Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

More documents

Recommendations

Info

glatte stilken og de få bladene, men til slutt klarte hun det. Der la hun seg ned og begynte å sove en rolig søvn. ~*~ Avana sto midt i en mørk skog, eller kanskje hun fløy? Hun kunne ikke kjenne bakken under seg, så hun fløy nok. Foran hennes sto en kappekledd mann, eller kvinne. Kappen var hvit, og den lyste som tusen stjerner, og det var noe som fikk den som var inni kappen til å virke så klok og vis, og ikke minst god. Så begynte en rolig stemme, som antagelig tilhørte en mann, å snakke: ”Du holder på med å miste kraften din, Avana. Den eneste måten å forhindre deg selv i å bli en alf, er å finne dette.” Så dukket plutselig en gjenstand opp foran Avana. ~*~ Brått våknet Avana. Endelig hadde hun fått drømmen hun hadde ventet på. Drømmen om hvordan hun skulle finne kraften, men så hadde hun våknet før hun rakk å se hva gjenstanden var, og ikke minst, hvor den var! Hvorfor hadde hun egentlig våknet? Det var fremdeles midt på natten, og alle de andre sov antagelig... forresten... hvor var de andre? Hun så rundt seg på de andre blomstene hvor de andre alvene pleide å sove, men ingen av dem var der. Hva var galt? Hun fikk en fryktelig følelse av at det var noe galt, og at det hadde noe med alfene å gjøre... Mens Avana satt og funderte på dette, hadde det dukket opp en liten skapning på naboblomsten. ”De er kidnappet...” kom det plutselig fra vesenet på naboblomsten. ”Av alfene, faktisk, om jeg skal være nøyaktig.” Vesenet hoppet fra blomsten den satt på til Avanas blomst og satte seg med rett ovenfor Avana. Avana stokk til. For det første på grunn av overraskelsen, for det andre på grunn av vesenets utseende. Det var ikke noe stygt. Det som var skremmende var at det var en alf. ”Gå vekk fra meg, alf! Jeg har ikke gjort deg noe som helst!” sa Avana så modig som hun klarte, men det var lett å høre at hun var redd. ”Ja, det er alltid det folk sier... eller, alver... selv om de ikke kjenner meg!” Så reiste hun seg, og hoppet opp hun også. Hun måtte være klar hvis alfen angrep. ”Jeg vet du er en alf, og alfer er onde vesener!” nesten skrek Avana med en skjelvende stemme. ”Jeg er halvt alf. Ikke helt. Jeg har alfenes
utseende, men jeg har godheten til alvene. Derfor ble jeg kastet bort fra alfenes øy... men jeg kommer sikkert også til å bli kastet bort herfra...” svarte hun, og så ned for å skjule smilet. Hun var sikker på at alven kom til å mykne. Selvsagt var alt hun sa sant, for hun var faktisk halvt alf og halvt alv. ”Hva heter du og hva er alfenes øy, og hvor?” spurte Avana bare, ble litt mindre redd for vesenet. ”Jeg heter Emna, og alfenes øy ligger langs kysten ved sletta. Vet ikke dere alver om den?” spurte Emna ”Nei, vi trudde dere alfer holdt til i alfeskogen rundt Zhafjellet, og bare der...” sa Avana overasket. ”Å, det er bare de nyeste og farligste alfene som hører til der... mens andre som har vært alf litt lengre, og har gitt opp å få tatt noen alver har funnet seg til rette på alfeøya.” sa Emna, som om dette var noe alle visste. I hennes øyne, visste nok alle dette. Hun hadde tross alt vokst opp sammen med andre alfer, og selv om hun hadde alvenes godhet, var hun litt påvirket av alfene. ”Men uansett... de andre alvene som bor her er kidnappet av alfene. De har planlagt å ta over Mameva og gjøre alvene til deres slaver... om jeg hadde vært deg hadde jeg advart alle andre alvearter og sagt hva som holder på med å skje...” forsatte hun. Avana tenkte. Kanskje alfen snakket sant? Kanskje alvene var tatt til fange av alfene... i så fall måtte hun gjøre noe, og det fort, før alfene rakk å ta resten av alvene på øya! Kanskje alfen kunne hjulpet henne med å advare de andre da? Det virket i hvert fall som om det var det alfen ønsket. Så bestemte hun seg. ”La oss dra...” ~*~ Emna og Avana hadde gått hele dagen. De var på vei til Omeshafjellene, noe som tok omtrent en halv dag for en alv med vinger. Avana så seg rundt overalt de kom. Hun hadde vært med til Omeshafjellene en gang før, men alle de plassene hun husket det hadde vært alver, var det nå bare tomme blomster. Det var ett trist syn, spesielt når hun tenkte på hvor alvene var nå. ”Du, det er en ting jeg har lurt på, Avana...” sa plutselig Emna og avbrøt den uendelige stillheten. Avana så mistenksomt på Emna. Hun stolte fremdeles ikke helt på alfen. ”Hva da?” spurte hun. ”Jo, altså, jeg vet jo at du er en alv... så hvorfor ser du ut som en alf, bortsett fra vingene?” Avana sukket. Dette var et tema hun helst ikke hadde lyst til å prate om. ”Jo, altså... som barn er en alv bare halvt alv, uten noen magiske evner, bortsett fra magien de fikk ved fødselen, men den brukes jo for at alven skal være god og for at den skal kunne fly og for at
Page 1: Alven Avana I det lille alvelandet
Page 5 and 6: ”Au! Vær litt forsiktig da! Du s
Page 7 and 8: hele livet!” Avana stønnet. ”S
Page 9 and 10: Avana våknet brått og satte seg o
Page 11 and 12: måpte. ”Kom igjen, Emna, vi må
Page 13 and 14: ”Avana!” skrek Emna, og Avana p
Page 15: Avana ble dronning over hele Mameva

Alven Avana av Helene Strømø Fosse, Enge skule

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?