“Da pappa fikk Alzheimer” - Nasjonalforeningen for folkehelsen

tidligere brukt hjemme, plutselig kom de på
løpende bånd. Du stolte ikke lenger helt på deg
selv.
En dag ved middagsbordet begynte du plutselig
å le. Hvorfor? ”Domus er ikke god å flytte på”,
sa du. Vi vekslet blikk. Du hadde parkert i en
varehuskjeller, rygget og truffet fundamentet,
men visste ikke bedre enn at du bare fortsatte til
hele bilsiden var trykt inn. Vi vekslet blikk igjen.
Så gikk vi i garasjen for å se. Joda, det stemte.
Hele siden av bilen var bulket.
Det skjedde stadig nye ting. En dag rygget du ut
av garasjen med bildøren på vidt gap. Det hørtes
et smell,og døren sto igjen i garasjen. Det ble din
siste kjøretur. Vår stolte og staute far gråt sine
modige tårer.
Først nå begynte våre tanker for alvor å arbeide.
4
”Hvordan skal dette ende, er det ikke noe vi
kan gjøre?” Alternativ medisin ble prøvd. Og vi
oppsøkte igjen din lege. Vi forsto liksom ikke at
ingenting kunne gjøres.
Du forandret personlighet, ble oppfarende, irritert
og fort sint. Mesteparten gikk utover mamma,
men også oss barna og barnebarna. De ble
litt skeptiske, de skjønte vel ikke stort. Bestefar
hadde jo aldri vært annet enn god og
omgjengelig.
Du leste og skrev, leste og skrev. Det var som
et febrilsk forsøk på å holde evnene ved like. Du
ble så fortvila når det dukket opp ting du ikke
klarte. Vi ble så lei oss og følte så med deg.
Hele livssituasjonen ble snudd på hodet for oss
alle. Vi barna prøvde å stille opp så godt vi
kunne,men vi hadde jo våre familier og små barn
å ta hensyn til. Vi tok deg med på turer, ferier,