Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket
Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket
Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Over et fastmerke ble det plassert et signal som var godt synlig fra andre trigonometriske<br />
punkter i nærheten. I sk<strong>og</strong>sområder ble det bygget et stort tårn over fastmerket <strong>for</strong> at<br />
geodeten skulle komme over trærne <strong>og</strong> kunne sikte til de nærmeste trigonometriske<br />
punktene. På fjellet ble det som regel bygget en varde rett over fastmerket. Ofte ble det <strong>og</strong>så<br />
satt ned en bolt bare noen meter ved siden av varden,<br />
<strong>og</strong> den markerte stedet hvor måleren kunne plassere<br />
sitt instrument. Han som skulle utføre målingene, ble<br />
kalt geodet. På et stativ rett over fastmerket plasserte<br />
han en kikkert med skala <strong>for</strong> vinkelavlesning. Fra 1779<br />
<strong>og</strong> i nærmere 50 år brukte de til vinkelmålingen et<br />
instrument som ble kalt ”ge<strong>og</strong>rafisk sirkel”, vist på bildet.<br />
Kikkerten med gradskala kunne plasseres i en<br />
horisontal eller vertikal stilling. I 1825 fikk Oppmålingen<br />
sin første teodolitt. Det var en kikkert med innlagt<br />
siktekors <strong>og</strong> en mer avansert skala <strong>for</strong> avlesning av<br />
Ge<strong>og</strong>rafisk sirkel fra 1779<br />
retninger. Differansen mellom to retninger ga vinkelen.<br />
Ulike typer teodolitter var i bruk helt frem mot ca. 1990. Til å hjelpe seg med skriving <strong>og</strong><br />
bæring av utstyr hadde geodeten gjerne med seg to assistenter.<br />
Teodolitten var så følsom at dersom solen skinte, måtte den beskyttes mot solstråling med<br />
en parasoll, ellers ville resultatet bli <strong>for</strong>ringet. <strong>Se</strong>lv om solen skinte, kunne det være bitende<br />
kaldt <strong>for</strong> geodeten som sto under parasollen høyt til fjells <strong>og</strong> håndterte teodolitten, mens<br />
assistentene kunne ligge lunt i en solhelling like ved <strong>og</strong> skrive ned resultatene som geodeten<br />
leste av i teodolitten.<br />
Den ge<strong>og</strong>rafiske sirkel <strong>og</strong> teodolitten var begge velegnede instrumenter <strong>for</strong> å måle retninger<br />
<strong>og</strong> vinkler, men <strong>for</strong> å kunne etablere et nasjonalt koordinatsystem som <strong>kart</strong>leggingen kunne<br />
basere seg på, måtte disse målingene suppleres. For å få en målestokk inn i<br />
koordinatsystemet, måtte de måle opp nøyaktig lengde av enkelte utvalgte sider i<br />
triangelnettet, såkalte basiser. Slike basiser ble gjerne etablert i flatt lende, på en slik måte at<br />
man fra endepunktene hadde fri sikt til minst to trigonometriske punkter i nettet. For å få et<br />
slags null-punkt i koordinatsystemet måtte de observere mot stjernene <strong>for</strong> å finne nordlig<br />
bredde <strong>og</strong> østlig/vestlig lengde i <strong>for</strong>hold til et valgt utgangspunkt. Flaggstangen på<br />
Kongsvinger festning <strong>og</strong> søylen under gulvet i meridianrommet på Christiania (Oslo)<br />
Observatorium var begge brukt som utgangspunkt <strong>for</strong> koordinatsystemet anvendt i<br />
<strong>kart</strong>leggingen av landet.<br />
Astronomiske observasjoner inngikk som en regelmessig oppgave de første årene fra 1779.<br />
Men aktiviteten ble etter hvert redusert, <strong>og</strong> først tatt opp igjen under arbeidet med Den<br />
russisk-skandinaviske gradmålingen, hvor Norge fikk bistand fra Sverige. Så gikk geodet<br />
Ebbesen i lære hos professor H. Geelmuyden ved Kristiania universitet, <strong>og</strong> utførte<br />
astronomiske observasjoner i 1. ordens punkter <strong>og</strong> basiser de siste ca. 15 år av sitt virke i<br />
NGO, inntil han sluttet i 1894. Bortsett fra noen astronomiske observasjoner utført av Bauck i<br />
Troms <strong>og</strong> Buskerud i 1905/06, ble det ikke arbeidet mer med astronomi i NGO før astronom<br />
Hans <strong>Se</strong>verin Jelstrup ble ansatt i 1923.<br />
Fra 1912 ble det satt i gang radio-tidstjeneste fra Eiffeltårnet i Paris. <strong>Se</strong>nere kom det<br />
systematisk radio-tidstjeneste fra flere stasjoner i England <strong>og</strong> Tyskland. Dermed kunne<br />
ge<strong>og</strong>rafisk lengde bestemmes langt mer nøyaktig enn tidligere. Siden har astronomiske<br />
observasjoner vært en naturlig del av Oppmålingens virksomhet, så lenge klassisk geodesi<br />
ble utført.<br />
Ved hjelp av måleresultatene fra vinkelmålingene om sommeren kunne<br />
trigonometrister/geodeter i løpet av den følgende vinteren beregne koordinatene <strong>for</strong> de målte<br />
trigonometriske punktene. Det var en stor <strong>og</strong> møysommelig prosess. Fra 1960-årene<br />
begynte man å ta i bruk elektromagnetiske avstandsmålere, hvor man baserte seg på lys- <strong>og</strong><br />
radiobølger <strong>for</strong> å finne avstanden mellom sender <strong>og</strong> reflektor. Omtrent samtidig tok man i<br />
bruk datamaskiner til de ulike beregninger. Med avstandsmåler kunne man måle lengden av<br />
trekantsider på 30 - 40 km med ned mot cm's nøyaktighet. Da <strong>hele</strong> landet var målt opp i<br />
trekanter med sidelengder fra 2 km opp til 40 km, inneholdt arkivet ca. 50 000<br />
trigonometriske punkter. Disse utgjorde materialiseringen av det koordinatsystemet som har<br />
ligget til grunn <strong>for</strong> <strong>kart</strong>ene våre.<br />
Side 12 av 160
Change language