“Da pappa fikk Alzheimer” - Nasjonalforeningen for folkehelsen

Hun torde ikke sove om natten. Plutselig kunne
du ta deg en tur, men hvor? Vi så alle sammen at
dette gikk helt galt. Hva skulle vi gjøre nå? Vi var
rådløse og fortvilte. Alt føltes som en kamp.
Hjemmesykepleien kom på besøk og de skjønte
hvordan det var, at mamma snart kom til å bryte
sammen. Vi måtte alle innse at hun ikke var mer
enn et menneske.
Avgjørelsen om avlastning måtte tas på ny. Den
var like tøff nå. Du var så heldig å få plass på et
annet sykehjem litt nærmere hjemmet. Vi kunne
spasere en tur hjem. Tre uker gikk og vi fikk tilbud
fra sykehjemmet om fast plass. Vi visste at det
kunne gå mange måneder eller år til neste gang.
Du var kommet til det sykehjemmet du og vi
trivdes best ved. Denne gangen gikk det bedre,
vi bestemte oss for å takke ja til plassen. Du
bodde nå så nærme at vi kunne besøke deg hver
12
dag eller ta deg med hjem til oss så ofte du
og vi ønsket det. Vi skjønte nå at vi måtte ha
permanent avlastning. Det ville være det beste
for alle. Du falt raskt flere trinn ned på stigen,
men vi visste at du hadde det bedre der du var
og at de gjorde det de kunne for deg.
Det var en fryktelig situasjon å være i. Jeg følte
at ingen egentlig forsto hvordan vi hadde det.
Vi var kanskje ikke så flinke til å prate om det
med andre enn våre nærmeste. Men det føltes så
vanskelig og vi var alene med denne forferdelige
langpinende sykdommen. Det var ingen steder å
henvende seg; ingen visste noe særlig om dette.
Hvordan ville dette ende? Hvor lenge ville du
kjenne oss igjen? Ville vi miste deg snart? Det
fantes ingen svar.
I den første tiden på sykehjemmet var du fortsatt
veldig glad for å se oss. Du strålte når vi kom,