Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

alveartene!” sa hun, og Avana nikket. ”Du har rett. Av sted til Omeshafjellene!”
Så gikk de.
~*~
Omepa så seg rundt i mørket. Den kloke, gamle alven hadde akkurat våknet.
Han var ikke sikker på hvor han var. Det eneste han visste var at han var blitt
fanget av alfene, og at det bare var Kraftens Stein som kunne redde han og de
andre alvene. Omepa reiste seg. Men det skulle han visst ikke gjort. ”Au!”
stønnet han. Han hadde truffet ett eller annet med hodet. Han kjente etter. Det
var et tak eller noe slikt. Han kjente videre på veggene og på gulvet, og kom
frem til at han måtte være i en eller annen kasse av ett eller annet slag. Plutselig
åpnet taket seg og skarpt lys lyste inn i det intense mørket. Omepa myste mot
det blendende lyset. Der sto det en alf, en ung gutt tydeligvis. ”Kom deg opp
gamlefar!” sa han til Omepa, og Omepa gjorde som han ble bedt om. Han likte
ikke å gjøre motstand. Han kravlet seg ut av den mørke kassen og ut i dagslyset.
Ikke at det var så lyst utenfor. Han så seg rundt på ny, og denne gangen skjønte
han med en gang hvor han var. På alfenes øy. Han hadde vært her minst en
gang før, kanskje to. Rundt han var det gamle, mørke og triste bygninger, ørken,
kasser, slike som Omepa nettopp hadde kommet utav, alver, og alfer. Han la
merke til at det var tre, nei fire alfer som hjalp den unge alfen som hadde fått
han opp av kassen. Alfene visste hvem Omepa var og hva han kunne finne på,
så de var ekstra forsiktige når de tok han. Den unge alfen kom bort og bandt
hendene til Omepa fast på ryggen, og de andre tre var forundret over hvor
medgjørlig han var. ”Da bærer det til deres siste hjem som alv!” sa en av alfene,
en kraftig en med det vondeste smilet du kan tenke deg, og så gikk de.
~*~
”Endelig fremme!” utbrøt Avana. ”Vi må ha gått i minst et år!”. Avana sank
sammen på en stein. ”Vi har ikke gått en tiendedel av hva vi gjorde i går, og i
går klagde du ikke i det hele tatt!” sa Emna og så rart på Avana. ”Ja, det var
fordi jeg i hvert fall hadde litt magi igjen i går! Nå har jeg nesten ingenting!
Dessuten er jeg vant med å fly, mens du har jo gått rundt her nede på bakken