Mortepumpen nr. 2 2011 - Stavanger kommune

På besøk hos slektninger på Buøy. Berit ca. 4 år, til høyre.
Krigen gjorde noe med vår familie» sier hun. Det
har hun forstått mer ettersom årene har gått. De
ble sterkt knyttet til besteforeldrene. Bestefaren
var baker og Berit har arvet sansen for godt bakverk,
både eget og andres. Bestemoren var en
driftig forretningskvinne, som etter hvert overtok
fiskehandelen i kjelleren. Men krigen preget
også hennes far, som den jo gjorde med alle som
var rammet av tyskernes hardhendte metoder.
«Far var av de som klarte seg godt. Han fikk
verken rusproblemer eller nerveproblemer. Men
han kunne i blant få et uforklarlig sinne over
småting». Moren har fortalt at han ble en strengere
far enn han var da Berit var ganske liten.
Likevel tenker hun alltid på ham som en god far.
Flink pike, men prest?
Som skolejente var Berit beskjeden og sjenert.
Hvordan fikk hun ideen å bli prest? Familien
var «helt alminnelig», ikke spesielt kirkelig
aktiv, selv om moren ba kveldsbønn med barna.
Men alle barna i gaten gikk på søndagsskolen.
Berit likte seg i Domkirken. Der hersket en god
stillhet. Det står et skilt på døren i våpenhuset at
en skal være stille når en går inn i Guds hus. Det
var høytidelig, en annerledes følelse enn alle
andre steder. Det var mye fint å se på. Det er en
gave til barn, mener hun, at de får sansen for det
hellige. En gang tenkte hun: tenkt om jeg kunne
få gå innenfor alterringen! Den gangen var den
plassen så absolutt forbeholdt presten. Allerede
som konfirmant bestemte hun seg for at hun
ville bli prest. Det var ennå ingen kvinnelig
prester i vanlig tjeneste, men et par fungerte
som sykehusprester. Ingrid Bjerkås ble ordinert
til Norges første kvinnelige prest i mars 1961,
året etter at Berit tok artium.
Faren var betenkt da hun ville søke latinlinjen
med tanke på framtidige teologistudier. Han
37