Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

håndjernene og lenkene som festet alvene, og med ett begynte alle alvene å lyse
igjen. De fløy opp i lufta av ren fryd. Emna sto og måpte. Det var det vakreste
hun hadde sett i hele sitt liv, og hun hadde faktisk sett mye vakkert. Men Avana
sank sammen. Hun hadde brukt opp sine siste krefter, og det var rett før hun
døde i stedet for å bli alf. Omepa, som nettopp hadde stått og gnidd
håndleddene sine, sprang rett igjennom flokken med alfer som ikke hadde skjønt
hva som var skjedd, og spurtet bort til Avana. ”Avana! Avana! Hører du meg?
Steinen er kraften din! Tilkall kraften i steinen, Avana!” Han satte henne opp og
støttet henne. Avana holdt så godt hun kunne rundt steinen og brukte sine siste
krefter og tenkte så hardt hun kunne på en eneste setning: ”La meg få kraften!”
Med ett begynte Avanas nesten livløse kropp å sveve. Hun ble innhyllet i så mye
lys at ingen klarte å se igjennom. Lyset svevde lenger og lenger opp på
himmelen til omtrent 15 fot, og lyset vokste og vokste. Alle alver og alfer og hva
enn det måtte være stoppet helt opp og stirret på lyset. Lyset var behagelig å se
på, selv om det lyste mye kraftigere enn Fanishmias sol som var i
ferd med å gå ned. Med ett glimtet det ekstra kraftig og ut av lyset
kom Avana. Men nå var hun vakrere enn noen sinne! Vingene var
helet, håret var glatt igjen, klærne var nydelige med glade farger,
men det Avana merket mest var den fantastiske gleden som fylte
hele henne. Hun senket seg selv ned på bakken igjen ved siden av
Emna. ”Du er helt nydelig Avana!” utbrøt Emna. Avana tok hendene hennes ”Det
er du også, Emna. Du er den snilleste personen jeg har møtt i hele mitt liv!”
Emna smilte, men så ble hele ansiktet hennes forvridd av smerte, og hun sank
ned på bakken. Hun hadde en av alfenes pil i ryggen. Avana trakk den ut og
snudde Emna om så hun lå på ryggen. ”Emna! Nei, Emna! Si at du lever... Si at
du lever!” skrek Avana, og tårene begynte med ett å trille. Alfenes piler inneholdt
gift som kunne drepe på mindre enn ti sekunder. Omepa avæpnet alle alfene
med en gang ved ett vift med hånden, men det hjalp verken Avana eller Emna.
”Avana...” stønnet Emna. ”Ja, Emna det er meg!” svarte Avana nesten viskende.
”Du er min beste venn...” sa hun bare, og så døde hun, og Avana mistet sin
beste venn...
~*~