Samenes Venn - Norges Samemisjon

More documents

Recommendations

Info

10 • Samenes Venn 1‘13 Samebarnas Venn 85 år Ved Ingrun Norum - Foto: Jon Amundal Det var vakkert pynta til advent og jubileumsfeiring heime hos Randi og Sivert Nørstebø i Trondheim onsdag 5. desember 2012. Her låg arbeid og omtanke bak for å gjera dette jubiléumsmøtet til ein fest. Det merka vi også på den varme velkomsten, den nydelege maten vi fekk servert og dei gode innleiingsorda frå Randi om å kvile i Guds plan. Da Samebarnas Venn vart stifta 25. november 1927, var det nok også nokon som opplevde at Gud hadde ein plan. Schanches Minne barneheim i Tana var starta det året, og foreninga skulle arbeide for denne. Det var mange tuberkuloseramma foreldre - også foreldre som døydde. Og mykje fattigdom. Dette var bakgrunnen for å starte barneheimen. I 1967 opphøyrde drifta av Schanches Minne barneheim, og sidan har Samebarnas Venn støtta Norges Samemisjon generelt. Det vart altså 40 år for Schanches Minne og hittil 85 år for Samemisjonen. I årsmeldinga for 1957 er det referert frå 30-årsjubiléet, der dei har fått ”en skriftlig hilsen fra foreningens stifter, fru Hammervik”. Møteboka vår begynner med 1936, og da er Kristmar Frigaard den som leier møta og ofte har andakt. Ho er nemnt siste gong i 1941. I referat frå 40-årsjubiléet og utklipp frå Samenes Venn i samband med 60-årsjubiléet står det at foreninga vart stifta av henne. Kanskje var dei to om det? Vi har dessverre ingen referat frå den første tida, og ingen lenger som hugsar …… Samebarnas Venn begynte som barneforening - for både jenter og gutar. Dei dreiv med handarbeid for jenter og lauvsagarbeid for gutar. Av referat frå 1936 ser det ut som dei da var berre jenter (”.. hadde kjøpt inn garn og tøi, og alle som var til stede, fikk håndarbeide”), og det er kjent at foreninga før krigen gjekk over til å bli ei forening for vaksne. Truleg barneforeningsjenter som hadde vakse til, og andre som kom med. I møteboka står om årsmøtet i 1942 at det vart halde på hovedkontoret, og det ser ut som dette da hadde vorte den mest brukte møteplassen. Slik var det til hovedkontoret vart flytta i slutten av 2007 og det ikkje lenger var noko møterom der. Sidan har vi møttes heime hos kvarandre - på ulike kantar av byen. Mora til Randi Nørstebø, Marie Høyen, er den som har vore med lengst av dei medlemmene som enno lever. Marie var referent på det nemnde årsmøtet i 1942, og ho vart vald inn i festkomitéen, ei oppgåve ho hadde i fleire år. Nokre år etter at ho sjølv hadde begynt, møtte ho Marit Refseth og inviterte henne med. Marit vart sidan formann i fleire periodar og sist heilt fram til på nyåret i 2009, da ho var 88 år. Randi begynte å vera med mor si da Marie trong hjelp og støtte for å koma seg på forening. Sidan har Randi halde fram om mora ikkje greier det. Og det er ein lang tradisjon i familien, sidan morfaren til Randi, Edvard Kanestrøm, var kretssekretær i Trøndelag krets av Norges Samemisjon frå 1936 til 1956. (Eg som skriv dette, hugsar frå oppveksten på Inderøya at den avholdte kretssekretæren var der på foreningsbesøk.) På det nemnde årsmøtet i Samebarnas Venn i 1942 var det Edvard Kanestrøm som heldt andakt - ut frå 2 Mos 17. I dette kapitlet står det om da Moses stod på toppen av høgda med gudsstaven i handa medan Josva og israelittane stridde mot amalekittane. Da gjekk det slik at så lenge Moses heldt handa i veret, hadde israelittane overtaket, men så snart han let handa sige, fekk amalekittane overtaket. Da Moses trøytna i hendene, fekk han sette seg på ein stein, og Aron og Hur støtta hendene hans, ein på kvar side. Slik fekk israelittane siger. Etter andakten song dei ”Hjelp meg, o kjæreste Jesus, å vinne”. Mange av Samemisjonen sine tilsette har gjennom åra delteke på foreninga med andakt og informasjon om misjonen - til stor inspirasjon. Anton Vesterfjell var ein av dei. Han var kretssekretær 1970-1987, og seinare forkynnar (med særleg ansvar for det sørsamiske område) til langt opp i pensjoniståra. I 2006 vart han ”henta heim”. Vi er glade for at Oline, kona hans, lever og enda er med oss i foreninga. Trass i at ho fylte 88 år i 2012, har ho også forening heime hos seg - med god hjelp av svigerdotter Grete. Vi er ikkje mange medlemmer i Samebarnas Venn. Etter at vårt yngste medlem flytta frå Trondheim i 2012 og 4 av oss ikkje lenger greier vera med, er vi 5 faste medlemmer som etter tradisjonen møtes første onsdag i månaden - 10 gonger i året. Med tilskot av naboar, ektefeller eller andre i familien blir vi ofte litt fleire. Slik også denne 85-årsjubiléumskvelden. Magne Gamlemshaug, som i dette høvet var ektefelle i tillegg til tidlegare generalsekretær (1979-2011) og no Finnmarksekretær, deltok - saman med Jon Amundal, forkynnar frå 1974 og kretssekretær frå 1987. Jon Amundal tok utgangspunkt i eit avisoppslag med ein del kritisk omtale av Norges Samemisjon. Han minte om kva Samemisjonen var og kva den er - mykje av det organisasjonen har gjort blant det samiske folk sidan starten i 1888, og konkrete ting som skjer i vår tid. Samemisjonen betyr mykje for mange også i dag. Etter dette song vi ”La meg få høre om Jesus”. Magne Gamlemshaug heldt andakt ut frå Rom 12,12: ”Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, utholdende i bønnen.” Han sa at ”håpet begynner med Jesus. Vi er gjenfødt til et levende håp - dyrebart håp. Jesus sa at ”i verden vil dere ha trengsel. Men vær frimodige – jeg har overvunnet verden”. Paulus sier i Rom 5, 3-4: ”trengselen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.” Det er ei linje fra trengselen til håpet. Og vær utholdende i bønnen - for oss
sjøl, ektefelle, familie, slekt og venner. Om du blir trøtt, så gi ikke opp, for ”det er svar underveis!” ” Nei, om vi blir trøytte (som Moses), vil vi støtte kvarandre (som Aron og Hur støtta Moses), så vi kan halde ut - i tru og bønn - også i foreninga vår. Og ikkje miste framtidshåpet! Vi står i ein lang tradisjon - med mange som har vore med før oss. Om eit møte i 1936 står det at dei avslutta med ”Å, fikk jeg kun være den minste kvist” og Fader Vår. Tredje verset av denne songen har vorte den tradisjonelle avslutninga på foreningsmøta - saman med Fader Vår. I alle fall så tidleg som på årsmøtet i 1965 ”ba vi Fader Vår sammen og sang verset vårt: ”Vi ranker oss sammen, vi vinkvister små” ”. Slik avsluttar vi framleis, og gjorde det også denne Mange trenger hjelp i Lovozero Ved Lydia Malejeva Det er lenge siden vi hadde fellesskap. Her har vinteren kommet, det er kaldt i dag, minus 15 grader. Til kvelden blir det enda kjøligere. Vi er glade for at både september, oktober og mer enn halve november var varmere enn vanlig. I min familie og Dimas familie priser alle Gud! Alle er i live og ved god helse! Hvordan har dere det? Når kommer det noen fra Norge og besøker oss? Mange er i Lovozero er takknemlig for hjelpen de får gjennom Samemisjonen og vil gjerne takke.. I oktober og november hadde vi 2 deler i prosjektet ”Gratis mat” i Lovozero. Vi delte ut 30 pakker til fattige innbyggere i Lovozero til summen av 60 tusen rubler. Mottakere må være godkjent av en kommisjon for å få utdelt pakker. Blant de 30 personene er det forskjellige kategorier av mennesker: det er fattige pensjonister, arbeidsledige og arbeidende med lav inntekt i familien. Noen av personene på listen fikk matvarehjelp to ganger, både i oktober og i november. Deres materielle situasjon var i denne perioden spesielt vanskelig. En samisk familie består av tre personer. Det er mor med en sønn og ei datter. Mor har ikke kunnet finne Rundt kaffebordet ved 85-årsjubileet i Samebarnas Venn arbeid. Sønnen går på yrkesskolen, datteren er 2 år og går i barnehage. Mor er skilt fra barnas far på grunn av alkoholmisbruk. På grunn av manglende bolig må familien allikevel bo hos mannen i hans ettroms leilighet. Han jobber ikke, han betaler ikke bidrag. Familien lever av barnetrygd, av sønnens stipend og av det som gode mennesker gir dem, inkludert hjelpen fra misjonen. Mor takker misjonen for støtten og hun hilser alle med gode ønsker og god helse. Det er en nenetsisk kvinne som er arbeidsledig og uten fast bosted, hun fikk også to pakker. Denne kvinnen har det spesielt vanskelig. Hun har en datter som bor i Revda, men hun er ikke i stand til å hjelpe sin mor på grunn av livets omstendigheter. Kvinnen misbrukte lenge alkoholholdige drikker. På grunn av dette skjedde en tragedie som jeg ikke skal skrive om. Etter at hun frisknet til var det en kristen kvinne som tok seg av henne. Hun tok henne praktisk talt inn under sin forsørgelse. Etter noen måneder ble kvinnen helt forandret, hennes traumer ble som helbredet. Hun tok imot Det sanne lys, jesus Kristus. Hun begynte å gå i kirka, begynte å Samenes Venn nr 1‘13 • 11 jubiléumskvelden i 2012. Mottaker av matvareposer be. Den kvinnen som tok hånd om henne avtalte med senteret i Zelenoborsk, og nå er hun allerede der. Det er for tidlig å si noe om hennes videre utvikling. Alt er i Guds hender. Ei annen kvinne, same, fattig pensjonist og funksjonshemmet, har problemer med psyken. Henne inkluderer vi alltid på listen over de som får matvarehjelp. Denne kvinnen har en stor gjeld på husleien. To sønner bor utenfor Lovozero kommune, men de hjelper henne ikke. Man kan si at det er Samemisjonen som forsørger henne. Hun får alltid støtte gjennom Nabohjelp. Ei annen enslig samekvinne jobber som renholder av inngangspartier. Dette arbeidet er lavtlønnet. Det har samlet seg opp gjeld på hennes husleie, hennes slektning har gitt henne økonomisk hjelp i to måneder. Nå nærmer julen seg. Gud gi at vi kan dele ut matvarehjelp før jul. Takk fra alle som har fått støtte i form av matvarehjelp. Må Gud gi dere helse og lykke!
Page 1 and 2: Samenes Venn Organ for Norges Samem
Page 3 and 4: I dette nr kan du LESE OM: Julemøt
Page 5 and 6: Andakt Ydmykhet og iver for Guds ri
Page 7 and 8: som gode mennesker, i stand til kj
Page 9: god hvilepause på vandringa. ”Ko
Page 13 and 14: i menigheten, det begynte med ungdo
Page 15 and 16: Trofaste medarbeidere Av kretsforma

Samenes Venn - Norges Samemisjon

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?