og det uten norske misjonærer i landet! - DFEF

Åndelige mødre og fedre
Prekenen / Egil Svartdal
Undervisning fra
DFEFs Forkynner- og
lederkonferanse
(Fortsettelse fra forrige
nummer)
For å oppleve
kontinuerlig fornyelse
og være en menighet for
den neste generasjon
er vi nødt til å våge å
gi 20-40 generasjonen
hovedansvaret for å
forme og prege kulturen.
Det å bli mor og far rykker oss ut av vår
selvopptatthet. Vi får fokus på andre
og setter andres behov foran våre egne.
Det å fostre barn er hyggelig, men også
krevende. En undersøkelse viser at det
koster en million kroner å fostre ett barn
frem til de er 18 år. Hvorfor vil vi ha
barn? (latter)
Ut fra 1. kor 4, 15 forstår vi at for hver
generasjon er den neste generasjonen
den viktigste. Vi har satt fokus på:
”Kraft til å føde”. ”Visdom til å fostre”,
kjærlighet til å frigjøre nye generasjoner
for Jesus. Jeg vil for min del møte en
menighet hvor mine barn og barnebarn
kan trives. Kanskje du leter etter noe for
deg selv, men som mødre og fedre er de
neste som kommer etter oss – viktigere
enn oss selv.
En forretningsmann, Per Åke Blom var
ute med sitt barnebarn og plantet trær.
Den lille spiren spurte: ”Hvor lang tid
tar det før vi får hogd ned dette treet?”
”Et grantre trenger 60 – 80 år og en
lerke 30 – 50 år”, forklarte Per Åke.
Barnebarnet ser opp og sier: ”Men da
gjør du dette for meg da farfar!” Det er
mange som lever på denne måten. Som
gjør ting for andre enn seg selv. Vi må
bygge en menighet hvor barnebarna kan
trives og består!
I forhold til barne- og ungdomsarbeid
trenger vi å tenke nytt. Vi er flinke til
å nå hvert enkelt alderstrinn, hvor de
får dekket sine behov, uten å ta ansvar
for de som kommer etter? Lærer vi opp
generasjoner av egoister som ikke klarer
å fungere sammen med andre?
Mark Holmen snakker om at troen
begynner i hjemmet. Undersøkelser
viser hvilke personer som er
betydningsfulle i forhold til troen.
Mor er den viktigste! Far kommer
på andre plass! Deretter pastoren og
ungdomslederen. Når et nytt barn bæres
inn i menigheten er det naturlig å tenke;
hvilke tilbud har til dette barnet? Noen
ganger umyndiggjør vi foreldrene? Det
eneste de skal gjøre er å kjøre barnet til
menigheten, så tar vi oss av resten? Som
mor og far har vi et ansvar i å bringe
Jesus, undervisningen og fostringen i
hjemmet.
Vi trenger også å få flere ungdommer
inn i barnearbeidet, for på den måten
fostre nye ledere. På den måten lærer vi
også en generasjon å ta ansvar for neste
generasjon. De lærer å bli åndelige mødre
og fedre allerede fra ung alder. Du kan
være 15 år gammel og være en åndelig
mor og far for noen.
Vi trenger å frigjøre nye generasjoner –
vi trenger nye fødsler. Husk at for hver
generasjon er den neste den viktigste! I
en menighet vil 20 – 40 åringene være en
nøkkelgenerasjon – for i det vinduet ser
du menighetens fremtid. Svikter vi denne
generasjonen, mister vi to generasjoner
samtidig (deres barn). På bakgrunn av
dette trenger vi å leve i en kontinuerlig
fornyelse.
I et hjem vil barna oppleve livet som å
leve i et pensjonat. Hjemme hos mor og
far legger du fra det skittentøyet, og det
skjer et mirakel. Etter noen timer er tøyet
rent, tørket og lagt sammen. Har de med
venner hjem, har de visse privilegier. De
kan spørre: ”Har vi ikke mer melk igjen?”
Det er søtt når du er 12 år, men ikke når
du er 22 år. I forhold til menigheten. Alt
er på plass når du kommer. Men etter en
tid må du begynne å ta ansvar selv. Det
handler om eierskap. Dette er ikke bare
mor og fars menighet – men ved at du får
lederansvar tidlig vil du få eierskap.
Vi har noe å lære av bønder! En bonde
må etter en tid overgi gården til neste
generasjon. Det beste er å overgi gården
til neste generasjon mens du enda er sterk
og hjelpe til. De flytter over i kårboligen,
og lar den nye generasjonen overta
hovedhuset.
Mange som er med i lederskap, definerer
trofasthet som at de skal stå i tjeneste til
de bæres ut. Men det du har må du ikke
ta med deg i graven. Du må gi det fra deg
(2. Tim 1, 5) mens du enda orker det, og
fortsatt er i stand til å ”bakke” opp de som
overtar ansvar. Og vi må be om at Herren
gir nåde til de som overtar, at de kan føre
arbeidet lenger enn jeg har vært i stand til.
For å oppleve kontinuerlig fornyelse
og være en menighet for den neste
generasjon er vi nødt til å våge å gi 20-40
generasjonen hovedansvaret for å forme
og prege kulturen. De må være med å sette
sitt preg på møteform, uttrykk, musikken
– hvordan vi fremstår som menighet.
I hjemmet; etter noen år lurer nok mor og
far på hvem som skal overta ansvaret for
alle de stundene hvor familien er samlet.
De orker ikke mer. Noen andre må nå
ta over juleselskapet og føre det videre.
Og de må få gjøre det på sin måte. Slik
er livet! Når barna overtar hytten til mor
og far, kan du regne med at de ikke har
samme smak. Mor og far elsket furu –
tak, vegger, møbler – alt er furu. Men nå
overtar barna og de maler alt! Så kommer
mor og far, de undrer seg: ”Har dere
ikke likt dere hos oss?” Jo – i 25 år har
vi gledet oss til å komme til dere. Og på
samme måte som vi har elsket å komme
til dere, håper jeg dere vil elske å komme
til OSS. Vi har elsket det dere har gjort, og
nå håper vi at dere vil elske vårt preg på
hytten! Slik er livet?
Jeg ble inspirert av en tale av Magnus
Persson, som fortalte om sin Mac,
datamaskin. Hver gang han kobler opp
pcen får han en melding på skjermen om
mulige oppdateringer. Disse vil gjøre
pcen mer oppdatert og effektiv. Du får
forskjellige valg på denne meldingen.
Du kan velge å oppdatere med en gang,
eller du kan velge knappen: Senere. Hvor
mange ganger i egne liv og menighetsliv
har vi ikke fått opp knappen: Oppdatering!
Men vi utsetter det, gang på gang. I
stedet for å ha en kontinuerlig fornyelse i
menigheten i forhold til former og uttrykk,
venter vi så lenge at vi til slutt må foreta
en stor revolusjon. I stedet for at vi kunne
tatt skritt for skritt.
Dette handler bare ikke om at vi skal
slippe de unge til. Det handler om at jeg,
som er 56 år kan lære meg å fungere i en
annen kultur. Jeg kan faktisk bidra i en
annen kultur enn min egen. Slik er det
jo å være en misjonær! De går inn i en
fremmed kultur - og formidler evangeliet.
De som ikke orker å fornye seg, vil
før eller siden komme i en krise. Som
menighet vil vi være I tiden, ikke av tiden.
Sånn vil vi leve!
20 21 nr. 5 • mai 2011