“Da pappa fikk Alzheimer” - Nasjonalforeningen for folkehelsen

så irritert på deg selv, jeg fikk tårer i øynene og
måtte snu meg. Det endte alltid med at jeg ble
med deg hjem, slik at du kunne vise meg hva
du mente. Kanskje hadde mamma glemt å slå
av kaffetrakteren, kanskje skulle du ha på et lys,
eller du ville simpelthen at jeg skulle helle i kaffe
til deg.
Jeg så på deg, studerte deg: ”Hvor mye tenker
du, hvor mye skjønner du?” Det at jeg ikke visste
plaget meg mest. Du tok ikke lenger telefonen,
ville ikke, turde ikke. Du klarte ennå å låse døra,
men også det begynte å gå litt galt innimellom.
Du låste opp og igjen opptil 10 ganger.
Mamma sluttet nå å jobbe, det gikk ikke mer. Vi
var ikke lenger trygge på at du klarte deg. Det var
så vondt, så vondt. Vi barna tenkte. Hva tenkte
våre barn, dine barnebarn? Det begynte så vidt
da de ble født, så det gikk vel gradvis og ble
Da pappa fikk Alzheimer
en naturlig ting for dem. Det hendte det kom
noen spørsmål, men det var ikke mange. De var
innforstått med at bestefar var syk. De snakket til
ham som til et barn. Han var veldig opptatt av
dem nå og ikke så irritabel. Han lyste opp når
de kom.
Det var gått cirka fem år nå. Nye ting skjedde. Du
vandret og vandret, kjente alle oss nære, men få
utover det. Du satt i to minutter helt taus, for så å
vandre igjen. Mamma følte seg helt utkjørt,hadde
ikke mer å gi. Spisingen ble vanskeligere, du sølte
både mat og kaffe. Toalettbesøkene gikk heller
ikke så greit, oftere og oftere gikk det galt. Det
var forferdelig tungt å se på, følelsene brast,
tårene kom stadig oftere.
Utenpå var du stort sett den samme;litt tynnere,
men du hadde ditt samme gode, gamle ansikt.
Jeg grublet mange ganger på hva du følte, du sa
7