“Da pappa fikk Alzheimer” - Nasjonalforeningen for folkehelsen

og det ble tårer hver gang. Tårer fordi du fortsatt
kjente oss igjen og viste at du var glad i oss. Vi
syntes jo selv at vi hadde gjort deg urett ved å
plassere deg på et sykehjem.
Det var kun få korte ord nå. Du prøvde å si noe, men
vi klarte ikke å forstå. Det var like ille hver gang.
Jeg tenkte: ”Kjære pappa, hvis jeg bare kunne forstå
hva du vil.” Jeg stilte deg heller spørsmål du kunne
svare ja eller nei på. Igjen tenkte jeg på hvor mye du
egentlig forsto, noe jeg trodde var mye, selv om det
ikke så sånn ut. Vi hadde etter hvert lært oss til at
vi måtte koble ut tankene hvis vi skulle klare dette.
Vi måtte prøve å være optimistiske for pappas skyld,
le og ha det moro.
Etter et halvt år på hjemmet ble du forandret.
Du var urolig og ropte mye slik at de andre
pasientene klaget. Det ble bestemt at du skulle
flyttes til et nytt sted for å prøve nye medisiner.
14
Dette var bare for en kort periode, men det var
lengre hjemmefra, så det ble en ny opprivende
opplevelse. Du fikk igjen nye omgivelser og nye
mennesker rundt deg. Vi merket på deg at du
ble utrygg igjen. Snart falt du enda lenger ned
på stigen.
Etter noen måneder ble du igjen flyttet, denne
gangen til et sted som lå nærmere oss. Det var
spesielt for slike som deg. Vi var optimistiske. Du
hadde fått nytt rom som vi pyntet opp med nye
gardiner og gjorde det koselig. Gleden varte ikke
lenge. Etter bare to døgn maktet ikke personalet
ved det nye stedet mer. De ga opp og mente at
mamma burde ta deg med hjem igjen. Du var nå
blitt en kasteball. Våre hjerter brast, følelsene var
i kaos – det er vanskelig å beskrive.
Du kom nå tilbake til det stedet du var, og vi
ble lovet at du aldri mer skulle bli flyttet rundt.