Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

More documents

Recommendations

Info

satt henne ned, funnet ett varmt blad til å pakke henne inn i og laget litt urtete Avana hadde lært at hjalp på stress og depresjon. ”Eh... du Yma...” avbrøt Avana for å hindre henne i og spørre det samme spørsmålet for 101. gang. ”Grunnen til at vi kom her var for at vi skulle advare dere fjellalver om alfene... men siden de allerede har vært her, og vi har funnet ut at vi også må... må... gjøre noe annet, så tenkte vi at du kanskje kunne advare alvene nede ved kysten mot alvehavet...” Yma tenkte en liten stund før hun svarte ”Jeg kan godt det, bare du lager litt mer urtete jeg kan ha med! Den smakte deilig.” Så smilte hun et søtt smil. Avana smeltet, og så ba hun Yma om å hente ett roseblad og noen blåklokker. Da Yma sprang av gårde for å hente det, lo Emna litt. ”Hva er det?” spurte Avana. ”Nei, jeg syns bare Yma er litt rar... jeg mener... først så er hun helt hysterisk trist, og så er hun så søt og glad.” Avana smilte hun også. ”Enig!” sa hun. ”Men jeg er så trøtt... er det greit jeg legger meg?” spurte hun. ”Men hva med frokost da? Når jeg tenker meg om, spiste du ikke i går heller!” Emna så forundret på Avana som smilte ”Du skjønner det, kjære deg, at vi alver, vi spiser faktisk ikke! Det er derfor vi trenger magi. Og dessuten hjelper det ikke å spise... kroppen vår er ikke lagd for å det... god natt...” Så la hun seg ned for å sove. ~*~ For tredje gang befant Avana seg i den mørke skogen, og den kappekledde mannen var der akkurat som sist. Men denne gangen lyste ikke kappen lenger. Den var bare hvit, og dessuten var skogen enda mørkere enn før, så om hun ikke hadde vært der før, hadde hun bare trodd det var tomhet rundt dem. ”Avana... du må forte deg... alvene som er fanget pines av alfene, og de blir tvunget til å gjøre slavearbeid de ikke tåler... du må forte deg før det er for sent, for både deg og oss...” Den kappekledde hørtes sliten ut, og tryggheten hun før hadde følt var der ikke lenger ”Jeg gir deg... noen av mine krefter... spar dem og bruk dem når du kjenner at du trenger dem... magien jeg sender er gjemt i et smykke... vi sees...” og så forsvant mannen, og det eneste som var igjen var hun og den svarte, mørke skogen. ~*~
Avana våknet brått og satte seg opp. ”Det var ikke en særlig lang lur du hadde... Yma kom akkurat tilbake, og hun brukte veldig kort tid på å finne de plantene.” sa Emna og smilte. Avana så andpusten på Emna ”Vi må forte oss!” sa hun bare før hun spratt opp og begynte å se rundt seg. ”Hva er skjedd?” spurte Emna, og smilet hennes var plutselig borte. Hun reiste seg hun også. Yma satt bare og så på med åpen munn. ”Han sa vi måtte forte oss... og han var sliten. Han sa han ga meg litt magi i et smykke, men jeg kan ikke finne det.” sa Avana, fremdeles andpusten etter drømmen. ”Er det dette?” spurte Yma, og plukket opp ett smykke fra bakken. Avana så på det, og av en eller annen grunn sa noe henne at, ja, det var det. ”Ja, det er det!” sa Avana lettet og strakte ut hånden for å ta det, men akkurat da hun skulle gripe tak i smykket, nappet Yma det vekk. ”Beklager, du får det ikke!” sa hun, og så hoppet hun opp. ”Du vil aldri få det!” fortsatte hun, og Avana syns hun hørte en slags ondskap i stemmen hennes som hun ikke hadde hørt før. Så gjorde Yma noe helt uventet. Hun kastet smykket utfor kanten på fjellet. Emna og Avana gispet. Avana så seg fort rundt etter noe hun kunne bruke, men det eneste hun så var et langt tau ved siden av en hule som fjellalvene bodde i. ”Her! Ta denne, og hold godt fast!” sa hun fort til Emna, ga henne den ene tauenden. Hun knyttet den andre rundt livet, så hoppet hun også utfor kanten. ~*~ Omepa kjente knærne under seg holdt på med å bryte sammen. Han var lenket til en vegg med alfesølv. Egentlig var det ikke alfenes sølv, men det ble kalt det fordi alvene ikke tålte det, og om de var borti det for lenge, ble de tappet helt for magi, og de ble alfer. Det var det som var alfenes plan med Omepa, eller, alle alvene egentlig. De andre alvene holdt på med å slite seg i hjel som slaver.De var også lenket til arbeidet med alfesølv. Han var sliten i knærne var fordi han måtte stå. Hvis han hang seg etter lenkene, ble det uutholdelig vondt, så det eneste han kunne gjøre var å stå på beina mens han ble tappet for magi.
Page 1 and 2: Alven Avana I det lille alvelandet
Page 3 and 4: utseende, men jeg har godheten til
Page 5 and 6: ”Au! Vær litt forsiktig da! Du s
Page 7: hele livet!” Avana stønnet. ”S
Page 11 and 12: måpte. ”Kom igjen, Emna, vi må
Page 13 and 14: ”Avana!” skrek Emna, og Avana p
Page 15: Avana ble dronning over hele Mameva

Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?