“Da pappa fikk Alzheimer” - Nasjonalforeningen for folkehelsen

som egentlig er sårende. Du var bare 60 år og
jeg skjønner at det var nedverdigende. Mamma
måtte ha litt fritid, ellers ville vi fort fått to
pleietrengende; vi unnet henne den fritiden.
Det hadde tidligere vært foreslått å søke
avlastning, men vi ville ikke høre. Vi skulle ta oss
av deg selv, du skulle ikke sitte og råtne på et
gamlehjem! For oss var du fortsatt i en fin alder.
Vi orket ikke engang tanken, selv om det mange
ganger føltes håpløst, det må jeg innrømme. Når
du ikke sov om natten, men bare vandret rundt
og var rastløs, var du hos meg neste dag, så
mamma fikk sove. Jeg jobbet ikke full tid, så det
gikk greit. Men dette kunne jo ikke gå i lengden.
Det stoppet av seg selv, vi måtte innse det. Vi
hadde familieråd og ble enige om å søke tre
ukers avlastning. En forferdelig vond og vanskelig
avgjørelse, den verste vi hadde stått overfor hittil.
Mamma forklarte deg at hun skulle en tur til
10
familien nord i landet, og at du skulle bo på
sykehjemmet en liten stund. Du forsto at du
måtte, og godtok det med sørgmodige øyne. Det
var ubeskrivelig hvordan det føltes, jeg fikk ikke
frem et ord, bare tårer.
Mange har lett for å sette alle aldersdemente i
samme bås. Det er lett å tro at de lever i sin
egen verden og har det godt med seg selv. Men
slik følte ikke vi at det var. Pappa var ikke i sin
egen verden, men hans funksjoner ble bare mer
og mer svekket. Han kjente oss og visste hvem
som var sine. Dukket nye situasjoner eller ting
opp, viste han skepsis med en gang selv om han
ikke kunne snakke om det. Han klarte ikke å få
uttrykt det han ville. Når vi spurte om noe, og
ikke fikk svar, følte vi likevel at han forsto.
Dagen kom da vi skulle kjøre deg til hjemmet.
Natten gikk med til å gruble, tenke og gråte. Det