Småbarnsped. Tilknytning og temperament

1
Før fødsel
Psykologiske faktorer hos mødre som kan ha betydning for fostres utvikling
I alle kulturer har det gjennom tidene vært fremsatt mer eller mindre spekulative påstander
om den betydning psykologiske faktorer, som frykt og angst, ønsker og holdninger, kan ha
for fosterets utvikling. Disse antagelsene har av mange fagfolk lenge vært møtt med skepsis.
I løpet av de senere år er det imidlertid publisert flere undersøkelser som tyder på at
mødrenes holdninger til sin egen graviditet og psykologisk stress under svangerskapet kan ha
betydning for fostres utvikling.
En omfattende oppfølgingsundersøkelse av 220 barn i det tidligere Tsjekkoslovakia (David
1981) tyder på at kvinners eventuelle negative holdninger til egen graviditet kan ha
betydning for fostres utvikling. Mødrene til samtlige av barna som deltok i undersøkelsen,
hadde vist en negativ holdning, i den forstand at de alle to ganger hadde søkt om abort uten
å få innvilget søknaden. Barnas utvikling i denne gruppen ble sammenlignet med en
kontrollgruppe der graviditeten var planlagt og/eller akseptert av mødrene. Det ble benyttet
en metode der gruppene tilsvarte hverandre. Det vil si at for hvert barn i den første gruppen
fant man fram til et kontrollbarn der familien hadde samme sosioøkonomiske status (en grov
vurdering av foreldres sosiale ressurser, basert på opplysninger om utdannelse og yrke),
mødrene samme alder, barnet samme kjønn, det samme antall søsken og omtrent samme
fødselsdato. Resultatene viste at de uønskede barna hadde lavere fødselsvekt og trengte
mer medisinsk hjelp enn de i kontrollgruppen, selv om mødrene hadde god helsetilstand.
Det var videre en klar tendens til at færre av de uønskede barna ble ammet, det ble
rapportert om hyppigere forekomst av vansker i skolen, og som tenåringer var de oftere
henvist til det psykiatriske hjelpeapparatet. I en sammenligning av uønskede og ønskede
barn i forskjellige land i Europa (David o.fl. 1988) har det også vist seg at det i den sistnevnte
gruppen er en økt tendens til å misbruke alkohol og narkotiske stoffer.
Virkningen av teratogener på fostre
Det finnes en rekke stoffer i miljøet som har en dokumentert effekt på fosterets
psykologiske utvikling. Disse stoffene går under betegnelsen teratogener. De viktigste
risikofaktorer i denne sammenheng er sigarettrøyking, alkohol, legemidler medregnet
narkotiske stoffer, og forskjellige former for miljøgifter.
Mødres fysiologiske tilstand kan ha betydning for hvor sårbart et foster er for virkningen av
teratogener. En særlig betydningsfull faktor er mødrenes alder. Av ukjente årsaker er det en
betydelig økt risiko for følgetilstander hvis de er under 20 år eller over 40.
(I tillegg kan vi tenke oss at unge mødre gjerne er mer umodne i forhold til omgang med
disse faktorene)

2
Etter fødsel
Samspill – transaksjonsmodellen – konsekvenser av denne i forhold til trygg/utrygg
tilknytning.
Barnets temperament påvirker moren/omsorgspersonene og deres følelse av ”vellykkethet”,
som igjen overføres tilbake til barnet.
Temperamentskategorier
Forskjeller i atferdsreaksjonsmønstre:
Aktivitetsnivå – om barnet er aktivt hele tiden, eller lavt aktivitetsnivå. Om det beveger seg
mye mens det spiser, sover, leker osv.
Regelmessighet – om barnet sover og er våkent til faste tider, sultent og har avføring til faste
tider, eller varierer det? Eller kan det gå lenge uten mat for deretter å bli sultent rett etter at
det har spist?
Tilnærming eller tilbaketrekking – nærmer barnet seg nye ting, eller trekker det seg unna?
Tilpasningsevne – tilpasser barnet seg lett nye situasjoner, eller trenger det lang tid for å
venne seg til det nye?
Reaksjonsintensitet – styrken i barnets reaksjoner
Reaksjonsterskel – den minste energimengde som skal til for å utløse en reaksjon. Hvor mye
skal til for at barnet reagerer?
Stemningsleie – smiler og ler barnet mye, eller mye surhet og gråt?
Distraherbarhet – hvor lett er det å få barnet til å endre atferd? For eksempel komme å
spise.
Oppmerksomhetsspenn og utholdenhet – hvor lenge holder barnet ut med en aktivitet det
er opptatt av?

Disse reaksjonsmønstrene vil være med å påvirke vår oppfatning av barnet som ”enkelt”
eller ”vanskelig”. Dette påvirker vårt samspill med barnet.
Enkle barn:
3
o Biologiske funksjoner er regelmessige
o Nærmer seg nye stimuli positivt
o Tilpasser seg raskt endringer/nye situasjoner
o Intensitet i reaksjoner er fra lav til moderat
o Positivt humørleie
Reserverte barn:
o Lavt aktivitetsnivå
o Reagerer negativt på nye stimuli
o Vanskelig for å tilpasse seg endringer/nye situasjoner
o Intensiteten i reaksjoner er lav
o Noe negativt humørleie
Vanskelige barn:
o Biologiske funksjoner er uregelmessige
o Reagerer negativt på nye stimuli
o Vanskelig for å tilpasse seg endringer/nye situasjoner
o Intensiteten i reaksjoner er høy
o Negativt humørleie
NB! Alle gruppene representerer normalvariasjoner
Grad av harmoni mellom de krav som stilles til barnet og barnets temperament ser ut til å
være viktigere for barns utvikling enn barns temperament i seg selv:
Høy grad av harmoni – krav og forventninger er i overensstemmelse med det barnet kan
klare.

Lav grad av harmoni – krav og forventninger fra omgivelsene er ikke i overensstemmelse
med det barnet kan klare.
Noen prinsipper for arbeid med barn med ulikt temperament
4
o Lær av barnet å bli en god omsorgsperson for barnet
o Ta utgangspunkt i det positive barnet gjør
o Arbeid for et positivt syn på barnet
o Ros barnet
o La det være rom for glede og humor
o Arbeid med – og ikke mot barns natur
Indirekte metoder for å komme i kontakt med tilbakeholdne barn
o Imitasjon av barnet
o Se på det barnet ser på og kommenter det
o Koble deg på lek
o Det kan hjelpe å bli forberedt på det som skal skje:
- Steg for steg
- Flere ganger
- På flere måter (muntlig, tegninger osv.)
slik at barnet kan vende seg til tanken og forberede seg mentalt
Konsentrasjonsstøtte til urolige/ukonsentrerte barn
o Felles fokus

5
o Blikkontakt
o Samtale omkring det som skjer
o Samtale om for- og fremtid
Tilknytning
Tilknytningsteori – en etologisk teori – og en teori om personlighetsutvikling
Tilknytingsteori er en teori om personlighetsutvikling (hvordan personligheten dannes).
Tilknytningsteori kan sees på som en egen teori- og forskningstradisjon innenfor den sosiale
utviklingen. Mange anser tilknytningsteori for å være den mest veldokumenterte teori
forskningsmessig om sosio-emosjonell utvikling.
Det synes å herske stor enighet blant forskere om at den sosiale utviklingen er mer
fundamental enn den kognitive (kognitiv = fornuftsbestemt og erfaringsbegrunnet
erkjennelse). Å etablere et trygt og godt forhold til noen få faset omsorgspersoner er derfor
meget viktig. Barn som ikke er trygge, vil bruke sin energi til å søke trygghet i stedet for
intellektuell stimulering. (Ulvund)
John Bowlby har forsket på små barns traumatiske opplevelser og hva slike opplevelser førte
til på lengre sikt. Tidligere hadde en innenfor den psykoanalytiske forskningstradisjonen
studert barndommen gjennom hva voksne pasienter fortalte. Bowlby hevder at en må
studere de faktiske relasjoner barna har til sine foreldre, ikke bare indre bilder. Det er
nødvendig med observasjon av barns adferd i nærmere bestemte situasjoner og registrere
både barns følelser og de tanker som de uttrykker.
Tilknytning og tilknytningsadferd
Begrepet tilknytning ble tatt i bruk av Bowlby i 1958. Teorien har gjennomgått en del
forandringer gjennom årene.
Tilknytning er følelsesmessige bånd mellom to personer – emosjonell binding.
Den personen som barn utvikler en emosjonell binding til, omtales som ”morsfiguren”.
Denne personen blir barnets hovedtilknytningsperson. Bowlby antar at det er mest
sannsynlig at denne personen er moren, men det kan også være faren eller andre. I
prinsippet innebærer teorien at barn kan knytte seg til hvilken som helst person som har
daglig hovedomsorg for barnet.

Barnets bånd til moren (tilknytningen) er et særegent og delvis preprogrammert
adferdsmønster som i vanlige, normale miljøer utvikler seg i løpet av de første levemåneder.
Denne tilknytningen holder barnet i passende nærhet til moren.
Tilknytningsadferd er enhver form for adferd som har som resultat at en person oppnår eller
vedlikeholder nærhet til en nærmere bestemt annen person som oppfattes som bedre i
stand til å klare seg i verden.
En gang mellom 3 ½ og 15 måneder begynner barnet å vise at det gjør forskjell på folk.
Barnet viser sterkere reaksjoner ovenfor mennesker det kjenner (spesielt rundt 7 måneders
alder). Det er lettest å observere dette i tre typer situasjoner:
6
o Gjensyn – det viser tydelige tegn på gjensvar, med motorikk, blikk og smil
o Separasjon – det skriker mer når det blir forlatt
o Trøst – det lar seg lettere trøste når det har det vondt eller er redd
Barn har evne til å utvikle tilknytning til flere personer, men vil som regel danne et
tilknytningshierarki hvor en person er den mest foretrukne. Dette er som oftest moren, men
kan også være faren. Det finnes rikelig med bevis for at barn vanligvis foretrekker en person,
som nevnt vanligvis moren morsfiguren, som han går til når han er lei seg, men når hun ikke
er til stede kan han klare seg med en annen, fortrinnsvis en han kjenner godt. Når det er i en
uvanlig situasjon og ikke noen kjente til stede, så kan barnet nærme seg en vennlig fremmed
person.
Selv om tilknytningsadferden under forskjellige situasjoner kan vises ovenfor en rekke
personer, så vil en vedvarende tilknytning, eller tilknytningsadferd, begrenses til noen få.
Hvis et barn ikke viser slik diskriminering, er det sannsynlig at han er alvorlig forstyrret.
Aktivisering av tilknytningsadferd
Tilknytningsadferd er forskjellige typer adferd som en person engasjerer seg i fra tid til
annen for å oppnå eller opprettholde en ønsket nærhet.
Tilknytningsadferd er mest tydelig når en person er skremt, sliten eller syk, og bedres med
trøst og omsorg.
Det at en vet at en tilknytningsperson er tilgjengelig og responsiv gir en sterk og
gjennomtrengende følelse av sikkerhet.

Ved slutten av første leveår er tilknytningssystemet slik at det blir aktivert under visse
forhold og avtar under andre forhold. For eksempel blir barns tilknytningsadferd aktivert
spesielt ved
7
o Smerte
o Tretthet
o Noe skremmende
o At moren er utilgjengelig eller synes å være utilgjengelig.
Hva som får tilknytningsadferden til å stoppe, varierer med hvor sterkt tilknytningssystemet
er aktivert:
Ved lav intensitet kan det være nok med synet eller lyden av moren, spesielt effektivt å få
bekreftelse.
Ved høyere intensitet kan det være nødvendig at barnet berører eller klynger seg til moren.
Ved høyeste intensitet, når barnet er lei seg eller engstelig, så er det ikke noe annet som
duger enn å sitte på fanget, bli holdt og trøstet.
Sunne barn viser ikke engstelig klenging annet enn når de er redde eller når de har det
vondt, ellers utforsker de tillitsfullt verden. Utforskningssystemet er aktivert.
Forklaring på atskillelsesreaksjoner
Ut fra et etologisk perspektiv (studie av adferd i naturlig miljø ved hjelp av observasjon) vil
mennesker (som andre dyr) reagere med frykt i visse situasjoner. Ikke bare fordi det er en
høy risiko for smerte eller fare, men også fordi de signaliserer en økt risiko for smerte eller
fare. Dyr av mange arter (inklusive mennesket) er disponert til å reagere med frykt på
plutselige bevegelser og markerte forandringer i lys og lydnivå. Dette har overlevelsesverdi.
Dette forklarer også hvorfor barn får så sterke reaksjoner på atskillelse fra omsorgspersoner.
Når en ser på separasjonsangst i dette lyset, som en grunnleggende menneskelig disposisjon,
så er det bare et lite skritt videre for å forstå at det er slik at trusler om å forlate et barn –
noe som ofte brukes for å kontrollere barn – er så skremmende for barna. Slike trusler fra
foreldrenes side (og også trusler om selvmord) er vanlige årsaker til økt separasjonsangst
hos barn.

Ikke bare kan trusler om å forlate barnet skape intens angst, men de kan også aktivere sinne,
ofte i sterk grad spesielt hos eldre barn og tenåringer. Dette sinnet har til hensikt å få
tilknytningspersonen til å oppgi tanken om å iverksette trusselen.
Hva fremmer tilknytning?
Ainsworth legger vekt på at mengden av kontakt mellom barn og omsorgsgiver er av
betydning for om barn utvikler et tilknytningsforhold til den voksne. Men hun antar at typen
av kontakt som barn har med omsorgsgiver, er av avgjørende betydning for kvaliteten på
forholdet. Hun har utviklet en følsomhets – ufølsomhetsskala til å måle dette:
Den følsomme mor
8
o Er i stand til å se tingene ut fra barnets synsvinkel
o Mottar og reagerer på spedbarnets signaler
o Tolker spedbarnets signaler korrekt
o Avleder barnet
o Egne reaksjoner er avstemt etter barnet
Den ufølsomme mor
o Styrer inngrep og tar initiativ ut fra egne ønsker, sinnsstemninger og aktiviteter
o Reagerer forkjært på barnets signaler, fortolker dem i lys av egne ønsker eller
unnlater å reagere
En trygg tilknytning fremmes av tre forhold:
o sensitivitet og imøtekommenhet hos omsorgsgiverne
o Ikke overaktiv stimulering

9
o Tilgjengelighet hos omsorgspersonen
Tilknytningsadferd har en egen, indre motivasjon, atskilt fra mat og sex, men er like viktig
som disse med tanke på overlevelse. Denne adferden og motivasjonen gis en teoretisk status
som tidligere ikke er gitt den, selv om foreldre i lang tid intuitivt har vært klar over hvor
viktig den er. Å sørge for at et kjent individ er i tilgjengelig nærhet er god forsikringspolitikk –
uansett alder.
Foreldreadferd – preprogrammert
Foreldreadferd er – som tilknytningsadferd – i en viss grad preprogrammert. Dette betyr at
foreldre til en baby opplever en sterk trang til å være på en bestemt måte, for eksempel å
vugge babyen, å berolige babyen når den gråter, holde babyen, beskytte den og mate den.
Dette er i kontrast til eldre tenkning. Foreldreadferd har sterke biologiske røtter, noe som
forklarer de sterke følelser som er forbundet med det å være foreldre.
Tre hovedmønstre for tilknytning
I tilknytningsforskningen opererer en vanligvis med tre hovedmønstre for tilknytning. Disse
er:
o Sikker eller trygg tilknytning
o Ambivalent tilknytning
o Avvisende tilknytning
Disse to siste kalles også utrygg tilknytning
1. Sikker tilknytning
Barnet er trygg på at foreldrefiguren vil være tilgjengelig, responsiv og hjelpsom hvis
barnet møter skremmende situasjoner. Med denne forsikringen føler barnet seg trygg på
å utforske verden. Mødrene er imøtekommende når barnet søker beskyttelse og trøst.
Barna mindre krevende og mer inspirerende for de voksne å være sammen med.
2. Ambivalent tilknytning

10
Barnet er usikker på om foreldrene vil være tilgjengelige eller responsiv eller hjelpsom
når barnet ber om det. Moren er tilgjengelig og hjelpsom ved noen anledninger og andre
ganger er hun ikke det. Trusler om å forlate barnet brukes til å kontrollere barnet.
Foreldrene er uforutsigbare.
Barna preges av separasjonsangst, klenging og er engstelige for å utforske verden.
3. Avvisende tilknytning
Barnet har ingen tiltro til at når det ber om omsorg så vil omsorgspersonen være
hjelpsom, men tvert imot forventer barnet å bli avvist. Når en slik person i utpreget grad
forsøker å leve uten kjærlighet og støtte fra andre, dvs. at personen forsøker å bli
følelsesmessig selvtilstrekkelig, utvikles et falskt selv. Dette mønsteret, hvor konfliktene
er mer skjulte, er et resultat av at moren stadig avviser barnet når det ber om trøst og
beskyttelse.
Barnets forhold til andre preges av å sjefe, tyrannisere, skremme dem.
Tilknytningsforhold og barns utvikling på forskjellige alderstrinn
Hvordan går det med barn med forskjellige tilknytningsmønstre?
Undersøkelse viser stor sammenheng mellom tilknytningsmønstre ved 1 års alder og 4 ½
års alder. Undersøkelsen bygger på vurderinger fra førskolelærere.
Trygg tilknytning:
De barna som bed 1 års alder hadde en trygg tilknytning ble vurdert som
samarbeidsvillige, populære blant andre barn, fleksible og ressursfulle.
Ambivalent tilknytning:
De barna som ved 1 års alder hadde en ambivalent tilknytning ble vurdert som
oppmerksomhetskrevende uten grunn, enten anspente eller impulsive og ble lett
frustrerte eller passive og hjelpeløse.
Avvisende tilknytning:
De barna som ved 1 års alder hadde en avvisene tilknytning ble vurdert som
følelsesmessig avstengte, fiendtlige eller usosiale – og – paradoksalt nok –
oppmerksomhetskrevende uten grunn.

11
Ved 6 års alder var vurderingen slik:
Sikker tilknytning:
Barna behandlet foreldrene på en avslappet og vennlig måte. Det var nær kontakt og fri
samtale mellom foreldre og barn.
Ambivalent tilknytning:
Barna viste en blanding av usikkerhet – inklusive tristhet og frykt – alternerende med
fiendtlighet – noen ganger tydelige og andre ganger mer skjult. Noen av disse oppfører
seg også både innyndene og sjarmerende, men på en kunstig måte – for ikke å bli avvist.
Avvisende tilknytning:
Barna holdt foreldrene på avstand på en stille måte, hilser formelt og kort og samtalen er
mer upersonlig. De leker for seg selv og er ignorerer/avviser foreldres initiativ.
Alle trenger en trygg base
Alle trenger å ha en trygg, personlig base som en kan gå fra for å utforske, og som en kan
vende tilbake til fra tid til annen. Dette gjelder spedbarn, småbarn, større barn,
tenåringer, voksne og gamle. Dette er nødvendig for å forstå hvordan en emosjonelt
stabil person utvikler seg gjennom hele livet.
Tilknytning og tilknytningsadferd er altså ikke på noen måte begrenset til barn. Selv om
den ikke aktiveres så lett, så ser vi den både hos ungdom og voksne av begger kjønn,
spesielt når de er under stress. Tilknytningsadferd er mest tydelig når en person er redd,
sliten eller syk og blir lindret ved trøst og omsorg. På andre tidspunkt er adferden mindre
tydelig. Men uansett så gir det en person en sterk og gjennomgripende følelse av
trygghet å vite at en tilknytningsperson er tilgjengelig og forståelsesfull. Det fører til at
relasjonen blir verdsatt og at den opprettholdes.
Selv om tilknytningsadferd er mest synlig i tidlig barndom, så kan den observeres
gjennom hele livet, spesielt i krisesituasjoner. Siden den blir sett hos praktisk talt alle
menneskelige vesener (selv om det finnes forskjellige mønstre), blir tilknytningsadferd
sett på som en integrert del av den menneskelige natur.

12
Det trengs at begge foreldrene sørger for en trygg base som et barn eller ungdom kan
forlate for å utforske verden og som de kan komme tilbake til og vite at de blir ønsket
velkommen, næret fysisk og psykisk, trøstet hvis de er lei seg, beroliget hvis de er redde.
Denne rollen er å være tilgjengelig: Klar til å reagere når en blir kalt på – for å oppmuntre
og kanskje hjelpe – men bare blande seg inn når det er virkelig nødvendig. Det viser seg
at disse barna klarer seg best i livet.
Ingen foreldre kan være en trygg base for barnet sitt med mindre man har en intuitiv
forståelse og respekt for barnets tilknytningsadferd og behandler denne som en indre og
verdifull del av menneskenaturen. Dette er hvor det tradisjonelle uttrykket
”avhengighet” har hatt en så ødeleggende virkning, hevder Bowlby. Avhengighet bærer
med seg den motsatte vurdering, det ses på som noe som karakteriserer de første årene
og som en trenger å løsrive seg fra.
Hvis alt går bra, er det glede og følelse av trygghet. Hvis tilknytningen trues, fører det til
sjalusi, angst og sinne. Hvis tilknytningen brytes, fører det til sorg og depresjon.
Kilder:
Smith og Ulvund, 1999
John Bowlby, Kompendie