Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket

Historie
I 1687 hadde Isaac Newton publisert sitt store hovedverk Philosophiae Naturalis Principia
Mathematica (ofte bare kalt Principia), hvor han la grunnlaget for å påstå at jorden måtte
være noe flatklemt ved polene. Denne påstanden kom etter hvert i kraftig motsetning til hva
de franske geodetene hadde funnet gjennom sine målinger av buegrader i Sør- og Nord-
Frankrike. Deres målinger viste nemlig at en bue på 1 grad langs en meridian var kortere i
nord enn i sør, hvilket indikerer at jorden måtte være noe utstrakt mot polene, altså det
motsatte av Newtons påstand. Gjennom flere ti-år pågikk en diskusjon i det franske
vitenskapsakademiet om hvem av de to partene som kunne ha rett. For å få en slutt på de
teoretiske diskusjonene valgte det franske vitenskapsakademiet å sende ut to ekspedisjoner
i 1735/1736 til det som den gang ble regnet som den siviliserte verdens ytterpunkter. Den
ene ekspedisjonen gikk til Peru i Sør-Amerika hvor de kom nærmest ekvator, og den andre
gikk til svensk Lappland hvor de kom lengst mulig opp mot Nordpolen. Hver av
ekspedisjonene hadde som hovedoppgave å måle lengden av en buegrad langs en
meridian. For ekspedisjonen som skulle mot nord, var Island, Norge og Sverige alternative
land å reise til. Men den svenske vitenskapsmannen Celsius (mannen med termometerinndelingen)
var korresponderende medlem av det franske vitenskapsakademiet og hadde
trolig innflytelse på valg av område for ekspedisjonen.
Resultatet av ekspedisjonenes arbeid viste at Newton hadde rett. Siden forskjellen på en
buegrad langs meridianen i Sør- og Nord-Frankrike er ganske liten, viste det seg senere at
en regnefeil hadde gitt det gale svaret for de franske geodetene.
Utover på 1700- og 1800-tallet ble det ansett som en viktig oppgave innen vitenskapen å få
beregnet så nøyaktig som mulig form og størrelse på jorden. For all kartlegging er jordens
form og størrelse nødvendig basis-informasjon, som må avklares før kart kan konstrueres og
tegnes.
I 1856 publiserte Struve det første bindet om Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken
som strakte seg fra Svartehavet til Hammerfest. Struve hadde ledet dette arbeidet gjennom
39 år fra 1816 til sluttføring i 1855. I sluttfasen fra 1844 ble Norges geografiske oppmåling
trukket inn i Struves prosjekt gjennom direktør Christopher Hansteens engasjement. Den
russisk-skandinaviske gradmålingsrekken ble i 2005 innskrevet i UNESCOs verdensarvliste
under navnet ”Struves meridianbue”. Det vil si at 34 av de originale trigonometriske punktene
i gradmålingsrekken som var gjenfunnet, kom med på verdensarvlisten. De er i dag fordelt
på 10 land. Ifølge begrunnelsen fra UNESCO representerer Struves meridianbue et
vitenskapelig verk som det i dimensjon og omfang ikke finnes maken til av sitt slag frem til
nyere tid. De fire norske ”Struve-punktene” på listen er omtalt under punkter i Finnmark.
I 1862 innkalte den prøyssiske kongen Wilhelm I til en vitenskapelig konferanse i Berlin som i
etterkant fikk betegnelsen ”Den Mellom-Europeiske Gradmålingen”. Konferansens leder,
geodeten Johann J. Baeyer, foreslo blant annet å måle en gradmålingsrekke som skulle
strekke seg fra Kristiania til Palermo i Italia, og den skulle knyttes til Den russiskskandinaviske
gradmålingsrekken. Da Hansteen fikk høre om forslaget, mente han at
gradmålingsrekken like gjerne kunne fortsettes fra Kristiania til Trondheim. Han hadde i
tankene triangelrekken som Broch i 1830-årene hadde ført nettopp fra Kristiania til
Trondheim. Hansteen mente tydeligvis at mye av arbeidet allerede var gjort.
På den neste konferansen, som ble holdt samme sted i 1864, vedtok de en
gradmålingsrekke fra Catania på Sicilia til Trondheim. Den samme konferansen vedtok også
tre andre gradmålingsoppgaver langs meridianer i Europa og ni gradmålingsoppgaver langs
parallellsirkler i Europa. Den nordligste av disse skulle gå langs 60° N fra Bergen gjennom
Kristiania og videre østover til Pulkova.
Før 1850 ble basiser for innføring av målestokk i det trigonometriske nettet målt opp på isen.
Men for Den Mellom-Europeiske Gradmålingen var ikke dette godt nok. Det skulle også vise
seg at de gamle målingene ikke alltid holdt faglige mål, og gamle trigonometriske punkter
kunne være vanskelige å identifisere, så denne nye gradmålingen skulle vise seg mer
komplisert enn Hansteen egentlig hadde tenkt seg. Hansteen må ha vært tidlig ute, for
allerede i 1862 bevilget Stortinget i sitt tre-årige budsjett 5000 speciedaler til
gradmålingsarbeider.
Side 46 av 160