheten er i 

all fall av den mening at Nidarosdomens 

gamle tradisjon fra Hellig Olavs tid bør 

fortsette. I Norge har vi intet verdigere 

hvilested for en norsk dronning enn 

Domkirken i Trondheim. […] Det er 

visstnok enstemmighet om domen som 

mausoleum for den norske kongefamilie», 

konstaterte avisa uten større forbehold.15 

Også Oslos domprost, Johannes 

Hygen, mente at det «ikke skulde by på 

noen vanskelighet å få innredet et verdig 

kapell i Domkirken [i Trondheim]», og 

at dronningens kiste i mellomtida kunne 

stå i et av sidekapellene. Riktignok 

forutsatte det en lovendring, i og med at 

det siden 1805 ikke var tillatt å begrave 

mennesker inne i kirker, men domprosten 

mente at en dispensasjon bare var «en 

bagatell for regjeringen å ordne ved 

provisorisk anordning».16 Hygens egen 

kirke, Vår Frelsers kirke, forekom ikke 

i diskusjonene, noe Nordenfjeldske 

Kunstindustrimuseums direktør Fredrik 

B. Wallem forklarte med at den «har 

ingen tilknytning til vår eldre historie».17 

Professor i kirkehistorie, Oluf Kolsrud, 

var mer forbeholden da han ble intervjuet 

i Aftenposten dagen etter dronningens 

død. Kolsrud, som i mange år hadde vært 

konsulent i kirkehistoriske og liturgiske 

spørsmål for gjenreisingsarbeidet ved 

Nidarosdomen, problematiserte hva 

begrepet «nasjonalhelligdom» egentlig 

innebar. «I planen for kirkens utsmykking 

er det overensstemmende med 

Stortingets beslutning fulgt en linje, som 

i k k e fører inn i kirken særlige nasjonale 

symboler», sa han, før også han minnet 

om at det faktisk ikke var tillatt å begrave 

mennesker i kirker som var i bruk. 

Nidarosdomen var ikke bare i bruk, 

fortsatte han, men ved store anledninger 

var den fullsatt, og «[d]et vilde ikke være 

15

16 

uten ulemper å belemre dette interiøret 

med gravanlegg som vilde beslaglegge 

adskillig av interiørplassen». Kolsrud 

mente at man også måtte «legge vekt på 

det rent personlige moment at de [kongefamilien] 

får ha sine kjæres graver i sin 

nærhet». Kolsrud foreslo i stedet Akershus 

slottskirke.18 

Aftenposten ga uttrykk for forståelse 

for argumentet for geografisk nærhet for 

de etterlatte, men ville allikevel nødig 

slippe tanken på Nidarosdomen, «som 

for de fleste almindelige mennesker 

står som den mest nærliggende 

løsning», het det neste dag. «Den er jo 

nasjonalhelligdommen, og har allerede 

fått så sterkt preg av r i k s k i r k e at det 

faller naturlig å tenke på denne katedralen 

også som gravsted for kongehuset. 

Dessuten er den den eneste vi har igjen 

av kirkene hvor de norske kongene i 

middelalderen blev begravet».19 

Arkitekt Magnus Poulsson, som var 

formann for tilsynskomiteen for gjenreisinga 

av domkirka, minnet om at 

Mariakapellet var «gjemt bak orglet[,] 

men det skal snart flyttes[,] så det skulde 

ikke forhindre at man benyttet det eller 

Johanneskapellet». Men Poulsson syntes 

ikke det var passende at «man benytter 

en brukskirke som domkirken til kongelig 

gravkapell», i og med at kirkelivet ville 

innebære at det ikke ble særlig rolig rundt 

gravstedet.20 

Tilsynskomiteens protokoll i Nidaros 

Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv 

inneholder ikke noe som tyder på at det 

ble utarbeidet mer konkrete planer for et 

kongelig gravkapell i Nidarosdomen.21 

Poulssons personlige oppfatning var 

at «det bør bygges et eget kongelig 

gravkapell ved kirken, et kapell som vår 

tid bygger for vårt nye kongehus. Det bør 

løses i sammenheng med kirken, men 

ikke som nogen stilkopi. Kapellet skulle 

ligge der som en juvel for sig ved den 

gamle kirke, bygget så vakkert som vår 

tid makter det og slik at det harmoniserte 

med hele kirkeanlegget».22 

Poulssons forgjenger som formann for 

tilsynskomiteen, arkitekt Johan Meyer, 

ville nødig ta stilling til spørsmålet Oslo 

eller Trondheim. Hvis valget falt på Nidarosdomen, 

var han enig i at det burde 

bygges et separat gravkapell, men han 

delte ikke Poulssons tiltro til samtidsarkitekturens 

egnethet. «Jeg er skeptisk til 

den nøkterne moderne arkitekturs evne 

til rent kunstnerisk skapen i den form som 

et slikt kapell krever», sa han. «Det vilde 

vel være sikrere om man ved løsningen av 

dette kapellet søkte tilknytning til kirkens 

stilform. Ellers kunde jeg jo også tenke 

mig at et av domkirkens mange kapeller 

blev tatt i bruk til formålet».23 Domprost 

Arne Fjellbu, som nettopp i disse dagene 

hadde publisert en artikkel om hva man 

skulle gjøre med domkirkas mange 

tomme sidekapeller,24 ga nå uttrykk for at 

de godt kunne brukes til gravkamre, slik 

man hadde gjort i Uppsala domkyrka og 

andre utenlandske katedraler. Gjennom å 

bli kongelig gravkirke ville Nidarosdomen 

«jo bli mere til det som den skal være – en 

nasjonalhelligdom», sa han, men la til at 

kongefamiliens ønsker måtte være det 

man først og fremst rettet seg etter.25 

Biskop Støren la seg på samme linje. 

Han konstaterte at dersom kongen skulle 

velge katedralen, «vil sikkert alle i Trondheim 

og Nidaros bispedømme føle det 

som en ære at Nidarosdomen blev konge-

familiens siste hvilested, – at de fant det 

i hjertet av Norge», men det avgjørende 

måtte «selvsagt» være «kongefamiliens 

følelser».26 

Tidens Tegn og Nidaros konsulterte 

ei rekke fagfolk, hvorav Oluf Kolsrud var 

alene om å holde på Akershus. Anton 

Wilhelm Brøgger, professor i nordisk 

arkeologi ved Det Kongelige Frederiks 

Universitet og bestyrer for Universitetets 

oldsakssamling, mente at i og med 

at middelalderens kongelig gravkirke i 

Oslo ikke lenger fantes, «skulde da vel 

[Nidarosdomen] synes å være det rette 

sted nå». «Ingenting kan være verdigere 

og riktigere enn at Hennes Majestet bisettes 

i Trondheims Domkirke», svarte Jens 

Thiis, direktør for Nasjonalgalleriet og far 

til domkirkearkitekten. Utenriksminister 

Halvdan Koht, som også var professor i 

historie, avslo å uttale seg med henvisning 

til at det var «riktigst at vi avventer Hans 

Majestet Kongens avgjørelse med hensyn 

til bisettelsen».27 

At avisene i Trondheim gikk inn for 

Nidarosdomen, virker kanskje ikke overraskende, 

men som Adresseavisen påpekte, 

«noen Trondheimssak er dette ikke».28 

Man vet det finnes gode argumenter for 

Trondheim når de framføres av bergensere, 

og også Bergens Aftenavis pekte på 

Nidarosdomen som det mest naturlige 

stedet for kongefamilien å bli gravlagt. 

«Denne kirke er vårt lands største helligdom, 

til den knytter sig vårt lands 

historie, da Norge stod i sin storhetstid, 

og det gjenreisningsarbeide som nu i 

mange år har vært utført, er et utslag av 

vårt ønske om atter å reise Nidarosdomen 

i dens tidligere glans, ikke bare som 

et symbol på svunnen tids storhet, men 


Vår Frelsers kirke. Dronning Mauds båre med 

prester som holdt vakt om natten. 

også som et tegn på det nyreiste norske 

kongedømme», skrev avisa, som betegnet 

seg som landets eldste.29 

Flere osloaviser støttet også det 

trønderske alternativet, og av dem 

argumenterte Tidens Tegn særlig kraftig 

for Nidarosdomen: «Det er naturligvis 

Kongen som treffer bestemmelsen med 

hensyn til Dronningens siste hvilested. 

Men hvis det må være oss tillatt å gjøre oss 

til talsmenn for en utbredt opfatning vil vi 

peke på at vi i dag har en stor nasjonal 

helligdom fremfor alle andre, nemlig 

Trondheims Domkirke, hvor mangfoldige 

norske konger og dronninger er blit 

bisatt, og hvor det vilde falle naturlig at 

17

18 

Dronning Maud også blev stedt til hvile. 

På den måten vil ikke bare nye tradisjoner 

knyttes til gamle, men Domkirken også 

gjøres til det stedet hvor alle store høitider 

for stat, nasjon og kongehus finner sted. 

Her skjedde kroningen i 1906, her blev 

hundreårsjubileet [for selvstendigheten] 

feiret i 1914, og her blev 900-årsjubileet 

[for slaget ved Stiklestad] feiret i 1930». 

Også behovet for statlig desentralisering 

talte til fordel for Nidarosdomen, 

mente Tidens Tegn. «Der er på forhånd 

så meget som er centralisert i Oslo. I et 

vidstrakt land som vårt, er dette ikke bare 

av det gode». Dessuten var ikke Nidarosdomen 

en hvilken som helst kirke, men 

«mere enn et almindelig Gudshus, mere 

enn en almindelig domkirke. Den er en 

nasjonalhelligdom som gjenspeiler vår 

histories drama og som vår egen tid er 

iferd med å gjenopbygge som et stort 

nasjonalt og religiøst symbol, slik som 

den en gang har vært. Det er derfor i beste 

forstand å knytte tradisjonene tilbake til 

fortiden ved å gjøre Trondheims Domkirke 

til det sted hvor ikke bare nasjonens 

høitider feires, men hvor også folkets 

konger og dronninger stedes tilhvile».30 

Den velkjente metaforen om Nidarosdomens 

vekst, fall og gjenreising som et 

bilde av nasjonens historie, ble trukket 

fram av sorenskriver Asbjørn Lindboe i et 

innlegg i Adresseavisen. «Nidarosdomen 

er blitt et monument over arbeidet for 

Norge og i Norge gjennem hele det siste 

hundreåret og frem til i dag», fortsatte 

han. «Det er intet vanlig byggverk. Heller 

intet vanlig gudshus. Det tilhører ikke 

noen enkelt menighet eller noen enkelt 

landsdel. Det er blitt Norges Hus fremfor 

noe annet». Nidarosdomen var blitt et 

nasjonalt samlingspunkt, framholdt 

sorenskriveren. «Her bør Kongsætten 

hvile. Midt i folket. Midt i riket. Midt i 

sagaen. Da vil den, selv efter at døden 

har nådd den enkelte, øve sin kongelige 

gjerning: Å gå i brodden for alt byggende 

og samlende arbeid i Norge».31 

I debatten ble det også nevnt at noen 

av de eldre svenske kongene var gravlagt 

i Uppsala domkyrka, mens det danske 

kongehuset fortsatt benyttet Roskilde 

domkirke som gravplass. Dermed ville 

det ikke være noe særsyn om det norske 

kongehuset ble gravlagt i domkirka i 

Trondheim. Men domkirkene i Uppsala 

og Roskilde «har ikke slik plass i folks 

bevissthet som Nidarosdomen», påpekte 

Fredrik B. Wallem.32 Magnus Poulsson 

uttalte at «vi har en virkelig katedral i 

Norge», som dessuten lå midt i landet 

og var kroningskirke, «så jeg mener det 

helligste og verdigste sted vilde være 

Nidarosdomen […]».33 

Også diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg, 

som nå var minister (dvs. ambassdør) i 

Paris og hadde vært en av forhandlerne 

i kongespørsmålet i 1905, kastet seg inn 

i debatten til fordel for Nidarosdomen. 

Det skjedde i form av et telegram til statsminister 

Johan Nygaardsvold, som han ba 

statsministeren offentliggjøre i landets 

aviser. Der kom Wedel med noen heller 

tvilsomme påstander om det heltemot 

dronningen skulle ha gitt uttrykk for i 

1905 og konkluderte: «Således talte dronning 

Maud, og disse ord bør følge henne 

gjennem tidene til hennes siste hvilested, 

som det norske folk sikkerlig vil kreve skal 

være i Trondhjems domkirke».34 

Støtten til tanken om Nidarosdomen 

som kongehusets gravkirke var altså stor,

Dronningens båre føres til hvilestedet på Akershus festning 


19

20 

Garnisonskirken ved dronningens begravelse. 

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM

men allikevel falt avgjørelsen ut til Oslos 

fordel. 

Kongeborgen 

Akershus slottskirke ble raskt nevnt som 

det beste alternativet til Nidarosdomen. 

«Den gamle borg er jo rikets mest 

representative sted i Norges hovedstad», 

konstaterte Tidens Tegn med en ganske 

klønete formulering.35 Dagbladet mente 

riktignok å vite at en slik tanke «avvises av 

alle som har nærmere kjennskap til lokalitetene»,36 

men fullt så enkelt var det ikke. 

Professor Oluf Kolsrud mente som 

tidligere nevnt at kongehusets gravplass 

burde bli i slottskirka på Akershus (tidligere 

også kjent som Garnisonskirken). 

Han påpekte at den siste kongen som 

var blitt begravd i Norge, Håkon VI 

Magnusson, var gravlagt i Mariakirka i 

Gamlebyen, som den gang hadde vært 

kongefamiliens private kapell. Slottskirka 

på Akershus hadde etter hvert overtatt 

Mariakirkas funksjon, og Kolsrud mente 

det ville være naturlig å knytte an til tradisjonen 

fra middelalderen. 

«Akershus var rikets centrale sted i 

siste delen av selvstendighetstiden, og 

bør ha sin plass på linje med Nidarosdomen[,] 

som har andre oppgaver å fylle i 

statens og nasjonens liv», sa Kolsrud. «De 

kirkelige tradisjoner på Akershus fører oss 

ni hundre år tilbake i tiden, og det vilde 

være naturlig, mener jeg, å fortsette 

tradisjonen fra Haakon den sjettes tid 

til Haakon den syvendes – Haakon den 

sjette og hans dronning som blev bisatt 

i Oslo».37 38 

Tidligere samme år hadde slottskirka 

mistet sin menighet og blitt nedlagt som 

sognekirke. Fredrik B. Wallem mente 

derfor at «den kirkelig forbindelse er noe 

svak» og at dette talte mot slottskirka.39 

Dagspostens oslokorrespondent rapporterte 

hjem til Trondheim at «projektet om 

Akershus slottskirke bare har slått måtelig 

an. Kirken er i sin nuværende relativt 

moderne skikkelse alt annet enn innstemt 

som gravkapell, og synderlig smakelig vil 

det jo heller ikke være nu når Akershus ,og 

særlig Riddersalen over kirken, innredes 

til festlig bruk, at der festes og pokuleres 

ovenpå, mens kongesarkofagene har sin 

plass nedenunder».40 

Også Arnstein Arneberg, arkitekten 

som var ansvarlig for restaureringa av 

Akershus, mente at selve slottskirka på 

grunn av beliggenheten under en av festsalene 

var dårlig egnet til gravplass. «Men 

vi har noen store buede kjellere under 

kirken, hvor det kunde tenkes å legge 

en slags krypt. Det kunde også tenkes 

at man kunde bygge op et mausoleum i 

forbindelse med slottskirken», sa han til 

Morgenposten. Med forbehold om at han 

ikke hadde tenkt så nøye gjennom saken, 

nevnte han slottskirkas sørside som en 

mulighet for plassering av et mausoleum. 

Plass var det uansett nok av, poengterte 

han. Videre mente han at det «vilde være 

en tilvekst til borgens verdi om kongegravene 

kom dit».41 

Dagbladet utfordret Arneberg på om 

«to så forskjellige ting» som et mausoleum 

og et festivitetslokale kunne forenes i en 

og samme bygning. Arkitekten mente 

at det fantes tilsvarende eksempler fra 

utlandet og la til: «Personlig synes jeg 

forresten at en påbygging av slottskirken 

i forbindelse med et gravkapell vil være 

aller best. Da undgår man i hvert fall å 

forstyrre gravfreden. Jeg synes nettopp 

21

22 

Akershus med gravkapellet 

at her hvor de gamle kongene hersket 

og levet, nettopp her på historisk grunn 

burde også de kongelige begraves».42 

Overfor både Dagbladet og Morgenposten 

ga Arneberg dessuten uttrykk for 

synspunktet at det ville være naturlig «at 

de kongelige som bor her i Oslo, får ha 

sine avdøde i noenlunde nærhet»,43 men 

la til at «på den annen side vil ingen være 

mer lojal mot nasjonens ønske enn kong 

Haakon».44 

Morgenbladet deltok ikke i debatten 

om dronningens hvilested, men kunne 

se argumenter mot både Nidarosdomen 

og Akershus. Kanskje ville man til 

FOTO: TROND NORéN ISAKSEN / P.E. 

slutt ende med «at man velger at opføre 

et eget byggverk, på Bygdø f. eks. eller 

annetsteds».45 Også Dagbladet og Nidaros 

nevnte muligheten av å bygge et kapell på 

Bygdøy.46 Adresseavisen hørte rykter om 

at det var «adskillig diskusjon om å gjøre 

Oscarshall om til kongelig gravsted», og at 

Gamle Aker kirke også var blitt nevnt som en 

mulighet.47 Morgenbladet passet dessuten 

på å belære sine konkurrenter om at det var 

«ingen grunn til å reise en pressediskusjon 

om spørsmålet […]. Derom må jo selvsagt 

de kongelige selv si det avgjørende ord, og 

de kan – for alt hvad almenheten vet – ha 

bestemte planer i saken».48

Den velinformerte Tidens Tegn mente 

neste dag å vite at selv om begravelsen 

ville finne sted i Oslo, ville dronningens 

sarkofag antakelig få sin plass «i det 

angellske kapell i Nidarosdomen».49 Det 

dreier seg om Johanneskapellet, et sidekapell 

til søndre tverrskip, som var blitt 

oppført av erkebiskop Øystein Erlendsson 

og innviet i 1161. Seinere var det 

blitt gravkapell for den store velgjøreren 

Thomas Angell (1692-1767) og hans 

familie. Da de mange levningene som var 

gravlagt under domkirkas gulv, ble fjernet 

og begravd på Domkirkegården, var familien 

Angell de eneste som fikk bli inne i 

kirka, men kistene ble i 1870 flyttet til et 

underjordisk kapell. Dermed var kapellet 

for så vidt ledig for kongelig bruk. 

Samme dag (23. november) ble det 

kjent gjennom NTB at kong Haakon 

hadde uttalt: «Personlig ser jeg helst at 

Dronningen blir begravet i Oslo, men hvis 

det er det norske folks ønske at det skal 

skje i Trondheim, så bøier jeg mig for dette 

ønske».50 Oslos geskjeftige biskop Eivind 

Berggrav, som på eget initiativ var reist 

over til London, opplyste at spørsmålet 

først ville bli avgjort «når Kongen kommer 

tilbake fra London og drøfter spørsmålet 

med statsråd. Men Dronningens begravelse 

vil finne sted i Oslo om noen tid. Det 

er spørsmålet om hvor Dronning Mauds 

sarkofag vil plaseres som vil få sin endelige 

avgjørelse av Kongen i statsråd».51 

Dagsposten framholdt at kongens 

uttalelse «ingenlunde utelukker at spørsmålet 

om den endelige plassering holdes 

åpent. Dels vet jo ikke kongen eller noen 

annen på det nuværende tidspunkt hvad 

nasjonens store flertall helst vilde ønske 

i denne sak, og dels har jo spørsmålet 

også betydning en gang i fremtiden når 

det blir flere kongelige bårer, at Trondhjems 

Domkirke, efter som tiden går, 

mer og mer vil vise sig å være det sted 

som befolkningen i alle landsdeler helst 

så som siste hvilested for medlemmene 

av vårt gjenreiste nasjonale kongehus».52 

«Efter den tillitsfullhet Kongen her 

viste, tør det være nokså innlysende at 

Kongens ønske vil bli folkets ønske. Og 

at den meddelelse som sendes ut efter 

førstkommende statsråd vil gå ut på 

at Dronningen bisettes fra Vår Frelsers 

kirke til et siste hvilested innenfor byens 

grenser», mente Morgenbladet.53 Også 

Adresseavisen konstaterte at det neppe 

«vil bli gitt noe ytterligere uttrykk for 

folkets ønske, efter at kongen har gitt 

uttrykk for s i t t – at dronningens siste 

hvilested bør bli i Oslo».54 

26. november – på hennes 69-årsdag – 

ankom dronning Mauds kiste Oslo på et 

britisk krigsskip og ble ført til Akershus 

slottskirke, hvor tusener defilerte forbi 

kista i dagene som fulgte. I statsråd 2. 

desember ble gravferden fastsatt til torsdag 

8. desember fra Vår Frelsers kirke (nå 

Oslo domkirke). Samtidig ble det bestemt 

at «[j]ordfestelsen skal finne sted i familiekretsen 

i Garnisonskirken på Akershus, 

som også vil bli det endelige begravelsessted».55 

Kongens ønsker og argumentet 

om geografisk nærhet for de gjenlevende 

ser altså ut til å ha vært hva som avgjorde 

spørsmålet til fordel for Akershus. 

Tidens Tegn ga på lederplass uttrykk 

for forståelse både for kongefamiliens 

ønsker og for de historiske og praktiske 

argumentene som talte for slottskirka. 

Allikevel kunne avisa ikke la være å 

påpeke at «det var mange og vektige 

23

24 

grunner som talte for at Dronningen 

burde hvile i Nidarosdomen. Og at en stor 

del av vårt folk hadde innstillet sig på det. 

Denne kirke er ikke noen lokalkirke i en by 

som tilfeldigvis i lengst hensvunne dager 

har vært landets hovedstad en kortere 

tid. Den er nasjonalhelligdom, gjenreist 

av hele folket. Også den har historiske 

tradisjoner, like store som Akershus, både 

som kongelig begravelsessted og som 

nasjonalt samlingstegn. Og også her gjør 

det sig praktiske hensyn gjeldende. Det er 

allerede klaget meget fra andre landsdeler 

over den altfor store centralisering i 

Oslo, klager som kanskje på mange vis 

er overdrevne og unødvendige, men som 

iallfall er et faktum».56 

Dagsposten nektet for sin del ganske 

enkelt å innse nederlaget og fastholdt 

sin fromme tro på at tida ville virke til 

Nidarosdomens fordel. «De meddelelser 

som nu foreligger om dronningens hvilested 

på Akershus opfattes ikke overalt her 

som absolutte og endelige», het det på 

avisas førsteside. Avisa trakk igjen fram 

at Akershus var ment å være festlokale, og 

at det stemte dårlig overens med et gravkammer. 

«Der tør derfor fremdeles være 

grunn til å anta at om saken foreløbig har 

fått sin avgjørelse ut fra vår konges meget 

naturlige ønske som alle vilde respektere, 

så tør spørsmålet om nasjonalhelligdommen 

Trondhjems domkirke nok allikevel 

engang melde sig som det mausoleum 

hele nasjonen finner naturligst».57 

Også Fritz Wedel Jarlsberg beklaget 

avgjørelsen. I et brev til historikeren Jacob 

S. Worm-Müller skrev han: «Den maate 

hvorpaa det norske folk har vist sine 

følelser for deres dronning ved hendes 

død har mer end nogensinde git mig ret i 

den kamp jeg førte for fortsættelsen av det 

gamle norske kongedømme i 1905. […] 

Jeg ser at man har fundet en plads for den 

kongelige begravelse paa Akershus. Men 

jeg vedblir at føle at det for kongstanken 

hadde vært bedre om kongegraven var 

blit i Nidaros Domkirke».58 

Biskop Eivind Berggrav var derimot 

ekstatisk over valget av Akerhus. «For mig 

virket det så sterkt lørdag ved Dronningens 

hjemkomst, hvordan Akershus da likesom 

da blev vigslet for oss», sa han til NTB. 

«Og når nu Akershus slottskirke får bli 

Norges Mausoleum så vil hele folket 

kjenne det som om Akershus igjen får 

mening og sjel. Jeg kan ikke tenke mig en 

heldigere løsning enn denne, hverken sett 

fra kirkelig, nasjonalt eller fremfor alt fra 

familiens synspunkt. Jeg tror at hele vårt 

folk vil stå sammen med den kongelige 

familie i å være takknemlig over at en slik 

løsning har kunnet finnes».59 

Adresseavisen konstaterte tørt at 

«biskop Berggrav vilde gjort klokt i om 

han i dette spørsmål hadde innskrenket 

sig til å gi uttrykk for sin egen oppfatning 

og takknemlighet».60 

Gravkapellet 

Om kvelden 7. desember ble dronning 

Mauds kiste ført fra Akershus til Vår 

Frelsers kirke, hvor begravelsen ble holdt 

neste dag. Deretter ble kista igjen ført til 

Akershus, der den etter jordpåkastelsen 

i slottskirka ble stående i påvente av en 

mer permanent løsning. 

Når alt kom til alt, ble det akkurat slik 

Arnstein Arneberg hadde skissert i avisene 

allerede noen dager etter dronningens 

død. Det kongelige gravkammeret ble 

oppført i tilknytning til Akershus slotts-

kirke, men som et tilbygg ut i den såkalte 

Jomfruhagen. Arneberg var selv arkitekt, 

og tegningene til kapellets utforming og 

plassering er datert april 1939.61 

Krigen kom imidlertid i veien, og med 

tanke på Akershus’ utsatthet som militært 

mål, ble kista 19. april 1940 på initiativ 

av biskop Berggrav flyttet til Gamle 

Aker kirke.62 Der skal dronningens lik 

visstnok ha blitt skjendet av okkupantene 

i deres jakt på bevis for den gamle 

sladderhistorien om at kronprins Olav 

ikke var kongeparets legitime sønn.63 

Først i 1948 sto gravkammeret ferdig. 

Arneberg skapte et tønnehvelvet rom av 

askerkalkstein, hvor de innvendige veggene 

er kledd med gjellebekksmarmor 

og gulvet, som har et innfelt kronet korsmotiv, 

med slipte kalksteinfliser. I en nisje 

står et alter dekorert av Henrik Sørensen. 

Dronning Maud ble stedt til hvile i en 

dobbeltsarkofag av hvit nordlandsmarmor 

midt foran alteret, hvor også kong 

Haakon ble gravlagt i 1957. Til høyre for 

den står en sarkofag i grønn marmor som 

ble skapt for kronprinsesse Märtha etter 

hennes død i 1954, og hvor kong Olav 

også fikk sitt siste hvilested i 1991. Begge 

sarkofagene er tegnet av Arneberg. 

«Jeg tror ikke noe kongehus har fått 

en mere diskret og verdig gravkrypt enn 

den Arnstein Arneberg har reist på Akershus», 

vurderte Harry Fett. «Det er blitt et 

symbol i den borg som minner og maner, 

og hvor Haakon V og Haakon VI engang 

residerte».64 

Seinere har forbindelsen mellom 

middelalderens og vår tids konger blitt 

styrket gjennom at Sigurd Jorsalfars 

hodeskalle fra St. Hallvardskatedralen ble 

gravlagt i krypten utenfor det kongelige 

gravkammeret i 1957. I 1982 ble også det 

som har blitt identifisert som levninger 

etter kong Håkon V Magnusson og 

dronning Eufemia, opprinnelig begravd 

i Mariakirka, gravlagt i krypten. 

Trond Norén Isaksen er historiker og 

har skrevet biografier om kronprinsesse 

Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid, 

en avhandling om kongevalget i 1905 

og omtrent sytti artikler for norske og 

utenlandske publikasjoner. Han har 

også jobbet som omviser på Slottet og 

Oscarshall. 

Liste over siterte avisartikler 

Adresseavisen 

«Domkirken som Dronningens siste hvilested. ‘Det 

vilde være et vakkert uttrykk for det nasjonale 

ved vårt kongedømme’» (21.11.1938) 

«Domkirken som Dronningens siste hvilested. 

Mange muligheter for vakker og verdig kongelig 

gravplass. Almindelig interesse og sympati for 

tanken om at Dronningen bør stedes til hvile 

i Nasjonalhelligdommen som ligger i landets 

hjerte» (22.11.1938) 

«Dronningens siste hvilested» (25.11.1938) 

Asbjørn Lindboe: «Dronningens siste hvilested» 

(28.11.1938) 

«Oscarshall kongelig gravsted?» (1.12.1938) 

«Dronning Mauds siste hvilested blir Akershus. 

Et kongelig gravkapell tilbygg til slottskirken. 

Bisettelse torsdag i neste uke» (3.12.1938) 

«Biskop Berggrav» (5.12.1938) 

Aftenposten 

«Hvor får Norge sitt kongelige gravsted?» 

(21.11.1938, kveldsutgave) 

«Nidarosdomen eller Akershus slottskirke?» 

(22.11.1938, morgenutgave) 

«Dronning Maud i 1905 – En meddelelse fra minister 

Wedel» (22.11.1938, kveldsutgave) 

Bergens Aftenblad 

«Det bør være Trondheims domkirke» (22.11.1938). 

25

26 

Dagbladet 

«Dronning Mauds båre hjem på britisk krigsskib. 

Hun skal bisettes fra Akershus. Kisten blir 

antagelig efterpå ført til Nidarosdomen» 

(21.11.1938) 

«Gravkapell på Bygdøy eller mausoleum ved 

Domkirken? Norske kongebegravelser tidligere» 

(21.11.1938) 

«Dronning Mauds ukjente innsats for Norge. 

Arkitekt Arneberg foreslår et gravkapell i 

forbindelse med garnisonskirken på Akershus. 

Vakre minneord av Høiesteretts justitiarius i 

dag» (22.11.1938) 

«Kong Håkon [sic] ønsker helst at dronningen 

begraves i Oslo. Dronning Mauds siste ferd 

gjennem Oslos gater. Blir avreisen utsatt på 

grunn av storm?» (23.11.1938) 

Dagsposten 

«Domkirken som Mausoleum» (25.5.1906) 

«Bisettes dronningen i Trondhjem?» (21.11.1938) 

«Kongelig gravkapell i Domkirkens Johanneskapell? 

Ingen norske kongegraver bevart. Domkirken er 

fremdeles kroningskirke. Dr. Wallem uttaler seg 

til Dagsposten» (22.11.1938) 

«Har kongen sine egne planer om hvor dronningen 

skal bisettes?» (22.11.1938) 

«Et kongelig gravkapell bør bygges. I forbindelse 

med domkirken. Arkitekt Magnus Poulsson 

uttaler sig til ‘Dagsposten’»(23.11.1938) 

«Hvor skal dronningen stedes til hvile? Spørsmålet 

er fremdeles åpent» (24.11.1938) 

«Nasjonalhelligdommens om plass for de kongelige 

sarkofager. Noen endelig avgjørelse er ennu ikke 

tatt» (3.12.1938) 

Morgenavisen 

«Henrik Ibsen» (25.5.1906) 

Morgenbladet 

«Den kongelige begravelsesplass» (22.11.1938). 

«Dronningens troskap mot Norge – Historien fra 

1905 gjemmer ennu meget» (23.11.1938) 

«Dronningens bisettelse. Fra Vår Frelsers kirke en av 

de siste dager i næste uke»(30.11.1938) 

Morgenposten 

«Gravsted i Nidarosdomen for det norske 

kongehus?» (21.11.1938) 

«Kongelig gravkapell i Nidaros-domen?» 

(22.11.1938) 

«Kongelig mausoleum i tilknytning til Akershus 

slottskirke? Der er god plass for et tilbygg, 

uttaler arkitekt Arneberg. Domprost 

Fjellbu om gravplass i Nidarosdomens 

kapeller»(23.11.1938) 

«Kongen ser helst at dronningen får sitt siste 

hvilested i Oslo. Men bøyer sig for folkets ønske» 

(24.11.1938) 

Nidaros 

«Domkirken som Mausoleum» (26.5.1906) 

«Dronningen blir bisatt i Domkirken? Det antydes 

bygging av mausoleum i forbindelse med 

domen. Kongen skal selv ta avgjørelsen. 

Autoriteter uttaler sig om den mest høvelige 

plass for dronningens siste hvilested» 

(22.11.1938) 

«Uttalelse av biskop Støren»(22.11.1938) 

«Dronningen blir bisatt i Trondheim?» (24.11.1938) 

Tidens Tegn 

«Dronningens båre vil bli ført til Norge. Skal 

Dronningen bisettes i Oslo eller i Trondheim? 

Et mausoleum ved Akershus slottskirke?» 

(21.11.1938) 

«Hvor skal Dronningen bisettes? Den siste bisettelse 

av en norsk dronning foregikk i Oslo. Men kirken 

er ikke mer. Isteden har vi Nidarosdomen. 

Kjente videnskabsmenn om tradisjonene for 

norske kongers og dronningers bisettelse» 

(22.11.1938) 

«Dronningens siste hvilested» (22.11.1938) 

«Dronningen blir begravet i Oslo. Men sarkofagens 

anbringelse vil bli besluttet av Kongen i statsråd» 

(23.11.1938) 

«Kongens ønske: Helst begravelse i Oslo. Men hvis 

det norske folk ønsker Nidarosdomen, bøier jeg 

mig» (24.11.1938) 

«Dronningen skal begraves på Akershus. Kongelig 

gravkapell i krypten under slottskirken. 

Bisettelsen finner sted torsdag fra Vår Frelsers 

kirke»(3.12.1938) 

«Akershus» (3.12.1938) 

Noter 

1 Dagbladets sensasjonsoppslag 28. oktober 2011 

om at dronning Maud skal ha blitt hjulpet på 

vei med aktiv dødshjelp er grepet ut av løse 

lufta og har ingenting for seg. Se Trond Norén 

Isaksen: «Dronning Mauds ikke så mystiske 

død» (Dagbladet, 7. november 2011).

2 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave. 

3 Morgenavisen, 25. mai 1906. 

4 Dagsposten, 25. mai 1906. 

5 Nidaros, 26. mai 1906. 

6 Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker 

ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, 

i e-post 22. november 2011. 

7 Adresseavisen, 21. november 1938. 

8 Dagsposten, 21. november 1938. 

9 Morgenposten, 21. november 1938. 




13 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22. 

november 1938. 


15 Dagbladet, 21. november 1938. 



18 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave. 

19 Aftenposten, 22. november 1938, 

morgenutgave. 


21 Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker 

ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, 

i e-post 22. november 2011. 

22 Aftenposten, 22. november 

1938, morgenutgave. 

23 Aftenposten, 22. november 

1938, morgenutgave. 

24 Arne Fjellbu: «En levende domkirke», i Arne 

Fjellbu (red.): Nidarosdomens julebok 1938 

(Trondheim: Tres Forlag A/S 1938), ss. 5-10. 


26 Nidaros, 22. november 1938. 

27 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22. 



29 Bergens Aftenblad, 22. november 1938. 

30 Tidens Tegn, 22. november 1938. 




34 Morgenbladet, 23. november 1938; Aftenposten, 

22. november 1938, kveldsutgave. 



37 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 

22. november 1938. Se også Dagbladet, 22. 


38 Det siste var riktignok feil, ettersom Håkon 

VIs enke, Margareta Valdemarsdatter, som ble 

Kalmarunionens grunnlegger og hersker over 

hele Norden, ved sin død i 1412 ble gravlagt i 

Sorø klosterkirke i Danmark og elleve år seinere 

flyttet til Roskilde domkirke. 







45 Morgenbladet, 22. november 1938. 

46 Dagbladet, 21. november 1938); Nidaros, 22. 


47 Adresseavisen, 1. desember 1938. 



50 Tidens Tegn, 24. november 1938; Dagbladet, 23. 

november 1938; Morgenposten, 24. november 

1938; Nidaros, 24. november 1938. 





55 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen, 

3. desember 1938. 

56 Tidens Tegn, 3. desember 1938. 

57 Dagsposten, 3. desember 1938. 

58 Brev fra Fritz Wedel Jarlsberg til Jacob S. Worm- 

Müller, 7. desember 1938 (Nasjonalbiblioteket, 

Håndskriftsamlingen, Brevs. nr. 428). 

59 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen, 

3. desember 1938. 

60 Adresseavisen, 5. desember 1938. 

61 Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og 

designs samling av arkitekturtegninger, 

Arkitekturmuseet, museumsnummer 314 (2). 

Tegningene til kapellets interiør har ikke latt seg 

lokalisere. 

62 Tor Bomann-Larsen: Haakon & Maud, bind V: 

æresordet (Oslo: Cappelen Damm 2011), ss. 

459-460. 

63 Ulf André Andersen og Hans Fredrik Dahl: 

«Ryktet som svertet kongehuset» (Dagbladet, 

Magasinet, 26. mai 2001). 

64 Harry Fett: «En generasjon og en vennehilsen», 

i Georg Eliassen, Arne Pedersen og Olav Platou 

(red.): Arnstein Arneberg (Oslo: Gyldendal 

Norsk Forlag 1952), s. 29. 

27

28 

«Det Kristiania som forsvant» 

Om maleren og tegneren Hans 

Henrik Sartz Backer 

Øyvind Gaukstad 

I 1924 utgav Backer en liten serie med 

10 akvareller laget i perioden 1910-1923 

under tittelen «Det Christiania som forsvinder». 

Motivene var i hovedsak hentet 

fra et område i hovedstaden som i dag er 

helt forandret – forstaden Pipervika, eller 

bare Vika, som den ble kalt. Over Ruseløkkbakken 

i vest kneiset Victoria Terrasse 

med Ruseløkkbasarene som sokkel for det 

store leiegårdskomplekset med fasjonable 

leiligheter fra 1880-årene. Nærmere 

fjorden lå Vestbanestasjonen fra 1872. 

Ved krysset mellom Klingenberggaten og 

Bakkegaten lå den store Cirkusbygningen 

fra 1895. Bakenfor lå høydedraget Klinchenberg, 

som ga navn til Klingenberg 

teater og til hele fornøyelsesstrøket som 

vokste frem her. Fra slutten av 1870årene 

ble det kalt Tivoli og fikk sin kjente 

portbygning ut mot Stortingsgaten, avløst 

av Høyres hus i 1935. I 1899 kom den nye 

hovedscenen Nationaltheatret i Studenterlunden 

som avslutning på aksen fra 

Stortinget til Abelhaugen. I øst grenset 

strøket mot Piperviksbakken, dominert 

av Akershus festning ute på Akersneset. 

På Piperviksberget midt i området 

lå forstadens gamle trerønner og triste 

leiegårder langs krokete gater og trange 

smug. Bare de 3-4 etasjer høye leiegårdene 

fra 1850-årene i Sjøgaten var pene 

og borgerlige og avrundet området ned 

mot bryggene. I 1930-årene forsvant 

alt sammen. I 1936 begynte rivingen av 

husene i Sjøgaten, og dermed var alt det 

gamle borte. Det nye Rådhuset midt i Vika 

krevde god plass. Men hvordan var det før 

alt forsvant? Hans Henrik Sartz Backer 

har laget tegninger og skisser, akvareller 

og malerier fra dette forsvunne Kristiania. 

Navnet røper at han tilhørte en kunstnerfamilie. 

Slekten stammer fra Holland, 

og de første Backerne kom til Norge allerede 

i 1643. Malerinnen Harriet Backer 

var hans tremenning, og andre nære 

slektninger var arkitektene Herman M. og

Fra Strandbakken mot Strandgata i Pipervika, 1924. 

29

Lars Backer (far og sønn) og komponisten 

Agathe Backer Grøndahl. I Norsk Kunstnerleksikon 

presenteres Hans Henrik Sartz 

Backer som maler og utstillingsarrangør. 

Han ble født på Lillestrøm i Skedsmo 20. 

september 1865 og døde i Vestre Aker 21. 

januar 1948. Foreldrene var fiskeribestyrer 

Johan Fredrik Backer og Josefine Mathilde 

Thrane. 

Han gikk på Aars og Voss skole, som 

lå i St. Olavs gate der Scandinavia Hotel 

ligger i dag. I 1880-1884 gikk han på Den 

kongelige tegneskole, som i 1911 ble Statens 

Håndverks- og kunstindustriskole. 

Fra 1890 hadde han Wilhelm Peters som 

lærer i maleri og Mathias Skeibrok i tegning. 

Tidligere hadde Backer vært elev av 

marinemaleren Hjalmar Johnsen i Stavern. 

Så malte han også et halvt års tid med sin 

slektning Harriet Backer i begynnelsen 

av 1890-årene. Han malte dessuten i to 

år med Eyolf Soot og i flere år med Otto 

Sinding, som var den av lærerne han følte 

seg mest knyttet til. 

I sine unge år var Backer en jevnt dyktig 

naturalistisk landskapsmaler. Hans spesialitet 

var vinterbilder, ofte fra Nordland. 

Han hadde selv bodd seks år i Bodø, der 

hans far startet og drev verdens første fiskerifagskole. 

Han malte flere bilder, bl. a. 

ett med motiv fra gården Hernes, som lå 

der flyplassen i Bodø ligger i dag. 

Backer medvirket til å lage ikke mindre 

enn 26 forskjellige større utstillinger innenlands 

og utenlands. Allerede i 1889 assisterte 

han ved monteringen av den norske 

avdelingen på Verdensutstillingen i Paris. 

Senere deltok han i jubileumsutstillingen 

i Kristiania i 1914 som kunstnerisk leder 

for skogbruksavdelingen, arrangert av Det 

Kongelige Selskap for Norges Vel. 

30 

Backer var mangesidig begavet og 

utfoldet sitt talent på svært mange områder. 

Han stilte ut første gang på Statens 

Høstutstilling i 1894. Deretter deltok 

han med ujevne mellomrom fra 1898 til 

få år før sin død i 1948. Hos kunsthandler 

Blomqvist deltok han i en rekke kollektivutstillinger 

i 1890-årene og senere. 

Han virket som teatermaler, først 

sammen med Otto Sinding ved Centraltheatret 

fra 1899 til 1900. Senere 

arbeidet han ved Det Norske Teatret og 

Chat Noir. Han tegnet også møbler og 

arbeidet for smakfull og rimelig hjeminnredning. 

I tillegg laget han en god del 

plakater, bl.a. for Studentersamfundet. 

Etter hvert viet han seg mer til dekorasjonsmaleri 

og utførte flere større dekorative 

oppdrag. Han laget en frise med 

motiver fra innseilingen til Kristiania i 

Christiania Roklubs festlokaler på Kongen, 

utført ca. 1901-1902. Hans kanskje 

mest kjente arbeid er utsmykningen av 

Rosenborg Kino fra 1937 med motiver fra 

det gamle Hegdehaugen. De er avbildet 

i «Oslo Kinematografer gjennom 25 år», 

utgitt ved Oslo Kinematografers jubileum 

i januar 1951. Andre kjente dekorasjoner 

er ni store oljemalerier med motiver fra 

Grønland og Enerhaugen på 1920-tallet 

i restaurant Olympen i Grønlandsleiret. 

Backers kunstneriske virksomhet var 

etter 1. verdenskrig preget av interessen 

for det Kristiania som var i ferd med å 

forsvinne. Han malte en lang rekke bilder 

fra hovedstadens gamle bydeler, spesielt 

fra Vika. Mange av bildene er utført i 

akvarell i en bred og noe uvøren teknikk. 

Han har laget en skisse av Mor Sæthers 

hus på hjørnet av Vinkelgaten og Filosofgangen, 

hvor Henrik Ibsen bodde som

Fritzners Pavillon i Studenterlunden, 1889. 

ung student. Johan Svendsen skal også 

ha bodd der. Mor Sæther, som egentlig 

het Anne Wiger, ble etter hvert en ganske 

omdiskutert størrelse i Vika. Det skyldtes 

i hovedsak hennes evner og kunnskaper 

når det gjaldt folkemedisinens kunst og 

kunster. 

Backer er representert i Oslo 

Museums (tidligere Oslo Bymuseums) 

samlinger med flere akvareller og en del 

fargelitografier fra hovedstadens eldste 

bebyggelse. Han laget i tillegg et stort 

antall tegninger og skisser. Til sammen 

har Oslo Museum 97 av hans arbeider i 

samlingene, alle signert og datert med 

stedsbetegnelser. Mange er forsynt 

med interessante små opplysninger av 

historisk og topografisk art. 

På flere av dem har han notert hvilke 

farger det var på de forskjellige delene 

av husene. På tegningen av Mor Sæthers 

hus har f. eks. husveggen på den ene 

siden fått påtegnelsen: mørk gråblårød! 

På motsatt side av gårdsrommet står det 

på husveggen at den hadde grønt/rødlig 

panel. Deler av taket var henholdsvis litt 

31

32 

Vognmannsgata fra nr. 17 mot Jernbanetorget, 1939. 

brunlig, gråhvitt og rødlig. Det var altså 

et utall av farger og fargekombinasjoner, 

som gir et bilde av et broket og fargerikt 

Vika. 

Backer vandret også omkring med sin 

skisseblokk andre steder i Kristiania. Det 

finnes mange tegninger fra Vaterland, 

Grønland, Enerhaugen, Tøyen og videre 

opp forbi Bjølsen, Sagene og opp til 

Grefsen og ned igjen til Hammersborg 

og Majorstuen. 

I nærområdet til Pipervika fant han 

også mange spennende motiver. Fra 1883 

til 1892 drev Caroline og Hans Andresen 

kafé i et stort gammelt trehus fra 1840årene 

i Stortingsgaten 28. De var spesielt 

hyggelige mennesker, og gjestene kalte 

dem derfor Bestemor og Bestefar. De 

hadde god mat til lave priser, og fattige 

studenter kunne få et gratis måltid når 

det knep. Da huset ble revet i 1899, 

ble «Bestefarstomten» liggende urørt i 

mange år, inntil Carl Norbeck slo opp sitt 

sirkustelt der hvert år fra 1905 til 1930. 

Like bak lå Christiania Bad. I 1934 ble 

Odd Fellow-bygningen oppført, tegnet 

av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas. 

På denne strekningen av Stortingsgaten, 

fra Klingenberggaten til Munkedamsveien, 

lå på slutten av 1800-tallet 

en rekke eiendommer som Backer har 

avbildet. Østfra først familien Irgens’ hus, 

deretter Stortingsgaten 26 med Brødrene 

Hals’ Pianofortefabrik og Brødrene Hals’ 

konsertlokale i 2. etasje. Så fulgte nr. 28 

med «Bestefars kafé» på Bestefarstomten,

deretter «Horngårdens» have og helt opp 

mot Ruseløkkveien, restauratør Horns 

gård. På nedsiden lå det gamle Vika som 

en klar kontrast til disse flotte og staselige 

eiendommene. 

På motsatt side av Stortingsgaten lå 

Fritzners Pavillon der Nationaltheatret 

stasjon ligger nå. Pavillonen i to 

etasjer var åttekantet og ble drevet av 

konditormester Julius Fritzner fra 1864 

til 1881. I 1899 ble den revet. Tegningen 

av Fritzners Pavillon er laget etter skisse 

som Backer laget allerede i 1889. 

Nederst har han skrevet om paviljongen: 

«Her drak vi kaffe for 20 øre og spiste 

7 øres kaker, for 10 øre brus og selters, 

og så til Bedstefar efter en seidel øl og 

muligens låne en krone meden man 

spilte billiard for 25 timen.» 

Å bla igjennom Backers mange 

mapper med tegninger og skisser er en 

stor fornøyelse. Gjennom hans raske 

og uvørne skisseteknikk møter vi et 

mangfoldig konglomerat av eldgammel 

bebyggelse. Forstadens krokete gater 

og trange smug eksisterer ikke lenger. 

Holmens gate, Skolegaten og Engen 

var regulerte gater i Vestre Vika, ved 

Vestbanestasjonen. I selve Vika gikk 

Strandgaten parallelt med Sjøgaten, 

som var havnefronten. Innenfor 

denne lå Mellemgaten, Bakkegaten, 

Strandbakken, Vinkelgaten, 

Bryggegangen og den allerede nevnte 

Filosofgangen. Alle disse forsvant da 

rivingen av strøket begynte for alvor 

omkring 1930. Men heldigvis fantes 

det kunstnere som Hans Henrik Sartz 

Backer som så det som sin oppgave å 

få festet på tegnearket sine inntrykk fra 

denne særegne ravnekroken. 

I 1931 skrev Backer om en nær forestående 

auksjon i Strandgaten 14 A og B: 

To av Vikas eldste gårde, Strandgaten 14 

A og B, skal selges ved Auksjon i morgen kl. 

10. Ville gjerne ha en tegning før rivningen 

– . Slik lød parolen fra Aftenposten. Well! 

Jeg var der ved 9-tiden, en liten slump av 

stedets invånere var samlet på den lille 

plassen foran de dødsdømte småhus som 

lå der så øde og forladt. Snart kommer 

vel auksjonarius og med ham det store 

publikum. – Er De kjendt her? – spurte jeg 

en gammel rakrygget mann. «Skulle mene 

det» svarte han, «jeg er kommen tilverden i 

den vesle grå stua der, og både bestemora og 

mora og kjæringa mi var Jordemødre – det 

er ikke mange hernede som ikke er gåt gjennem 

demses hender». – Har disse husene 

noengang vært slike hus som De vet var hernede? 

«Å nei da! Her bodde bare hederlige 

mennesker, jeg var fisker og naboen smidde 

fine veirhaner, han». 

Dagen efter lestes i Morgenposten 

lørdag 30 mai 1931: 

«Atter er to av Vikas gamle gårder gåt 

under auksjonarius Prestaasens hammer. 

Strandgt. 14 A og B blev solgt av det 

kommunale for tilsm. Kr. 31.00 – dessuten 

en del ovner for kr. 52.00. Alt til fordel for 

Rådhusreguleringen.» 

Henrik Backer 

Øyvind Gaukstad er pensjonert lektor fra 

videregående skole i Oslo. Han har vært 

opptatt av lokalhistorie i mange år. 

33

34 

Anna Schulstock, Bokken Lassons 

støttespiller 

Anne Herresthal 

I anledning Chat Noirs hundreårsjubileum 

åpnet Bymuseet 1. mars utstillingen « 

Bokken Lasson-Svart katt i Kristiania». 

I forbindelse med utstillingsarbeidet 

dukket navnet Anna Schulstock opp. 

Det skulle vise seg at hun hadde vært 

en viktig person i Bokken Lassons 

liv. Men den beskjedne kvinnen 

bak den store kunstneren holdt seg 

diskret i bakgrunnen. Da vi søkte etter 

slektninger av Bokken Lasson for å finne 

gjenstander til utstillingen, kom det 

frem at Anna Schulstock hadde arvet 

en del etter Bokken Lasson. Derfor ble 

Anna et interessant spor for oss tilbake 

til fortiden. Men hvem var hun, og 

hvordan kunne vi finne arvinger etter 

henne? For undertegnede ble dette av 

ren nysgjerrighet et detektivarbeid som 

skulle vise seg å gi resultater. Fotoarkivar 

Vegard Skuseth og bibliotekar Anne Birgit 

Gran Lindaas på museet kastet seg over 

oppdraget for å finne flere opplysninger 

om Anna Schulstock. I Aftenpostens 

arkiv fant de Annas dødsannonse fra 

23. november 1988. Den ga viktige 

opplysninger om alder, pikenavn og 

slektninger. Via Oslo Adressebok fant 

vi flere adresser Anna hadde bodd på 

i Oslo i løpet av livet sitt. Gjennom 

gravferdsetaten fikk vi opplysninger 

om gravstedet. Graven ble slettet i 

2006, men vi fikk navnet på familiens 

kontaktperson. Og dermed begynte 

jakten på slektningene. I dødsannonsen 

sto det at Annas pikenavn var Lødøen, 

og håpet var nå at noen i hennes familie 

kunne være i besittelse av gjenstander 

Anna hadde arvet etter Bokken. 

I museets eget klipparkiv fant vi en 

avisomtale på familiesiden i Aftenposten 

fra onsdag aften 5. januar 1966. I et 

intervju med Bokken under overskriften: 

« Jovisst kan jeg opptre fremdeles, sier 

95-åringen Bokken Lasson» er Bokken 

og Anna fotografert i Annas leilighet i 

Linderngaten 2. Av intervjuet kommer 

det frem at de har vært venninner i 40 år.

UKJENT FOTOGRAF/P.E. 

Fra Annas stue med maleriet av Bokken over sofaen, Anna som nummer to fra venstre. 

Nå hygger de seg med å gå på premierer 

i teatre og i Operaen, eller hygger seg 

hjemme når Anna leser høyt for sin gamle 

venninne. Bokken gir uttrykk for at hun er 

så takknemlig for alt Anna gjør for henne. 

Ja, så takknemlig var hun at Anna ble en 

av hennes hovedarvinger. 

Vi oppsporet Annas slektninger på 

Sunnmøre via kontaktpersonen for 

gravstedet. De kontaktet igjen flere av 

sine slektninger og ble svært engasjert 

i oppdraget fra oss. De sendte bilder av 

gjenstander og viste stor velvilje når det 

gjaldt å låne ut materiale som kunne 

være av interesse for utstillingen. Flere 

av gjenstandene vises nå i montere i 

utstillingen. 

På et foto vi fikk tilsendt fra Annas stue 

hang det over sofaen et stort maleri av 

Bokken med lutten. Vi fikk vite at maleriet 

var hos noen i Oslo og fikk etternavn og 

tittel. Etter noen telefonrunder uten hell 

til personer med dette etternavnet, traff 

vi en dame som sa at bildet hang i deres 

35

36 

Maleriet av Bokken i utstillingen på Bymuseet. 

stue, og det kunne vi gjerne få låne! De 

hadde også en stol og andre gjenstander 

som hadde tilhørt Lasson-familien. På 

utstillingsåpningen satt ekteparet som 

eier maleriet stolte på kaféstolene i 

utstillingen og beundret sitt eget bilde. 

I ett år må de greie seg uten portrettet 

hjemme i stua. 

Slik ble historien om hushjelpen 

Anna viktig for en utstillingsprosess på 

Bymuseet. En beskjeden person i skyggen 

av Bokken Lasson var Anna Petrine 

Lødøen, født 13. jan 1904 i Sykkylven 

på Sunnmøre. Hun tok handelsskolen, 

antagelig i Ålesund, og reiste ca 18 år 

gammel til Oslo hvor hun fikk arbeid 

som sekretær for Wilhelm Dybwad på 

UKJENT MALER/P.E. FOTO: RUNE AAKVIK/OM 

hans advokatkontor. Etter hvert ble hun 

engasjert for å hjelpe til ved selskapelige 

anledninger for ekteparet Dybwad. Hun 

kunne ikke lage mat, knapt koke poteter, 

sa hun selv, men Bokken lærte henne opp 

til å lage eksklusiv selskapsmat. Bokken 

og Anna innledet et vennskap som varte 

livet ut. De var som mor og datter for 

hverandre. Anna giftet seg med postbud 

Einar Schulstock i 1930; men de fikk 

ingen barn. Han døde i 1960, og etter 

at hun ble enke tok hun seg enda mer 

av Bokken. Anna var med Bokken på 

reiser i utlandet, og de to damene fulgte 

med på alt som skjedde i kulturlivet i 

hovedstaden. Anna delte også Bokkens 

antroposofiske livssyn.


Bokken og Anna på spasertur på Lindern. 

På sine eldre dager bodde Bokken 

delvis hjemme hos Anna Schulstock i 

Linderngaten 2 før hun kom til Røde 

Kors sykehjem på Ullern. Da tok Anna 

seg like godt arbeid der for å være nær 

sin venninne. Da Bokken døde i 1970 

fortsatte Anna å arbeide på Røde Kors selv 

etter at hun ble pensjonist. I hennes egen 

gjestebok ligger attester fra Røde Kors 

som viser at hun var svært godt likt både 

av de eldre og ansatte. Anna Schulstock 

døde 17. november 1988, 84 år gammel, 

på Furuset alders-og sykehjem. 

Anna blir beskrevet av de som traff 

henne som stor og kraftig med rundt 

ansikt. Hun var en svært elskverdig person 

som snakket sunnmørsdialekt. Hun 

tok alltid vennlig i mot, men holdt seg 

beskjedent i bakgrunnen. 

Denne lille artikkelen er skrevet 

for å fortelle litt om hvordan vi 

museumsarbeidere leter og finner! Vi 

oppsporer fortiden ikke bare for de 


På Røde Kors sykehjem på Ullern, Anna til 

venstre og Bokken i midten. 

som besøker oss, men også i vårt eget 

møysommelige arbeid. Vi drar veksler 

på hverandres kompetanse og utfyller 

hverandre mot felles mål. Det tar tid, men 

gir resultater når vi lykkes. Ofte er dette 

prosesser som de museumsbesøkende 

ikke kjenner til. Så når dere besøker 

utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt 

i Kristiania» vet dere litt mer om den 

bakenforliggende historien om jakten 

på gjenstander og hushjelpen Anna. 

Flere enn hennes familie har bidratt 

med gjenstander, men det var miljøer og 

mennesker vi kjente til på forhånd. Stor 

takk til alle private utlånere for deres 

velvillighet! Dere har alle bidratt til at 

utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt i 

Kristiania» er blitt slik den er. 

Anne Herresthal, museumslektor og 

prosjektmedarbeider på Bokken Lasson 

utstillingen på Oslo Museum 

37

38 

«En motvekt mot tidens slappe 

moral og dens overfladiske væsen, til 

sand lykke for individets fremtid» – 

Privatskoletiden i Kristiania del II 

Tove Solbakken 

I forrige nummer av Byminner møtte vi noen av de gamle bestyrere, deres 

privatskoler og deres elever. De levde og virket i et Kristiania i vekst og 

blomstring, fra 1850 og fram mot første verdenskrig. Her fortsetter 

historien om den korte, men intense privatskoletiden, som brått tok slutt, 

men som betydde så mye for utviklingen av byen vår. 

Aars & Voss, Frogner, Nissen og Berle 

var store skoler som fikk et relativt langt 

liv. Det fascinerende er det voldsomme 

mangfoldet av skoler byen har hatt, og 

viljen og motet til å satse stort, selv når 

tidene egentlig tilsa noe helt annet. For 

noen gikk det godt, andre virket bare noen 

år. Nissens latin- og realskole ble stiftet så 

tidlig som i 1843, av Ole Hartvig Nissen 

og Ole Jacob Broch. Den var planlagt som 

et linjedelt treårig latin- eller realgymnas, 

som førte fram mot universitet og ble 

en av byens fremste skoler, med gode 

eksamensresultater, men bygget aldri sitt 

eget skolehus. Den holdt til i Maltheby, på 

hjørnet av Teatergata/Akersgata, før den 

flyttet til Rosenkrantz’ gate 7. Her ble den 

inntil nedleggelsen i 1874. Nissen hadde 

for lengst gått fullstendig opp i arbeidet 

med pikeskolen, og elevene ble overført 

til Gjertsens skole. 

Litt senere, i 1866, ble Olaf Bergs 

skole grunnlagt. Den var en av byens 

største pikeskoler og het opprinnelig 

Frk. Falsens pikeskole, etter Elise Falsen, 

Christian Magnus Falsens datter. Etter

FOTO: GUSTAV BORGEN / OSLO MUSEUM 

Olaf Bergs pikeskole, ca 1915. Lærer Birger Brinck-Lund i spissen for elever og to lærerinner. 

Elises død i 1876 ble den drevet videre av 

Fredrikke Maurer. Det var under hennes 

bestyrertid at skolebygningen i St. Olavs 

gate 29 ble oppført. Tidligere hadde de 

holdt til i nr.7. Først i 1891 overtok Olaf 

Berg og ga skolen sitt navn. Den fikk etter 

hvert gymnas og samarbeidet med de 

andre pikegymnasene, Nissen og Berle, 

og også med Aars & Voss, som var en 

gutteskole. Slik kunne søsken av motsatt 

kjønn få moderasjon i skolepengene. 

Da første verdenskrig kom, og de fleste 

privatskolene fikk store økonomiske 

problemer, hadde man to valg: legge 

ned, eller overdra skolen til kommunen. 

Olaf Berg gikk mot strømmen og valgte å 

innstille driften av skolen. Den opphørte i 

1918, og bygningen ble solgt, for å bygges 

om til forretningsgård «efter de mest 

moderne principer». 

En annen skole som ikke var i 

drift så lenge, men likevel hadde sin 

egen, imponerende skolebygning, var 

Nickelsens pikeskole. Den ble drevet 

av cand.theol. Niels Nickelsen. Hans 

store skole i Tordenskiolds gate 9 ble 

oppført i tre etasjer i1874 og ruvet 

imponerende i det den gang så åpne 

landskapet. Nå er bygningen revet og 

erstattet av Rådhuskvartalene. Nøyaktig 

når Nickelsens pikeskole opphørte, er for 

øvrig uklart, bygningen var i bruk til ulike 

formål etterpå, bl.a. som gardekaserne. 

Pikeskoler var det for øvrig mange av. 

Ett eksempel var Conradis pikeskole, som 

ble overtatt av Otto Andersen, og senere 

39

40 

av Sigurd Halling. Frk. Christianie Bonnevie 

var også en driftig dame og startet 

sin skole i 1889. Hun hadde tilnavnet 

«den strenge Bonnevie», men i hennes 

pedagogikk lå også arbeidsglede og en 

fyldig og god undervisning, i små klasser. 

Det ideelle var maksimum tolv elever på 

hvert trinn, det skulle være rikelig med tid 

FOTO: OLE TOBIAS OLSEN / OSLO MUSEUM 

FOTO: OLE TOBIAS OLSEN / OSLO MUSEUM 

Nickelsens pikeskole i 

Tordenskiolds gate 9, 

ca 1875. 

Interiør fra Nickelsens 

pikeskole, ca 1875. 

til å ta seg av den enkelte. Språkundervisning 

var særlig viktig hos Bonnevie, 

og det ble undervist i fransk fra 4. kl., 

tysk fra 5. kl. og engelsk fra 7. kl. Vi skal 

se at hennes undervisningsplan i språk 

var bygget opp motsatt av for eksempel 

Elise Roll, en annen samtidig kvinnelig 

pedagog.

Første undervisningsdag var 2. 

september 1889 i leide lokaler i Oscars 

gate 16. Frogner var jo det store 

privatskolestrøket. Det hadde meldt seg 

tolv elever i 1.kl., en i 3.kl., tre i 4.kl. og 6 

i 5.kl., men ingen i 2. klasse. Etter hvert 

ble elevtilstrømningen bedre, og skolen 

trengte større lokaler. Bonnevie flyttet 

virksomheten til Oscars gate 42 i 1895. 

I 1914 feiret skolen sitt 25-årsjubileum 

med ca. 200 elever. Det varte likevel ikke 

lenge før skolen havnet i økonomiske 

vanskeligheter. Frk. Bonnevie forsøkte 

å organisere skolen som et rullerende 

aksjeselskap, der foreldrene kjøpte aksjer 

i skolen og overdro disse til nye foreldre 

etter hvert som barna sluttet. Dessverre 

gikk det allikevel ikke. Bonnevies skole 

ble slått konkurs i 1924 og nedlagt i 

skoleåret 1924/25. 

St. Hanshaugen skole 

Opp til venstre, midt blant bygårdene 

i den litt unnselige Schwensens gate, 

ligger en bygning som skiller seg ut. 

Kanskje undrer forbipasserende seg på 

hva som engang foregikk bak de røde 

teglsteinsmurene og de imponerende 

vinduene? Det er ingen ringere enn gamle 

St.Hanshaugen skole som ruver der, bare 

noen steinkast fra Ullevålsveien. I 1898, 

bare ett år før det store krakket, sto den 

ferdig, under bestyrer cand.theol. Halvard 

Alf Gjønnæs’ ledelse. Man kan kanskje 

si at han var dristig? Gjønnæs hadde overtatt 

Gundersens skole i 1896, og nå skiftet 

altså skolen navn til «St. Hanshaugens 

skole for den høiere almendannelse». Den 

nye skolebygningen var tegnet av arkitekt 

Ove Ekman og var i tre etasjer. Foruten 

«ytre bekvemmeligheter» inneholdt den 

femten klasserom, alle med ettermiddagssol. 

Loftsetasjen fikk overlys fra store 

takvinduer. I tillegg fantes en 16 meter 

lang gymnastikksal, påkledningsrom, 

sløydsal, håndarbeidsrom, tegnesal og 

fysikkværelse. Det var også satt av plass 

til et skolekjøkken, kontorer og en liten 

leilighet til vaktmesteren. 

Gjønnæs drev etter hvert skolen 

sammen med cand.mag. Nils Vartdal 

og hadde planlagt sin skole for 

fellesundervisning. Den var også fra 

starten fullt utbygget, med forskole, 

middelskole og latin- og realgymnas, 

5+4+2 år. Barna i forskolen var mellom 6 

og 11 år, i middelskolen mellom 11 og 15. 

Ser man på skolens årsberetning fra 1898, 

finnes flere opplysninger om det faglige 

tilbudet. Gjønnæs hellet for eksempel 

mot den moderne språkundervisningen. 

Språk skulle være levende. Elevene skulle 

kunne gjennomgå, oversette og forklare 

et utvalg lesestykker. I tillegg kom lesning 

og oversettelse av ukjente stykker, muntlig 

gjenfortelling og skriftlige arbeider. 

Det er også sjarmerende å studere 

oversikten over skolens undervisningsmateriell. 

I fysikk fantes dette: Fjær af 

staal til paavisning af jordens fladtrykning 

ved polerne. To sammenslebne glassplader 

til paavisning af adhæsion mellem faste 

legemer. Ballon til veining af luft. 

Og videre: hver elev har sin egen bibel. I 

zoologi finnes bl.a. et kranium af det mennesklige 

skjelett. Fugler: hønsehøk, katugle, 

hubro, et par raphøns, et par stokænder. 

Froskens udvikling i fem størrelser. En 

tørret pigrokke. En krokodilleunge. En 

blæksprut. 

Som på alle privatskoler ble det på St. 

Hanshaugen krevet skolepenger; kr 5 pr 

41

42 

år i 1.klasse, kr 15 pr. år i 1.middel og kr 

24 pr. år i gymnaset. 

I noen år gikk det godt for Gjønnæs og 

St. Hanshaugen. Skolen hadde rundt 350 

elever årlig og var en middels stor skole. 

Likevel lå det i kortene at skolen ikke 

kunne få noe langt liv. Allerede i 1917 fikk 

Gjønnæs store økonomiske problemer og 

ble tvunget til å legge ned både forskolen 

og middelskolen. Bygningen ble kjøpt 

opp av kommunen, som brukte den til 

kontorer. Det to-årige gymnaset fortsatte, 

men levde en omskiftelig tilværelse. Fra 

1920 til 1935 holdt elevene til i Kunst 

& Håndverksskolen i Ullevålsveien, og 

fra 1935 til 1955 i Hammersborg skole, 

Akersgata 73a. Skolens russemerke var 

en trekant over en firkant, tegnet for 

utrygt vær, som ble vist av Meteorologisk 

Institutt i tårnet på Damvokterobligen 

på St. Hanshaugen. Den var ikke en av 

byens viktigste privatskoler, og en av de 

som drev kortest, men bygningen til St. 

Hanshaugen skole står der ennå. OBOS 

har innredet 28 små leiligheter i de gamle 

klasserommene, man kan trygt kalle dem 

hjem med historisk sus. 

Otto Andersens skole /Halling skole 

En langt mer berømt privatskole lå i 

Oscars gate 30. Sigurd Halling (1866- 

1938) drev faktisk både pikeskole og 

gutteskole, riktignok i to forskjellige 

bygninger, på to ulike steder. Gutteskolens 

bakgrunn kan virke noe forvirrende. 

Otto Andersen grunnla sin skole i 1880. 

Fra 1884 holdt den til i en nyoppført 

bygning i Uranienborgveien 7, tegnet av 

arkitekt Holm Munthe. I mellomtiden 

drev Peter Qvam skole i Mariboes gate, 

men han røk uklar med en av bestyrerne 

og fikk etter hvert oppført en egen 

skolebygning i Oscars gate 30. Hit flyttet 

Otto Andersens skole, etter en brann i 

bygningen i Uranienborgveien. Halling 

var allerede ansatt hos Otto Andersen, og 

i 1909 overtok han både skolen og bygget. 

Hallings skole var et faktum. Pikeskolen 

holdt til i Josefines gate 34, og var den 

tidligere Conradis pikeskole. 

Forvirret? La oss starte med Otto 

Andersen. Hans skolebygning i Uranienborgveien 

er nemlig verdt å se nærmere 

på. Den var nok et eksempel på den store 

optimismen og ekspansjonen av privatskoler 

mot slutten av 1800-tallet. Det ble 

satset friskt. Arkitekt var Holm Munthe 

som selv hadde vært lærer ved skolen. 

Bygget var meget moderne, med sentralvarme 

og ventilasjon, og viste seg å være 

«meget hensiktsmessig og et behagelig 

lokale for skolens arbeide, med sunn 

og god beliggenhet». At Slottet lå like i 

nærheten var heller ingen ulempe. Otto 

Andersen la særlig vekt på gymnastikk og 

praktiske fag, og idrett og friluftsliv sto 

sterkt. Skolen var velsignet med «fremtredende 

lærere på dette området». Man 

gikk på ski og spilte fotball, fektet og arrangerte 

øvelser i skyting, dels med salonggeværer, 

dels med armeens geværer. Sløyd 

og musikk var også viktig, ikke minst 

sangen. Det ble holdt mange konserter 

og musikalske fremføringer av elevene på 

høyt nivå. Skolen var organisert 5+4+3 

(forskole+middelsskole+gymnas), og 

noen piker fantes også, både i middelskolen 

og gymnaset. Søkningen til skolen 

ble faktisk så stor at ikke alle kunne få 

plass. Kanskje hang dette sammen med 

de mange sosiale aktivitetene ved skolen? 

Hva sies om et foredrag om månen, med

lysbilder, av observator Schroeter i oktober 

1883? Eller foredrag om Napoleon, 

også med lysbilder, i mars året etter? 

Fester var det også nok av. Til en historisk 

minnefest om Eidsvoll 1814 hadde man 

virkelig gjort seg flid. En tidligere elev, 

kunstmaler Gudbrand Mellbye, hadde 

utsmykket festlokalet med portretter av 

fremtredende Eidsvollsmenn. 

Uflukter og turer skulle være til 

«elevernes fornøielse, belærelse eller 

udvikling». Man dro til «naturskjønne 

steder i Kristianias nærmeste omegne» 

eller også gikk turene «til fjerne maal og 

har strukket sig over flere dage». Tirsdag 

6. juni dro en stor gruppe gymnasiaster 

til Ullensaker allmenning for å plante 

skog. «Omkring 6000 planter udsattes. 

Arbeidet gikk med liv og lyst, og almenningsstyret 

modtog skolen paa den mest 

gjæstfrie maade og beværtede lærere og 

elever rigelig. Det ble holdt tale om skog- 

FOTO: KNUT ENG / OSLO MUSEUM 

Hallings skole i 

Oscars gate 30, 1969. 

plantningens betydning for vort land og 

fedrelandssalmen blev afsunget». 

Da Sigurd Halling overtok, fortsatte 

framgangen. Halling var en fremragende 

skolemann, det var ikke uten grunn han 

ble valgt til å overvåke undervisningen 

til selveste kronprins Olav, som var elev 

gjennom hele middelskolen og gymnaset. 

Pikeskolen ble drevet etter 5+5 oppbygning, 

mens gutteskolen i Oscars gate 

også hadde gymnas; 5+4+3, der pikene 

hadde adgang. Det fantes ekstra fag for de 

kvinnelige gymnasiaster: sundhetslære, 

sygepleie og spesielle foredrag i musikk, 

kunsthistorie og «græsk kultur». For guttene 

ble det gitt egne skomakerkurs, og 

høsten 1916 hadde alle deltagerne halvsålt 

to par støvler hver. 

På skoleplassen sørget man for elevens 

trivsel med beplantning av trær, fjellflora, 

blomsterbed og nytteplanter. I 1911 fikk 

man lagt inn elektrisk lys i skolebygning- 

43

44 

en, og man anskaffet grammofon med 

tilhørende plater til språkundervisningen 

«med samtaler og recitationer utført av 

fagmænd». Skolen mottok også mange 

gaver, det være seg utstoppet flyvefisk, 

hvepsebol, tenner av kaskelot og en eske 

russiske insekter. I 1911 ble også skolens 

nye fane innviet. Utført i gul silke, med 

silkesøm av frk. Falkenborg, viste den «et 

snefjeld, hvorover en ørn svæver, det hele 

omgit av et løvetandornament». 

Det kan virke som det bare var lykke 

og velstand på byens privatskoler. Da 

er det befriende å finne en frustrert 

middelskoleelevs skriblerier i skolens 

årberetning fra 1910-13. Det meste 

får gjennomgå, gjennom blyantkluss 

og overstrykninger. «Hallings skole 

for den høiere lavere almendannelse». 

«Eksamensrett», ja vel – «hvis de ikke 

dumper». Når det gjelder lærerpersonalet, 

17. mai i skolegården 

på Hallings skole, 

ca 1935 


var det ingen nåde «de jeg foragter 

overstrækes» og karakteristikker som 

«en hu i to sko», «en jentefut» og «en 

halvfysak» dukker opp. For øvrig er heller 

ikke undervisningen underlatt kritikk. 

«Hjemmestil anden hver uke - aldrig!» 

«Høytopplesning i engelsk – det er ikke 

tilfelle!», «Lette skriveøvelser hjemme 

– det er en løgn». «Modellering av kart 

i leire – det har jeg ikke set noget til». 

Skyteøvelsene hadde heller ikke gått som 

planlagt. «III middels elever har ikke faat et 

eneste skud!». 

Vi får håpe de fleste likevel 

hadde en god skoletid hos Halling. 

Gymnasiesamfunnet Brage ble viktig 

for mange av guttene. Stiftet i øverste 

etasje, i et lite klasserom i Rosenkrantz’ 

gate 7 i februar 1884. På kateteret sto 

en firskåren, freidig, flammende taler. 

Det var uro i luften. Seks kamerater på

enkeradene. Det var alvor. I Brage ble 

det meste diskutert, fra flaggsaken til 

kvinners stemmerett og kampen for egen 

utenriksminister. «En merkelig periode 

av vort samfundsliv» kalte den senere 

riksantikvar Harry Fett tiden i Brage. 

Kronprins Olav husket møtene i Brage 

som de beste og lykkeligste timene i hans 

skoletid. Kameratskapet blir beskrevet 

som varmt, «en instinktiv samfølelse 

mellom unge mennesker», men også med 

usannsynlige diskusjoner og regelretter 

krangler. Heldigvis endte de alltid i 

fordragelighet dagen etter. 

Hallings skole overlevde de harde 

krigsårene og fortsatte sin virksomhet 

helt til 1936. Sigurd Halling gikk bort 

bare to år senere, og skolen ble drevet 

som kommunal høyere skole fra 1937 til 

1941. Deretter overtok Universitetet bygningen. 

I 1969 ble den revet, tomten var 

attraktiv, og Aftenposten kunne 15.oktober 

melde: «den tradisjonsrike Halling 

skole er falt i grus med bulldozer-kraft». 

Det var solide doser Oslo-historie som 

gikk opp i støv den dagen, men heldigvis 

finnes fortellingene fremdeles, levende 

fortalt i Brages memoarer. Den beste har 

kanskje tegneren Ragnvald Blix. 

Det hadde seg slik at Blix og noen 

kamerater hadde brutt ut fra gymnasiesamfunnet 

og dannet sin egen forening; 

«Unge revolutionæres klub». For mye 

snakk og for lite handling, var deres 

mening om Brage. Det skulle jo helst 

skje noe! Og handling ble det. Da det ble 

kjent at den svenske kronprinsen hadde 

holdt den norske utenriksminister Blehr 

utenfor et møte som angikk norsk utenrikspolitikk, 

vakte det harme og bestyrtelse 

i Norge. Blix og kameratene benyttet 

anledningen til å vise sitt standpunkt da 

kronprinsen kort tid senere kom på besøk 

til Kristiania. Unge Revolutionæres Klub 

troppet opp utenfor ministerboligen og 

ropte «Leve Blehr» opp i kronprinsens 

ansikt. Den høyeste i flokken var blitt 

valgt til leder så han riktig kunne nå opp, 

men det varte ikke lenge før hele klubben 

ble anholdt av sivilt politi. Dagen etter slo 

avisene hendelsen stort opp. Andre medlemmer 

av Brage dannet sporenstreks en 

konservativ klubb, som ville overrekke 

kronprinsen blomster etter et besøk i teateret. 

Det ble med forsøket. «En konstabel 

rev imidlertid i det avgjørende moment 

blomsterne ud av guttens haand, kastet 

dem langt væk og vræste: Skal det være 

harcelas!» Den Konservative Klub gikk 

selv straks til avisen, og da Otto Andersen 

leste at flere av hans elever hadde overrakt 

kronprinsen blomster, bestemte han 

seg for å komme til bunns i hva dette var 

for noe. Hele hendelsesforløpet kom for 

en dag. Verst var det for guttene som var 

blitt arrestert, de skulle straffes for gateuorden, 

og den minste, som var under 15 

år, med ris. Det hele ble avverget av en 

av deltagernes far, som kjente politimesteren 

fra skoledagene. Ro og fred var atter 

gjenopprettet, men som Ragnvald Blix 

skriver: «Vi vendte aldrig mer tilbake til 

Brage. Livet der var blit os for ufarlig….» 

Ragna Nielsens skole 

Pedagog, skolebestyrer, kvinnesaksforkjemper 

og publisist – Ragna Vilhelmine 

Nielsen (1854-1924) var en mangesidig 

kvinne. Hun arbeidet utrettelig for sitt 

kjønns muligheter og for pikenes posisjon 

i samfunnet, og hennes skole ble ikke 

bare startet med pedagogiske prinsipper 

45

46 

FOTO: L. SzACINSKI / OSLO MUSEUM 

Ragna Nielsen med sitt første artiumskull. Bak fra venstre Ragnhild Quam, Aasta Kjølseth, 

Gudrun Broch, Ella Anker. Foran fra venstre: Regine Haug, fru Nielsen og Marie Lundquist. 

for øye. Ragna Nielsen ønsket å gi unge 

kvinner rett til en utdannelse, på lik linje 

med guttene, og også gi kvinnelige lærere 

mulighet til lønninger som nærmet seg 

mennene og til å undervise på samme 

høye nivå. 

Sammen med sin mor og bestemor 

dannet Ragna Nielsen en usedvanlig tidlig 

kjede av yrkeskvinner. Allerede som 

15-åring begynte hun å undervise på sin 

mors pikeskole, senere tok hun lærerutdanning 

hos Hartvig Nissen og begynte så 

å undervise i den offentlige skolen. Hun 

tok til og med vikartimer i bl.a. fransk, 

norsk og tysk i latinskolen for gutter, noe 

som var meget uvanlig for en kvinne. 

Etter et mislykket ekteskap i Tromsø 

flyttet Ragna tilbake til Oslo. Nå la hun 

planene om å starte en egen skole. Hun 

hadde talt glødende i gymsalen på Aars & 

Voss foran 300 tilskuere og snakket varmt 

om fellesundervisning. Pikene måtte ikke 

overbeskyttes. De hadde aldeles ikke 

godt av å aldri komme seg ut, de trengte 

kunnskap, ikke ball, fester og fjas. Bare på 

denne måten kunne man få mer likeverd 

i ekteskap, og samfunnet kunne få større 

respekt for kvinnen. Jonas Lie støttet 

henne. Det var for øvrig på den samme 

Aars & Voss Ragna var blitt nektet å ta en 

vikartime i engelsk, da sykdom oppsto. 

Ragna befant seg på skolen, likevel ble

en vilkårlig engelskmann hentet inn 

fra gaten. Han var så dårlig i norsk at 

han ikke kunne oversette stykket det 

ble arbeidet med, og Ragna ble selvsagt 

dødelig fornærmet. 

Hennes egen skole måtte komme i 

gang. Fødselen var økonomisk vanskelig, 

hun tok opp flere lån med sin bror som 

garantist, og sendte tiggerbrev rundt til 

familier med barn i passende alder, for 

å få dem innskrevet hos henne. I 1885 

kunne Ragna Nielsens skole endelig 

så smått starte opp, med ti elever i leid 

lokale. «Mine elever er riktig søde, unge 

piger, synes jeg, ivrige og energiske», 

fortalte Ragna begeistret. Det var viktig 

å oppnå gode resultater slik at skolen 

fikk et godt rykte på seg. Allerede året 

etter steg elevtallet, de første guttene ble 

skrevet inn, og høsten 1889 gikk det 23 

gutter på skolen. Lokalene den leide i 

Peder Claussøns gate 1 ble snart for små, 

og Ragna Nielsen kjøpte to leiegårder i 

Nordahl Bruns gate, nr. 22 og 24. Disse 

ble innredet til skolebruk, med leilighet til 

bestyreren. Alt gikk godt. Elevtallet økte, 

og resultatene fra den første middelsskoleeksamenen, 

som ble avholdt 1887, 

var utmerket. Etter hvert ble skolen fullt 

utbygget, med forskole, middelsskole og 

gymnas 3+6+2. Klassene var blandet, 

og de kvinnelige lærerne fikk undervise 

i gymnaset. En kvinne som underviste 

en mannlig gymnasiast – nesten uhørt, 

og noe helt nytt. Men Ragna Nielsen sto 

på sitt, og skolen fikk rykte på seg for å 

ha svært gode lærere og et inspirerende 

miljø. Ragna selv underviste selvsagt 

også. Thekla Resvoll, som senere ble 

amanuensis i botanikk, husker henne 

ved kateteret med «et klart og rolig blikk. 

Lette rynker om munnen og smilet, som 

hurtig lyste op det vakre ansikt saa snart 

vi henvendte os til hende». Hun husker 

også bestyrerinnenes «varme, inderlige 

stemme og skjønne form». 

Ragna likte også å sirkulere rundt og 

følge med på hva elevene foretok seg. I 

friminuttene kunne hun komme inn i 

klasserommet, sette seg på en pult og 

følge elevenes diskusjoner, av og til med 

en kommentar. «Vor følelse for hende var 

altid ærbødighet og beundring, og mange 

var de som holdt inderlig av hende. Men 

kanske var vi allermest stolte af hende» 

forteller Thekla Resvoll. 

Ragna Nielsens skole var kjent som 

en venstreskole, hun var jo radikal i 

sin samtid, og elevene kom fra alle 

samfunnslag. Mange fikk friplasser, 

mange kom til og med fra helt andre 

kanter av landet, kun for å gå på Ragna 

Nielsen. Ved skoleårets slutt i 1896 

hadde skolen 496 elever. Et friskt og godt 

miljø hersket, og det ble ikke praktisert 

korporlig straff. Ragna ønsket seg glade, 

freidige og tillitsfulle elever, og ikke 

minst vaiet det alltid rene, norske flagg i 

barnetoget bak Ragna Nielsens fane. Det 

ble sagt at Bjørnsons og Wergelands ånd 

hvilte over skolen. Ragna bidro til å styrke 

barnas nasjonalfølelse med sine taler i 

skolegården etter togets slutt. Det sies at 

elevene sto bergtatt og med lysende øyne, 

mens de hørte Ragna Nielsen glødende 

innprente dem hvor høyt de skulle elske 

sitt land. 

I 1891 ble gymnasiesamfunnet 

Vinátta stiftet. Det hadde faste møter 

hver lørdag i gymsalen, med foredrag 

over dagsaktuelle temaer og påfølgende 

høylytte diskusjoner. Både gutter 

47

48 


Fru Nielsens skole i 17. mai-toget – med rene 

norske flagg, ca 1900. 

og jenter var engasjert som talere, 

debattanter, og i tillitsverv. Etterpå var 

det dans med grammofon, men ettersom 

Ragna jo bodde i en leilighet i den samme 

gården, var det slutt da mørket falt på. 

Formannen reiste seg og erklærte «Nu 

skal Ragna sove». Derpå gikk alle pent 

hjem og la seg. 

Skoleavisen kalte Ragna Nielsens 

skole en forlovelsesanstalt, og redaktøren 

kunne melde om strålende resultater: 20 

par hadde allerede funnet hverandre, 

30 til var på vei. Klasserommene sto jo 

til elevenes disposisjon i friminuttene, 

og «endelig lar man hver lørdag de 

unge damene, more sig, kokettere og 

kurtisere av hjertens lyst uden læreres 

opsyn. Systemet har vist sig udmerket og 

fortjener at efterlignes». 

På det meste hadde Ragna Nilsen ca. 

550 elever og to linjer ved gymnaset; den 

sproglig-historiske og reallinjen. Årsaken 

til suksessen var nok Ragnas evner som 

pedagog, hennes engasjement og varme 

personlighet. «En oplevelse» kaller en 

tidligere elev hennes undervisning. 

«En fin aandsaristokrat…alltid et 

opmuntrende ord, hun gav sig altid noget 

naar hun underholdt sig med elevene. 

Hun underviste nemlig ikke – hun 

konverserte med os. Og vi var alle lutter 

øre». 

Dessverre var det dårlige tider i vente 

for Ragna Nielsen, som for de andre 

privatskolene. Ragna hadde trukket seg 

tilbake, og hennes nevø Halfdan Ullman 

overtok som bestyrer 1919. Samtidig 

ble det økonomisk umulig å konkurrere 

med den offentlige skolen, elevtallet 

sank drastisk, og det ble drevet flere 

år med betydelig tap. Ragna Nielsen 

holdt ut lenge sammenlignet med 

andre privatskoler, men i 1927 var det 

slutt. Siste eksamensfest ble holdt 24. 

juni, og skolens porter stengte for godt. 

Blant berømte elever som har satt spor 

etter seg, finner vi bl.a. Sigrid Undset, 

Kristine Bonnevie og Francis Bull. Ragna 

Nielsen selv hadde gått bort 1924 og 

slapp å oppleve nedleggelsen. «Vår 

ungdoms lykkeligste tid» ble skoletiden 

på Ragna Nielsen karakterisert som av en 

tidligere elev, i et innlegg i Aftenposten 

i forbindelse med nedleggelsen. Han 

minnes også Fru Nielsens medhjelper 

gjennom tretti år, frk. Anna Scherden. Et 

lite vers hadde han laget til hennes minne. 

«Frøken Scherden, blid for alverden».

Vestheim skole i Skovveien 9, ca 1900. 

Vestheim skole 

«To røde murstensgårder, så asfaltgrå en 

plass 

Med larm fra ferdselsårer, med lukt av støv 

og gass. 

Slik ligger Vestheim, skolen vår, og skinner 

likevel, 

Fordi den er vår egen, et stykke av oss selv» 

Midt i skolestrøket på Frogner, i Skovveien 

9, lå Vestheim skole. Den begynte 

sin virksomhet 1. september 1893, etter 

at fem lærere fra Aars & Voss hadde 

sluttet, med det mål for øye å starte sin 

egen skole. Den sentrale var Ole Jakob 

Skattum, med seg hadde han Wilhelm 

Myhre, Nils Grøterud, Fredrik Fredriksen 

og Hans H.K. Haugen. En god del elever 

fikk de også med seg fra Aars & Voss, og 


deres største mål var å skape en skole der 

elevene skulle trives. Det manglet ikke på 

kunnskaper og allsidig akademisk utdannelse, 

men først og fremst sto det levende 

mennesket i sentrum. Skolen skulle ikke 

bare være en anstalt der elevene var brikker 

i et system. Med Ibsen som forbilde 

ville man utdanne «frie, glade adelsmennesker», 

og det ble lagt vekt på vennskap 

og hengivenhet mellom de voksne og de 

unge. Omtrent fra første stund var skolen 

en suksess. Fredrik Fredriksen satt 

som bestyrer, men de fem stifterne drev 

Vestheim i felleskap. En flunkende ny og 

moderne skolebygning ble tatt i bruk i 

1893 (ark. Ove Ekman). Den inneholdt 

15 vanlige klasserom, spesialrom og 

kontorer, og hadde sentraloppvarming og 

49

50 

rikelig med sollys. Elevene strømmet til, 

og allerede i 1895-96 ble enda en skolebygning 

oppført, også denne fra Ekmans 

hånd. Vestheim fikk ord på seg for å være 

en moderne skole, og tonen ble sagt å 

være elskverdig og human. Den var ikke 

en embetsmannsskole i samme grad som 

Katedralskolen, Gjertsen og Aars & Voss. 

Mange fra forretningsstanden sendte 

barna hit, og skolen fylte kanskje således 

et behov stifterne ikke hadde tenkt på. 

Etterhvert fikk skolen også gymnas, det 

første artiumskullet gikk ut i 1905, med 

strålende resultater. Rundt 1914 hadde 

Vestheim ca. 600 elever og ble drevet 

etter modell 3+6+3. 

«Vestheim-ånden» nevnes stadig av 

tidligere elever. Den var med på å gi 

skolen særpreg, den ble et begrep og ga 

samhørighet og glede. Johan Grundt 

Tanum, elev 1897-1909, minnes: 

«Skolen var ung, ledelsen var unge, det 

var et tempo i undervisningen og nye 

strømninger, men ingen friksjon. Vi 

var i en god steam, med arbeidsglede, 

entusiasme og fordomsfrihet». Det 

blir hevdet at samholdet på Vestheim 

var bedre enn på andre skoler. I 1902 

ble gymnasiesamfunnet «Heimdal» 

stiftet. Navnet ble valgt etter skolens 

fane, som viste billedhugger Sindings 

statue «Heimdal» brodert i bronsefarge 

på rød silkeduk. I begynnelsen var det 

medlemmene selv som sto for innlegg og 

foredrag, så begynte man å tigge, eller 

true, foredragsholdere og skuespillere 

til å komme, som regel gratis. En L.B. 

Backe minnes: «Heimdal – hva innebar 

ikke dette navn av fortettet spenning for 

den ærgjerrige nykomlingen fra første 

gymnasium!» 

Suksessen til tross, privatskoletiden 

på Vestheim ble kortvarig. Til gjengjeld 

fortsatte skolen som kommunalt gymnas 

i flere tiår, selv om den faktisk var nedlagt 

en kort periode på 1930-tallet. I 1917 

måtte de fire stifterne innse at det økonomisk 

ikke var liv laga, og kommunen 

overtok fra 1919. Skattum ble rektor 

og satt i stillingen til sin død i 1930, og 

Vestheim fortsatte på mange måter som 

før. Pikene hadde lenge hatt adgang til 

gymnaset, de hadde forlengst vist at de 

var overlegne guttene når det kom til 

språkfag, men først i 1940 kom de også 

inn i realskolen. Det ble spilt skoleteater, 

i samarbeid med Nissens pikeskole, som 

hadde scene og utstyr, og det ble gitt ut 

skoleavis. «Gjallarhorn» var navnet, og 

redaktør Odd Tillier uttalte «det var like 

vanskelig den gang som nå å få brukbare 

innlegg». Ofte besto avisen bare av utklipp 

fra «Intelligenssedlernes Søndagsnummer». 

På 1960-tallet skiftet avisen navn 

til «Vill Vest», ble spritduplikert opp og 

solgt, med et helt annet innhold. 

Idrettslaget «Sleipner» satte også sitt 

preg på Vestheim. Selveste Otto von 

Porat, olympisk mester i boksing, var 

gymlærer ved skolen, og idrettsmiljøet 

var stort og aktivt. Sleipner vant premier 

og vandreskjold, utga sin egen avis, 

Sleipner-posten, og hadde sitt eget 

merke, tegnet av en elev. «Et nydelig 

jakkemerke i sølv og emalje, bestilt hos en 

gullsmed». Som en kuriositet kan nevnes 

en artikkel fra Sleipner-posten 1947: 

«Vekk med banningen på idrettsbanen! 

Særlig fotballspillere gir lite for å sende 

ut eder i øst og vest. Det hører med til 

en gentlemans opptreden at han kan 

styre seg, også å ha kontroll over hva han

Linjegymnastikk i skolegården på Vestheim skole, ca 1900. 

sier». Skolen hadde for øvrig også tilgang 

på det ypperste av moderne teknologi: 

lydbånd, lysbildeapparat, flanellograf, 

skrivemaskin og duplikator. 

Under krigen ble det tungt å drive 

skole. Undervisningen levde en omflakkende 

tilværelse, og tyskerne brukte 

skolegården som bensinlager. Dette ble 

sprengt av Milorg i 1944, og alle skolens 

vinduer gikk. Lærerne ble stadig utkalt 

til tjeneste. Gunnar Johansen, elev, skrev 

i sin dagbok 17.januar 1944: «Fikk fri 

lektor Selands time fordi han går kabelvakt». 

«25. januar. Seland går fremdeles 

kabelvakt». 

Etter krigen hang mentaliteten lenge 

igjen, og flere av guttene kom på skolen 

med ladd revolver i skolevesken, for å 

vise seg for kameratene. Selvsagt hendte 


det at fristelsen ble for stor, våpenet ble 

avfyrt, stor ståhei. En gutt presterte å 

skyte seg selv i låret, en annen ble livstruende 

skadet etter lek i kjelleren. En 

paragraf måtte føyes til i reglementet: 

Elevene skal møte ubevæpnet på skolen. 

Vestheim fikk altså et langt og godt 

liv som kommunalt gymnas, men i 1969 

feide nedlegningsvinden over Frogner og 

tok med seg både Berle, Frogner, Elisenberg, 

Aars & Voss og Vestheim. Det ble 

kjempet med nebb og klør for skolen, men 

verken aksjoner eller sangskriving nyttet, 

og 22. juni 1969 var siste skoledag for det 

tradisjonsrike etablissementet. Planen 

var at pedagogisk senter skulle overta 

bygningene, men nå er det i stedet Den 

franske skole i Oslo, Lycée Francais René 

Cassin, som holder til i gamle Vestheim. 

51

52 

Vet barna at skolen deres engang hadde 

den finest utstyrte tegnesal i landet? Da 

Vestheim var ny, var den slående moderne. 

Klasseværelsene var lyse, med eikemalte 

pulter. Til da hadde alle pultlokk 

vært deprimerende sorte. Skolen hadde 

elektrisk ringeklokke, noe helt nytt i 

Norge. Den ringte automatisk hele dagen, 

til den ble slått av. Trofaste vaktmester 

Andresen på Aars & Voss var betatt:«Å 

hvor jeg misunner den som er vaktmester 

ved denne skolen». Han hadde manuelt 

ringt ut og inn i alle år, hver dag, hele 

dagen, med aldri sviktende nøyaktighet. 

På skolens kontor var det opphengt seks 

store gasslamper med elektrisk tenning. 

Seks trykknapper på panelet – tre til å 

tenne, tre til å slukke. Dette vakte oppsikt, 

og en av de besøkende journalister utbrøt 

begeistret: «Her ved denne skole foregår i 

det hele allting ved å trykke på knapper!». 

Det var den gang. 

Frøken Rolls pikeinstitutt/ 

Vestheim pikeskole 

«Jeg gaar ud fra, at en god klasseforstanderinde 

med længsel speider efter fremdskridt 

i det gode, og da aldrig sparer paa et 

oppmuntrende ord». 

Slik lyder Elisa Rolls egne ord i årsberetningen 

fra 1903. Hun hadde da drevet 

sitt pikeinstitutt i åtte år, og på hjørnet av 

Elisenbergveien/Frognerveien sto hennes 

flunkende nye moderne skolebygning. 

Tidligere hadde hun drevet Hofgaard og 

Rolls privatpartier, sammen med frk. A. 

Hofgaard i leide lokaler, men etter hvert 

som Hofgaard trakk seg ut og virksomheten 

vokste, ble det nødvendig med egne 

lokaler. Elisa Roll hadde klare planer 

for sin skole. Hun ville først og fremst 

«bibringe elevene best mulig almendannelse 

og samtidig duelighet for det praktiske 

liv». Det var et tungt arbeide, men 

«skolen har slått rot i hjemmets tillit og 

dette har fremmet dens vekst». 

For å skaffe kapital til nybygget lånte 

Elisa Roll penger av sin bror. Hjalmar Welhaven 

tegnet skolen, med barnas sunnhet 

og trivsel i tankene, og i 1898 sto den 

ferdig. Her var sentraloppvarming ved 

damp, elektrisk lys, oppvarmede og godt 

ventilerte, tre meter brede korridorer, 

som fikk lys fra to kanter og hadde tørkeskap 

for vått yttertøy. Klasserommene var 

usedvanlig lyse og romslige, og gymsalen 

hadde varme omkledningsrom. Det fantes 

også et eget frokostværelse, bibliotek, 

tegnesal, det mest moderne skolekjøkken 

i Kristiania og leilighet for bestyrerinnen 

selv. En barnehage var det også plass til, 

og skolen ble dermed drevet etter følgende 

modell:2+8+2+1. (Barnehage, 

forskole, middelskole, etterkurs). 

Frøken Roll ønsket å forme den unge 

pike til å bli «et godt og ædelt menneske». 

Barna skulle behandles med vennlighet 

og bestemthet. Kroppslig avstraffelse 

måtte ikke forekomme, og «gjensitting 

må aldri finde sted som straf!» I stedet 

skulle man samtale og veilede barna. 

Likevel var det ingen fri og utflytende 

barneoppdragelse man bedrev. «Støi 

eller leg i gange og trapper tillades aldrig. 

Heller ikke hyl og skraal eller voldsom, 

utøilet leg ude paa pladsen». Også de 

unge damer på fortsettelseskurset måtte 

passe seg: «Støi, høirøstet latter og tale 

og ukvindeligt væsen tillades ikke inden 

skolens fire vægge». 

Videre sier reglementet klart: «Klasseforstanderinden 

maa vaage over en

god kameratsaand blant børnene og 

udrydde alt klikkevæsen, tilsidesættelse 

og underkuelse». Småpikene hadde like 

skoleforklæder, og en «ukemor» sørget 

for å tørke av tavlen, hente kritt, blekk og 

lignende. 

Pedagogisk ønsket Elisa Roll egentlig 

en skole fri for eksamenspress. Hun 

syntes middelskoleeksamen «lå som et 

rep rundt halsen» på de unge pikene, 

men måtte etter hvert krype til korset og 

innse at en slik eksamen var nødvendig 

for å få arbeid senere. Likevel var gleden 

over skolearbeidet viktigst. Elisa Roll blir 

beskrevet som «intellektuell» og «pedagogisk 

begavet». Det blir sagt at sannhet, 

åpenhet og kjærlighet preget hele 

hennes personlighet. Hun vant elevenes 

tillit og hengivenhet, samtidig som hun 

opprettholdt disiplinen. Når hun til slutt 

søkte om eksamensrett, til tross for at hun 

Annenklasse ved 

Vestheim pikeskole, 

1922. 


hadde liten sans for eksamens «tørre, forverrede 

læsning», var det også for å slippe 

å sende pikene fra seg når arbeidet nesten 

var fullført. Skulle hun berøves gleden av 

å legge siste hånd på verket? Nei! 

Undervisningen hos frk. Roll var på 

flere punkt ganske revolusjonerende. 

Bl.a. startet språkundervisningen allerede 

i 4.klasse, i motsetning til på de 

fleste andre skoler, som ventet til høyere 

opp i klassene. Elisa Roll lot barna leke 

og pludre med språket, lese eventyr og 

fortelle om bilder de ble vist. Å snakke var 

viktigst, grammatikken kom av seg selv 

etter hvert. En særdeles moderne metode, 

og ikke minst virkningsfull. Elevene fikk 

svært gode resultater. De begynte med 

engelsk, deretter tysk fra 5.klasse og til 

slutt fransk, det vanskeligste, fra 7.klasse. 

Andre viktige fag var norsk, bl.a. med 

veltalenhetsøvelser. «At kunne deklamere 

53

54 

Vestheim pikeskole i Løvenskiolds gate 1, ca 1940. 

med følelse og læse smukt høit er, om ikke 

just nogen nødvendighed, saa dog en stor 

behagelighed, som kan sprede glæde og 

hygge baade i familiekredsen og i det 

selvskabelige liv. I religion måtte læreren 

være «gjennomtrengt af de religiøse 

sandheder og søge at leve derefter». Dans 

og plastikk var viktig på pikeskolene, 

men ball og selskapelighet var ikke noe 

Elisa Roll oppfordret til. Hun mente slike 

tilstelninger, og ikke minst danseskolene 

på ettermiddagstid, stjal verdifull tid, 

som kunne brukes til lek utendørs, eller 

skolearbeid. Hun løste problemet ved 


å tilby danseopplæring i skoletiden. Da 

slapp de unge piker dårlig påvirkning – 

«de unge pigers tankeliv og interesser, 

netop i den alder da man skulde vaage 

mest over dem, og med fast og kjærlig 

haand lede de mange gjærende kræfter i 

en bestemt og god retning». Det sto til og 

med i skolens reglement at «Hjemmene er 

vist enige med mig i det meget uheldige i, 

at de større smaapiger driver paa gaden 

med eller uden guttefølge i mørkningen. 

Dette forbydes altsaa». 

Frk. Rolls pikeskole var ikke bare en 

skole, den var en oppdragelsesanstalt

som ga småpikene gode verdier de skulle 

ta med seg gjennom livet. Dessverre fikk 

ikke Elisa Roll gjennomføre sitt program 

særlig lenge. Allerede i 1907 fikk skolen 

vanskeligheter, og Elisa Roll måtte selge 

sitt livsverk til to av bestyrerne på Vestheim, 

Myhre og Skattum. De drev videre 

som Vestheim pikeskole, selvsagt i samarbeid 

med gutteskolen. Elisa Roll dro 

utenlands og kom aldri tilbake til Norge. 

Hun døde i Roma 1925. 

Vestheim pikeskole fortsatte, selv 

etter den økonomisk tunge tiden etter 

1.verdenskrig. Kommunen var ikke 

interessert i å kjøpe pikeskolen, kun gutteskolen, 

og det endte med at skolen ble 

organisert som rullende aksjeselskap. 

Hver aksje kostet kr 1000, og i 1932 var 

skolens aksjekapital på kr 170 000. Det 

samme systemet som ikke fungerte på 

frk. Bonnevies skole, ble redningen for 

Vestheim pikeskole. Barnehagen gikk inn, 

men skolen levde i beste velgående. Flere 

rom fikk vakre veggmalerier, bl.a. var 

rommet, som ble kalt «paradisværelset», 

dekket av dyr og planteliv fra alle jordens 

kanter, inkludert havdypet. Fremdeles var 

det viktigste at «livet måtte trekkes inn». 

Pikene var ikke tjent med en pugge- og 

eksamensskole. 

Kuriøst nok var medbestyrerinnen frk. 

Dannevig 1911-12 på jordomseiling (!) 

«over Egypten, Ceylon, Australia og USA». 

Kvinnene på Vestheim sto sannelig ikke 

tilbake for mannen! 

Vestheim pikeskole holdt ut usedvanlig 

lenge som privatskole. Først i 1958 ble den 

kjøpt av kommunen. Oslo Husflidsskole 

overtok bygningen. Da hadde pikene 

på Vestheim i årtier spart inn penger til 

vanskeligstilte, samlet inn brukte klær, 

leker og frimerker. Alt gikk til «fattige 

og syke». De hadde holdt konserter med 

skolens musikkforening «Orpheus», 

sunget i de flerstemmige kor, ledet av 

Fru Dekke, og skolen hadde utdannet 

tannleger, journalister, sykepleiersker, 

kunstnere, lærerinner, kontorarbeidere 

og mange universitetsstuderende. Mer 

enn 50% tok artium, og nesten alle pikene 

hadde lønnet arbeide etter skoletiden, om 

enn bare for en kortere periode. Nå bruker 

Bjørknes privatskole lokalene, og kanskje 

er Elisa Roll evig aktuell. Hun ville skape 

«en motvekt mot tidens slappe moral og 

dens overfladiske væsen, til sand lykke for 

individets fremtid». 

Tove Solbakken er kulturhistoriker og 

arbeider i formidlingen på Oslo Museum 

og Norsk Folkemuseum. Hun skriver for 

Arkitektnytt og andre publikasjoner. 

Litteratur: 

De Høiere Skolers Historie. Redaksjonskomité: K. 

Koppang, B. Brinck Lund, Hans Mohr. Utgitt av 

Filologenes og Realistenes landsforening, Oslo, 

Eget forlag 1931 

Storaas, Thorleif: Oslo-skolens historie på 1900-tallet. 

Nasjonale føringer og kommunale initiativ. 

Oslo, Cappelen Damm Akademisk 2011. 

Ness, Einar: Det var en gang: Norsk skole gjennom 

tidene, Oslo 1989. 

Jonassen, Mari: Livet er et pust : Ragna Nielsen – en 

biografi. Oslo, Aschehoug 2011. 

Oslo Byleksikon 

Et utall beretninger og utgivelser fra den enkelte 

skole 

Aftenpostens arkiv 

55

Portretthistorien i Jorunn Sanstøls nye bok «Fjes før Facebook. Osloportretter», strekker 

seg fra 1500-tallet og frem til vår tid. Hvem lot seg portrettere? Hvilke stilarter kom 

til uttrykk? Hva representerte et portrett i samtiden, og hva betyr det for ettertiden? 

Portrettene gir oss også en unik innfallsvinkel til Oslos historie. Maleriene forteller 

om trender og moter, mentalitet og makt, kjønnsroller og familiestrukturer, samtidig 

som de gir ansikt til mennesker som har satt sitt preg på byen. Boken handler om alle 

disse aspektene ved de malte portrettene, og Jorunn Sanstøl setter dem inn i samtidens 

kulturelle kontekst. 

I Fjes før Facebook tar forfatteren utgangspunkt i portrettutstillingen med samme navn 

ved Oslo Museum høsten 2011. 

Jorunn Sanstøl er konservator ved Oslo Museum. Hun har tidligere skrevet boken 

Christiania-bilder og en rekke kulturhistoriske artikler. 

56 

Boken Fjes før Facebook. 

Osloportretter er til salgs i 

bokhandlere og vår 

museumsbutikk for kr 375.

God sommer! - Oslo Museum

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?