2003-02 - Museumsnytt

More documents

Recommendations

Info

12 T E K S T : S V E I N C A R S T E N S Marius Frimann Dahl Bøckmann med familie. Bøckmann var stadsfysikus i Trondheim 1890–1919. Han engasjerte seg politisk mot parlamentarismen og ble med i Grunnlovsforeningen i Trondheim (Høyre). Bøckmann var bla. medlem av formannskapet i byen før han ble ordfører i 1888. I perioden 1892–1894 var han på Stortinget. Ultrakonservativ sosialmedisinsk pioner Utgangspunktet for feiringen av 400 årsjubileet for opprettelsen av det offentlige helsevesenet i Norge er at kong Kristian 4. i 1603 besluttet at doctor medicinae Villads Nielsen skulle ha en årlig inntekt for å virke som lege i Bergen. Det var første gang en lege i Norge ble lønnet av staten. Dette var et tiltak som kan sees som uttrykk for en gryende offentlig interesse for å ta ansvar for helsen til landets innbyggere. Trondheim fikk sin første medikus, Jens Nicolaisen (1619–1662) i 1661 og ble dermed den siste av de større norske byene som fikk opprettet en offentlig legestilling. Rekken av embetsinnehavere er lang. Flere har satt varige spor etter seg. Marius Friman Dahl Bøckmann (1846-1928) er en av de mer profilerte blant dem. I fremstillinger av den sosialpolitiske utviklingen i Norge og andre land, kan en ofte sitte igjen med det inntrykk at utviklingen på dette feltet ene og alene er kjempet frem av venstresiden i politikken, og da under sterk motstand fra høyresiden. Historien om Bøckmanns innsats kan være egnet til å nyansere bildet av hvilke krefter det var som drev frem de store endringen på det sosialpolitiske området på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre i Norge. Bøckmann tok sin embetseksamen i medisin i 1871, åpnet privat praksis i Trondheim i 1875 og ble 14. juni 1890 utnevnt til byens stadsfysikus, en stilling han satt i til 1919. Politisk var 1880 årene en meget intens tid i Norge. Såvel de nasjonale som de konstitusjonelle spørsmål sto på dagsorden. Kampen for eller mot parlamentarismen gav støtet til etableringen av politiske partier. For Bøckmann ble organiseringen av Grunnlovsforeningen i Trondheim (Høyre) innledningen til en omfattende politisk karriere. Fra nyttår 1885 ble han medlem av formannskapet i byen og fra januar 1887 byens viseordfører inntil han i 1888 ble byens ordfører. I perioden 1892–1894 var han konservativ stortingsrepresentant. I 1886 ble Marius Bøckmann valgt som Trondhjems representant til styret for den norske legeforening. I årene 1890–1891 var han legeforeningens visepresident og i 1892–1893 foreningens president. Sosialpolitikken På slutten av det 19. og inngangen til det 20. århundre ble et grovmasket sosialt nett etablert, primært i regi av kommunene. Dette blir av historikeren Anne Lise Seip omtalt som et første steg mot den senere velferdsstaten. Ifølge Seip ble visjonen om et velferdssamfunn utviklet mer eller mindre parallelt fra to hold; ovenfra, i det vi med et samlebegrep kan kalle borgerlige grupperinger, altså fra de som den gang satt med makten i samfunnet – og nedenfra, fra arbeiderbevegelsen, de underprivilegerte gruppene i samfunnet. Dette skjedde samtidig med at de begynte å organisere seg og vinne politisk innflytelse. Hver av disse leirene utformet sine ideologier, utviklet sine egne strategier og praktiske tilpasninger for den sosialpolitiske utviklingen. Slik den historiske utviklingen skulle komme til å løpe kom begge grupperingene til å tillempe sin tenkning etter den andre. Dette skjedde i løpet av ulike faser. Den første av disse fasene løper fra ca. 1870 og frem til første verdenskrig. Da ble en rekke løsninger forankret i borgerlig ideologi utformet. I den andre fasen ble alternativer med rot i sosialdemokratisk ideologi utviklet i en slik retning at det når tredje fase innledes en gang etter 1935, så preges denne av en sammensmeltning av forestillinger ovenfra og nedenfra slik at de målformuleringer som oppsto langt på vei kunne fremstå som felles. «I sunde og sindige spor» Utviklingen av den sosialpolitiske debatten og tenkningen i Norge, ble på slutten av 1800-tallet drevet frem av idéer hentet fra utlandet. I først rekke var det snakk om impulser fra Tyskland og
England. I Bismarcks Tyskland så man den materielle nøden som årsaken til at folk ble sosialister. Dette kunne på en effektiv måte forhindres ved å gi dem grunnleggende materiell sikkerhet. Også i Storbritannia foregikk det i årene rundt 1900 en ideologisk nyorientering i synet på hvordan de sosiale spørsmålene burde bearbeides. I likhet med i Tyskland sto sosialpasifiserende tankegods også her sentralt. Ideologisk kan man spore overgangen fra en individuell til en mer kollektivistisk tilnærmingsmåte til de sosialpolitiske spørsmålene på borgerlig side i Storbritannia. Staten fikk gradvis et utvidet ansvar for å legge til rette for individets frie utfoldelse. I Norge representerte folkeveksten, etablering av et nytt bosetningsmønster og en tiltagende industrialisering betydelige sosiale utfordringer. I 1885 fikk Sverdrups regjering et enstemmig Storting med på å oppnevne «Den store arbeiderkommisjonen». Målet var å holde arbeidet til den gryende arbeiderbevegelsen i «sunde og sindige spor». Høyres sosialpolitiske profil var i perioden fra omkring 1870 til 1914 primært rettet mot marginale grupper som ikke klarte å dekke sine behov. Sosialpolitikken var tilpasset partiets økonomiske grunnsyn. De primære oppgavene var å bevare den private eiendomsretten, det private næringsliv og å holde de offentlige utgiftene lave. Det måtte utvises forsiktighet med å påføre kommunene utgifter. Motstanden mot omfattende sosiale reformer i Høyre var selvsagt forankret i ulike prinsipper. Hos enkelte dreide seg om en variant av den gamle sparepolitikken. Hos andre, som hos Bøckmann, var motstanden bygget på en mer prinsipiell overbevisning om at et for sterkt offentlig sosialpolitisk engasjement lett ville svekke selvhjelpstanken som han betraktet som det bestående samfunns grunnlag. I Trond- heim bystyre var Marius Bøckmann den kanskje mest konsekvente talsmannen for nettopp et slikt synspunkt. Bøckmann og de sosiale saker På tross av et slikt prinsipielt grunnsyn finner vi at Bøckmann engasjerte seg tildels kompromissløst som pådriver i en serie større sosialpolitiske sakskompleks. Han gikk inn for rett til fri behandling for epidemisk syke, bygging av offentlig bad, nytt kommunalt sykehus og etablering av kommunalt renholdsverk. Fellesnevneren for disse sakene er at de alle representerer kostbare fellesskapsløsninger med en varierende grad av økonomisk omfordelende effekter. Spørsmålet blir derfor hvordan vi kan skape sammenheng i Bøckmanns noe tilsynelatende sammensatte sosialpolitiske engasjement? Poli- tisk må han kunne betegnes som ultrakonservativ, om ikke reaksjonær. Da Høyre i Trondheim ble reorganisert i 1900 ble Bøckmann og hans politiske venner fra 1880-årene pent skjøvet i bakgrunnen. Denne generasjonen av høyremenn hadde nemlig aldri kunnet avfinne seg med det maktskiftet som vitterlig hadde funnet sted i 1884, parlamentarismens innføring, stemmerettsutvidelsen, nederlaget for det kongelig veto og oppsmuldringen av den personlige kongemakten. Det er trolig at Bøckmann, i sin politiske tenkning, arbeidet med et grunnleggende skille mellom ulike typer saker og sakskompleks i sosialpolitikken. På enkelte områder var det tvingende nødvendig at det offentlige tok ansvar og etablerte løsninger, på andre områder tvert imot. Økonomiske rasjonalitetsbetraktninger Den grunnleggende linje i borgerlig politikk her hjemme som i utlandet, la sjelden skjul på at sosi- t Til venstre: Østre Folkebad i Trondheim var en av sakene Bøckmann engasjerte seg i. Chr Krohgs «Kampen for tilværelsen» (1888–89) var et flengende oppgjør med datidens sosiale forhold. Høyres sosialpolitikk var tilpasset partiets økonomiske grunnsyn. De primære oppgavene var å bevare den private eiendomsretten, det private næringsliv og å holde de offentlige utgiftene lave. Bøckmanns motstand mot sosiale reformer bygget på en overbevisning om at et for sterkt offentlig sosialpolitisk engasjement lett ville svekke selvhjelpstanken som han betraktet som det bestående samfunns grunnlag. (Foto: Nasjonalgalleriet) 13
Page 1 and 2: Museumsnytt Årgang 52 IRAK-KRIGEN
Page 3 and 4: Plyndring i Irak - Den overordnete
Page 5 and 6: Den gang og ikke nå? Et nostalgisk
Page 7 and 8: gpolitikk Fra gammelt av var marked
Page 9 and 10: Fra fnatteblegne til syfilisasjon -
Page 11: styrking av immunforsvaret. En slik
Page 15 and 16: Jubileumsutstillinger i museer Nors
Page 17 and 18: På jakt etter prosjektstøtte? Mus
Page 19 and 20: viser utstillingen også hvilket tr
Page 21 and 22: Også kulturskatter på krigens alt
Page 24: Bilder og løsninger til utstilling

2003-02 - Museumsnytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?