Mortepumpen nr. 1 2005 - Stavanger kommune

Mellom
gulnede sider
Av Randi Folkestad
I januar fikk jeg et anfall av håpløshet
eller optimisme – en slags sinnstilstand
mot en blanding av grått skylag og at det
går mot lysere tider – på en slik midt-imellom-dag
fikk jeg det for meg at jeg
skulle gå i gang med litt rydding. Etter å
ha opplevd å være eneste barnebarn og
barn, er det blitt mitt lodd i livet å ta vare
på all verdens dokumentasjon om familien.
Jeg har flyttet rundt i det ganske land
og fra bolig til bolig sammen med en
skuff i en kommode, så breddfull av papirer
og konvolutter at jeg har problemer
med å lukke skuffen når jeg først har klart
å åpne den.
På denne bestemte dagen var jeg kommet
til det at jeg må begynne å kaste, sortere
og kvitte meg med en god del av
skuffeinnholdet. Jeg kan ikke la det arme
avkommet påta seg den jobben når jeg er
henfaren. Ikke kjente de særlig til mine
forfedre og slett ikke hvordan livet forholdt
seg i en fjern landsdel der krapylet
knapt har satt sine ben. En del av det jeg
har i skuffen har vært der siden jeg gikk
gjennom mine foreldres etterlatenskaper.
Hva fant jeg så? Jo, min oldemors poesibok
fra ca. 1853. Da må hun ha vært 13
år. Da hun tok imot de første nedtegnelser
i det som for øvrig slett ikke er en bok,
men en liten eske, ca. fem ganger ti centimeter.
I den ligger små ark med blondekanter.
Noen skrev med gotisk skjønnskrift
de få linjene det var plass til, andre
brukte latinske bokstaver.
Naar Du engang de forsvunne Dage
minde, som Du har tilbagelagt, Veninde.
Da vil jeg den beskedne Tanke bære ut at
Du i Hjertet mindet om mig bær.
Dette tilsynelatende hjemmelagde verset
er nedtegnet i Bergen av Christine.
Jasså, var min oldemor på tur til Bergen?
Det visste jeg ikke. Det var nemlig langt
fra Helgeland til Bergen i 1853.
Et annet vers lyder: Din Lykke er mit
Ønske. Dit Venskab mit Haab. Din stedse
tro Eliza.
Slik skrev altså trettenåringer til hverandre
for mer enn 150 år siden. Men se,
der finner jeg sannelig min mormors poesialbum,
påbegynt så sent som i 1887, av
en syttenåring. Der skrev jeg selv en hilsen
til min mormor i 1943, ti år gammel.
Ta du en ting med det onde, da støter du
snart på grund. Tar du ting med det gode,
med hjerte og barnemunn, Da følger deg
hele verden selv den arrigste ille hund.
Det ble ikke mer rydding på meg den
dagen. Skuffen skal få være i fred. Jeg
kan ikke gi meg til å kaste mine formødres
poesibøker. Jeg overlater likevel det
til neste generasjon.
11