Mortepumpen nr. 2 2011 - Stavanger kommune

En trekkfugl vender tilbake
Av: Reidun Nydal
Jeg fikk ikke høstet inn mine siste vinterepler. Først kom stormen, så kom skarene av
trekkfugl som ville ruste seg opp til den lange ferden, sørover, østover, over fjell og hav.
De kunne jo ikke frakte med niste, så det var vel om å gjøre å få i seg så mye næring som
mulig foran den lange, årlige utferden. Men etterpå så marka her ut som en søppelhaug.
Men fugleinvasjonen ble i hvert fall den store utfordringen for Leonardo da Vinci, naboens
katt, i jakten på ferskt fuglekjøtt. Jeg kunne jo observere den smidige pusen stupe fra grein
til grein i ren og skjær henrykkelse. Men da den kom byksende mot meg ei gang med en
småfugl mellom tennene og ville inn i huset med sitt bytte, da var dagen ødelagt for meg.
Jeg bare smelte igjen døra foran truten på slyngelen. Den skjønte vel lite av mitt plutselige
sinne, men hva kunne jeg vel vente meg av et rovdyr?
Da jeg så flokkene ruste seg til vinterreisa og bre vingene i kunstferdige flymanøvrer opp mot
himmelvelvet, kjente jeg liksom en slags fornemmelse av fortid, av egne vinger som hadde ført
meg vidt og langt. For også jeg hadde hatt vinger ei gang, flyvertinnevinger, og jeg hadde til
og med fløyet rett over barndomshjemmet her flere ganger, tro det eller ei. Det var i ei tid da
SAS ennå hadde propellfly som Convair Metropolitan. De fraktet knapt mer enn noen dusin
passasjerer og kunne gå ganske lavt, noen hundre meter. På det vi kalte Melkeruta fra Bergen,
Stavanger og Krisiansand, kunne jeg for eksempel, når vi nærmet oss Dalaneområdet, gå inn i
cockpit og be kapteien navigere i retning av barndomshjemmet mitt. Da kunne det hende at vi
fløy så og si rett over huset. Og var mine foreldre i hagen, ville de se opp og vinke. For de visste
at ikke noe annet rutefly ville fly over huset deres, om ikke jeg var med. Det ble en epoke i mitt
liv, og da den var over, gikk den i glemselen. Men så, for tre måneder siden kom det en invitasjon
pr. e-post. Det var gått 50 år siden jeg hadde gått på flyvertinneskolen ved Oslo yrkesskole.
Det skulle feires. Ville jeg bli med?
Invitasjonen kom helt uventet. Jeg hadde vel knapt sett noen av mine gamle flyvertinnekollegaer
på 45 år, og forsto at vi ville være ganske ukjente for hverandre. Men jeg lot det stå
til, pakket kofferten og satte avgårde til Oslo, ikke med fly, men med tog. I et privat hjem
på Frogner ventet en større forsamling fremmede ansikter. Først trodde jeg at jeg måtte ha
kommet til feil adresse, og følte meg lettere forvirret. Men så kom navnene og så kom minnene.
En etter en av dem dukket opp av glemselen. Vi hadde vært som trekkfuglene, fløyet
høyt og lavt, krysset kontinenter. Nå hadde vi funnet tilbake til hverandre, til våre historier,
våre skjebner som spente vidt. De var blitt til kunstferdige flymanøvrer i fantasien og virkelighetens
verden.Vi hadde på en måte funnet tilbake til et fellesskap. For også vi hadde
en gang virkelig hatt vinger. Og siden, som i skrivende stund, skjønner jeg det: jeg var og
forblir: en trekkfugl.
18