“Da pappa fikk Alzheimer” - Nasjonalforeningen for folkehelsen

Alle sykdommer er triste. Likevel er det
en forskjell. Pappa fikk til slutt diagnosen
”Alzheimers sykdom”, 54 år gammel. ”Hva er
det?” ”Hvordan er det?” ”Hva gjør vi?” Det var
mange spørsmål som dukket opp, men få svar.
Du var en staut kar, på én gang snill og bestemt,
som til enhver tid hadde ting under kontroll.
Alltid sto du til tjeneste, noe mange fikk erfare
gjennom din innsats i humanitært arbeid. Jeg tror
veldig mange satte pris på og så opp til ditt rolige
vesen.
Vår bekymring kom snikende med at du glemte
nøkler og andre småting. Disse småtingene var
alarmerende nok. Vanligvis hadde du orden
på alt, det var noe som ikke stemte. Så
begynte letingen etter svar, og det skortet
ikke på alternativer. Først ble vi forklart at det
skyltes nerver, noe som kunne forklares ut fra
Da pappa fikk Alzheimer
ditt mangeårige arbeid som utrykningssjåfør. Vi
skjønte fort at det ikke kunne være det; pappa
hadde aldri hatt nerver. Selv ble du fortvilet,
hjernesvinn ble holdepunktet. Du fortalte oss
med egne ord hvordan det var fatt med deg.
Tankene rullet, vi forsto, men likevel ikke. Pappa
var jo for oss fortsatt den samme, vi kunne ikke
forestille oss at det skulle bli annerledes.
Tiden gikk, du fulgte opp med jobb, humanitært
arbeid, bilkjøring, osv. Men kjente mønstre
forandret seg som små drypp fra en sannhet vi
ikke ville vite om. Vi så fortvilelsen i mammas
øyne: ”I dag kjørte han på rødt lys!” ”I dag har
han glemt bilen på jobben!”
Du ble etterhvert veldig irritabel. Dette var noe
helt nytt for oss. Du var en mann som sjelden
eller aldri hevet stemmen. Banneord ble aldri
3