Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket
Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket
Se hele verneplanen for kart og oppmåling - Kartverket
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Utgiver: Statens <strong>kart</strong>verk<br />
Forfatter: Bjørn Geirr Harsson<br />
Forsidebilde: Varden på Lofotodden i 2008, fot<strong>og</strong>raf: Tor Erik Bakke<br />
Baksidebilde oppe: Statens <strong>kart</strong>verk, nede: Bjørn-Owe Holmberg<br />
Design omslag: Øivind Mehlum<br />
Produksjon: Idéverkstedet<br />
Trykk: Frode Fjellberg AS<br />
ISBN: 978-82-7945-045-0<br />
Utgitt: mai 2011<br />
Bildeoversikt<br />
Fargebilder er tatt i 2008 hvis ikke annet er nevnt.<br />
Norges<strong>kart</strong>et 1602: William B. Ginsberg<br />
Rondslottet i 1921: Statens <strong>kart</strong>verks arkiv<br />
Kvien: Fridtjov Valde Janson<br />
Ustetind: Marianne Meinich<br />
Bossnuten i 1958: Statens <strong>kart</strong>verks arkiv<br />
Rustfjell i 1937: Statens <strong>kart</strong>verks arkiv<br />
Snønuten: Anita Helmikstøl<br />
Snønuten i 2007: Avstandsbilde, Bjarte Skipevåg<br />
Hårteigen i 1890: Statens <strong>kart</strong>verks arkiv<br />
Melderskin i 1912: Statens <strong>kart</strong>verks arkiv<br />
Melderskin i 2007: Kvinnherad kommune<br />
Store Dyrhaugstind i 1925: Statens <strong>kart</strong>verks arkiv<br />
Store Dyrhaugstind i 2006: Torbjørn Nørbech<br />
Alden i 2007 (inn mot land): Steinar Bauge<br />
(ut mot Alden): Odd Reksnes<br />
Ausekaret i 1940: Magnus Kleven<br />
Ausekaret: Geir Ingebretsen<br />
Melen: Henning Austigard<br />
Sissihøa: Trude Iversen Hårstad<br />
Sissihøa i 2010: Lars Mardal<br />
Blåhøa:Tor Lunne<br />
Hestgrovheia: Tor Lunne<br />
Fonnfjellet i 2007: Liv Iversen<br />
Majaklumpen: Magnar Solbakk<br />
Kråktind i 2009: Håvard Berg<br />
Lofotodden: Tor Erik Bakke<br />
Matmora: Tor Erik Bakke<br />
Blåtinden: Anne <strong>og</strong> Gjermund Urset<br />
Tromsdalstinden: ukjent<br />
Blåmannen, store i 2009: Arne Olav Berg<br />
Meridianstøtten i 1882: Sophus Tromholt<br />
Radøy basis i 2011: Robert Mjøs<br />
Vadsø basis: Jens Gressmyr/ Kurt Johnsen<br />
Tregde, vannstandsmålerhuset innvendig: Tor Tørresen<br />
Punkter på Østlandet, Sørlandet <strong>og</strong> Finnmark <strong>for</strong>øvrig: Bjørn Geirr Harsson<br />
Ge<strong>og</strong>rafisk sirkel: Axel Coldevin<br />
Oversikts<strong>kart</strong> (3 stk): Per Chr. Bratheim<br />
Historisk in<strong>for</strong>masjon er hentet fra Statens <strong>kart</strong>verks arkiver <strong>og</strong> samtaler med eller notater fra Roald<br />
Aanrud, Per Chr Bratheim, Bjørn Ragnvald Pettersen, John Sundsby, Olav Vestøl, Trond Espelund <strong>og</strong><br />
Bjørn Kihle. Noe in<strong>for</strong>masjon om <strong>kart</strong> er hentet fra William B. Ginsberg: ”Maps and Mapping of Norway<br />
1602-1855”.<br />
Side 2 av 160
Ge<strong>og</strong>rafisk sirkel til høyre, brukt fra 1779 til ut i første halvdel av 1800-tallet. Videre mot<br />
venstre står i kronol<strong>og</strong>isk rekkefølge de typer teodolitter som ble brukt til å måle retninger<br />
(vinkler) fra tidlig på 1800-tallet frem til ca. 1990, ved avslutningen av den klassiske<br />
oppmålingsperioden i Norge.<br />
Bildet er fra Norsk <strong>kart</strong>museum i Statens <strong>kart</strong>verks lokaler på Ringerike.<br />
Side 3 av 160
Innhold<br />
Kartverksjefens <strong>for</strong>ord ........................................................................................................... 6<br />
Forfatterens <strong>for</strong>ord ................................................................................................................. 7<br />
Oversikts<strong>kart</strong> over alle objekter i Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling ........................................ 8<br />
Om oppmåling <strong>og</strong> <strong>kart</strong>legging av Norge ................................................................................ 9<br />
Utgangspunkt <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging i Norge ................................................................................10<br />
Grunnlag <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging ...................................................................................................11<br />
Om varder .........................................................................................................................13<br />
Basiser .............................................................................................................................18<br />
Beregning av høyder.........................................................................................................21<br />
Karttegning .......................................................................................................................22<br />
Reproduksjon <strong>og</strong> trykking av <strong>kart</strong> ......................................................................................23<br />
Ulike <strong>kart</strong>serier ..................................................................................................................23<br />
Sjø<strong>kart</strong> <strong>og</strong> Sjø<strong>kart</strong>verket ...................................................................................................25<br />
Bygninger <strong>og</strong> tilhold ..........................................................................................................25<br />
Navn <strong>og</strong> organisasjons<strong>for</strong>m ..............................................................................................26<br />
Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling ...........................................................................................26<br />
Verning av bygninger ...........................................................................................................28<br />
NGO-bygningen, St Olavs gate 32, Oslo...........................................................................28<br />
Vannstandsmåleren på Tregde .........................................................................................30<br />
Verning av Nullmeridianer ....................................................................................................32<br />
Nullmeridianen i Kongsvinger ...........................................................................................32<br />
Oslo Observatorium ..........................................................................................................34<br />
Meridianmerket på Lindøya...............................................................................................38<br />
Verning av nasjonale høydesystemer ...................................................................................40<br />
Norsk normalnull ...............................................................................................................40<br />
Tregde, Normal Null av 1954 ............................................................................................42<br />
Verning av basiser ................................................................................................................44<br />
Ekeberg basis ...................................................................................................................44<br />
Radøy basis ......................................................................................................................48<br />
Tisleia basis ......................................................................................................................51<br />
Rinnleiret basis .................................................................................................................54<br />
Vadsø basis ......................................................................................................................58<br />
Verning av varder .................................................................................................................62<br />
Elgspiggen varde ..............................................................................................................64<br />
Sølen varde ......................................................................................................................66<br />
Kvien ................................................................................................................................68<br />
Prestkampen ....................................................................................................................70<br />
Rondslottet .......................................................................................................................72<br />
Side 4 av 160
Ustetind ............................................................................................................................74<br />
Nystølvarden ....................................................................................................................76<br />
Bossnuten .........................................................................................................................78<br />
Rustfjell .............................................................................................................................80<br />
Grubba .............................................................................................................................82<br />
Synesvarden .....................................................................................................................84<br />
Snønuten ..........................................................................................................................86<br />
Hårteigen ..........................................................................................................................88<br />
Melderskin varde ..............................................................................................................90<br />
Alden ................................................................................................................................92<br />
Dyrhaugstind Store ...........................................................................................................94<br />
Auskjeret varde .................................................................................................................96<br />
Melen ................................................................................................................................98<br />
Sissihøa .......................................................................................................................... 100<br />
Blåhøa ............................................................................................................................ 102<br />
Hestgrovheia .................................................................................................................. 104<br />
Fonnfjellet ....................................................................................................................... 106<br />
Majaklumpen .................................................................................................................. 108<br />
Kråktindan ...................................................................................................................... 110<br />
Lofotodden ...................................................................................................................... 112<br />
Matmora ......................................................................................................................... 114<br />
Blåtinden ......................................................................................................................... 116<br />
Tromsdalstinden ............................................................................................................. 118<br />
Blåmannen Store ............................................................................................................ 120<br />
<strong>Se</strong>ilandstuva varde ......................................................................................................... 122<br />
Hammerfest meridianstøtte ............................................................................................. 124<br />
Raipas lille ...................................................................................................................... 130<br />
Lodiken ........................................................................................................................... 132<br />
Bealjášvárri ..................................................................................................................... 134<br />
Vernet triangelnett .............................................................................................................. 136<br />
Alle trigonometriske punkter i nettet omkring Hårteigen i Hordaland ............................... 136<br />
Alle trigonometriske punkter i nettet på halvøya omkring Store Blåmannen, Troms ........ 142<br />
Forklaring på en del termer <strong>og</strong> <strong>for</strong>kortelser som benyttes. .................................................. 149<br />
Oversikt med koordinater <strong>for</strong> alle objekter som inngår i <strong>verneplanen</strong> .................................. 152<br />
Register .............................................................................................................................. 153<br />
Side 5 av 160
Kartverksjefens <strong>for</strong>ord<br />
Varder er <strong>for</strong> mange en steinkonstruksjon som er plassert på høyder i terrenget, gjerne som<br />
grensemerke eller veimerke. I <strong>for</strong>bindelse med oppmålingen av Norge er varder bygget som<br />
siktmerker. Da markerer vardene trigonometriske punkter som ble benyttet i <strong>kart</strong>leggingen av<br />
landet vårt. De ble bygget både som runde <strong>og</strong> firkantede varder, <strong>og</strong> de ble <strong>for</strong>trinnsvis<br />
plassert på fjelltopper med god utsikt. De var gjerne store <strong>og</strong> solide med tverrmål på 1 til 2,5<br />
m <strong>og</strong> de var ofte 1,5 til 2,5 m høye.<br />
I min barndom gikk vi ofte søndagstur til en varde. Varder er i seg selv flotte turmål, <strong>og</strong><br />
dermed en god grunn til verning. De varder vi her tar til orde <strong>for</strong> å verne, er varder bygget da<br />
Norge skulle måles opp med krav til større nøyaktighet enn tidligere. Men i vår tid har<br />
vardene utspilt sin rolle <strong>for</strong> oppmålingen. Nå er det andre metoder med fly, laser <strong>og</strong> satellitter<br />
som har overtatt <strong>og</strong> vil bli mer brukt i fremtiden. Vardene har der<strong>for</strong> gått over til å bli<br />
kulturminner. Når de ikke lenger trengs <strong>for</strong> oppmålingen av landet, vil man i utgangspunktet<br />
ikke trenge å ta vare på dem. Men varder spiller <strong>for</strong>tsatt en viktig rolle, om enn i en annen<br />
betydning. De er vakre, tilpasset naturen, <strong>og</strong> de gir, som nevnt, gode turmål. Dessuten har<br />
de sin viktige historie, som vi ønsker å ta vare på.<br />
Denne <strong>verneplanen</strong> inneholder <strong>og</strong>så <strong>for</strong>slag til vern av bygninger, basiser, høydesystemer,<br />
nullmeridianer <strong>og</strong> meridianstøttepunkt. Alle disse har hatt sin store betydning <strong>for</strong><br />
<strong>kart</strong>leggingen av landet vårt. Om vi ikke tar vare på disse minnene, vil en del av vår<br />
oppmålingshistorie bli glemt <strong>og</strong> <strong>for</strong>svinne. Ved å ta vare på dem vil vi <strong>for</strong>telle våre<br />
etterkommere noe av historien, <strong>og</strong> vi tror det <strong>for</strong>tsatt vil være både viktig <strong>og</strong> interessant<br />
kunnskap, som del av vår kulturbakgrunn.<br />
Verneplanen er mer enn en ren verneplan. Den er laget slik at den opp<strong>for</strong>drer til turer i sk<strong>og</strong><br />
<strong>og</strong> mark. Ved siden av <strong>kart</strong> <strong>og</strong> bilder gis det beskrivelse av hvor man kan starte <strong>og</strong> hvordan<br />
man skal gå <strong>for</strong> å komme til utvalgte steder fra oppmålingen av Norge. Det er lagt mye<br />
arbeid i dette, så håpet er at riktig mange kan komme ut i naturen <strong>og</strong> få innsikt i den<br />
oppmålingshistorien som nå ligger bak oss.<br />
Det er et stort stykke arbeid som er nedlagt fra mange, ikke minst medarbeidere i Statens<br />
<strong>kart</strong>verk. Mange fylkes<strong>kart</strong>kontor har hatt dugnader <strong>og</strong> samlinger <strong>for</strong> å stimulere til<br />
restaurering av vardene. En stor takk til alle som har gjort denne plan mulig, <strong>og</strong> ikke minst en<br />
spesiell takk til geodet Bjørn Geirr Harsson <strong>for</strong> hans utrettelige innsats <strong>for</strong> å få dette til.<br />
Anne Cathrine Frøstrup<br />
april 2011<br />
Side 6 av 160
Forfatterens <strong>for</strong>ord<br />
Med sommerjobb i geodesiavdelingen fra 1963, <strong>og</strong> fast ansettelse som geodet i Norges<br />
ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling/Statens <strong>kart</strong>verk fra 1968 til 2005, fikk jeg oppleve ”gullalderen” i<br />
norsk geodesi. Jeg fikk oppleve den siste tiden av klassisk geodesi, hvor vi under markarbeid<br />
lå i telt <strong>og</strong> gikk med teodolitten til de høyeste tinder, <strong>for</strong> så å oppleve overgangen til satellittteknol<strong>og</strong>ien<br />
med dens imponerende nøyaktighet.<br />
Da jeg i 2005 gikk over til engasjement på pensjonistvilkår, slo det meg at vi i grunnen har en<br />
rekke spor fra den klassiske landmåling, som <strong>for</strong>tsatt står intakt rundt om i landet. Det er slikt<br />
som varder, basiser med mer, objekter som ikke lenger er til praktisk nytte <strong>for</strong> landmålingen.<br />
Og noe av dette burde vel kunne bevares <strong>for</strong> ettertiden. Da jeg luftet disse tankene <strong>for</strong><br />
Riksantikvaren, ble jeg in<strong>for</strong>mert om vernetankene i Forsvaret, Vegvesenet, Televerket <strong>og</strong><br />
Vassdragsvesenet, som hadde resultert i verneplaner <strong>for</strong> de etatene. Riksantikvaren viste til<br />
den positive holdningen fra både Storting <strong>og</strong> regjering i den senere tid. Landets øverste<br />
myndigheter ga klare meldinger om hvilket ansvar den enkelte etat hadde <strong>for</strong> å ta vare på sin<br />
egen historie, <strong>og</strong> det innebar <strong>og</strong>så historiske kulturminner etaten hadde etterlatt seg gjennom<br />
tidene. Ledelsen i Statens <strong>kart</strong>verk viste meget stor velvilje til prosjektet Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong><br />
oppmåling, <strong>og</strong> dermed var arbeidet i gang. Fylkes<strong>kart</strong>kontorene engasjerte seg med<br />
interesse <strong>for</strong> prosjektet, <strong>og</strong> ga verdifulle innspill til valg av steder som burde med i<br />
<strong>verneplanen</strong>. Riksantikvaren <strong>og</strong> Miljøverndepartementet har vært holdt løpende orientert om<br />
utviklingen. I 2009 ble alle berørte grunneiere tilskrevet <strong>og</strong> orientert om planen, samtidig som<br />
kommunene til orientering fikk kopi av brevet til grunneierne.<br />
Når det skulle velges ut kulturminner i naturen <strong>for</strong> bevaring av vår klassiske <strong>kart</strong>- <strong>og</strong><br />
oppmålingshistorie, var det naturlig å ta med et utvalg av varder, blant de nærmere 450<br />
første ordens punktene vi har i Norge. Av de 18 basisene som ble bygget på land frem til<br />
1937 (de første ble målt på isen om vinteren), fant vi frem til de 5 som <strong>for</strong>tsatt var intakt <strong>og</strong><br />
kunne representere ulike landsdeler. Videre har vi tatt med i <strong>verneplanen</strong> to nullmeridianer<br />
<strong>og</strong> to nasjonale høydesystemer. Av bygninger som kan knyttes til oppmålingen av Norge, er<br />
det i grunnen bare bygninger <strong>for</strong> vannstandsmålere som kunne komme på tale, <strong>for</strong>uten<br />
bygningen som huset Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling i Oslo gjennom temmelig nøyaktig 100<br />
år. Bygningen <strong>for</strong> vannstandsmåleren i Tregde pluss NGO-bygningen i Oslo ble tatt med i<br />
<strong>verneplanen</strong>.<br />
Alle kulturminnene som inngår i <strong>verneplanen</strong>, er i løpet av de siste årene oppsøkt, bilder <strong>og</strong><br />
mål er tatt <strong>og</strong> adkomst-beskrivelse er laget. Detaljert in<strong>for</strong>masjon om de enkelte<br />
verneobjektene har jeg funnet hovedsaklig i Statens <strong>kart</strong>verks arkiv.<br />
Jeg retter en stor takk til de mange kolleger i Geodesidivisjonen som har gitt verdifull<br />
in<strong>for</strong>masjon, samt til alle fylkes<strong>kart</strong>kontorene <strong>og</strong> til <strong>Kartverket</strong>s ledelse <strong>for</strong> deres bidrag <strong>og</strong><br />
positive holdninger.<br />
Bjørn Geirr Harsson<br />
april 2011<br />
Side 7 av 160
Oversikts<strong>kart</strong> over alle objekter i Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling<br />
Koordinater <strong>for</strong> de enkelte objektene er oppgitt i tabell på side 152.<br />
Side 8 av 160
Om oppmåling <strong>og</strong> <strong>kart</strong>legging av Norge<br />
Det første <strong>kart</strong>et som dekket kun Norge, ble publisert i et fransk miniatyratlas i 1602 av den<br />
nederlandske <strong>kart</strong><strong>og</strong>rafen Cornelis<br />
Claesz (ca. 1551 – 1610). Det var et<br />
lite <strong>kart</strong> på 12,2 x 8,5 cm, som ikke<br />
inneholdt mange detaljer. Norge<br />
<strong>for</strong>ekom <strong>og</strong>så på tidligere utgitte<br />
<strong>kart</strong>, men aldri som eneste land på<br />
<strong>kart</strong>et. Man regner gjerne med at det<br />
første trykte Norges-<strong>kart</strong>et som ble<br />
tegnet av en norsk <strong>kart</strong><strong>og</strong>raf, kom ut<br />
i 1761, <strong>og</strong> det blir kalt Wangensteen<strong>kart</strong>et<br />
etter Ove Andreas<br />
Wangensteen. Han hadde nemlig<br />
fått kongelig privilegium til å utgi <strong>kart</strong><br />
over Norge. Skal man imidlertid<br />
være pirkete, så var en annen norsk<br />
<strong>kart</strong><strong>og</strong>raf ute lenge før<br />
Wangensteen. Da Jonas Ramus,<br />
Første <strong>kart</strong> med Norge alene, 1602.<br />
kanskje mer kjent som ektemannen til Anna Colbjørnsdatter på Ringerike, utga sin ”Norrriges<br />
kongers historie” i 1719, fulgte det med et bilags<strong>kart</strong> over Norge påført gammelnorske navn.<br />
Kartet var tegnet av hans brorsønn, Joachim Fredrik Ramus. Som et bilags<strong>kart</strong> blir dette<br />
kanskje ikke et ”autorisert” Norges-<strong>kart</strong>, men allikevel det første trykte utført av en norsk<br />
<strong>kart</strong><strong>og</strong>raf. Men dette <strong>kart</strong>arbeidet var det egentlig Melchior Ramus, den eldre bror av Jonas,<br />
som startet idet han <strong>for</strong>eslo i 1688 <strong>for</strong> kong Christian 5. at det burde lages et tidsmessig<br />
Norges-<strong>kart</strong>. Han fikk selv oppdraget fra kongen <strong>og</strong> satte i gang arbeidet. Men han døde fire<br />
år senere, <strong>og</strong> da var det Ramus <strong>og</strong> Joachim Fredrik som fikk fullført oppgaven.<br />
En egen institusjon som skulle stå <strong>for</strong> offentlig oppmåling <strong>og</strong> <strong>kart</strong>legging av Norge, fikk vi<br />
først i 1773. Historien bak startet allerede tidlig på 1700-tallet. Karl den 12.s død ved Halden<br />
i 1718 markerte avslutningen på den nordiske krigen som da hadde vart bortimot 10 år. Først<br />
i 1734 underskrev Norge <strong>og</strong> Sverige<br />
en alliansetraktat som gjorde slutt på<br />
en 400 år lang periode med kriger <strong>og</strong><br />
uroligheter. I denne traktaten<br />
fremgår <strong>og</strong>så det at de skulle finne<br />
løsninger på de steder der det var<br />
tvist om Norges grense mot Sverige.<br />
Grensen mellom de to nabolandene<br />
ble i 1740-årene gått opp av en egen<br />
kommisjon. Den fastsatte grensen<br />
på bakgrunn av samtaler med folk i<br />
grensetraktene om hvor de gikk i<br />
kirke, hvor de betalte skatt <strong>og</strong><br />
lignende. I grove trekk skulle<br />
vannskillet være toneangivende <strong>for</strong><br />
plasseringen av grensen. Men særlig<br />
sør <strong>for</strong> Trøndelag ble det betydelige<br />
avvik fra denne regelen. Så kom en<br />
periode frem til 1766 hvor<br />
grenserøyser ble plassert i<br />
knekkpunktene langs den<br />
om<strong>for</strong>enede grensen, <strong>og</strong> landmålere<br />
målte lengden av grensen med<br />
målekjede <strong>og</strong> tegnet den inn på<br />
enkle <strong>kart</strong>. Men i 1772 gjorde<br />
Side 9 av 160<br />
Vangensteen-<strong>kart</strong>et fra 1761
svenske-kongen Gustav 3. statskupp, <strong>for</strong> å få større makt. Han hadde vist utenrikspolitiske<br />
ambisjoner, <strong>og</strong> den dansk-norske kongen reagerte med å <strong>for</strong>berede seg på mulig angrep<br />
mot Norge. Han ønsket å skaffe militære beredskaps<strong>kart</strong> over alternative oppmarsjområder<br />
langs svenskegrensen. Sjefen <strong>for</strong> det dansk-norske Ingeniørkorps, general Wilhelm von<br />
Huth, ble satt til å løse denne oppgaven. I 1773 etablerte von Huth den tekniske etat, som<br />
fikk navnet Norges Grændsers Opmaaling. Med skiftende betegnelser gjennom tidene har<br />
den fungert sammenhengende helt frem til vår tid, hvor den bærer navnet Statens <strong>kart</strong>verk.<br />
Dette er i dag en av landets aller eldste tekniske etater som <strong>for</strong>tsatt er i aktivitet.<br />
Utgangspunkt <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging i Norge<br />
De første årene <strong>for</strong> Norges Grændsers Opmaaling var virksomheten sterkt knyttet til rent<br />
militære <strong>for</strong>mål, <strong>og</strong> teknikken var svært enkel. Under <strong>kart</strong>leggingen, som av gode grunner ble<br />
prioritert i grensetraktene mot Sverige, ble det ikke benyttet oppmåling basert på<br />
trigonometriske punkter. I ca. 90 år av etatens eldste tid ble det produsert ”portefølje<strong>kart</strong>”.<br />
Navnet fikk de <strong>for</strong>di <strong>kart</strong>ene ble oppbevart i porteføljer (spesielle mapper). Både <strong>for</strong>mat,<br />
inndeling <strong>og</strong> målestokk ble noe endret i perioden, men en systematisk endring fikk man først<br />
da rektangel<strong>kart</strong>ene kom i produksjon utover i 1860-årene.<br />
Helt fra starten i 1773 besto portefølje<strong>kart</strong>ene av tre typer <strong>kart</strong>:<br />
1) Skjelett<strong>kart</strong> som dekket 1 x 1 norsk mil (1 norsk mil = 18 000 alen = 11,295 km). De var<br />
uten angitt målestokk. På skjelett<strong>kart</strong>ene la de inn fra eksisterende <strong>kart</strong> kirkes<strong>og</strong>n, f<strong>og</strong>derier,<br />
landeveier <strong>og</strong> elver.<br />
2) Et spesial<strong>kart</strong> i en målestokk angitt i tommer per mil, som tilsvarte 1: 86 400. Her ble<br />
tegnet inn kirker, prestegårder, bondegårder, husmannsplasser, landeveier, rideveier, stier,<br />
elver, vann, bergrygger <strong>og</strong> sk<strong>og</strong>strekninger.<br />
3) Et situasjons<strong>kart</strong> i en målestokk som ble meget nær 1: 10 000, som i tillegg viste<br />
beliggenheten mer detaljert <strong>for</strong> fjell, vann, åker <strong>og</strong> eng. Etter planen skulle det <strong>kart</strong>legges et<br />
område som strakte seg fra Iddefjorden til Stener skanse i Verdalen (Trøndelag), <strong>og</strong> i en<br />
bredde ut til Christianiafjorden, <strong>og</strong> nord <strong>for</strong> Øyeren til en mil vest <strong>for</strong> Glomma. Kun<br />
situasjons<strong>kart</strong>et i stor målestokk skulle tegnes opp i terrenget ved hjelp av målebord. I de<br />
første fem årene av Oppmålingens historie ble det ikke brukt koordinater under selve<br />
<strong>kart</strong>leggingen, <strong>og</strong> resultatet ble problemer med å få detaljer til å stemme over ens fra et<br />
<strong>kart</strong>blad til nabobladet. Fra 1779 startet man i Norge en planmessig triangulering med tanke<br />
på å <strong>kart</strong>legge først <strong>og</strong> fremst <strong>hele</strong> Sør-Norge. Da dro først en trigonometrist (fikk senere<br />
tittelen geodet) ut i terrenget <strong>og</strong> målte retninger (vinkler) med en ge<strong>og</strong>rafisk sirkel, som var<br />
kjøpt inn <strong>for</strong> <strong>for</strong>målet. Som kontroll ble det enkelte steder <strong>og</strong>så utført astronomiske<br />
observasjoner, som kunne gi bredde- <strong>og</strong> lengdegrader. I ettertid kunne trigonometristen<br />
beregne koordinater <strong>for</strong> trigonometriske punkter, som så kunne brukes av detaljøren under<br />
selve <strong>kart</strong>leggingen.<br />
Ute i Europa, <strong>og</strong> særlig i Frankrike, var man kommet langt i teknikken med å <strong>kart</strong>legge ved<br />
hjelp av triangulering. Det vil si at man målte vinkler mellom markerte punkter i terrenget, <strong>og</strong><br />
ved hjelp av matematikken greide man så å beregne koordinater <strong>for</strong> punkter som skulle<br />
inngå i <strong>kart</strong>ene.<br />
For å sikre en storstilt sammenheng mellom de ulike nabo<strong>kart</strong>bladene la man inn et<br />
nasjonalt koordinatsystem som, <strong>for</strong> Norges vedkommende, tok utgangspunkt i flaggstangen<br />
på Kongsvinger festning. De første <strong>kart</strong>seriene som ble laget, fikk <strong>og</strong>så sin<br />
<strong>kart</strong>bladinndeling med utgangspunkt i denne flaggstangen. Flaggstangen står <strong>for</strong>tsatt på<br />
samme sted på Kongsvinger festning, <strong>og</strong> inngår med største selvfølge i Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong><br />
<strong>og</strong> oppmåling.<br />
I 1833/34 sto Christiania Observatorium ferdig, som det første nybygget til det norske<br />
universitetet (grunnlagt i 1811). I 1844 ble Observatoriet første gang brukt som utgangspunkt<br />
<strong>for</strong> <strong>kart</strong> i Norge, men <strong>kart</strong>ene hadde <strong>for</strong>tsatt referanse til flaggstangen på Kongsvinger<br />
festning i nærmere 70 år. Den meridianen som gikk gjennom en søyle loddrett under<br />
observasjons-spalten i taket på Observatoriets østre fløy, ble valgt som Norges nullmeridian.<br />
Den ble markert med en søyle av stein, som var synlig under en luke i gulvet. På den tiden<br />
var det vanlig at hver nasjon hadde sin nullmeridian, som utgangspunkt <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging <strong>og</strong><br />
posisjonsangivelse. Men med utviklingen <strong>og</strong> større kontakt <strong>og</strong> kommunikasjon over<br />
landegrensene, ble det behov <strong>for</strong> en internasjonal referanse-meridian. Til langt opp mot<br />
Side 10 av 160
slutten av 1800-tallet var det konkurranse mellom observatoriene i London, Paris <strong>og</strong> Berlin<br />
om å ha referanse-meridianen <strong>for</strong> angivelse av ge<strong>og</strong>rafisk lengde. Den endte med at<br />
meridianen gjennom Greenwich-observatoriet i London ble valgt som internasjonal<br />
nullmeridian.<br />
Etter annen verdenskrig ble meridianen gjennom observatoriet i Greenwich tatt i bruk som<br />
utgangspunkt <strong>for</strong> ge<strong>og</strong>rafiske lengdeangivelser <strong>og</strong>så <strong>for</strong> norske landsdekkende <strong>kart</strong>serier.<br />
Kommunal <strong>kart</strong>- <strong>og</strong> oppmålingsvirksomhet holdt imidlertid på et nasjonalt system med<br />
nullmeridian gjennom Oslo Observatorium helt frem til de tok i bruk satellitt-teknol<strong>og</strong>i. I våre<br />
dager blir alle norske <strong>kart</strong>- <strong>og</strong> oppmålingsoppgaver knyttet til breddegrader angitt i <strong>for</strong>hold til<br />
jordens ekvator <strong>og</strong> lengdegrader i <strong>for</strong>hold til Greenwich. Dermed har den gamle nasjonale<br />
utgangsmeridianen <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging mistet sin aktualitet <strong>og</strong> finnes nu bare på gamle <strong>kart</strong>. Men<br />
den gamle meridiansøylen under gulvet i Observatoriet finnes <strong>for</strong>tsatt, <strong>og</strong> den inngår i<br />
Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling.<br />
Da bygget sto ferdig, het det Christiania Observatorium. Fra 1877 endret statlige institusjoner<br />
skrivemåten til Kristiania, <strong>og</strong> fra 1924, nøyaktig 300 år etter innføringen av Christiania, fikk<br />
byen tilbake sitt opprinnelige navn, Oslo.<br />
Grunnlag <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging<br />
Erfaringen fra de første års <strong>kart</strong>legging i den nyetablerte institusjonen i Norge viste, som<br />
nevnt, at en systematisk <strong>kart</strong>legging av landet krevet et koordinatsystem som kunne gi<br />
kontinuitet i innholdet mellom nabo<strong>kart</strong>blader. En løsning var at såkalte trigonometriske<br />
punkter ble målt <strong>og</strong> koordinatbestemt før selve <strong>kart</strong>arbeidet tok til. Trigonometriske punkter<br />
er punkter som materialiserer koordinatsystemet ute i naturen. De lå gjerne på høyder, åser<br />
<strong>og</strong> fjell med god utsikt. Hensikten med slik plassering var å kunne ha god sikt til de<br />
trigonometriske punktene som var nødvendig å se når vinklene skulle måles. Slik bygget de<br />
opp et nett av trekanter - derav navnet trigonometrisk punkt. Med tiden kom dette<br />
trekantnettet til å dekke <strong>hele</strong> landet. Et trigonometrisk punkt var fra midten av 1800-tallet<br />
vanligvis markert med en bolt i fjell, kalt fastmerke. I <strong>for</strong>bindelse med Andreas Vibes<br />
triangulering mot Svinesund i 1842 ble det <strong>for</strong> første gang påbudt å anvende jernbolter som<br />
markering av trigonometriske punkter. Markering med jernbolter har trolig <strong>for</strong>ekommet <strong>og</strong>så<br />
før 1842, men da mer tilfeldig. Det vanlige frem til da var å markere trigonometriske punkter<br />
kun med en varde eller en konstruksjon av tre, gjerne kjeglelignende.<br />
Trigonometriske signaler fra 1860-årene.<br />
Side 11 av 160
Over et fastmerke ble det plassert et signal som var godt synlig fra andre trigonometriske<br />
punkter i nærheten. I sk<strong>og</strong>sområder ble det bygget et stort tårn over fastmerket <strong>for</strong> at<br />
geodeten skulle komme over trærne <strong>og</strong> kunne sikte til de nærmeste trigonometriske<br />
punktene. På fjellet ble det som regel bygget en varde rett over fastmerket. Ofte ble det <strong>og</strong>så<br />
satt ned en bolt bare noen meter ved siden av varden,<br />
<strong>og</strong> den markerte stedet hvor måleren kunne plassere<br />
sitt instrument. Han som skulle utføre målingene, ble<br />
kalt geodet. På et stativ rett over fastmerket plasserte<br />
han en kikkert med skala <strong>for</strong> vinkelavlesning. Fra 1779<br />
<strong>og</strong> i nærmere 50 år brukte de til vinkelmålingen et<br />
instrument som ble kalt ”ge<strong>og</strong>rafisk sirkel”, vist på bildet.<br />
Kikkerten med gradskala kunne plasseres i en<br />
horisontal eller vertikal stilling. I 1825 fikk Oppmålingen<br />
sin første teodolitt. Det var en kikkert med innlagt<br />
siktekors <strong>og</strong> en mer avansert skala <strong>for</strong> avlesning av<br />
Ge<strong>og</strong>rafisk sirkel fra 1779<br />
retninger. Differansen mellom to retninger ga vinkelen.<br />
Ulike typer teodolitter var i bruk helt frem mot ca. 1990. Til å hjelpe seg med skriving <strong>og</strong><br />
bæring av utstyr hadde geodeten gjerne med seg to assistenter.<br />
Teodolitten var så følsom at dersom solen skinte, måtte den beskyttes mot solstråling med<br />
en parasoll, ellers ville resultatet bli <strong>for</strong>ringet. <strong>Se</strong>lv om solen skinte, kunne det være bitende<br />
kaldt <strong>for</strong> geodeten som sto under parasollen høyt til fjells <strong>og</strong> håndterte teodolitten, mens<br />
assistentene kunne ligge lunt i en solhelling like ved <strong>og</strong> skrive ned resultatene som geodeten<br />
leste av i teodolitten.<br />
Den ge<strong>og</strong>rafiske sirkel <strong>og</strong> teodolitten var begge velegnede instrumenter <strong>for</strong> å måle retninger<br />
<strong>og</strong> vinkler, men <strong>for</strong> å kunne etablere et nasjonalt koordinatsystem som <strong>kart</strong>leggingen kunne<br />
basere seg på, måtte disse målingene suppleres. For å få en målestokk inn i<br />
koordinatsystemet, måtte de måle opp nøyaktig lengde av enkelte utvalgte sider i<br />
triangelnettet, såkalte basiser. Slike basiser ble gjerne etablert i flatt lende, på en slik måte at<br />
man fra endepunktene hadde fri sikt til minst to trigonometriske punkter i nettet. For å få et<br />
slags null-punkt i koordinatsystemet måtte de observere mot stjernene <strong>for</strong> å finne nordlig<br />
bredde <strong>og</strong> østlig/vestlig lengde i <strong>for</strong>hold til et valgt utgangspunkt. Flaggstangen på<br />
Kongsvinger festning <strong>og</strong> søylen under gulvet i meridianrommet på Christiania (Oslo)<br />
Observatorium var begge brukt som utgangspunkt <strong>for</strong> koordinatsystemet anvendt i<br />
<strong>kart</strong>leggingen av landet.<br />
Astronomiske observasjoner inngikk som en regelmessig oppgave de første årene fra 1779.<br />
Men aktiviteten ble etter hvert redusert, <strong>og</strong> først tatt opp igjen under arbeidet med Den<br />
russisk-skandinaviske gradmålingen, hvor Norge fikk bistand fra Sverige. Så gikk geodet<br />
Ebbesen i lære hos professor H. Geelmuyden ved Kristiania universitet, <strong>og</strong> utførte<br />
astronomiske observasjoner i 1. ordens punkter <strong>og</strong> basiser de siste ca. 15 år av sitt virke i<br />
NGO, inntil han sluttet i 1894. Bortsett fra noen astronomiske observasjoner utført av Bauck i<br />
Troms <strong>og</strong> Buskerud i 1905/06, ble det ikke arbeidet mer med astronomi i NGO før astronom<br />
Hans <strong>Se</strong>verin Jelstrup ble ansatt i 1923.<br />
Fra 1912 ble det satt i gang radio-tidstjeneste fra Eiffeltårnet i Paris. <strong>Se</strong>nere kom det<br />
systematisk radio-tidstjeneste fra flere stasjoner i England <strong>og</strong> Tyskland. Dermed kunne<br />
ge<strong>og</strong>rafisk lengde bestemmes langt mer nøyaktig enn tidligere. Siden har astronomiske<br />
observasjoner vært en naturlig del av Oppmålingens virksomhet, så lenge klassisk geodesi<br />
ble utført.<br />
Ved hjelp av måleresultatene fra vinkelmålingene om sommeren kunne<br />
trigonometrister/geodeter i løpet av den følgende vinteren beregne koordinatene <strong>for</strong> de målte<br />
trigonometriske punktene. Det var en stor <strong>og</strong> møysommelig prosess. Fra 1960-årene<br />
begynte man å ta i bruk elektromagnetiske avstandsmålere, hvor man baserte seg på lys- <strong>og</strong><br />
radiobølger <strong>for</strong> å finne avstanden mellom sender <strong>og</strong> reflektor. Omtrent samtidig tok man i<br />
bruk datamaskiner til de ulike beregninger. Med avstandsmåler kunne man måle lengden av<br />
trekantsider på 30 - 40 km med ned mot cm's nøyaktighet. Da <strong>hele</strong> landet var målt opp i<br />
trekanter med sidelengder fra 2 km opp til 40 km, inneholdt arkivet ca. 50 000<br />
trigonometriske punkter. Disse utgjorde materialiseringen av det koordinatsystemet som har<br />
ligget til grunn <strong>for</strong> <strong>kart</strong>ene våre.<br />
Side 12 av 160
De første årene etter 1779 ble det målt opp triangelrekker som skulle danne utgangspunkter<br />
<strong>for</strong> detaljmålinger. En triangelrekke bestod av sammenhengende trekanter i en rekke hvor<br />
alle vinklene i alle trekantene skulle måles. Fra tidlig på 1900-tallet endret man taktikk <strong>og</strong><br />
gikk over til flatetriangulering, hvor ikke bare rekker, men <strong>hele</strong> flater ble dekket av<br />
triangelnett.<br />
Tidlig på 1800-tallet kom betegnelsen 1. ordens punkter <strong>for</strong> målepunkter i slike triangelrekker<br />
over store områder. <strong>Se</strong>nere kom betegnelsene 2. ordens, 3. ordens, 4. ordens <strong>og</strong> enkelte<br />
steder ned til 5. ordens punkter. Under beregninger av koordinater ble målingene fra 2.<br />
ordens punkter knyttet til 1. ordens punkter med deres gitte koordinater som utgangspunkter.<br />
Så ble 3. ordens punkter beregnet på basis av 2. ordens punktene osv. Slik inndeling i<br />
ordener beholdt man helt frem til 1970-årene da elektroniske regnemaskiner ble tatt i bruk <strong>for</strong><br />
beregninger. <strong>Se</strong>nere ble det stort sett tre ordener under koordinatberegninger.<br />
Om varder<br />
Siden vardene i 1. ordens nettet dannet mye av selve fundamentet <strong>for</strong> oppmålingen <strong>og</strong><br />
<strong>kart</strong>leggingen av landet vårt gjennom mer enn 200 år fra 1779, er det naturlig at et utvalg av<br />
dem inngår i Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling. Vi skal der<strong>for</strong> se litt nærmere på hvordan<br />
synet på varder har vært i oppmålingssammenheng.<br />
Allerede fra trianguleringens begynnelse ble steinvarder benyttet som signaler i fjelltraktene,<br />
<strong>og</strong> i lavere, sk<strong>og</strong>bevokste trakter ble det brukt signaler av tre. Steinvardene i den første tiden,<br />
det vil si omkring 1780, var som regel ikke særlig regelmessig bygget. Størrelsen varierte<br />
meget fra 3 til 2 alen høye med diameter fra 2,5 til 1,5 alen (1 norsk alen = 0,627485 m). I de<br />
eldste beregningsbøker omtales noe som kalles ”anbefalt varde” av størrelse 3 x 2,5 alen.<br />
Formen var som regel sylindrisk eller konisk. I den første tiden etter innførelsen av<br />
triangulering ble det i lavlandet bygget noe de kalte ”trevarder”. Da ble tømmer reist rundt et<br />
stort, markert tre i vedkommende punkt. I perioden 1805 - 1813 nevnes det at signal av tre<br />
var bygget med midtstang <strong>og</strong> strevere. Stangen var <strong>for</strong>synt med sikteplater. Signalets plass<br />
på fjellet var markert med kryss hugget i fjellet. Som tilsiktningspunkter ble anvendt<br />
fremtredende, markerte terrenggjenstander som kirker, fyrtårn, fabrikkpiper, sjømerker,<br />
flaggstenger, større gårders piper, osv. Enkelte delerøyser <strong>og</strong> grenserøyser ble <strong>og</strong>så brukt.<br />
De nevnte stein- <strong>og</strong> tresignaler hadde den mangel at de ikke var særlig regelmessig bygget.<br />
Man visste der<strong>for</strong> ikke om samme punktsentrum var tilsiktet fra de omliggende<br />
trigonometriske punktene.<br />
1. ordens signaler<br />
Etter hvert som kravene til mer nøyaktig triangulering vokste, steg <strong>og</strong>så kravene til mer<br />
regelmessige <strong>og</strong> solide signaler. Opp gjennom tidene har det vært en del diskusjon om hva<br />
som skulle regnes som det trigonometriske punkts beregningssentrum, det vil si det punktet<br />
som de endelige koordinatene skulle refereres til. Fra først av ble signalet regnet som det<br />
trigonometriske punktet. <strong>Se</strong>nere ble sentrum <strong>for</strong> det trigonometriske punktet regnet til<br />
oppstillingsplassen <strong>for</strong> instrumentet som ble brukt under målingene. Observasjonspunktet<br />
var da markert med en bolt av jern eller kobber.<br />
På grunn av vær <strong>og</strong> vind <strong>og</strong> turisters virke så man at varder i noen tilfeller kunne rase<br />
sammen til en steinhaug. Problemet var da om en eventuelt nybygget varde virkelig kom opp<br />
på samme sted som den gamle. Hvis ikke, måtte de regne det trigonometriske punktet som<br />
tapt.<br />
Varig merking av trigonometriske punkter synes å ha startet omkring 1840-årene. I<br />
beregninger fra ca. 1855 er det gjort bemerkninger til ”boltehull” <strong>og</strong> ”kors” (”kryds”). Det kan<br />
synes som om gradmålingen utover i 1860-årene krevet merking av det trigonometriske<br />
punktet i sentrum av signalet hvor dette var av tre, <strong>og</strong> med bolt uten<strong>for</strong> signalet når det var av<br />
stein. Ofte ble <strong>og</strong>så steinvardens sentrum markert med bolt. De to boltenes gjensidige<br />
beliggenhet ble nøye innmålt. Dette ble kalt sentreringsmåling.<br />
Side 13 av 160
Under selve <strong>kart</strong>tegningen brukte man målebord i felten. For at de trigonometriske punktene<br />
som var innlagt på målebordsarket, skulle få signalenes koordinater, gikk man igjen over til å<br />
betegne signalet <strong>og</strong> signalbolten som det trigonometriske punktets sentrum. Begrunnelsen lå<br />
i det at under arbeid med målebord i marka kunne man ikke på avstand se bolten ved<br />
observasjonsstedet som alternativt kunne være sentrum. Man erfarte imidlertid at varder<br />
med tiden raste ut <strong>og</strong> ble bygget opp igjen, men ikke nødvendigvis nøyaktig på samme sted.<br />
Man var <strong>og</strong>så i tvil om vardene, med sine uregelmessigheter, kunne gi sentrerings- <strong>og</strong><br />
reduksjonsmålinger den nøyaktighet som vitenskapelige målinger ville kreve. Med signaler<br />
av tre hadde det lykkes å oppnå ønsket nøyaktighet, ved at midtstokken kunne plasseres<br />
nøyaktig i lodd over sentrumsbolten. Men erfaring viste snart at tresignaler falt <strong>for</strong>t ned på<br />
grunn av vær <strong>og</strong> vind på de utsatte stedene hvor de trigonometriske punktene ofte var<br />
plassert. Så det endte med at steinvarder ble anbefalt brukt <strong>for</strong> 1. ordens trigonometriske<br />
punkter der det var mulig. Blant annet på grunn av belysningsproblemer knyttet til runde<br />
Ulike 1. ordens signaler<br />
varder (solens kontinuerlig varierende skyggevirkning gjennom dagen), gikk Oppmålingen<br />
over til å anbefale firkantvarder fra omkring 1912 <strong>for</strong> 1. ordens punkter.<br />
Som følge av <strong>for</strong>bedret observasjonsteknikk <strong>og</strong> utvikling av teodolitter med større<br />
nøyaktighet startet NGO i 1906 et pr<strong>og</strong>ram hvor <strong>hele</strong> Norge skulle dekkes med et nytt 1.<br />
ordens nett. Dette er senere kalt ”det moderne 1. ordens nettet”. Dette nettet skulle måles<br />
som flatedekkende nett, i motsetning til oppmålingene fra 1779 <strong>og</strong> fremover, da man, som<br />
nevnt, målte i triangelrekker.<br />
For å sikre de trigonometriske punkters beliggenhet ble det ved instruks av 1911 bestemt at<br />
det ved hvert stasjonspunkt skulle finnes inntil 3 bolter, hvorav en plassert i signalets midte<br />
<strong>og</strong> en noen meter unna som sikringsbolt. Hvis signalet var en varde, skulle det <strong>og</strong>så settes<br />
ned en sentrumsbolt hvor<br />
geodeten kunne plassere sin<br />
teodolitt under målingene. Det<br />
ble i instruksen bemerket at ved<br />
tresignal på 1. ordens punkter<br />
ville som regel bolten i signalets<br />
midte <strong>og</strong> sentrumsbolten være<br />
den samme. I lange tider pågikk<br />
en diskusjon blant fagfolk om en<br />
varde eller sentrumsbolt skulle<br />
representerte det<br />
trigonometriske punkt. Under<br />
beregninger var det enklest å<br />
henføre alle målinger til<br />
Transport over Skjellbreibekken i Oppland, 1927.<br />
fastmerket som sto loddrett<br />
Side 14 av 160
under instrumentet, men <strong>for</strong> <strong>kart</strong>tegneren som kom senere <strong>og</strong> skulle tegne inn terrenget, var<br />
det, som nevnt, enklest å <strong>for</strong>holde seg til vardene, som var synlig på lang avstand, i<br />
motsetning til bolten.<br />
Siden 1912 har Oppmålingens signaler vært bygget som firkantede steinvarder (2,5 m høye<br />
<strong>og</strong> 2,5 m i diagonal) med eller uten siktekors <strong>for</strong> 1. ordens hovedpunkter, mens vardene <strong>for</strong><br />
1. ordens mellompunkter har vært mindre (2 m høye <strong>og</strong> 2 m i diagonal)<br />
For 2. ordens trigonometriske punkter ble det bygget sylindriske steinvarder i fjellstrøk, mens<br />
det <strong>for</strong> 3. <strong>og</strong> lavere ordens trigonometriske punkter aldri ble krevet steinvarder bygget.<br />
Derimot kunne man gjerne bruke eksisterende bygdevarder hvis plasseringen var egnet.<br />
I en periode fra 1945 til slutten av 1950-årene ble det <strong>for</strong>tsatt bygget firkantvarder i 1. ordens<br />
nettet. Vardebyggerne hadde da instruks om å rive eksisterende varder <strong>og</strong> bygge opp nye<br />
som firkantvarder. Slik fikk man fjernet en gammel varde på <strong>for</strong> eksempel Auskjeret, Sissihøa<br />
<strong>og</strong> Fonnfjellet, hvor de tre nye vardene inngår i <strong>verneplanen</strong>.<br />
Fra 1906 <strong>og</strong> gjennom ca. 90 år ble det moderne 1. ordens nettet bygget opp i Norge med<br />
sine ca. 450 punkter. Men med satellitt-teknol<strong>og</strong>ien fra 1990-tallet mistet nettet plutselig sin<br />
betydning som ”ryggraden” i alt som hadde med oppmåling å gjøre. I løpet av perioden fra<br />
1994 til 1997 ble Stamnettet fullført med sine 930 punkter <strong>for</strong>delt over <strong>hele</strong> Norges<br />
hovedland. Dermed fikk man en ny tidsmessig ”ryggrad” <strong>for</strong> oppmåling i Norge.<br />
1. ordens nettet i Nord-Norge, situasjonen i 1986. Grønn farge viser områder ferdig triangulert <strong>for</strong> land<strong>og</strong><br />
sjø<strong>kart</strong> i målestokk M = 1: 50 000. Rødlig farge viser tilsvarende <strong>for</strong> M = 1: 5 000.<br />
Side 15 av 160
1. ordens nettet i Sør-Norge, situasjonen i 1986. Grønn farge viser områder ferdig triangulert <strong>for</strong> land- <strong>og</strong><br />
sjø<strong>kart</strong> i målestokk M = 1: 50 000. Rødlig farge viser tilsvarende <strong>for</strong> M = 1: 5 000.<br />
Hvordan bygger man en varde<br />
Tidligere stabsfanejunker Carl Anton Egeberg var vardebygger i 20 år, fra 1884 til 1904. Han<br />
skrev i desember 1906 en meget inngående beretning der han beskriver vardebygging fra<br />
<strong>for</strong>beredelser til ferdig varde.<br />
Side 16 av 160
I kapitlet om vardesetning i 1. orden skriver han følgende (språket er noe normalisert):<br />
”Mens man <strong>for</strong>bereder arbeidene med en varde, bærer assistentene steiner som skal brukes.<br />
Var det lite stein på toppen, måtte steiner ofte bæres langt. Hvis steiner kunne hentes fra en<br />
ur i n<strong>og</strong>enlunde nærhet, gikk de frem på følgende måte: første mann tok steiner fra uren <strong>og</strong><br />
et stykke opp. Andre mann hentet steinene <strong>og</strong> brakte dem et stykke videre oppover. Tredje<br />
mann brakte dem så frem til stedet <strong>for</strong> varden. Steinbærerne syntes dette falt lettere enn om<br />
hver enkelt brakte steinene fra uren til varden. Var fjell<strong>for</strong>masjonen avrundet <strong>og</strong> steinene<br />
måtte hentes langveis fra, da syntes jeg, at det var hensiktsmessig å lage en bærebør,<br />
vanligvis to bjørkestranger påspikret tverrtrær. Med en slik bærebør frembringer to mann<br />
steiner langt lettere <strong>og</strong> raskere enn om hver enkelt bærer steinene i sine armer. Det er ofte<br />
hensiktsmessig å ta med et lett stålspett. Med dette redskap kan tid <strong>og</strong> meget arbeid spares.<br />
Steinmangel er vardesetterens stadige bekymring. Når en større mengde stein var båret<br />
frem til byggeplassen, ble grunnen <strong>for</strong> varden laget. Det er av viktighet at grunnsteinene<br />
ligger sikkert. Var der knapp <strong>og</strong> skrå byggeplass, ble jernbolter slått inn i fjellet <strong>for</strong> å hindre<br />
utglidning av grunnsteinene. Nøyaktig i vardens sentrum satte jeg en rund, tynn <strong>og</strong> rett stokk,<br />
ca. 2 m lang. I mangel av sådan sentrumsstang kjøpte jeg efterhånden gamle riveskaft.<br />
<strong>Se</strong>ntrumsstangen ble festet, nøyaktig i lodd. En hver stein som ble lagt i vardens periferi, ble<br />
lagt slik at ytterspissen hadde korrekt avstand fra sentrumsstangen. <strong>Se</strong>ntrumsstangens<br />
loddrette stilling ble stadig kontrollert. Man sørget stadig <strong>for</strong> at steinene ble innpasset med<br />
gode <strong>og</strong> sikre <strong>for</strong>band, både mot ytterkanten <strong>og</strong> innover mot sentrum. [Cappelens definisjon<br />
av <strong>for</strong>band: en muremetode <strong>for</strong> tegl, eller måte å stable steinblokker på, slik at de vertikale<br />
fugene oppover er <strong>for</strong>skjøvet i visse mønstre. Ved å mure i <strong>for</strong>band oppnås et mer stabilt <strong>og</strong><br />
bæredyktig byggverk.]<br />
Vardens innvendige steiner kalles ”fyll”. Fyll må innlegges omhyggelig slik at fyllsteinene<br />
binder sikkert. De må ikke plasseres på en slik måte at det efterfølgende trykk kan <strong>for</strong>andre<br />
deres stilling <strong>og</strong> de virker som sprengkiler. I så fall vil den beste varde ødelegges. Hvis<br />
sentrumsstangen under byggingen ble <strong>for</strong> kort, ble den trukket loddrett opp, <strong>og</strong> <strong>for</strong> sikkerhets<br />
skyld innloddet på nytt. Når varden var ferdig, lot jeg sentrumsstangen rage så høyt opp at<br />
den kunne pointeres fra observasjonsstøtten eller observasjonsbolten. Under byggingen av<br />
1. ordens varder lot jeg de beste <strong>og</strong> mest hensiktsmessige steinene bli brukt til<br />
observasjonsstøtten (en steinkonstruksjon hvor observatøren kunne plassere sin teodolitt<br />
under målearbeidet). Observasjonsstøtten ble oppført hul som en pipe, med lysåpninger<br />
nedentil <strong>for</strong> at instrumentet nøyaktig kunne sentreres over observasjonsbolten.<br />
Overensstemmende med Haffners instruks <strong>for</strong> trigonometrister av 1882 ble bolt ikke anbrakt i<br />
vardens sentrum. I de senere år er dette <strong>for</strong>andret slik at <strong>for</strong>uten observasjonsbolt, skal bolt<br />
<strong>og</strong>så anbringes i vardens sentrum.<br />
I en del av landet, f. eks. langs kysten, finnes ofte ikke løse steiner til varder. Jeg har da<br />
måttet ty til minering på fjelltoppene. Dette er et sent <strong>og</strong> kostbart arbeid. Jeg <strong>for</strong>søkte å bruke<br />
krutt ved minering, men resultatet ble heller dårlig <strong>for</strong> hvert skudd. Ofte ble steinstykkene <strong>for</strong><br />
store. Der<strong>for</strong> måtte jeg benytte dynamitt.<br />
Det å holde mineborene i brukbar stand er det vanskeligste. Var det alt <strong>for</strong> langt til smed,<br />
måtte man <strong>for</strong>søke å hjelpe seg med å slipe borene.”<br />
Under tittelen ”Personlig bemerkning” skriver Egeberg videre:<br />
”Vardernes værste fiende er turister <strong>og</strong> jætergutter. Op til varden søger alle, <strong>og</strong> de nøier sig<br />
ikke med udsigten fra fjelltoppen, nej, op paa varden klyver baade jætergutter <strong>og</strong> turister. Jeg<br />
har med kikkert observeret mennesker oppe på varde som jeg <strong>for</strong> n<strong>og</strong>le dage siden havde<br />
opbygget. Det er <strong>for</strong>bausende at selv dannede mennesker synes at mangle <strong>for</strong>staaelse <strong>for</strong> at<br />
en varde maa staa urørt. Det er ikke sjelden at paatreffe, at der i varder er udtaget sten, <strong>for</strong><br />
at skaffe plads til flasker, hvorpaa er puttet visitkort <strong>og</strong> høiviktige beskrivelser, om naar<br />
besøket har fundet sted, hvor mange personer i følget, hvor mange kløvheste benyttet, hvad<br />
der er spist <strong>og</strong> drukket paa fjeldet etc. etc.<br />
Jeg har liden tro paa at en varde -<strong>for</strong>svarlig opført- ramler ned af seg selv. Inde i fjeldene -<br />
der hvor turister sjelden færdes- har jeg paatruffet grenserøser <strong>og</strong> varder, men som d<strong>og</strong><br />
alligevel stod, <strong>og</strong> sandsynligvis havde staaet i snesvis af aar.<br />
Er der ved vardebygningen begaaet en feil, saa ramler varden ned om n<strong>og</strong>le faa dage, den<br />
staar ikke aar <strong>og</strong> saa pludselig ramler. At stort snefald kan bevirke at der om vaaren dannes<br />
Side 17 av 160
sammenhengende is i varden, som muligens sprænger den, kan vel hende, men dette hører<br />
vist til sjeldenhederne.<br />
Findes en ordentlig opført varde nedramlet, da tror jeg, at aarsagen er den, at varden er<br />
beskadiget af mennesker.”<br />
Fra geodet K. S. Klingenberg blir det i 1906 antydet at <strong>og</strong>så storm <strong>og</strong> lynnedslag kan være<br />
årsak til at varder raser ut. Han presiserer at vardene skal tørrmures <strong>og</strong> at bolt i vardens<br />
sentrum skal slåes 2 til 3 tommer ned i fjellet.<br />
Signalenes rettslige sikkerhet<br />
For å sikre de trigonometriske signalene rettslig, fikk man utarbeidet Signalloven (LOV-1923-<br />
07-09-1, lov om anbringelse av signaler <strong>og</strong> merker <strong>for</strong> målearbeider), som ble vedtatt i 1923.<br />
Den har en egen paragraf som beskytter 1. ordens punktene:<br />
§8. Når der med hensyn til en eiendom, hvorpå der er anbragt signal eller fastmerke, skal<br />
treffes n<strong>og</strong>en <strong>for</strong>føining, som gjør det nødvendig, at signalet eller merket endres eller<br />
fjernes, er eieren <strong>og</strong> brukeren<br />
berettiget til å <strong>for</strong>dre at så skjer. Hvis<br />
der <strong>for</strong> anbringelsen av signalet eller<br />
fastmerket er ydet godtgjørelse en<br />
gang <strong>for</strong> alle, kan endringen eller<br />
fjernelsen gjøres avhengig av, at en<br />
<strong>for</strong>holdsmessig del av godtgjørelsen<br />
betales tilbake.<br />
Tvist om, hvorvidt <strong>og</strong> i hvilken<br />
utstrekning endring eller fjernelse er<br />
nødvendig, avgjøres ved skjønn.<br />
Likeså avgjøres ved skjønn tvist om<br />
med hvilket beløp en gang <strong>for</strong> alle<br />
ydet godtgjørelse skal betales<br />
tilbake.<br />
Er vedkommende <strong>for</strong>føining over<br />
grunnen ikke satt iverk innen et år efterat den <strong>for</strong>langte endring eller fjernelse er utført,<br />
kan omkostningene ved endringen eller fjernelsen kreves helt eller delvis erstattet,<br />
medmindre eieren godtgjør omstendigheter, som er fyldestgjørende <strong>for</strong> undlatelsen.<br />
Fastmerker <strong>og</strong> signaler i trigonometriske hovedpunkter av 1 orden <strong>og</strong> basispunkter samt<br />
monumentale fastmerker kan ikke <strong>for</strong>langes endret eller fjernet.<br />
§13. Den, som <strong>for</strong>settlig eller uaktsomt rettsstridig ødelegger, beskadiger, endrer, fjerner,<br />
flytter eller tilsmusser fastmerke, signal, merke eller apparat <strong>for</strong> vannstandsmåling, som er<br />
opsatt <strong>for</strong> målinger, som omhandles i denne lov, straffes med bøter eller med fengsel i<br />
inntil 6 måneder.<br />
Signalloven er <strong>for</strong>nyet <strong>og</strong> innarbeidet i Matrikkelloven fra 2010.<br />
Basiser<br />
I <strong>og</strong> med at nettet av trigonometriske punkter var bygget opp ved hjelp av vinkler i trekanter,<br />
måtte man noen steder legge inn såkalte basiser <strong>for</strong> å skaffe en målestokk i nettet <strong>og</strong><br />
dermed i koordinatsystemet. En basis var markert med to endepunkter i et flatt lende, hvor<br />
avstanden mellom punktene kunne være fra 2 til 10 km. Med den mest nøyaktige metode ble<br />
den horisontale avstanden mellom de to endepunktene målt. Så inngikk denne basisen som<br />
side i en trekant som ble målt <strong>og</strong> bygget inn i det trigonometriske nettet. Dermed ble<br />
målestokken i nettet lagt. De første slike basiser ble anlagt om vinteren på frosset vann,<br />
Mjøsa i 1779. Også på Christianiafjorden ble slik basis senere målt opp. Under basismåling<br />
på isen brukte de rette furustokker med lengdemerker, hvor stokkene etter avlesning ble<br />
flyttet suksessivt langs en rett linje fra et målepunkt i den ene enden til et målepunkt i den<br />
andre enden. Fra begge endepunktene på isen ble det målt vinkler mot minst to<br />
trigonometriske punkter på land.<br />
Side 18 av 160
Fra 1850, under Den russisk-skandinaviske<br />
gradmålingsrekken (som i 2005 ble innskrevet i<br />
UNESCOs verdensarvliste som Struves<br />
meridianbue), begynte man i Norge å legge<br />
basisene i flatt lende på land. De to<br />
endepunktene <strong>for</strong> basisen i Alta fra 1850 er flere<br />
ganger <strong>for</strong>søkt gjenfunnet, men det har ikke<br />
lyktes tross iherdig leting. Det ene lå uten<strong>for</strong><br />
dagens flyplass, det andre under en vei ved<br />
Bukta. De to neste basisene som ble anlagt i<br />
Norge, skulle inngå i Den Mellom-Europeiske<br />
Gradmålingsrekken fra Catania på Sicilia til Eksempel på basis <strong>og</strong> ekspansjonsnett.<br />
Trøndelag. De norske basisene ble ferdigmålt<br />
i 1864, én på Ekeberg ved Oslo <strong>og</strong> én ved Rinnleiret i Verdal. Disse er begge <strong>for</strong>tsatt intakt<br />
<strong>og</strong> inngår i <strong>verneplanen</strong>.<br />
De ulike basisene ble solid merket i endepunktene, vanligvis med støtter av stein <strong>og</strong><br />
innhugget målemerke i en bolt i toppflaten. Merking <strong>og</strong>så med bolt i grunnen under<br />
steinstøttene har variert gjennom tidene. Steinene i de to endestøttene var på de fleste<br />
basisene laget av grefsensyenitt fra Oslo-området. Omkring 1820 ble det satt i gang drift på<br />
denne bergarten som en av de første utnyttelser av bergarter i Norge. Deler av slottet i Oslo<br />
består <strong>og</strong>så av grefsensyenitt. Det ble i lang tid drevet flere brudd på <strong>for</strong>ekomster av denne<br />
bergarten, men i dag er ingen av bruddene i drift.<br />
<strong>Se</strong>lve oppmålingsarbeidet på en basis var meget omfattende <strong>og</strong> krevet innsats fra mange<br />
menn. Så lenge basisene ble målt opp på isen brukte de stenger av tre. Fra 1850 frem til 1886<br />
brukte de stenger av massivt metall (jern?) med en dobbelt-toise (3,898162 m) mellom<br />
målemerkene. Med Jäderins basisapparat ble det brukt metallstrenger (metall-tråder) av 25 m<br />
lengde pluss et stålbånd. I 1896 dukket det opp en ny legering som kom til å bli enerådende,<br />
brukt på basiser <strong>og</strong> i nivellement. Legeringen fikk navnet invar <strong>og</strong> ble første gang fremstilt av<br />
franskmannen C. E. Guillaume. Den består av ca. 35,5% nikkel <strong>og</strong> 64,5% stål med 0,3%<br />
karboninnhold. Viktigste egenskap <strong>for</strong> invar er en svært liten temperaturutvidelseskoeffisient.<br />
Etter hvert ble fire invarstrenger på 24 m anskaffet i NGO med tanke på oppmåling av<br />
basiser. Siden metall endrer lengde med temperaturen <strong>og</strong> skader kunne inntre på<br />
invarstrengene, måtte de stadig kontrolleres, <strong>og</strong> hver streng ble nøye fulgt. Før <strong>og</strong> etter bruk i<br />
felten ble invarstrengene kontrollert på en kontrollbasis. Den første kontrollbasis av dette<br />
slag ble anlagt i Observatoriets hage i 1893. Den var 100 m lang <strong>og</strong> besto av fem fastmerker<br />
med 25 m’s innbyrdes avstand, i <strong>for</strong>m av fine kryss i messingbolter på kubiske granittsøyler<br />
festet til sementert underlag. Kontrollbasisen ble bare brukt <strong>for</strong> de 25 m lange Jäderinstrengene,<br />
som var benyttet på Vigra basis i 1893 (denne basisen ble nymålt i 1910). De<br />
Jäderin-strengene som NGO hadde, ble ikke senere benyttet, <strong>og</strong> de ble solgt i 1914. På<br />
grunn av byggeaktivitet ble kontrollbasisen i Observatoriets hage ødelagt, <strong>og</strong> en ny<br />
kontrollbasis ble anlagt i NGOs hage i 1905. Den besto av to granittsøyler levert av The<br />
British Norway Granite A/S. Endepunktene ble fundamentert på betongmasse med<br />
rektangulær grunnflate på 1,30 x 1,05 m <strong>og</strong> 1,50 m dyp. I en avstand på 24 m var det<br />
plassert to metallplater med fine streker markert <strong>for</strong> avlesning.<br />
Etter noen års bruk av kontrollbasisen i NGOs hage fant de ut at underlaget ikke var stabilt<br />
nok <strong>for</strong> <strong>for</strong>målet. Det ble konstatert at fundamenteringen av granittsøylene hvilte på et 18 m<br />
dyp lag med bløt blåleire over fast fjell. Nye områder ble undersøkt med tanke på en varig<br />
kontrollbasis, <strong>og</strong> de endte opp med å plassere den i underetasjen på Geol<strong>og</strong>isk Museum,<br />
Oslo. Der fikk de i gulvet plassert en kontrollbasis på 24 m som var velegnet både <strong>for</strong> den<br />
Brochske staven <strong>og</strong> <strong>for</strong> de 4 invarstrengene. Kontrollbasisen på Geol<strong>og</strong>isk Museum sto<br />
ferdig i 1925, <strong>og</strong> besto av to messingbolter synlige i en <strong>for</strong>senkning i gulvet med 24 meters<br />
mellomrom. Begge messingboltene hadde markert sentrumsmerke. Denne basisen var i<br />
jevnlig bruk frem til krigen i 1940. Etter krigen ble kontrollbasisen på Geol<strong>og</strong>isk Museum lite<br />
brukt. Siste gang invarstrenger ble brukt i Norge, var under en kontroll av basisen <strong>for</strong> elektrooptiske<br />
avstandsmålere på Ekeberg i 1979. Invarstrengene som da ble brukt, var kontrollert<br />
på Nummela Standard Baseline i Finland.<br />
I 1889 <strong>for</strong>elå en ny spesiallaget meterstav hos Meterbyrået (Bureau International des Poids<br />
et Mesures, BIPM) i Sèvres ved Paris. Den var laget i en legering av platina <strong>og</strong> iridium, <strong>og</strong><br />
Side 19 av 160
yrået lot utarbeide flere kopier med lengde<strong>for</strong>skjeller garantert innen<strong>for</strong> ± 0,01 mm. En av<br />
dem ble valgt som internasjonal prototyp <strong>og</strong> er siden oppbevart av Meterbyrået i Sèvres. De<br />
andre ble <strong>for</strong>delt mellom byråets medlemsland til bruk som nasjonale normaler<br />
(målestandarder). Norge fikk normal nr. 3, som ble <strong>for</strong>valtet av Justervesenet. De nasjonale<br />
normalene ble regelmessig brakt til Sèvres <strong>for</strong> å sammenlignes med den internasjonale<br />
prototypen. NGO skaffet imidlertid sin egen meter-prototyp, som fra tid til annen ble fraktet til<br />
Paris <strong>og</strong> sammenlignet med den internasjonale meter-prototypen. NGOs meter-prototyp ble<br />
brukt til å kontrollere den 4 m lange Brochske staven (utstilt i Norsk Kartmuseum), som igjen<br />
ble brukt til å kontrollere basisen i NGOs hage <strong>og</strong> senere i kjelleren på Geol<strong>og</strong>isk Museum.<br />
Slik fikk man korrekt lengde overført fra meter-prototypen i Paris via de norske kontroller ut til<br />
basisene <strong>og</strong> det geodetiske triangelnettet.<br />
For kontroll av nivellerstengene som ble benyttet under presisjonsnivellement, benyttet<br />
nivellørene en egen meterstav som fra tid til annen ble kontrollert av Justervesenet. I Norsk<br />
Kartmuseums eie finnes <strong>for</strong>tsatt i dag alle 6 meterstavene som ble brukt.<br />
Frem til 1940 ble følgende basiser etablert <strong>og</strong> målt:<br />
Basis Instrument Hvem målt Målt<br />
år<br />
Alta Struves apparat Lindhagen,<br />
Kloumann<br />
Bodø<br />
Dovre<br />
Drevfjellet<br />
Ekeberg *<br />
(Oslo)<br />
Gardermoen<br />
Apparat tilhørende<br />
Svenska<br />
Vetenskapsakademien<br />
4 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
4 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
Wredes modifiserte<br />
Struves apparat<br />
4 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
<strong>Se</strong>jersted,<br />
Øvergård<br />
Ebbesen, Knoff<br />
Wold, Schive,<br />
Trovaag, Smiseth<br />
Wold, Pettersen,<br />
Bakke,<br />
G. Jelstrup<br />
Fearnley, Næser,<br />
L. Broch, <strong>Se</strong>jersted<br />
Klingenberg, Wold,<br />
Grinaker,<br />
Bjørnseth, Bakke,<br />
Sætrang, Pettersen<br />
Side 20 av 160<br />
Lengde i<br />
meter<br />
i naturen<br />
Lengde i<br />
meter<br />
ved havets<br />
nivå<br />
1850 1154,74393<br />
toiser<br />
2250,689 m<br />
1882<br />
-<br />
1883<br />
Gardermoen 1947<br />
nyregnet<br />
Jæren<br />
Jæren nye<br />
Kalhovd<br />
Lista<br />
Målselv<br />
Radøy *<br />
Apparat tilhørende<br />
Svenska<br />
Vetenskapsakademien<br />
4 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
4 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
2 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
4 invarstrenger hver<br />
24 m<br />
2 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
<strong>Se</strong>jersted, Haffner,<br />
Øvergård<br />
Wold, Bjørnseth,<br />
Klingenberg,<br />
Trovaag,<br />
Møinichen,<br />
Gleditsch<br />
Wold, Schive,<br />
Laland, Mysen<br />
Klingenberg, Wold,<br />
Grinaker,<br />
Bjørnseth, Henie,<br />
Sætrang, Pettersen<br />
Grinaker, Bakke, G.<br />
Jelstrup<br />
Smidt-Christensen,<br />
Sætrang, Meinich,<br />
Fleischer<br />
4366,660359 4 366,665419<br />
1928 7601,57699 7600,451<br />
1938 4221,89401 4221,25655<br />
1864 (3947,517)<br />
beregnet<br />
2025,28316<br />
toiser<br />
3947,441 m<br />
1921 6 684,8940 6 684,856283<br />
6 685,076 6 684,863<br />
1882 3318,543963 3 318,538827<br />
1925 9 988,08858 9 988,03098<br />
1926 7 544,09968 7 542,65706<br />
1920 6527,69705<br />
Beregnet i<br />
1947<br />
6 527,68845<br />
1931 6040,49997 6040,49351<br />
1912 4182,801120 4182,77422
Rinnleiret *<br />
Wredes modifiserte<br />
Struves apparat<br />
Fearnley, Næser,<br />
J. Ræder,<br />
Widerberg<br />
Schive, Trovaag,<br />
1864 (3520,662)<br />
beregnet<br />
1806,31777<br />
toiser<br />
3520,660 m<br />
Skjeberg 4 invarstrenger<br />
1931 6 748,719 6 748,634<br />
hver 24 m<br />
Pettersen, Bakke<br />
Tisleia * 4 invarstrenger Wold, B. Pettersen, 1932 6 642,75607 6 641,77795<br />
hver 24 m<br />
T. Bakke,<br />
+ 1 streng 48 m O. Trovaag<br />
Tønsberg 4 invarstrenger Wold, Trovaag 1930 5 662,744 5 662,737<br />
hver 24 m<br />
+ 1 streng 48 m<br />
Vadsø * Jäderins basisapparat Ebbesen, Strugstad 1886 3234,9423 3234,8676<br />
Vigra 2 invarstrenger Klingenberg, 1910 3759,83902 3759,83001<br />
hver 24 m<br />
Ræder, Aas,<br />
Værnes<br />
4 invarstrenger<br />
hver 24 m<br />
Midelfart, Sætrang<br />
Wold, Grinaker, H.<br />
Jelstrup<br />
1926 2 870,87545 2870,8703<br />
-<br />
1927<br />
1 toise = 1,949081 m etter 1893<br />
De som er merket med *, inngår i <strong>verneplanen</strong>. Rundt om i landet hadde vi fått 18 basiser<br />
som ble eller ble <strong>for</strong>søkt tilknyttet det trigonometriske nettet. Den ene søylen i Bodø basis ble<br />
<strong>for</strong> eksempel ødelagt før innmåling i det trigonometriske nettet var skikkelig kommet i gang.<br />
I en arbeidsplan fra 1877 skriver J. F. W. Haffner, som da er sjef <strong>for</strong> Den trigonometriske<br />
seksjon, at man bør etablere en basis i Vardø, Bodø, Bergen <strong>og</strong> Kristiansand. Etter som<br />
planen settes ut i livet, ender basisene på litt andre steder. Av tabellen oven<strong>for</strong> ser man at<br />
basisen kom i Vadsø isteden<strong>for</strong> Vardø, på Vigra isteden<strong>for</strong> Bergen <strong>og</strong> på Jæren isteden<strong>for</strong><br />
Kristiansand. Radøy ved Bergen kom langt senere.<br />
Etter krigen 1940-45 er det ikke etablert nye basiser som sider i nettet. Utviklingen av<br />
elektromagnetiske avstandsmålere på 1950-tallet <strong>og</strong> senere satellitt-teknol<strong>og</strong>i fra 1980-tallet<br />
gjorde slike basiser unødvendige. Ved hjelp av satellittbasert oppmåling får man raskt <strong>og</strong><br />
enkelt, nesten helt uavhengig av været, den nøyaktige avstanden mellom målepunktene. I<br />
klassisk geodesi var man avhengig av fri sikt mellom de trigonometriske punktene, men i<br />
satellitt-teknol<strong>og</strong>ien er man uavhengig av å kunne se mellom målepunktene. Med denne<br />
teknol<strong>og</strong>ien kjenner man f. eks. avstanden mellom et målepunkt ved Nordkapp <strong>og</strong> et nær<br />
Lindesnes med en nøyaktighet bedre enn 5 mm. Slik har man oppdaget gjennom de siste 20<br />
år at avstanden mellom Nordkapp <strong>og</strong> Lindesnes er konstant, mens <strong>hele</strong> Norges hovedland<br />
glir i østlig retning sammen med Den eurasiske kontinentalplaten, hvor hastigheten er 17 mm<br />
i året.<br />
Beregning av høyder<br />
Høyder er en viktig in<strong>for</strong>masjon på <strong>kart</strong>. Men fra tiden før 1820 finnes det få høydeangivelser<br />
i <strong>Kartverket</strong>s arkiver. I 1774 vises det til at høyden på ”Fjeldets høieste Tind, Vingetinden” på<br />
Romsdalshorn ble bestemt til 2122 fot (= 665,8 m). I kilden nevnes det at høyden trolig er<br />
funnet ved geometriske målinger <strong>og</strong> at den antas å referere seg til fjellets fot, altså ikke<br />
høyde over havet. Fra 1826 begynte man å beregne høyder i terrenget ved hjelp av vanlig<br />
kvikksølvbarometer. Fra fysikken kjente man til at lufttrykket avtok med høyden over havet,<br />
<strong>og</strong> ingeniørmajor Andreas Vibe skriver i ”Høidemaalinger i Norge fra Aar 1774 til 1860” at<br />
barometeret synker med 1 duodecimal linje (= 1/144 fot = 2,18 mm) ved omtrent 79 fot (=<br />
24,79 m) loddrett oppstigning. Med vår tids måleenheter vil det si 11,4 m opp <strong>for</strong> hver mm<br />
reduksjon i kvikksølvsøylen. De som var ute i oppdrag <strong>for</strong> NGO, målte ved hjelp av<br />
barometer høyder til kirker, gårder, veier, elver, vann <strong>og</strong> fjell i den utstrekning det lot seg<br />
gjøre. De startet gjerne med å måle lufttrykket ved havet før de gikk opp til den<br />
terrengdetaljen som skulle høydebestemmes, leste av barometeret <strong>og</strong> gikk tilbake til<br />
utgangspunktet <strong>for</strong> å kontrollere trykket igjen. Målingen kunne gjerne gjentas flere ganger <strong>for</strong><br />
å få en sikrere høydeverdi. Fra punkter som hadde fått sin høyde bestemt på denne måten,<br />
kunne de "bringe" høyden videre ut til andre terrengdetaljer, <strong>og</strong> slik <strong>og</strong>så opp til vardene på<br />
de høyeste fjelltoppene.<br />
Side 21 av 160
I sin bok fra 1860 skriver Vibe at de årlig samler alle målte høyder, <strong>og</strong> at de har gjort det i 35<br />
år. Han skriver: ”Men <strong>for</strong>uden disse Iagttagelser (fra NGOs egne ansatte) ere saavel af<br />
indenlandske som udenlandske Reisende, Universitetsstipendiater, Bergkyndige,<br />
Civilingeniører <strong>og</strong> andre, til <strong>for</strong>skjellige Tider Høidemaalinger anstillede, <strong>og</strong> ved Hjælp af alle<br />
de nævnte i Forening, have vi nu i Norge en saadan Mængde af Høidebestemmelser, som<br />
maaske ikke overtræffes i n<strong>og</strong>et andet Land.”<br />
Fra 1887 tok de i bruk egne kikkerter,<br />
nivellerkikkerter, <strong>for</strong> å kunne beregne<br />
nøyaktige høyder. Utgangspunktet var da<br />
en midlere vannstand ved<br />
vannstandsmåleren i Kristiania. Herfra<br />
nivellerte de ut over <strong>hele</strong> landet langs veier<br />
<strong>og</strong> jernbane. Omtrent <strong>for</strong> hver tredje km ble<br />
det satt ned en bolt, kalt fastmerke, hvor<br />
høyden ble angitt med stor nøyaktighet.<br />
Utpå 1900-tallet endret man instruksen slik<br />
at et fastmerke ble satt ned omtrent <strong>for</strong> hver<br />
km. Høydefastmerkene ble <strong>for</strong>trinnsvis satt<br />
ned i fast fjell. Der hvor fast fjell manglet,<br />
ble de satt i jordfaste steiner, brokar <strong>og</strong> til<br />
En av de første nivellerkikkertene i NGO.<br />
nød i grunnmurer på bygninger.<br />
På grunn av landhevningen i Oslo-området, som ble funnet til ca. 4 mm/år, flyttet man i 1954<br />
utgangspunktet <strong>for</strong> høyder i Norge til vannstandsmåleren ved Tregde, nær Mandal by. Der<br />
var nemlig landhevningen funnet å være meget nær null. Inntil man tidlig på 1970-tallet fikk<br />
knyttet sammen nivellementet i Sør-Norge <strong>og</strong> Nord-Norge, hadde man et eget utgangspunkt<br />
<strong>for</strong> høydene i Nord-Norge. Det lå i Narvik havn.<br />
Frem til <strong>og</strong> med 1995 eksisterte to norske offisielle vertikale grunnlag, NN1954 <strong>for</strong> Sør-<br />
Norge <strong>og</strong> NNN1957 <strong>for</strong> Nord-Norge. Da nivellement knyttet de to høydesystemene sammen i<br />
1970-årene, viste det seg å være liten nivå<strong>for</strong>skjell mellom de to høydegrunnlagene. Der<strong>for</strong><br />
ble betegnelsen NN1954 anbefalt brukt <strong>for</strong> <strong>hele</strong> landet fra 1. januar 1996. Ingen<br />
høydeverdier ble endret ved dette.<br />
I dag er der<strong>for</strong> vannstandsmåleren ved Tregde utgangspunkt <strong>for</strong> alle offisielle<br />
høydeangivelser i Norge. Men et nytt høydesystem som knyttes til det svenske <strong>og</strong> finske er<br />
under <strong>for</strong>beredelse. Det får betegnelsen Normal-Null 2000 (NN2000) <strong>for</strong>di det refererer seg<br />
til året 2000. Det nye høydesystemet er<br />
nærmere omtalt under kapitlet ”Tregde,<br />
Normal Null av 1954”.<br />
Karttegning<br />
Når detaljøren (senere kalt top<strong>og</strong>raf)<br />
skulle begynne sitt <strong>kart</strong>leggingsarbeid,<br />
måtte posisjonen <strong>for</strong> de trigonometriske<br />
punktene i området være ferdig beregnet.<br />
Detaljøren tok med seg sitt utstyr <strong>og</strong> stilte<br />
det opp i et trigonometrisk punkt med<br />
kjente koordinater. Så arbeidet han seg<br />
gjennom terrenget. Fra slutten av 1700-<br />
tallet <strong>og</strong> frem til 1940-årene ville<br />
detaljørens/top<strong>og</strong>rafens utstyr<br />
hovedsakelig bestå av et målebord med<br />
linjal tillagt dioptersikte, kompass (kalt<br />
bussole) <strong>og</strong> libelle. Betegnelsen på det<br />
<strong>hele</strong> var mensul. I tillegg hadde han et<br />
målekjede eller et målebånd av metall.<br />
Detaljør med målebord, 1780-årene.<br />
Ved hjelp av slikt utstyr tegnet han det som skulle inn på original<strong>kart</strong>et, det vil si alle de<br />
Side 22 av 160
detaljer han kunne få fra dette stedet. Så dro han til neste målepunkt <strong>og</strong> tegnet inn alt han<br />
kunne se derfra. Slik <strong>for</strong>tsatte han til <strong>hele</strong> original<strong>kart</strong>et var ferdig tegnet. Det kunne gjerne ta<br />
omkring fem år fra oppmålingen startet i et område til <strong>kart</strong>et var ferdig.<br />
Utover på 1900-tallet ble målebordet erstattet av fototeodolitt, slik at bildepar som ble tatt om<br />
sommeren kunne bearbeides stereoskopisk om vinteren. ”Hullene” etter denne terrestriske<br />
fot<strong>og</strong>rammetrien måtte utfylles med målebordsmåling sommeren etter, før <strong>kart</strong>et kunne<br />
fullføres.<br />
Etter krigen (1945) ble <strong>kart</strong>ene konstruert fra flybilder. Fra slutten av 1950-tallet ble det helt<br />
slutt med målebord i ordinær <strong>kart</strong>produksjon. Noe av teknikken med fot<strong>og</strong>rammetri besto i å<br />
gjenfinne koordinatfestete punkter på bildene, slik at målestokken kunne tilpasses <strong>kart</strong>et som<br />
skulle konstrueres. Flybildene ble tatt i striper hvor overlappingen fra et bilde til det neste var<br />
ca. 60 %. Denne overlappingen ble benyttet i <strong>kart</strong>konstruksjonsmaskinen på en måte hvor<br />
konstruktøren kunne se den romlige <strong>for</strong>men i bildene når to nabobilder ble lagt i maskinen.<br />
Man får et tredimensjonalt bilde av terrenget når man ser bildene via maskinen. I dag er <strong>og</strong>så<br />
slike <strong>kart</strong>konstruksjonsmaskiner gått av bruk. Kart konstrueres nu direkte fra digitale filer som<br />
blir generert fra flykameraet <strong>og</strong> behandlet med datamaskiner.<br />
I 1866 kom en bestemmelse om at høydemålinger skulle inngå i detaljørens normale<br />
arbeidsoppgaver. Fra 1870 ble en vesentlig del av selve <strong>kart</strong>innholdet endret på de<br />
top<strong>og</strong>rafiske <strong>kart</strong>ene som NGO utga, idet høyde<strong>for</strong>hold etter den tid skulle fremstilles med<br />
ekvidistante høydekurver. Da ble bakkestreker, skyggevirkninger <strong>og</strong> andre <strong>for</strong>mer <strong>for</strong><br />
høydemarkeringer avløst av linjer med samme høyde over havet.<br />
Reproduksjon <strong>og</strong> trykking av <strong>kart</strong><br />
Frem til tidlig på 1800-tallet ble <strong>kart</strong> mangfoldiggjort ved at man <strong>for</strong> hånd tegnet kopier av<br />
original<strong>kart</strong>et. Fra 1830-årene ble <strong>kart</strong>reproduksjon delvis utført i NGO. Problemet var å få<br />
overført håndtegnede original<strong>kart</strong> til en trykkplate. Noe før 1860 fikk etaten egen, fullverdig<br />
reproduksjonsanstalt. Gjennom tidene ble mange ulike metoder benyttet, kobbergravyre,<br />
steingravyre (lit<strong>og</strong>rafi), fotoreproduksjon <strong>og</strong> galvanisk felling på kobber.<br />
Fra 1854 anskaffes den første kobbertrykkpresse i Oppmålingen, <strong>og</strong> det ansettes to<br />
kobberstikkerelever. Fem år senere kommer Oppmålingens egen kobberstikk-produksjon i<br />
gang. Alle hoved<strong>kart</strong>serier ble reprodusert på kobber helt frem til ca. 1950. I 1949 ble en<br />
offsetpresse tatt i bruk hos NGO, <strong>og</strong> 40 år senere fikk man fire-farget offsettrykkpresse til<br />
trykking av <strong>kart</strong>. Da ble <strong>kart</strong>ets innhold tegnet på flere plastfolier som ble samkopiert på<br />
trykkplater <strong>for</strong> å kunne trykke <strong>kart</strong>et i flere farger. I dag <strong>for</strong>egår alt elektronisk frem til trykking.<br />
Under en større omorganisering <strong>for</strong> få år siden ble <strong>hele</strong> trykkeriet solgt fra Statens <strong>kart</strong>verk.<br />
Ansatte fra Tinglysningen flyttet etter hvert inn i de ledige lokalene.<br />
Ulike <strong>kart</strong>serier<br />
Hensikten med oppmåling av landet i triangelrekker var først <strong>og</strong> fremst å skaffe et<br />
koordinatsystem som kunne brukes <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging. Når koordinater var beregnet <strong>for</strong> de<br />
enkelte trigonometriske punktene, kunne <strong>kart</strong>tegnere starte sine arbeider i marka. Ved å<br />
referere alt <strong>kart</strong>innholdet til et koordinatsystem, var <strong>kart</strong>tegnerne garantert at f. eks. en elv<br />
som ”rant” ut av et <strong>kart</strong>blad, ”rant” inn i nabo<strong>kart</strong>bladet på rett sted.<br />
Gjennom tidene har Oppmålingen begynt på mange <strong>kart</strong>serier. Men før én <strong>kart</strong>serie dekket<br />
<strong>hele</strong> landet, fant man begrunnelse <strong>for</strong> å starte en ny <strong>kart</strong>serie. De første <strong>kart</strong>ene som ble<br />
tegnet med Kongsvinger festning som utgangspunkt, ble laget i målestokk 1: 10 000. Det var<br />
en meget optimistisk begynnelse. Hvis <strong>hele</strong> landet skulle <strong>kart</strong>legges i den målestokken, ville<br />
den kreve bortimot 30 000 <strong>kart</strong>blad. Fra 1817 produsertes top<strong>og</strong>rafiske <strong>kart</strong> i målestokkene<br />
1: 20 000, 1: 50 000 <strong>og</strong> 1: 100 000. I målestokk 1: 100 000 tilsvarer 1 cm på <strong>kart</strong>et 1 km i<br />
naturen, mens i målestokk 1: 50 000 tilsvarer 1 cm på <strong>kart</strong>et 500 m i naturen.<br />
Side 23 av 160
Den første trykte <strong>kart</strong>serien i<br />
Norge var Amts<strong>kart</strong>ene som ble<br />
utgitt i perioden 1826 til 1917.<br />
Kartene ble tegnet i målestokk 1:<br />
200 000. På grunn av manglende<br />
ressurser i Oppmålingen var det<br />
faktisk to av de ansatte som<br />
privat utga de første<br />
Amts<strong>kart</strong>ene. Det var detaljør N.<br />
A. Ramm <strong>og</strong> tegner G. Munthe<br />
som sammen utga <strong>kart</strong> over<br />
Smaalenenes Amt i 1826. Fra<br />
1839 overtok NGO utgivelse <strong>og</strong><br />
trykking av Amts<strong>kart</strong>, hvor Sør-<br />
Norge ble prioritert. Da <strong>kart</strong>et<br />
over Troms Amt ble utgitt i 1874,<br />
kom det egentlig utenom tur.<br />
Årsaken lå i myndighetenes<br />
ønske om at <strong>kart</strong>legging av Indre<br />
Troms skulle bidra til å løse en<br />
allerede langvarig eksisterende<br />
konflikt om samers rettigheter i<br />
grenseområdene mot Sverige.<br />
I 1867 ble en landsomfattende<br />
<strong>kart</strong>serie i målestokk 1: 100 000<br />
påbegynt i Sør-Norge. Den ble<br />
kalt rektangel-<strong>kart</strong>, <strong>for</strong> <strong>kart</strong>ets<br />
begrensning øst-vest <strong>og</strong> nord-sør<br />
var rektangulær med 40 x 30 km.<br />
Rektangel<strong>kart</strong>ene ble produsert<br />
frem til tidlig på 1900-tallet, <strong>og</strong><br />
Eksempel på Amts<strong>kart</strong>.<br />
da var anslagsvis 10 %<br />
av landet <strong>kart</strong>lagt i denne<br />
serien. Men de utgitte<br />
<strong>kart</strong>bladene ble ajourført<br />
helt frem til 1960-tallet.<br />
I 1891 startet en ny<br />
<strong>kart</strong>serie i Nord-Norge,<br />
hvor <strong>kart</strong>bladbegrensningen<br />
ble mellom to<br />
meridianer <strong>og</strong> to breddesirkler.<br />
Disse ble kalt<br />
gradteigs<strong>kart</strong> <strong>for</strong>di<br />
avgrensningen av hvert<br />
enkelt <strong>kart</strong>blad ble knyttet<br />
til gradnettet.<br />
Målestokken var <strong>og</strong>så<br />
her 1: 100 000. Inndelingen<br />
i gradteiger viste<br />
seg så hensikts-messig<br />
at denne <strong>kart</strong>serien etter<br />
hvert <strong>og</strong>så ble tatt i bruk<br />
<strong>for</strong> Sør-Norge. Siden<br />
Eksempel på rektangel<strong>kart</strong>.<br />
meridianene går sammen<br />
mot polene, kan øst-vest begrensningen av gradteigs<strong>kart</strong>ene økes i nord. Der var bredden<br />
på et <strong>kart</strong> i denne serien 1 grad. For Sør-Norge dekket det en halv grad øst-vest. Over <strong>hele</strong><br />
landet dekket disse <strong>kart</strong>bladene 1/3 grad nord-sør. Denne <strong>kart</strong>serien ble utgitt <strong>og</strong> ajourført til<br />
ca. 1970, <strong>og</strong> da var anslagsvis 80 % av landet dekket.<br />
Side 24 av 160
Fra 1952 innførte NATO<br />
en <strong>kart</strong>serie som i<br />
militære kretser ble kalt<br />
M711, <strong>og</strong> den <strong>kart</strong>serien<br />
kom til å få stor<br />
betydning <strong>og</strong>så <strong>for</strong> det<br />
sivile Norge. Med god<br />
amerikansk hjelp startet<br />
NGO denne <strong>kart</strong>serien<br />
med stor innsats.<br />
Målestokken var 1: 50<br />
000 <strong>og</strong> avstanden<br />
mellom høydekurvene<br />
var 20 m. Frem til 1988<br />
ble 727 <strong>kart</strong>blad<br />
produsert <strong>for</strong> å dekke<br />
<strong>hele</strong> Norge med<br />
kystnære øyer. Dette var<br />
første gang siden<br />
etableringen av Norges<br />
Grændsers Opmaaling i<br />
1773 at vi i Norge hadde<br />
fullført en top<strong>og</strong>rafisk<br />
<strong>kart</strong>serie som dekket<br />
<strong>hele</strong> landet. Ifølge<br />
"Ordbok <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong><br />
oppmåling" er en<br />
top<strong>og</strong>rafisk <strong>kart</strong>serie en<br />
<strong>kart</strong>serie i målestokk<br />
mellom 1: 25 000 <strong>og</strong><br />
Eksempel på gradteigs<strong>kart</strong>.<br />
1: 250 000, hvor hovedhensikten er planlegging <strong>og</strong> gjengivelse av top<strong>og</strong>rafiske <strong>for</strong>hold. De<br />
fleste norske tur<strong>kart</strong> er avledet fra denne <strong>kart</strong>serien som i det sivile kalles "Norge i 1: 50 000".<br />
Sjø<strong>kart</strong> <strong>og</strong> Sjø<strong>kart</strong>verket<br />
Fra 1828 ble <strong>og</strong>så utgivelsen av sjø<strong>kart</strong> en viktig del av Oppmålingens oppgaver. Det skjedde<br />
med innleide slupper <strong>og</strong> skøyter som målefartøyer. Dybder ble loddet opp i stort omfang langs<br />
norskekysten, <strong>og</strong> en rekke <strong>kart</strong>serier ble utgitt. I 1848 <strong>for</strong>elå i handelen <strong>kart</strong> <strong>for</strong> <strong>hele</strong><br />
norskekysten fra Iddefjorden til riksgrensen i Varanger. Men man innså allerede den gang at<br />
påliteligheten ikke tilfredsstilte de krav som den økende dampskipstrafikken krevet. En ny<br />
omgang med sjø<strong>kart</strong>legging ble der<strong>for</strong> satt i gang ganske umiddelbart. Fra 1851 fikk man<br />
kyst<strong>kart</strong>serien, så fulgte hoved<strong>kart</strong>serien, fiskeri<strong>kart</strong>ene, overseilings<strong>kart</strong>serien, innseilings<strong>kart</strong>ene,<br />
havne<strong>kart</strong>serien <strong>og</strong> båtsport<strong>kart</strong>serien, <strong>for</strong> å nevne noen frem til vår tid.<br />
Da NGO i 1912 ble frigjort fra generalstaben, ble samtidig Sjø<strong>kart</strong>verket gitt en friere stilling. I<br />
1932 skiltes Norges Sjø<strong>kart</strong>verk ut som egen institusjon, men fikk <strong>for</strong>tsatt en del funksjoner<br />
felles med NGO. Sjø<strong>kart</strong>verket flyttet til Stavanger i 1958, dels på grunn av organisasjonsmessige<br />
uoverensstemmelser. De to institusjonene ble slått sammen igjen 1. januar 1986 under<br />
felles navn Statens <strong>kart</strong>verk.<br />
Bygninger <strong>og</strong> tilhold<br />
Oppmålingen hadde første året tilhold på Akershus festning i Christiania. <strong>Se</strong>nere flyttet den til<br />
en bygning kalt "Tegnerhuset", som lå like i nærheten, men hadde adresse til Dronningens gate.<br />
Fra 1812 ble institusjonen flyttet til Hovedtangen ved Akershus festning, omtrent midt på det<br />
som i dag kalles Festningsplassen. På grunn av dårlig vedlikehold av bygningen ble<br />
Oppmålingen i midten av 1860-årene igjen flyttet, <strong>og</strong> denne gang til den delen av den<br />
nyoppførte stortingsbygningen som vendte ut mot Akersgaten. Først i 1880 kunne NGO flytte<br />
Side 25 av 160
inn i eget hus, den bygningen som <strong>for</strong>tsatt står i St. Olavs gate 32, like ved Slottet i Oslo, <strong>og</strong><br />
kalles NGO-bygningen. (Denne bygningen er nærmere omtalt under kapitlet om bygninger)<br />
Der holdt etaten til i 100 år, <strong>for</strong> i 1980 flyttet NGO til nytt, eget bygg på Hvervenmoen,<br />
Ringerike, hvor institusjonen har holdt til siden.<br />
Navn <strong>og</strong> organisasjons<strong>for</strong>m<br />
Gjennom de første drøye hundre år av institusjonens eksistens varierte navnet en del, <strong>og</strong> det<br />
kunne til tider virke uklart hva den egentlig het. Navnet startet opp som Norges Grændsers<br />
Opmaaling, <strong>og</strong> het deretter en tid Den Norske ge<strong>og</strong>raphiske Opmaaling, som igjen ble til Den<br />
ge<strong>og</strong>rafiske Opmaaling. Men i 1885 fastsatte Stortinget at navnet skulle være Norges<br />
ge<strong>og</strong>rafiske Opmåling (NGO).<br />
Oppmålingen har ligget under flere <strong>for</strong>skjellige departementer gjennom tidene. I 1814 lå den<br />
under Departementet <strong>for</strong> det Indre, men ble allerede i 1818 overført til Finants, Told-, <strong>og</strong><br />
Handelsdepaartementet. Så i 1845 igjen overført til Departementet <strong>for</strong> det Indre, <strong>og</strong> i 1878 til<br />
Armédepartementet, som fra 1886 omdøpes til Forsvarsdepartementet. I 1948 får NGO igjen<br />
sivil status ved at den overføres til Samferdselsdepartementet. Men i 1973 ble NGO overført<br />
fra Samferdselsdepartementet til det nyetablerte Miljøverndepartementet, hvor institusjonen<br />
har ligget senere.<br />
Fra 1. januar 1986 ble det gjennomført en større omorganisering i <strong>kart</strong>- <strong>og</strong> oppmålings-<br />
Norge. Da ble Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling <strong>og</strong> Norges sjø<strong>kart</strong>verk igjen slått sammen til én<br />
organisasjon, <strong>og</strong> som regionale kontorer fikk man et fylkes<strong>kart</strong>kontor i hvert fylke.<br />
Fylkes<strong>kart</strong>kontorene ble opprettet allerede i 1977 <strong>og</strong> fungerte som NGOs ytre etat. Den nye<br />
organisasjonen fikk fra sammenslåingen navnet Statens <strong>kart</strong>verk. I 2002 <strong>for</strong>eslo regjeringen<br />
at ansvaret <strong>for</strong> tinglysningen skulle overføres fra domstolene til Statens <strong>kart</strong>verk, <strong>og</strong> i slutten<br />
av 2007 ble det en realitet hvor Statens <strong>kart</strong>verk offisielt ble erklært som<br />
tinglysningsmyndighet i Norge. Fra da har Statens <strong>kart</strong>verk bestått av følgende 4 divisjoner:<br />
Geodesi, Land, Sjø <strong>og</strong> Tinglysning.<br />
Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling<br />
Fra slutten av 1900-tallet viste landets øverste myndigheter en stigende grad av interesse <strong>for</strong><br />
statsapparatets egen historie. Både fra Stortinget <strong>og</strong> regjeringen kom det klare meldinger om<br />
hvilket ansvar den enkelte etat hadde <strong>for</strong> å ta vare på sin egen historie <strong>og</strong> de historiske<br />
kulturminner den hadde etterlatt seg gjennom tidene. Det kan blant annet vises til St. meld. nr.<br />
61 (1991-92) Kultur i tiden, hvor det heter: "De enkelte etater har et selvstendig ansvar <strong>for</strong> å<br />
dokumentere sin egen historie, både i <strong>for</strong>m av bevaring av faste kulturminner <strong>og</strong> drift av<br />
museer."<br />
Videre ga Fornyings- <strong>og</strong> administrasjonsminister Heidi Grande Røys ut et hefte med tittelen<br />
"Forvaltning av statens kulturhistoriske eigedommar" som <strong>og</strong>så inneholder overordnede<br />
<strong>for</strong>skrifter gitt i kongelig resolusjon, vedtatt i statsråd 1. september 2006, med utfyllende<br />
rettledning hvor det heter:<br />
"Skiftande regjeringar <strong>og</strong> eit samla Storting har fleire gonger understreka kor viktig det er at<br />
staten tek godt vare på kulturminna sine. Staten sine kulturminne er fellesskapet sitt eige. Vi<br />
har plikt til å ta vare på desse <strong>og</strong> overlate dei til neste generasjon utan at verdiar går tapt.<br />
Om dette er det brei politisk semje."<br />
Mange etater har tatt denne ut<strong>for</strong>dringen fra våre øverste myndigheter <strong>og</strong> utarbeidet sine<br />
egne verneplaner. Forsvaret, Vegvesenet, Televerket <strong>og</strong> Vassdragsvesenet er blant de<br />
etater som til nu har publisert sine verneplaner. Dette er interessante hefter som viser noe av<br />
etatens historie <strong>og</strong> som videre omtaler de enkelte verneobjekter i detalj.<br />
Statens <strong>kart</strong>verk har i nesten 240 år hatt ansvaret <strong>for</strong> oppmåling <strong>og</strong> <strong>kart</strong>legging av Norge. I<br />
<strong>hele</strong> denne perioden har fagene knyttet til <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling vært i utvikling. Men særlig<br />
gjennom de siste 30 år har det skjedd revolusjonerende nyvinninger. Med elektronikken <strong>og</strong><br />
satellittene er helt ny teknol<strong>og</strong>i tatt i bruk. De gamle varder, basiser <strong>og</strong> utgangspunkt <strong>for</strong><br />
høyder har mistet sin praktiske betydning <strong>og</strong> står i fare <strong>for</strong> å <strong>for</strong>falle. Vi står ved et veiskille<br />
Side 26 av 160
hvor det er viktig å vurdere hva vi vil prøve å verne av de objekter i naturen som vitner om den<br />
nasjonale oppmåling <strong>og</strong> <strong>kart</strong>legging av landet vårt. For å komme frem til verneverdige objekter<br />
innen <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling ble <strong>og</strong>så Fylkes<strong>kart</strong>kontorene trukket inn i planarbeidet. Til sammen<br />
har vi kommet frem til 51 oppmålingsobjekter på listen som inngår i <strong>verneplanen</strong>, når vi regner<br />
to søyler <strong>for</strong> hver basis. De <strong>for</strong>deler seg slik:<br />
33 varder, hvorav en er 2.-ordens punkt <strong>og</strong> to 3.- ordens punkt, resten 1.-ordens punkter<br />
2 avgrensete områder hvor alle trigonometriske punkter blir søkt bevart<br />
(Det gjøres <strong>for</strong> å vise eksempel på hvordan et tradisjonelt, klassisk nett av<br />
trigonometriske punkter er bygget opp, dvs. punkter av typen første orden <strong>og</strong><br />
ned til fjerde orden. Ett område <strong>for</strong> Nord-Norge dekkes med 21 trigonometriske punkter<br />
<strong>og</strong> ett område <strong>for</strong> Sør-Norge dekkes med 18 trigonometriske punkter)<br />
5 basiser (Vadsø, Rinnleiret, Ekeberg, Radøy <strong>og</strong> Tisleia)<br />
2 nullmeridianer som har vært brukt i Norge (Oslo <strong>og</strong> Kongsvinger)<br />
1 meridian-hjelpepunkt (Lindøya i Oslo)<br />
1 meridianstøtte (Hammerfest)<br />
2 bygninger (NGO-bygget i Oslo <strong>og</strong> vannstandsmåleren i Tregde)<br />
2 obelisker (utgangspunkt <strong>for</strong> høydesystem, i Oslo <strong>og</strong> Tregde)<br />
Hvis man tar med begge punktene på hver av basisene <strong>og</strong> i tillegg alle de trigonometriske<br />
punktene som inngår i de to klassiske nettene, blir det til sammen 92 objekter totalt som<br />
inngår i <strong>verneplanen</strong>.<br />
Med unntak av de trigonometriske punktene som inngår i de to klassiske nettene, er alle<br />
objektene oppsøkt i løpet av de siste årene, bilder <strong>og</strong> mål er tatt, adkomstbeskrivelse er<br />
laget. I tillegg har vi fra arkivene i Statens <strong>kart</strong>verk funnet frem til historien bak samtlige av<br />
objektene.<br />
Side 27 av 160
Verning av bygninger<br />
NGO-bygningen, St Olavs gate 32, Oslo<br />
Det første året holdt NGO til på ”Det Stormske Palé”, Akerhus i Christiania. Så ble den flyttet til en<br />
bygning kalt "Tegnerhuset", som lå like i nærheten, men hadde adresse til Dronningens gate. Fra<br />
1812 ble institusjonen flyttet til Hovedtangen ved Akershus festning, omtrent midt på det som i dag<br />
kalles Festningsplassen. På grunn av <strong>for</strong>fall <strong>og</strong> kondemnering av bygningen ble NGO igjen på<br />
flyttefot. I 1865 flyttet NGO inn i den nettopp fullførte stortingsbygningen. De holdt da til i fløyen<br />
mot Akersgaten, som først <strong>og</strong> fremst ble bygget <strong>for</strong> å huse Riksarkivet, men som <strong>og</strong>så i noen år<br />
var lokaler <strong>for</strong> NGO. Staten viste da en pragmatisk sparevilje, idet lokaler <strong>for</strong> andre <strong>for</strong>mål ble<br />
presset inn i rompr<strong>og</strong>rammet <strong>for</strong> Stortinget.<br />
Det er grunn til å tro at tomten i St Olavs gate 32 ble kjøpt i <strong>for</strong>bindelse med planlegging <strong>og</strong><br />
opparbeidelse av Slottsparken i 1840- eller 1850-årene. Gamle kilder påstår at denne tomten noe<br />
senere var tiltenkt Stortinget. I 1854 vedtok nemlig Stortinget at dens nye bygning skulle oppføres<br />
der, men etter at Stortinget var oppløst sommeren 1854, kuppet regjeringen avgjørelsen, <strong>og</strong> gikk i<br />
gang med å kjøpe opp tomtene der stortingsbygningen senere ble reist. Det handlet altså om å få<br />
en mer sentral <strong>og</strong> representativ tomt <strong>for</strong> Stortinget, selv om det brøt med sparelinjen, som den<br />
gang var høyest prioritert av Stortinget.<br />
NGOs bygning i St Olavs gate 32 ble oppført i 1877-80 med Wilhelm von Hanno som arkitekt. Det<br />
ble et verdig monumentalbygg <strong>for</strong> en statsinstitusjon, som både landet <strong>og</strong> institusjonen selv kunne<br />
være stolte av.<br />
Men med tiden ble denne bygningen <strong>for</strong> liten. NGOs ledelse prøvde en tid etter krigen 1940-45 å<br />
skaffe en større tomt i Oslo, men på 1960-tallet ble det ført en politikk hvor man prøvde å få<br />
statsinstitusjoner ut av hovedstaden. I 1968 vedtok Stortinget å flytte ut en rekke statsinstitusjoner<br />
fra Oslo, <strong>og</strong> en av dem var NGO. Våren 1980 sto eget bygg ferdig på Hvervenmoen, Ringerike,<br />
hvor institusjonen har holdt til siden.<br />
Bygningen er med i <strong>verneplanen</strong> <strong>for</strong>di dette er et bygg som ble spesialbygget i sin tid <strong>for</strong> å huse en<br />
viktig institusjon <strong>for</strong> staten, <strong>og</strong> det er siden holdt uten nevneverdige eksteriørmessige <strong>for</strong>andringer.<br />
Organisasjonens navn fra 1880 <strong>og</strong> de ornamenter som viser dens virksomhet, er <strong>for</strong>tsatt intakt.<br />
NGO-bygningen fra fasaden.<br />
<strong>Se</strong>lve inngangspartiet, hvor ”Norges<br />
Ge<strong>og</strong>rafiske Opmaaling” <strong>for</strong>tsatt står etter<br />
oppussingen i 2006.<br />
NGO-bygningen fra hagesiden. Obelisken <strong>for</strong> det<br />
gamle høydesystemet er så vidt synlig til høyre <strong>for</strong><br />
treet i midten av bildet.<br />
Side 28 av 160
Tegningen viser 1. etg. i NGO-bygningen.<br />
Tegningen viser 2. etg. i NGO-bygningen.<br />
Rød ring øverst viser NGO-bygningen.<br />
Rød ring til venstre viser Oslo Observatorium.<br />
Kartet som vises er sammensatt av<br />
<strong>kart</strong>bladene 1814-1 <strong>og</strong> 1914-4, hvor delet går<br />
gjennom Oslo Observatorium <strong>og</strong> følger den<br />
norske nullmeridianen.<br />
Side 29 av 160
Vannstandsmåleren på Tregde<br />
Vest-Agder, Mandal kommune.<br />
Huset med vannstandsmåleren på Tregde (i 2003). Stamnettpunkt i <strong>for</strong>grunnen. (2003)<br />
Tregde vannstandsmåler <strong>og</strong><br />
nivellementsfastmerkene i den umiddelbare<br />
nærhet angitt med sine nummer.<br />
Adkomst <strong>og</strong> funksjon<br />
Fra Tregdeveien ved Tregde sentrum tar<br />
man Bjørholmsveien (kjerrevei) ut over<br />
stranden frem til fjellpartiet nord på<br />
Bjørholmen. Derfra går det grei sti helt ut til<br />
hytta med vannstandsmåleren, som står på<br />
grunnen til Gnr.32 Bnr.49, ca. 20 m uten<strong>for</strong><br />
hovedhuset på eiendommen. Snaue 5<br />
minutter å gå.<br />
De røde strekene på <strong>kart</strong>et viser<br />
nivellementsfastmerker knyttet til<br />
vannstandsmåleren. Det markante<br />
Stamnett-punkt på fjellet 12 m fra hytta (se bildet oven<strong>for</strong>) ble anlagt i 1997.<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Vannstandsmåleren befinner seg ytterst på Bjørholmen, sør <strong>for</strong> Tregde sentrum.<br />
GPS-antenne på taket av vannstandsmåleren har følgende koordinater:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 430 333.536 414 591.610 32 4.90<br />
Geodetiske koordinater 58° 00’ 22.9460’’ 7° 33’ 17.10277’’<br />
Historien<br />
Mulige endringer av havflaten i <strong>for</strong>hold til land har opptatt kystbefolkningen i lange tider. For å få<br />
bekreftet eventuelle endringer, besluttet norske myndigheter at det skulle hugges groper i egnet<br />
fjell ved ca. 30 steder langs kysten, stort sett ved fyrtårn. I 1839 ble dette gjennomført, <strong>og</strong><br />
høyde<strong>for</strong>skjellen mellom middelvann <strong>og</strong> gropa ble målt. Frem til i dag er denne høyde<strong>for</strong>skjellen<br />
målt ved fire anledninger <strong>for</strong> 22 av disse utvalgte stedene, <strong>og</strong> gjennomsnittlig landhevning ble<br />
beregnet.<br />
Side 30 av 160
På initiativ <strong>og</strong> oppdrag fra Norges geol<strong>og</strong>iske undersøkelse ble det i 1889 <strong>og</strong> 1891 hvert år h<strong>og</strong>d<br />
inn 8 såkalte rur- <strong>og</strong>/eller tangrandmerker langs kysten av Sør-Norge fra svenskegrensa til Sør-<br />
Trøndelag, <strong>og</strong> i 1893-1897 ble det plassert ytterligere 76 merker langs kysten fra Namsos til<br />
Vardø. Referansemerkene var av litt <strong>for</strong>skjellig type. De fleste besto av en horisontal grop inntil<br />
100 cm lang, innmeislet i fjellet, men enkelte steder ble det brukt en jernbolt eller et annet fast<br />
merke i fjell. Under plasseringen ble høyden til referansemerket målt i <strong>for</strong>hold til øvre rand av<br />
<strong>for</strong>ekomsten av rur eller tang (blæretang eller grisetang) under merket.<br />
Plassering <strong>og</strong> innmåling av merkene, samt senere oppsøking <strong>og</strong> ny innmåling, ble utført <strong>for</strong> å<br />
bestemme eventuell landhevning langs kysten. I årene 1975-1992 ble 14 merker i Sør-Norge <strong>og</strong><br />
56 merker i Nord-Norge oppsøkt av geodet Sivert Bakkelid fra Statens <strong>kart</strong>verk, <strong>og</strong> høyden av<br />
merkene over rur- eller tangrand ble innmålt på nytt. Han fant landhevningsverdier fra 0 til 2<br />
mm/år ved disse stasjonene med en nøyaktighet på mellom 0,5 <strong>og</strong> 1 mm/år.<br />
Fra slutten av 1800-tallet begynte man å sette ut permanente, selvregistrerende vannstandsmålere<br />
på enkelte steder langs kysten. Ved mekaniske overføringer ble tidevannet overført til<br />
kurver på ark med timesinndeling. Arkene ble sendt til NGO, hvor timesverdi <strong>for</strong> vannstanden ved<br />
alle stasjonene ble registrert. Så ble månedsmiddelvannstand beregnet <strong>for</strong> hver stasjon, <strong>og</strong><br />
senere årets midlere vannstand<br />
Den gamle vannstandshytta ved Tregde ble satt opp i oktober 1927 på solid fjellgrunn helt sør på<br />
Bjørholmen. Slitasje fra sjø, vær <strong>og</strong> vind gjorde sitt til at hytta ble revet i 1987 <strong>og</strong> erstattet med en<br />
ny av samme størrelse. I tiden før rivingen ble det diskutert i NGO om hytta <strong>og</strong><br />
vannstandsmåleren burde flyttes til Kleven, ca. 5 km unna. Men konklusjonen var at stedet <strong>for</strong><br />
vannstandsmåleren ble beholdt.<br />
I den nye hytta ble utstyret modernisert, <strong>og</strong> den fikk innlagt digitalisert vannstandsmåler med<br />
dataoverføring via telefon til Statens <strong>kart</strong>verk Sjø i Stavanger. Tilgang til strøm eksisterte<br />
allerede. I hyttas østre del står et plastrør (40 cm diameter) ned i sjøen <strong>og</strong> hindrer bølger i å<br />
<strong>for</strong>styrre vannstandsmålingene. På vannflaten i røret hviler en flottør. Til flottøren er festet et<br />
kjede som går over en trinse <strong>og</strong> har et lodd som motvekt i andre enden. Når flottøren <strong>og</strong><br />
vannstanden endrer seg, går trinsen rundt <strong>og</strong> overfører vannstandsendringene elektronisk til<br />
registrering. Slik blir vannstanden kontinuerlig fulgt.<br />
Like under tannhjulet (litt til venstre) synes en<br />
horisontal stålpinne som er farget rød i enden.<br />
Dette kalles kontrollmerket <strong>og</strong> under kalibrering<br />
bruker man en målestav <strong>og</strong> måler avstanden fra<br />
vannflaten til toppen av kontrollmerket, samtidig<br />
som man leser av den digitale datal<strong>og</strong>geren.<br />
Hvert annet år kalibreres den vertikale avstanden<br />
mellom vannflaten <strong>og</strong> kontrollmerket av Statens<br />
<strong>kart</strong>verk Sjø. Hvis det ellers oppdages<br />
uregelmessigheter i dataene fra måleren, blir den<br />
inspisert så raskt som mulig.<br />
Statens <strong>kart</strong>verk Geodesi nivellerer hvert tredje år<br />
fra toppen av kontrollpinnen til fastmerket i fjell 5<br />
m fra hytta, <strong>for</strong> å kontrollere at ikke noe<br />
uregelmessig skjer med vannstandsmåleren.<br />
I <strong>for</strong>bindelse med en internasjonal målekampanje<br />
med GPS i 1997 ble det bygget et støpt fundament med gjenget bolt <strong>for</strong> tvangssentrering av<br />
GPS-antenne 12 m nord <strong>for</strong> hytta. Fastmerket har gradteigsnummer D40N0060 <strong>og</strong> har<br />
følgende koordinater i<br />
UTM sone 32: 6 430 346.02 N, 414 594.17 Ø. Høyden i NN1954 er 2.878 m.<br />
Erfaringene fra disse målingene viste at det var gode <strong>for</strong>hold <strong>for</strong> radiosignaler fra GPS-satellitter.<br />
Fra 2002 ble kontinuerlige GPS-målinger startet med etablering av en GPS-antenne på taket av<br />
bygningen rett over selve vannstandsmåleren i Tregde. Antennen står på en stålkonstruksjon<br />
som er festet til betongfundamentet i hytta. Inne i hytta ble GPS-mottakeren plassert.<br />
Vannstandsmåleren i Tregde er tilknyttet et internasjonalt nett av vannstandsmålere, kalt The<br />
Global <strong>Se</strong>a Level Observing System (GLOSS). I 2010 var 290 vannstandsmålere tilknyttet dette<br />
nettet.<br />
For tiden har Statens <strong>kart</strong>verk Sjø 23 vannstandsmålere langs norskekysten. De har alle en hytte<br />
som beskytter utstyret. Hytta ved Tregde er med i <strong>verneplanen</strong> som representant <strong>for</strong> dem alle.<br />
Side 31 av 160<br />
Bildet viser flottørrør, trinsen med kjedet<br />
<strong>og</strong> til høyre festet <strong>for</strong> GPS-antennen.
Verning av Nullmeridianer<br />
Hedmark, Kongsvinger kommune.<br />
Nullmeridianen i Kongsvinger<br />
Flaggstangen ved Kongsvinger festning.<br />
Adkomst<br />
Man kjører til parkeringsplassen ved Kongsvinger festning <strong>og</strong> går den lille biten opp til<br />
hovedinngangen. Flaggstangen står like ved hovedinngangen.<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet er selve flaggstangen på festningen. På et eller annet tidspunkt<br />
har de satt ned en observasjonsbolt av kobber snaue 9 m sørsørvest <strong>for</strong> flaggstangen.<br />
Festningen finnes på <strong>kart</strong>blad 2015-2 (Bestillingsnr. 117).<br />
Flaggstangen er i dag registrert som trigonometrisk punkt nr H34T0004, koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 677 338.68<br />
6 677 396.19<br />
334 344.39<br />
666 920.31<br />
Geodetiske koordinater 60° 11’ 56.875’’ 12° 00’ 41.089’’<br />
33<br />
32<br />
245<br />
Kobberboltens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 6 677 331,12<br />
6 677 388.24<br />
334 339,73<br />
666 916.35<br />
33<br />
32<br />
Høyde<br />
m<br />
245<br />
Geodetiske koordinater 60° 11’ 56.624’’ 12° 00’ 40.808’’<br />
Side 32 av 160
Historie<br />
Det viktigste trigonometriske punktet i den første tiden med moderne oppmåling av Norge var<br />
flaggstangen på Kongsvinger festning. Det ble utgangspunkt <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging. Det første<br />
koordinatsystemet ble lagt slik at den ene aksen fulgte meridianen gjennom flaggstangen <strong>og</strong><br />
den andre aksen gikk vinkelrett på meridianen i flaggstangen. Den første <strong>kart</strong>serien som ble<br />
laget av Oppmålingen, ble kalt Miile<strong>kart</strong> <strong>for</strong>di de dekket et område som var 1 norsk mil i østvest<br />
<strong>og</strong> tilsvarende i nord-syd, altså en kvadratmil. En mil var den gang 18 000 alen, <strong>og</strong> en<br />
norsk alen var 0,627485 m, slik at en mil tilsvarte 11,29473 km.<br />
Oversikts<strong>kart</strong>et <strong>for</strong> Miile<strong>kart</strong>serien viser Kongsvinger festning som sentralt punkt. På denne<br />
tiden hadde hver nasjon sin nullmeridian, <strong>og</strong> nullmeridianen i Norge fra 1779 til ut i 1840-<br />
årene gikk altså gjennom flaggstangen på Kongsvinger festning.<br />
Professor Christopher Hansteen underviste ved Universitetet i Christiania <strong>og</strong> ble utnevnt til<br />
direktør <strong>for</strong> NGO i 1817. To år før fikk han midler til å bygge et lite observatorium <strong>for</strong><br />
astronomiske observasjoner. En åttekantet bygning ble oppført <strong>for</strong> <strong>for</strong>målet snaue 100 m<br />
uten<strong>for</strong> dagens sørspiss av Akershus festning, i sørøstlig retning mot Vippetangen.<br />
Observatoriet var i bruk frem til 1828, da planene ble utarbeidet <strong>for</strong> et tidsmessig<br />
observatorium i Christiania. En av hensiktene med observatoriet uten<strong>for</strong> Akershus festning<br />
var å skaffe Norge en nasjonal nullmeridian. Men kongen satte seg imot. Hansteen visste at<br />
breddegraden <strong>for</strong> flaggstangen ved Kongsvinger festning var godt bestemt, men<br />
lengdegraden var heller dårlig bestemt. Der<strong>for</strong> mente han det ville være mulig å bestemme<br />
lengdegraden <strong>for</strong> Christiania bedre, <strong>og</strong> så kunne lengdegraden <strong>for</strong> flaggstangen i<br />
Kongsvinger bestemmes ut fra Christiania.<br />
Ikke noe av observatoriet uten<strong>for</strong> Akershus festning er synlig i dag.<br />
Basert på Brochs triangelrekke fra 1835 ble følgende koordinater funnet <strong>for</strong> flaggstangen på<br />
Kongsvinger festning: 60° 11’ 54,007’’ nordlig bredde, 1° 17’ 34,612’’ østlig lengde fra<br />
Christianias nye observatorium.<br />
På bakgrunn av en triangelrekke fra 1868 <strong>for</strong>etok Ebbesen i 1890 en ny beregning av<br />
koordinatene <strong>for</strong> Kongsvinger festnings flaggstang <strong>og</strong> fant følgende verdier:<br />
60° 11’ 54,165’’ nordlig bredde, 1° 17’ 34,572’’ østlig lengde fra Observatoriet. Så lenge det<br />
senere ble referert til flaggstangen på norske <strong>kart</strong>, var det disse koordinatene som ble brukt.<br />
Side 33 av 160
Oslo Observatorium<br />
(Opprinnelig Christiania Observatorium)<br />
Nullmeridianen i Oslo<br />
Observatorium<br />
Den røde pilen peker nøyaktig<br />
på stedet der søylen <strong>for</strong><br />
nullmeridianen står (skjult under<br />
taket <strong>og</strong> en luke i gulvet).<br />
I den røde pilens <strong>for</strong>lengelse, litt<br />
over en pil-lengde, skimtes den<br />
utendørs meridianstøtten, hvor<br />
nullmeridianen går gjennom<br />
støttens sentrum.<br />
Oslo Observatorium <strong>og</strong> meridianmerket på<br />
Lindøya er begge markert med rød sirkel. De<br />
ligger begge i <strong>kart</strong>bretten som går langs den<br />
gamle norske nullmeridanen.<br />
Nullmeridianen slik den kom til syne i gulvet på<br />
”Meridain-rommet”.<br />
Adkomst<br />
Man kan kjøre helt frem til gårdsplassen ved Observatoriet, som ligger Observatoriegaten 1,<br />
Oslo, nær Nasjonalbiblioteket. I matrikkelen er det Gnr. 211 Bnr. 196.<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Nullmeridianen går gjennom sentrum i en søyle som <strong>for</strong>tsatt finnes under en luke i gulvet på<br />
østre fløy av Observatoriet. Opprinnelig var taket konstruert slik at det kunne skyves til side. I<br />
Side 34 av 160
den slissen som da kom til syne, kunne man observere mot stjernehimmelen. Breddegraden<br />
fant man ved å observere vinkelen mellom loddlinjen <strong>og</strong> en rekke stjerne med kjent<br />
plassering på himmelen. Lengdegraden fant man ved å registrere med klokke det nøyaktige<br />
tidspunktet når ulike stjerner passerte rett i sør (passerte meridianen). Ved å ta tids<strong>for</strong>skjellen<br />
mellom stjernens passasje i Observatoriet med samme stjernes passasje ved andre<br />
observatorier, kunne de beregne astronomisk bestemt lengde<strong>for</strong>skjell mellom de to<br />
observatoriene. Oslo Observatorium finnes i <strong>kart</strong>delet mellom <strong>kart</strong>blad 1914-4 (Bestillingsnr.<br />
1027) <strong>og</strong> nabo<strong>kart</strong>blad 1814-1 (Bestillingsnr. 873). <strong>Se</strong>lv om <strong>kart</strong>enes lengdegrader refererer<br />
seg til en nullmeridian i Greenwich, er <strong>kart</strong>bladinndelingen i <strong>kart</strong>serien Norge i målestokk M =<br />
1 : 50 000 slik at <strong>kart</strong>delene følger den gamle norske nullmeridianen gjennom Oslo<br />
Observatorium.<br />
Oslo Observatorium er i dag registrert som trigonometrisk punkt nr G35T0260, hvor koordinater<br />
<strong>for</strong> nullmeridian-søylen er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 649 457.73 260 648.68 32 23<br />
Geodetiske koordinater 59° 54’ 46.52’’ 10° 43’ 05.13’’<br />
Historie<br />
Fra 1779 til ut i 1840-årene gikk altså nullmeridianen i Norge gjennom flaggstangen på Kongsvinger<br />
festning. Men så ble den flyttet til Christiania. Professor Christopher Hansteen underviste ved<br />
Universitetet i Christiania <strong>og</strong> var samtidig direktør <strong>for</strong> Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling. Han sto bak<br />
byggingen av Observatoriet i hovedstaden, som sto ferdig til bruk i 1834. Hansteen hadde nok tanker<br />
om at Norge burde få en mer avansert nullmeridian enn den gjennom en flaggstang. I 1844 ble Norges<br />
nullmeridian gjennom meridianrommet på Christiania Observatorium <strong>for</strong> første gang brukt på <strong>kart</strong>. Men<br />
referanse til meridianen gjennom flaggstangen på Kongsvinger festning ble ført på <strong>kart</strong> helt frem til<br />
1909.<br />
Gjennom årene ble det gjort mange målemessige<br />
tilknytninger mellom flaggstangen på Kongsvinger<br />
<strong>og</strong> Observatoriet. Forskjell i bredde- <strong>og</strong> lengdegrad<br />
ble omhyggelig beregnet flere ganger på bakgrunn<br />
av astronomiske observasjoner, etter som<br />
instrumenter <strong>og</strong> klokker ble utviklet til større<br />
nøyaktigheter.<br />
Gjennom internasjonaliseringen som skjedde<br />
utover på 1900-tallet, miste etter hvert den norske<br />
nullmeridianen sin betydning. Etter annen<br />
verdenskrig har <strong>og</strong>så norske <strong>kart</strong>serier fått sine<br />
referanser til Greenwich-observatoriet. I de siste<br />
årene da den norske nullmeridianen <strong>for</strong>tsatt var<br />
i bruk, sto det i <strong>kart</strong>rammen:<br />
”Oslo meridian 10° 43’ 22.5’’ øst Greenwich”. Når dette tallet ikke stemmer med tallet i tabellen<br />
oven<strong>for</strong>, skyldes det at lengdegraden er beregnet med to <strong>for</strong>skjellige modeller (ellipsoider) <strong>for</strong><br />
jordkloden. I Norge brukte man fra tidlig på 1900-tallet en såkalt ”Modifisert Bessel-ellipsoide:<br />
ekvator-radius på a = 6 377 492.0176 m <strong>og</strong> flattrykning f = 1/299.15281285<br />
Men siden 1980 har man internasjonalt blitt enig om å bruke Geodetic Reference System 1980<br />
(GRS80): ekvator-radius på a = 6 378 137 m <strong>og</strong> flattrykning f = 1/298.257 222 101.<br />
Grunnen til at vi i Norge brukte modifisert Bessel-ellipsoide, mens mange andre europeiske land<br />
brukte Bessel-ellipsoiden, skyldtes hendelser knyttet til innføringen av meter som offisiell<br />
lengdeenhet. Det skjedde i 1875, <strong>og</strong> da ble en dobbelt-toise satt til N n = 3,898101 m. Inntil da<br />
var basisene oppmålt i toiser, <strong>og</strong> det trigonometriske nettet i Norge ble regnet om med dette<br />
overgangstallet. I 1893 ble imidlertid Struves dobbelt-toise komparert med den internasjonale<br />
meter i Paris, <strong>og</strong> man fant N i = 3,898162 m. Den lille <strong>for</strong>skjellen ga et kinkig problem, som først<br />
Side 35 av 160<br />
Utendørs-støtten <strong>for</strong> nullmeridianen.<br />
Vitali Kaptüg (v) <strong>og</strong> Bjørn Ragnvald Pettersen (h)
le løst i 1918 ved at man benyttet den internasjonale meteren under oppmåling <strong>og</strong> anvendte<br />
den modifiserte Bessel-ellipsoiden ved avbildning på <strong>kart</strong>. Norge var <strong>for</strong> øvrig eneste landet som<br />
brukte akkurat denne ellipsoiden.<br />
Det samme punktet i naturen får altså ulike koordinater avhengig av hvilken jordmodell<br />
(ellipsoide) man legger til grunn <strong>for</strong> angivelsen. Både ekvator-radius <strong>og</strong> flattrykning inngår i<br />
definisjonen av geodetisk datum. Det er der<strong>for</strong> viktig at man oppgir geodetisk datum i<br />
<strong>for</strong>bindelse med angivelse av posisjoner. I Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling er alle<br />
koordinater oppgitt i EUREF89 som geodetisk datum, hvis ikke annet er nevnt. I nyere tid er<br />
geodetisk datum synonymt med referansesystem.<br />
Som en digresjon kan nevnes at Oslo Observatorium <strong>og</strong>så ble brukt <strong>for</strong> korreksjon av klokker<br />
fra 1855. Da plasserte man en kule i på en lynavleder som sto på østsiden av taket til den<br />
store rotunden på observatoriet. Klokken 11:55 ble kulen heist til topps. Presis kokken 12:00<br />
falt kulen, <strong>og</strong> folk som hadde fri sikt til observatoriet kunne stille sine klokker. I 1879 ble kulen<br />
flyttet til en lynavleder på sørsiden av rotunden, hvor den sto til radiosignaler overtok som<br />
tidsangivelse. Ved astronomiske observasjoner fant de nøyaktig tid i <strong>for</strong>hold til sol <strong>og</strong><br />
stjerner. Forskjellige byer i landet hadde ulik tid inntil man fikk tidssignaler over radio. Mellom<br />
Oslo <strong>og</strong> Bergen var det <strong>for</strong> eksempel en tids<strong>for</strong>skjell på 21 minutter <strong>og</strong> 33 sekunder. Dette<br />
var altså tids<strong>for</strong>skjellen <strong>for</strong> klokkeslettet når solen sto i sør <strong>for</strong> Oslo <strong>og</strong> når den sto i sør <strong>for</strong><br />
Bergen. Oslo-tiden lå <strong>for</strong>an Bergen-tiden.<br />
Først i 1894 vedtok Stortinget loven om norsk normaltid, det vil si felles tid <strong>for</strong> <strong>hele</strong> Norge, <strong>og</strong><br />
den skulle ligge en time <strong>for</strong>an Greenwich Mean Time (GMT), tiden i Greenwich-observatoriet<br />
i London. Loven ble satt i verk fra 1. januar det følgende året. Dermed fikk Norge, som et av<br />
de siste landene i Nord-Europa, en felles tid <strong>for</strong> <strong>hele</strong> landet.<br />
Side 36 av 160
Fra 1. ordens triangulering ved Store Juklegga – Høgeloft, sør <strong>for</strong> Fillefjell, ca. 1920 moh.<br />
Ca. 1910. Assistent <strong>og</strong> to teodolitter.<br />
Transport av utstyr over Deveggåi ved Ålykja, Nore <strong>og</strong> Uvdal, 1930.<br />
Side 37 av 160
Meridianmerket på Lindøya<br />
Oslo, Oslofjorden<br />
Meridianmerket på Lindøya. Oslo rådhus ses i bakgrunnen.<br />
To <strong>kart</strong> lagt inntil hverandre. Rød sirkel øverst viser<br />
Oslo Observatorium. Rød sirkel nederst viser<br />
Meridianmerket på Lindøya.<br />
Kartet som vises er sammensatt av <strong>kart</strong>bladene<br />
1814-1 <strong>og</strong> 1914-4, hvor delet går gjennom Oslo<br />
Observatorium, meridianmerket på Lindøya <strong>og</strong><br />
følger den norske nullmeridianen.<br />
På <strong>kart</strong>et over Christiania fra 1844 var<br />
meridianmerket på Lindøya tegnet inn.<br />
Side 38 av 160
Adkomst<br />
Man tar ferge fra Vippetangen til Lindøya. Fra brygge øst på Lindøya er det ca. 5 minutter å<br />
gå. Det er gangvei helt frem.<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Varden står på markant høyde helt sørøst<br />
på øya. Den er kvadratisk, 3,1 m høy, <strong>og</strong><br />
har sidekanter nederst som er 1,29 m.<br />
Øverst er den avsluttet med en kvadratisk<br />
steinblokk med sidekanter på 0,675 m <strong>og</strong><br />
0,210 m høy. Midt i den kvadratiske<br />
steinen står en sikteanretning av jern,<br />
med en sikteplate som kunne<br />
horisontal<strong>for</strong>skyves <strong>og</strong> stilles i<br />
meridianlinjen gjennom observatoriets<br />
meridian. Avstanden fra steinflaten opp til<br />
toppen av jernplaten er 0,785 m.<br />
Meridianmerket finnes i <strong>kart</strong>delet mellom<br />
<strong>kart</strong>blad 1914-4 (Bestillingsnr. 1027) <strong>og</strong><br />
nabo<strong>kart</strong>bladet 1814-1 (Bestillingsnr. 873).<br />
Meridianmerket er i dag registrert som trigonometrisk punkt nr G35T0217, hvor topp varde<br />
har koordinater:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 640 232.485 596 146.699 32 17.069<br />
Geodetiske koordinater 59° 53’ 18.326’’ 10° 43’ 05.141’’<br />
Historie<br />
Meridianmerket på Lindøya ble satt opp omtrent samtidig som Christopher Hansteen<br />
begynte å utføre astronomiske observasjoner i det nye observatoriet, det vil si allerede i<br />
1834. Det er usikkert hvordan det første meridianmerket så ut, <strong>og</strong> om det kan være identisk<br />
med dagens meridianmerke.<br />
På <strong>kart</strong>et i målestokk 1: 25 000 over Christiania fra 1844 var meridianmerket på Lindøya <strong>for</strong><br />
første gang tegnet inn med eget tegn. I <strong>kart</strong>rammen står det ”Kart over Christiania med en<br />
Kvadratmiil af Omegnen, sammendraget efter de nyeste <strong>og</strong> paalideligste Materialer, Den<br />
ge<strong>og</strong>raphiske Opmaalings Direkteur Hr Professor Ridder mm Hansteen, med Høiaktelse<br />
tilegnet af Vibe <strong>og</strong> Irgens”. Dette var <strong>for</strong> øvrig det første <strong>kart</strong> i en serie som senere ble kalt<br />
”omlands<strong>kart</strong>” omkring de største byene.<br />
Hensikten med meridianmerket var å skaffe korreksjoner til astronomiske instrumenter,<br />
samtidig som det var nyttig å få et håndgripelig merke <strong>for</strong> den sentrale meridianen gjennom<br />
hovedstaden. På den tiden hadde man fri sikt mellom observatoriet <strong>og</strong> meridianmerket.<br />
Første gang meridianmerket på Lindøya dukker opp i beregninger, synes å være i 1878, <strong>og</strong><br />
da knyttes det til gradmålingens koordinatberegning.<br />
Side 39 av 160
Verning av nasjonale høydesystemer<br />
Norsk normalnull, Oslo<br />
NGO-bygningen i Oslo. Pilen viser obelisk med gammelt Normalhøydepunkt etablert i 1890.<br />
Adkomst<br />
I bakgården til gamle Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmålings<br />
bygning i St. Olavs gate 32 i Oslo står en obelisk som<br />
markerer utgangspunktet <strong>for</strong> det gamle nasjonale<br />
høydesystemet. Den står ca. 4 m fra veggen i den del av<br />
gårdsrommet som ligger mellom hovedfløy <strong>og</strong> fløyen mot<br />
nordøst. Man kan komme til den ved å benytte porten i<br />
Wergelandsveien.<br />
Obelisken finnes på <strong>kart</strong>blad 1914-4 (Bestillingsnr. 1027).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Obelisken består av tre deler som står på fjell. De er alle<br />
firkantede, <strong>og</strong> kun den øverste har mindre areal på<br />
toppflaten enn på bunnflaten. Opprinnelig sto det en kule<br />
på toppen av obelisken, men den ble flyttet til en<br />
tilsvarende obelisk som ble satt opp ved<br />
vannstandsmåleren i Tregde da Norge fikk nytt høydesystem i 1954. Dette nye systemet ble<br />
kalt Norsk Normalnull av 1954 (NN1954).<br />
Inne i fotdelen av denne står fastmerket som markerer utgangspunktet <strong>for</strong> det gamle<br />
nasjonale høydesystemet ”Norsk Normalnull”, ofte <strong>for</strong>kortet til NN. Dette fastmerket har<br />
nummer G35N1B i gamle dokumenter. For å ha et praktisk utgangspunkt <strong>for</strong> høydesystemet<br />
ble det festet en kule til utsiden av obelisken, <strong>og</strong> høyeste punkt på denne kulen hadde i dette<br />
høydesystemet verdien 18,500 m over nullnivået. Denne kulen har fastmerkenummer<br />
G35N0001. Nullnivået var funnet ved tre årganger av vannstandsdata fra en<br />
vannstandsmåler som sto nede ved havnen.<br />
Side 40 av 160
Obelisken som er utgangspunkt <strong>for</strong> NN, har følgende koordinater:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 643 491.3 596 886.6 32 18<br />
Geodetiske koordinater 59° 55’ 03.0’’ 10° 43’ 58.2’’<br />
Historie<br />
Det gamle utgangsnivå <strong>for</strong> høyderegningen i Norge var<br />
definert slik: "Ved Normal Null (NN) <strong>for</strong>stås <strong>for</strong>eløpig<br />
middelvannstand bestemt av årene 1888 <strong>og</strong> 1892−1893<br />
ved to fulle års observasjoner på den Kristiania by<br />
tilhørende selvregistrerende vannstandsmåler."<br />
Tidlig på 1900-tallet ble det i NGOs hage i St. Olavs<br />
gate 32 i Kristiania (Oslo) satt opp et såkalt<br />
fundamentalpunkt. Det ble lagt inne i en obelisk av<br />
polert labradoritt fundamentert på fast fjell.<br />
Det konkrete utgangspunktet <strong>for</strong> en nasjons<br />
høydesystem kalles fundamentalpunkt. For Norges<br />
vedkommende ble fundamentalpunktet <strong>for</strong> høyde et<br />
messingfastmerke inne i obelisken, <strong>og</strong> høyden over NN<br />
ble ved nivellement fra vannstandsmåleren bestemt til<br />
18.7810 m. I 1912<br />
ble det på obeliskens<br />
utside satt inn en<br />
messingbolt <strong>for</strong>synt<br />
med en kule hvis<br />
høyde var 0.2810 m<br />
under fundamentalpunktet.<br />
Kulens<br />
absolutte høyde blir<br />
da 18.500 m over<br />
NN. Denne kule har<br />
senere dannet utgangspunkt<br />
<strong>for</strong> alle NGOs<br />
nivellementer <strong>og</strong> dens absolutthøyde over NN har vært fastholdt.<br />
Endring av gjennomsnittlig havnivå i Oslo fra 1912 til 2009<br />
Med tiden ble man oppmerksom på at det <strong>for</strong>egikk en landhevning i Oslo-området som følge av<br />
at isen over Fennoskandia <strong>for</strong>svant <strong>for</strong> bortimot 10 000 år siden. Ettervirkninger av den store<br />
breen som <strong>for</strong>svant, <strong>for</strong>tsetter altså i vår tid. Dermed var ikke lenger fundamentalpunktets høyde<br />
i samsvar med den angitte høyde over middelvann.<br />
Årlige middelverdier <strong>for</strong> vannstanden i Oslo viste at landet i gjennomsnitt steg med 3.61 mm/år i<br />
<strong>for</strong>hold til havnivået, <strong>for</strong> <strong>hele</strong> perioden fra oppstarten i 1888 til 1950. Etter en nærmere analyse<br />
av vannstanden fra 7 vannstandsmålere langs kysten av Sør-Norge besluttet Norges<br />
ge<strong>og</strong>rafiske kommisjon i 1954 at det nye Normal Null, NN1954, skulle ligge 21,2 cm under det<br />
gamle. Stedet <strong>for</strong> det nye fundamentalpunktet skulle ligge ved vannstandsmåleren i Tregde,<br />
hvor man gjennom nærmere 30 år hadde konstatert at det ikke <strong>for</strong>egikk landhevning. Dessuten<br />
var tidevanns<strong>for</strong>skjellen tilnærmet lik null i Tregde-området. Det skyldes at tidevannsbølgen via<br />
den engelske kanal <strong>og</strong> den som kommer nord om Skottland, opphever hverandre.<br />
Vannstandsmålingene i Norge ble drevet i regi av Gradmålingskommisjonen fra ca. 1880 til<br />
1903. Da regnet vitenskapsmennene med at vannstandsvariasjonene langs Norges kyst var<br />
godt nok <strong>kart</strong>lagt. Ansvaret <strong>for</strong> vannstandsmålingene ble så overført til Geodesiavdelingen i<br />
NGO (nå Geodesidivisjonen i Statens <strong>kart</strong>verk), <strong>for</strong>di de hørte naturlig sammen med<br />
presisjonsnivellementet <strong>og</strong> landets høydesystem. Fra 1904 til 1991 ble arbeidet med<br />
vannstandsmålerne utført av Geodesidivisjonen. Etter 1991 har Statens <strong>kart</strong>verk Sjø overtatt<br />
ansvaret <strong>for</strong> de nasjonale vannstandsmålerne.<br />
Side 41 av 160
Tregde, Normal Null av 1954 (NN1954)<br />
Vest-Agder, Mandal kommune.<br />
Den blå ringen markerer stedet <strong>for</strong> obelisken,<br />
det røde merket er stedet <strong>for</strong> vannstandsmåleren.<br />
Obelisken ved Tregde, som markerer utgangspunktet<br />
<strong>for</strong> høydesystemet NN1954.Ifjellet rett <strong>for</strong>an obelisken<br />
står et nivellementsfastmerke.<br />
(Foto 2003)<br />
Adkomst<br />
Fra Tregdeveien ved Tregde sentrum tar man Bjørholmsveien (kjerrevei) utover stranden frem til<br />
fjellpartiet nordligst på Bjørholmen. Derfra går det grei sti helt opp til obelisken, som står nær<br />
høyeste punkt på grunnen til Gnr. 32 Bnr. 3. Snaue 5 minutter å gå.<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Obelisken består av tre deler som står på fjell. Den er en kopi av obelisken i NGOs hage.<br />
Alle tre delene har kvadratisk, horisontalt tverrsnitt <strong>og</strong> kun den øverste har mindre areal på<br />
toppflaten enn på bunnflaten. Kulen på toppen av obelisken sto opprinnelig på obelisken i St.<br />
Olavs gate 32, Oslo, men den ble flyttet til Tregde i <strong>for</strong>bindelse med at fundamentalpunktet<br />
<strong>for</strong> høyder i Norge ble lagt til Tregde i 1954.<br />
Fundamentalpunktet <strong>for</strong> NN1954 (punktet inne i labradorobelisken) har:<br />
Gradteigsnummer: D40N0055, høyde i NN1954: 11.205 m, <strong>og</strong> følgende koordinater:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 430 411.5 414 616.4 32 11<br />
Geodetiske koordinater 58° 00' 25.487" 7° 33' 18.509"<br />
Nivellementsfastmerket på fjellet rett frem<strong>for</strong> obelisken har høyde 11.197 m.<br />
Historie<br />
I 1954 bestemte Norges ge<strong>og</strong>rafiske kommisjon at fundamentalpunktet <strong>for</strong> høyder i Norge<br />
skulle flyttes fra Oslo til traktene omkring Mandal <strong>og</strong> knyttes til vannstandsmåleren i Tregde.<br />
Side 42 av 160
Under kapitlet om Norsk Normalnull gis begrunnelsen <strong>for</strong> å flytte utgangspunktet <strong>for</strong> det<br />
nasjonale høydesystemet til nettopp Tregde.<br />
Under en rek<strong>og</strong>nosering i 1955 ble det funnet et egnet punkt <strong>for</strong> obelisken på en høyde ca.<br />
81 meter fra vannstandsmåleren, nær høyeste punkt på Bjørholmen. Det ble satt ned tre<br />
nivellementsfastmerker på stedet <strong>og</strong> inngått tinglyst kontrakt med eieren om plassering av en<br />
steinstøtte. Det ble bestilt en obelisk av labradorstein hos Grønseth steinindustri i Oslo.<br />
Dimensjonene var lik den som befant seg i NGOs hage. Obelisken ble satt på plass i mai<br />
1956. Obelisken i NGOs hage ble stående, men kulen på toppen ble fjernet <strong>og</strong> plassert på<br />
toppen av den nye obelisken i Tregde <strong>for</strong> å markere at dette var blitt fundamentalpunkt <strong>for</strong><br />
høyder i Norge.<br />
Obelisken i Tregde er knyttet til ”overvåkingen” av landets høydenett, på samme måte som<br />
tilsvarende stasjon i Varberg <strong>for</strong> Sverige <strong>og</strong> Newlyn i England.<br />
Frem til 1986 eksisterte et eget fundamentalpunkt <strong>for</strong> Nord-Norge. Det var knyttet til Nordnorsk<br />
null (NNN1957), definert som middelvann <strong>for</strong> Narvik vannstandsmåler<br />
i tiden 1948−1956 <strong>og</strong> Evenskjer vannstandsmåler i tiden 1945−1956.<br />
Det er ikke reist noen obelisk som markerer NNN1957 slik det ble gjort <strong>for</strong> NN1954.<br />
Alle høyder på nivellementsfastmerker i Nord-Norge fra før 1957 ble regnet om til NNN1957.<br />
<strong>Se</strong>nere høyder nord <strong>for</strong> Tysfjorden <strong>og</strong> i Lofoten ble knyttet til NNN1957.<br />
Grunnen til at det eksisterte to adskilte høydesystemer skyldtes manglende veinett i Nord-<br />
Norge. Presisjonsnivellementet har av praktiske grunner måttet utføres langs veier eller<br />
jernbaner. Først i 1974 ble NNN1957 <strong>og</strong> NN1954 knyttet sammen ved nivellement.<br />
Differansen mellom de to systemene var på 28 mm, <strong>og</strong> NN1954 lå høyest. Denne<br />
differansen var mindre enn antatt måleunøyaktighet på strekningen. Forskjellen ble <strong>for</strong>delt<br />
lineært over en strekning på ca. 200 km (Fauske−Narvik). Det viste seg upraktisk å operere<br />
med to offisielle høydesystemer som lå så nær hverandre i høyde. Der<strong>for</strong> vedtok Statens<br />
<strong>kart</strong>verk at betegnelsen NNN1957 skulle falle bort fra 1. januar 1996. Fra da av er offisielle<br />
høyder i Norges hovedland knyttet til NN1954 med utgangspunkt i Tregde vannstandsmåler.<br />
Nytt høydesystem NN2000<br />
Et nytt høydesystem er i ferd med å innføres i Norge. Det nasjonale nivellementsnettet er<br />
beregnet i dette system <strong>og</strong> i løpet av 2011 vil 10-20 kommuner ha tatt det i bruk som sitt<br />
offisielle høydesystem.<br />
NN2000 er et felles høydesystem med Sverige <strong>og</strong> Finland, (selv om betegnelsen er<br />
<strong>for</strong>skjellig; RH2000 i Sverige <strong>og</strong> N2000 i Finland). Det har sin opprinnelse fra en felles<br />
nordisk-baltisk utjevning. Et europeisk fundamentalpunkt i Amsterdam, New Amsterdam Peil<br />
(NAP), ble valgt som nullpunkt så det nordisk-baltiske nivellementsnettet måtte utvides med<br />
nivellementsnett fra Polen, Nord-Tyskland <strong>og</strong> Nederland <strong>for</strong> å knytte seg til dette.<br />
I motsetning til tidligere høydesystem er NN2000 ikke definisjonsmessig <strong>for</strong>ankret til<br />
middelvann eller vannstandsmålere. <strong>Se</strong>lv ikke i fundamentalpunktet i Amsterdam er<br />
nullverdien knyttet til middelvann. De gamle fundamentalpunktene i henholdsvis Oslo <strong>og</strong><br />
Tregde har ingen annen funksjon i NN2000 enn et vanlig høydefastmerke.<br />
Side 43 av 160
Verning av basiser<br />
Ekeberg basis (representativ <strong>for</strong> Østlandet) Oslo fylke <strong>og</strong> kommune.<br />
Basis Nord, Ekebergsletta.<br />
Basis A (Nord), Ekebergsletta<br />
Adkomst<br />
Man går ut til granittstøtten fra Ekeberg camping ved Ekebergveien i Oslo. Den står ca. 250<br />
m fra veien i temmelig flatt terreng.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1914-4 (Bestillingsnr. 1027).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske punktet<br />
som har betegnelsen G35T0054. Den består av to<br />
granittblokker på hverandre, hvor den nederste er festet i<br />
betongfundament på steiner.<br />
Den øvre granittblokken har en åpning mot sør, beregnet<br />
<strong>for</strong> en messingplate med innskrift, som er 320 mm bred,<br />
267 mm høy <strong>og</strong> ca. 1 cm dyp.<br />
<strong>Se</strong>ntrisk, i plan med den horisontale flaten øverst på den<br />
øvre blokken, er plassert en bolt med diameter 25 mm.<br />
Den har et kryss, som representerer sentrum. Mellom<br />
dette krysset <strong>og</strong> tilsvarende kryss i basis B ble lengden<br />
av basisen målt.<br />
Ekeberg basis A (nord), granittstøttens koordinater er:<br />
Side 44 av 160
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 641 235.938 599 011.622 32 142<br />
Geodetiske koordinater 59° 53’ 48.31’’ 10° 46’ 11.07’’<br />
Basis B (Sør), Kittel Nielsens vei 63<br />
Rød sirkel viser Ekeberg basis B (sør).<br />
Ekeberg basis B (sør).<br />
Adkomst<br />
Granittstøtten står i en privat hage, ca. 10 m inn fra porten i Kittel Nielsens vei 63, målt fra<br />
adkomstveien frem til eiendommen. Adkomstveien til eiendom Kittel Nielsens vei 63 går som<br />
stikkvei ca. 30 m sørvestover fra selve Kittel Nielsens vei.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1914-4 (Bestillingsnr. 1027).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske<br />
punktet som har betegnelsen G35T0055. Den består av<br />
to granittblokker på hverandre, hvor den nederste er<br />
festet i betongfundament på fjell. Den øvre<br />
granittblokken har en åpning mot nord, hvor det er satt<br />
inn en messingplate med innskrift, som er 321 mm bred,<br />
267 mm høy <strong>og</strong> ca. 1 cm dyp.<br />
<strong>Se</strong>ntrisk, i plan med den horisontale flaten øverst på den<br />
øvre blokken, er plassert en bolt med diameter 26 mm.<br />
Det er i dag vanskelig å se krysset i bolten, som<br />
representerer sentrum. Mellom dette krysset <strong>og</strong><br />
tilsvarende kryss i basis A ble lengden av basisen målt.<br />
Ekeberg basis B (sør), Kittel Nielsens vei 63, granittstøttens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Side 45 av 160<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 637 693.78 600 750.74 32 133<br />
Geodetiske koordinater 59° 51’ 52.35’’ 10° 47’ 56.72’’
Historie<br />
I 1687 hadde Isaac Newton publisert sitt store hovedverk Philosophiae Naturalis Principia<br />
Mathematica (ofte bare kalt Principia), hvor han la grunnlaget <strong>for</strong> å påstå at jorden måtte<br />
være noe flatklemt ved polene. Denne påstanden kom etter hvert i kraftig motsetning til hva<br />
de franske geodetene hadde funnet gjennom sine målinger av buegrader i Sør- <strong>og</strong> Nord-<br />
Frankrike. Deres målinger viste nemlig at en bue på 1 grad langs en meridian var kortere i<br />
nord enn i sør, hvilket indikerer at jorden måtte være noe utstrakt mot polene, altså det<br />
motsatte av Newtons påstand. Gjennom flere ti-år pågikk en diskusjon i det franske<br />
vitenskapsakademiet om hvem av de to partene som kunne ha rett. For å få en slutt på de<br />
teoretiske diskusjonene valgte det franske vitenskapsakademiet å sende ut to ekspedisjoner<br />
i 1735/1736 til det som den gang ble regnet som den siviliserte verdens ytterpunkter. Den<br />
ene ekspedisjonen gikk til Peru i Sør-Amerika hvor de kom nærmest ekvator, <strong>og</strong> den andre<br />
gikk til svensk Lappland hvor de kom lengst mulig opp mot Nordpolen. Hver av<br />
ekspedisjonene hadde som hovedoppgave å måle lengden av en buegrad langs en<br />
meridian. For ekspedisjonen som skulle mot nord, var Island, Norge <strong>og</strong> Sverige alternative<br />
land å reise til. Men den svenske vitenskapsmannen Celsius (mannen med termometerinndelingen)<br />
var korresponderende medlem av det franske vitenskapsakademiet <strong>og</strong> hadde<br />
trolig innflytelse på valg av område <strong>for</strong> ekspedisjonen.<br />
Resultatet av ekspedisjonenes arbeid viste at Newton hadde rett. Siden <strong>for</strong>skjellen på en<br />
buegrad langs meridianen i Sør- <strong>og</strong> Nord-Frankrike er ganske liten, viste det seg senere at<br />
en regnefeil hadde gitt det gale svaret <strong>for</strong> de franske geodetene.<br />
Utover på 1700- <strong>og</strong> 1800-tallet ble det ansett som en viktig oppgave innen vitenskapen å få<br />
beregnet så nøyaktig som mulig <strong>for</strong>m <strong>og</strong> størrelse på jorden. For all <strong>kart</strong>legging er jordens<br />
<strong>for</strong>m <strong>og</strong> størrelse nødvendig basis-in<strong>for</strong>masjon, som må avklares før <strong>kart</strong> kan konstrueres <strong>og</strong><br />
tegnes.<br />
I 1856 publiserte Struve det første bindet om Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken<br />
som strakte seg fra Svartehavet til Hammerfest. Struve hadde ledet dette arbeidet gjennom<br />
39 år fra 1816 til sluttføring i 1855. I sluttfasen fra 1844 ble Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling<br />
trukket inn i Struves prosjekt gjennom direktør Christopher Hansteens engasjement. Den<br />
russisk-skandinaviske gradmålingsrekken ble i 2005 innskrevet i UNESCOs verdensarvliste<br />
under navnet ”Struves meridianbue”. Det vil si at 34 av de originale trigonometriske punktene<br />
i gradmålingsrekken som var gjenfunnet, kom med på verdensarvlisten. De er i dag <strong>for</strong>delt<br />
på 10 land. Ifølge begrunnelsen fra UNESCO representerer Struves meridianbue et<br />
vitenskapelig verk som det i dimensjon <strong>og</strong> omfang ikke finnes maken til av sitt slag frem til<br />
nyere tid. De fire norske ”Struve-punktene” på listen er omtalt under punkter i Finnmark.<br />
I 1862 innkalte den prøyssiske kongen Wilhelm I til en vitenskapelig konferanse i Berlin som i<br />
etterkant fikk betegnelsen ”Den Mellom-Europeiske Gradmålingen”. Konferansens leder,<br />
geodeten Johann J. Baeyer, <strong>for</strong>eslo blant annet å måle en gradmålingsrekke som skulle<br />
strekke seg fra Kristiania til Palermo i Italia, <strong>og</strong> den skulle knyttes til Den russiskskandinaviske<br />
gradmålingsrekken. Da Hansteen fikk høre om <strong>for</strong>slaget, mente han at<br />
gradmålingsrekken like gjerne kunne <strong>for</strong>tsettes fra Kristiania til Trondheim. Han hadde i<br />
tankene triangelrekken som Broch i 1830-årene hadde ført nettopp fra Kristiania til<br />
Trondheim. Hansteen mente tydeligvis at mye av arbeidet allerede var gjort.<br />
På den neste konferansen, som ble holdt samme sted i 1864, vedtok de en<br />
gradmålingsrekke fra Catania på Sicilia til Trondheim. Den samme konferansen vedtok <strong>og</strong>så<br />
tre andre gradmålingsoppgaver langs meridianer i Europa <strong>og</strong> ni gradmålingsoppgaver langs<br />
parallellsirkler i Europa. Den nordligste av disse skulle gå langs 60° N fra Bergen gjennom<br />
Kristiania <strong>og</strong> videre østover til Pulkova.<br />
Før 1850 ble basiser <strong>for</strong> innføring av målestokk i det trigonometriske nettet målt opp på isen.<br />
Men <strong>for</strong> Den Mellom-Europeiske Gradmålingen var ikke dette godt nok. Det skulle <strong>og</strong>så vise<br />
seg at de gamle målingene ikke alltid holdt faglige mål, <strong>og</strong> gamle trigonometriske punkter<br />
kunne være vanskelige å identifisere, så denne nye gradmålingen skulle vise seg mer<br />
komplisert enn Hansteen egentlig hadde tenkt seg. Hansteen må ha vært tidlig ute, <strong>for</strong><br />
allerede i 1862 bevilget Stortinget i sitt tre-årige budsjett 5000 speciedaler til<br />
gradmålingsarbeider.<br />
Side 46 av 160
Sommeren 1863 ble det funnet et egnet område på Ekeberg-platået <strong>for</strong> en basis på nesten 4<br />
km gjennom skiftende terreng. Det måtte noe sprengningsarbeid <strong>og</strong> noe planering til før<br />
basisen ble klar. I begge ender ble det boret i fjell <strong>og</strong> satt ned jernbolt. I en rapport fra kaptein<br />
Bauck høsten 1904 ble det påstått at det som ved nordlige endepunkt var bolt i fjell, kun viste<br />
seg å være bolt i en stein.<br />
Gjennom sommeren 1864 ble<br />
Ekeberg basis oppmålt to ganger<br />
under temmelig skiftende<br />
vær<strong>for</strong>hold. L. Broch, Fearnley,<br />
Næser <strong>og</strong> <strong>Se</strong>jersted gjennomførte<br />
disse basismålingene.<br />
Til selve målingen brukte de utstyr<br />
som var lånt fra Sverige. Friherre<br />
von Wrede hadde utviklet et<br />
modifisert utstyr i <strong>for</strong>hold til det<br />
Struve hadde brukt. Wrede brukte<br />
som målestaver tykke rør med ytre<br />
diameter 44 mm isteden<strong>for</strong> massive<br />
jernstenger, <strong>og</strong> dermed fikk han<br />
vekten ned fra 38 til 15 kg <strong>for</strong> hver<br />
stang. De anvendte 4 målestaver<br />
som hver målte en dobbelt-toise<br />
mellom målemerkene, det vil si<br />
3,8980362 m. Målestavene ble lagt<br />
etter hverandre på bukker med<br />
skrueanordninger som kunne<br />
justere dem til horisontal stilling ved<br />
avlesning. Temperaturer ble nøye<br />
registrert med tanke på utvidelseskorreksjoner<br />
<strong>for</strong> målestavene. Fra det ene endepunktet av basisen ble målestavene<br />
omhyggelig avlest i horisontal stilling mens de lå på bukker, <strong>og</strong> så <strong>for</strong>flyttet inntil målingene<br />
nådde det andre endepunktet.<br />
Sluttresultatet ga en lengde som tilsvarte<br />
3947,517 m mellom endepunktene på<br />
basisen.<br />
Ved nivellement ble Ekeberg-basisens<br />
høyde over havet funnet til 123,7 m. Den<br />
målte basislengden ble redusert til havets<br />
nivå ved å tenke seg begge<br />
basisendepunktene projisert langs<br />
loddlinjen på stedet ned til havnivået. Ved<br />
havets nivå ville lengden av Ekeberg basis<br />
bli 3947,441 m.<br />
Fra de to endepunktene på Ekeberg basis<br />
strakte et ekspansjonsnett seg ut til de<br />
trigonometriske punktene Toås <strong>og</strong> Kolsås i<br />
gradmålingsrekken.<br />
I juli 1864 ble det lånte, svenske utstyret<br />
skipet til Trondheim <strong>og</strong> brakt nordover til<br />
Rinnleiret ved Levanger. Der ble den<br />
nordligste basisen på Den Mellom-<br />
Europeiske Gradmålingen etablert <strong>og</strong><br />
ferdig målt i løpet av august måned.<br />
På grunn av stadige <strong>for</strong>bedringer av instrumenter <strong>og</strong> måleteknikk ble det stadig gjort nye<br />
supplerende målinger i gradmålingsnettet, <strong>og</strong> noen rapport om den samlede gradmålingen i<br />
dette prosjektet ble aldri fullført. Men Ekeberg basis gjorde allikevel god nytte <strong>for</strong> å få<br />
målestokken inn i det trigonometriske nettet i Oslo-området.<br />
Basisene på Ekeberg <strong>og</strong> Rinnleiret er de eldste basisene i Norge som <strong>for</strong>tsatt er intakt.<br />
Side 47 av 160<br />
Ekspansjonsnettet fra Ekeberg basis.
Radøy basis (representativ <strong>for</strong> Vestlandet)<br />
Hordaland fylke, Radøy kommune<br />
Basis nord, Straume<br />
Adkomst<br />
Man går fra tunet på Gnr.93 Bnr.6. Først ca. 250 m på traktorvei, så over på ny traktorvei<br />
nordøst <strong>for</strong> denne mot sørøst ca. 600 m. Ta av fra traktorvei <strong>og</strong> gå ca. 100 m mot nordvest<br />
på åsryggen til punktet. Granittstøtten står fritt på åsryggen.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1116-3 (Bestillingsnr. 41).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske punktet som har betegnelsen A32T0237. Den<br />
består av to granittblokker på hverandre, hvor den nederste er festet i betongfundament på fjell.<br />
Over den øverste hviler et lokk av granitt. <strong>Se</strong>ntrumsbolt ble satt ned i fjellet der granittstøtten<br />
skulle plasseres, <strong>og</strong> fire sikringsbolter plassert med en vinkel på 90° mellom dem. I arkivet står<br />
det kort: ”Angående arbeidet i Basis N henvises til beskrivelsen av Basis S.”<br />
Side 48 av 160
Radøy basis nord, granittstøttens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 738 823.533 281 357.412 32 54<br />
Geodetiske koordinater 60° 43’ 29.64’’ 4° 59’ 25.42’’<br />
Basis sør, Ystebø<br />
Adkomst<br />
Man går 200 m på sk<strong>og</strong>sbilvei fra<br />
fylkesvei 413 like nord <strong>for</strong><br />
boligfeltet Stølane mot nordvest<br />
<strong>og</strong> så mot sør- sørvest over<br />
dyrket mark ca. 80 m.<br />
Granittstøtten står på en lav kolle<br />
med løvtrær rundt.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad<br />
1116-3 (Bestillingsnr. 41).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske punktet som har betegnelsen A32T0273.<br />
Den består av to granittblokker på hverandre, hvor den nederste er festet i betongfundament<br />
på fjell. Over den øverste hviler et lokk av granitt.<br />
Da basisens sørlige endepunkt ble laget, fjernet de først jorden i et kvadrat med sidekanter<br />
på ca. 8 m. Siden fjellet der var ujevnt, sprengte de med 10 dynamittskudd <strong>for</strong> å planere på<br />
stedet. <strong>Se</strong>ntrumsbolt ble satt ned i fjellet der granittstøtten skulle plasseres, <strong>og</strong> fire<br />
sikringsbolter plassert med en vinkel på 90° mellom dem. En sikringsbolt ble satt 3,60 m fra<br />
sentrumsbolten i retning vinkelrett ut fra midten på granittflaten mot basis nord. Ut fra neste<br />
flate til høyre på støtten ble en sikringsbolt satt 3,74 m ut fra sentrumsbolten. I retning flaten<br />
motsatt av basis nord ble sikringsbolten satt 3,60 m ut, <strong>og</strong> fra siste flaten sto den 3,74 m ut.<br />
Alle sikringsboltene ble satt i fjell. Omkring dem ble murt en tørrmur, en helle ble lagt over <strong>og</strong><br />
jord lagt over det <strong>hele</strong>.<br />
Radøy basis sør, granittstøttens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Side 49 av 160<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 735 309.609 283 627.610 32 47<br />
Geodetiske koordinater 60° 41’ 40.79’’ 5° 02’ 08.86’’
Historie<br />
Radøy basis ble etablert <strong>og</strong> målt i 1912. To år tidligere var målingene på Vigra basis fullført,<br />
<strong>og</strong> fra rapporten om basismålingen på Radøy er det tydelig at erfaringene fra Vigra kom godt<br />
med. Uten å angi hvor så bygget de to sementerte søyler (trolig i 24 m avstand) <strong>for</strong> å kunne<br />
utføre kontroll av målestrengene <strong>og</strong>så på stedet. De gjorde gode <strong>for</strong>beredelser, <strong>og</strong><br />
målingene på Radøy ble gjennomført i løpet av 10 dager i juni måned. Vind<strong>for</strong>holdene var<br />
svært gode, men de var noe plaget av regn under målingene. De hadde klar tre<br />
invarstrenger, hver på 24 m. Men en streng viste unormal endring i lengde <strong>og</strong> ble der<strong>for</strong> ikke<br />
benyttet. Så i realiteten ble basisen målt med kun to invarstrenger. De som gjennomførte<br />
basismålingene var Smidt-Christensen,<br />
Fleischer, Meinich <strong>og</strong> Sætrang.<br />
Lengden av Radøy basis ble i løpet av et par år<br />
beregnet <strong>og</strong> redusert til havets nivå med resultat:<br />
4 182,77052 m. Men i et brev til NGOs<br />
geodetiske avdeling datert september 1948<br />
skriver Klingenberg <strong>og</strong> anbefaler at lengden av<br />
Radøy basis bør nyregnes, idet han mener det er<br />
gjort noe feil under kontrollmålingene. P. A.<br />
Grinaker gjennomfører en nyregning samme år,<br />
<strong>og</strong> får et resultat som er 4 mm lenger enn den<br />
opprinnelige beregningen. Den horisontale<br />
lengden mellom basisboltene blir 4 182,801494<br />
m. Basisen har en gjennomsnittshøyde på 41,09<br />
m over havet. Det gir en reduksjon på 0,026900<br />
m, altså en lengde på 4 182,77422 m når begge<br />
basisendepunktene loddes ned til havnivå.<br />
Denne lengden har senere blitt brukt.<br />
Risset til høyre viser hvordan Radøy basis ble knyttet til det nasjonale triangelnettet.<br />
Fra selve målingen av Radøy basis i 1912.<br />
Side 50 av 160
Tisleia basis (representativ basis <strong>for</strong> fjellterreng)<br />
Oppland fylke, Nord-Aurdal kommune.<br />
Tisleia basis, Øst<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei 51<br />
mellom Leira <strong>og</strong> Gol ved<br />
Hovda. Kjører bomveien til<br />
Gaukelii <strong>og</strong> en drøy km<br />
videre. Fra bomveien er det<br />
ca. 250 m å gå frem til<br />
granittstøtten. Nærmeste<br />
hjørne på granittstøtten står<br />
1,41 m østen<strong>for</strong> en 0,95 m<br />
høy markant stein.<br />
Granittstøtten finnes på<br />
<strong>kart</strong>blad 1616-1<br />
(Bestillingsnr. 605).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er ikke identisk med noe trigonometrisk punkt i<br />
dag. Nærmeste trigonometriske punkt ligger ca. 500 m mot<br />
nordnordøst, <strong>og</strong> har betegnelsen Ettelii E32T0308. Støtten<br />
består av to firkantede granittblokker på hverandre, hvor den<br />
nederste er festet i et betongfundament.<br />
<strong>Se</strong>ntrisk i toppen av granittstøtten står en messingbolt med<br />
diameter 15 mm <strong>og</strong> høyde 10 mm. På øvre del av<br />
granittstøttens østside er meislet inn: BASIS TISLEIA 1932<br />
Side 51 av 160
Ved siden av granittstøtten ligger en kvadratisk steinplate med dimensjoner 398 x 398 mm<br />
<strong>og</strong> 140 mm høy. Den har fungert som lokk på granittstøtten. På undersiden har lokket en 40<br />
mm utsparing med sidekanter 70 x 70 mm, tilpasset <strong>for</strong> bolten i selve støtten. Lokket er noe<br />
skadet, men har <strong>for</strong>tsatt intakt en kobberbolt med diameter 13 mm.<br />
<strong>Se</strong>lve basispunktet ble markert med bolt i fjell under granittblokken. Høyde<strong>for</strong>skjellen mellom<br />
fastmerket i granittblokken <strong>og</strong> fastmerket i fjellet loddrett under den er 1,6764 m. Fire<br />
sikringsbolter ble satt i fjell, som ligger ca. en meter under bakken, med en vinkel på meget<br />
nær 90° mellom hver av dem. Sikringsbolten mot vest ligger i linjen mot basis vest, 11,887 m<br />
ut fra basispunktet. Bolten mot nord står 11,840 m fra basispunktet, mot øst 12,162 m unna<br />
<strong>og</strong> mot sør 12,179 m<br />
Tisleia basis Øst, granittstøttens koordinater er funnet med håndholdt GPS-mottager:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 751 323 502 454 32 992<br />
Geodetiske koordinater 60° 53’ 49.44’’ 09° 02’ 42.81’’<br />
Tisleia basis, Vest<br />
Tisleia basis Vest, Revulen, ses omtrent midt på bildet, litt til høyre <strong>for</strong> hytta.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei 51 mellom Leira <strong>og</strong> Gol ved Hovda. Kjører bomveien ca. 25 - 30 km til<br />
Revulen. Granittstøtten står på et fjellparti mellom veien <strong>og</strong> en hytte, mindre enn 50 m fra veien.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1616-1 (Bestillingsnr. 605).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er ikke identisk med noe trigonometrisk punkt i dag. Nærmeste trigonometriske<br />
punkt ligger ca. 250 m mot NV, <strong>og</strong> har betegnelsen Revulen E32T0066. Granittstøtten består<br />
av to firkantede granittblokker på hverandre, hvor den nederste er festet i et<br />
betongfundament på fjell. <strong>Se</strong>ntrisk i toppen av granittstøtten står en messingbolt med<br />
diameter 15 mm <strong>og</strong> høyde 10 mm. På øvre del av granittstøttens østside er meislet inn:<br />
Side 52 av 160
BASIS TISLEIA 1932<br />
Ved siden av granittstøtten ligger en kvadratisk<br />
steinplate med dimensjoner 398 mm x 398 mm <strong>og</strong><br />
140 mm høy. Den har fungert som lokk på<br />
granittstøtten. På undersiden har lokket en 40 mm<br />
utsparing med sidekanter 70 x 70 mm, tilpasset <strong>for</strong><br />
bolten i selve støtten. Lokket er intakt <strong>og</strong> har i<br />
toppen en aluminiums(?)bolt med et lite, sentrisk<br />
doremerke.<br />
<strong>Se</strong>lve basispunktet ble markert med bolt i fjellet<br />
under granittblokken <strong>og</strong> fire sikringsbolter ble satt i<br />
fjell med en vinkel på meget nær 90° mellom hver<br />
av dem. Sikringsbolten mot øst ligger i linjen mot<br />
basis øst, 11,989 m ut fra basispunktet. Bolten mot<br />
sør står 11,984 m fra basispunktet, mot vest<br />
11,990 m unna <strong>og</strong> mot nord 11,740 m.<br />
Tisleia basis Vest, granittstøttens koordinater er<br />
funnet med håndholdt GPS-mottager:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 752 265 495 886 32 988<br />
Geodetiske koordinater 60° 54’ 19.83’’ 08° 55’ 26.98’’<br />
Historie<br />
Tisleia basis ble rek<strong>og</strong>nosert <strong>og</strong> <strong>for</strong>beredt sommeren 1931. Året etter ble den fullført <strong>og</strong> målt<br />
opp av K. Wold, T. Bakke, B. Pettersen <strong>og</strong> O. Trovaag. Tisleia ble dermed nest siste basis<br />
målt opp i Norge på klassisk måte. Drevfjellet ble den siste i 1938. Før målingene kom i<br />
gang, ble det satt ned trepæler <strong>for</strong> hver 24 m, tilpasset lengden på hver av de fire<br />
invarstrengene som ble brukt. I tillegg anvendte de en invarstreng på 48 m <strong>og</strong> et invarmålebånd.<br />
Med trepælene la de opp til at strengene måtte flyttes 277 ganger fra ende til<br />
annen.<br />
Rydding av målelinjen <strong>for</strong> kjerr <strong>og</strong> kratt ble et tidkrevende arbeid. Vær<strong>for</strong>holdene ble<br />
karakterisert som særdeles gunstige <strong>for</strong> målingene.<br />
Tørt vær gjennom <strong>hele</strong> sommeren gjorde at<br />
myrområdene kunne passeres uten særlige<br />
vanskeligheter. Den rette linjen mellom<br />
sentermerkene i de to endesøylene ble funnet lik<br />
6642,75607 m. Siden basisens gjennomsnitthøyde<br />
over havet var 947 m, ble lengden redusert med<br />
0,99812 m <strong>for</strong> å få lengden ved havnivå. Man tenker<br />
seg reduksjonen skje ved at basisens to endepunkter<br />
projiseres langs hver sin loddlinje ned til havnivå.<br />
Tisleia basis blir da 6 641,778 m.<br />
Risset viser hvordan Tisleia basis ble knyttet<br />
til det nasjonale triangelnettet. Ringene<br />
rundt Nystølvarden betyr at det der ble utført<br />
astronomiske målinger.<br />
Side 53 av 160
Rinnleiret basis (representativ <strong>for</strong> Midt-Norge)<br />
Nord-Trøndelag fylke, Levanger <strong>og</strong> Verdal kommune.<br />
Rød sirkel på <strong>kart</strong>et over, markerer stedet <strong>for</strong> Rinnleiret<br />
basis S.<br />
Rinnleiret basis S (<strong>og</strong>så kalt A), Militærleiren<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei E6 <strong>og</strong> følger veien inn til den gamle militærleiren Rinnleiret.<br />
Granittstøtten står i skråningen ca. 5 m øst <strong>for</strong> bygning nr. 15.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1722-4 (Bestillingsnr. 791).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske punktet H23T0005. Granittstøtten står på<br />
et betongfundament. <strong>Se</strong>lve støtten består av to firkantede granittblokker på hverandre, <strong>og</strong><br />
med et granittlokk hvilende på den øverste.<br />
<strong>Se</strong>lve basispunktet er markert med en jernbolt i en stor stein som ligger meget fast, ifølge en<br />
artikkel av K. S. Klingenberg fra 1904. Jernbolten har et sentrumshull, slik som på Ekeberg.<br />
Side 54 av 160
Rinnleiret basis S (A), Militærleiren, har koordinater:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 072 904.78 620 204.35 32 11<br />
Geodetiske koordinater 63° 45’ 46.99’’ 11° 26’ 14.60’’<br />
Rinnleiret basis N (<strong>og</strong>så kalt B), Ørin<br />
Rød sirkel på <strong>kart</strong>et over, markerer stedet <strong>for</strong><br />
Rinnleiret basis N.<br />
Adkomst<br />
Man kjører til Ørin på vestsiden av riksvei E6, <strong>og</strong><br />
følger sti den siste strekningen. Granittstøtten står i<br />
en åpning i sk<strong>og</strong>en.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1722-4<br />
(Bestillingsnr. 791).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske punktet H23T0004. Granittstøtten står på<br />
et fundament bestående av flere store steiner i sanden. <strong>Se</strong>lve støtten består av to firkantede<br />
granittblokker på hverandre.<br />
Klingenberg skriver videre i sin artikkel fra 1904 at basisens nordlige endepunkt ”B er<br />
markert med en i sand dybt nedgravet stor sten, der er <strong>for</strong>synet med en jernbolt, hvori et<br />
borehull. Punktet ligger på en sandhøide tæt ved fjorden.”<br />
Da støtten ble restaurert høsten 2000, murte de et betonglokk som hviler på den øverste<br />
granittblokken.<br />
Side 55 av 160
Rinnleiret basis N (B), Ørin, har koordinater:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 076 379.336 620 621.013 32 5<br />
Geodetiske koordinater 63° 47’ 38.63’’ 11° 26’ 54.70’’<br />
Høyde<br />
m<br />
Historie<br />
Den betydelige tekniske utviklingen på 1800-tallet fikk vitenskapsmenn til å fatte stadig større<br />
interesse <strong>for</strong> bedre <strong>og</strong> flere målinger som kunne belyse den eksakte <strong>for</strong>men på jorden. Og<br />
det var i denne sammenheng Rinnleiret kom inn i det internasjonale selskap. I 1862 <strong>for</strong>eslo<br />
Preussen at <strong>og</strong>så Norge skulle delta i det<br />
som opprinnelig ble kalt Den Mellom-<br />
Europeiske Gradmålingen, <strong>og</strong><br />
henvendelsen havnet hos NGO. Med en<br />
slik utvidelse ville målerekken gå fra<br />
Catania på Sicilia til Trondheim i nord.<br />
Ideen om utvidet gradmålingsrekke fikk<br />
full støtte fra ledelsen i NGO, som skrev til<br />
departementet <strong>og</strong> ba om penger til<br />
arbeidet. I begrunnelsen <strong>for</strong> søknad om<br />
penger het det blant annet:<br />
"<strong>for</strong>uden dens videnskabelige Værdi,<br />
navnlig fremhevede den direkte Nytte<br />
Rigets Opmaaling vilde have af den med<br />
yderste Nøjaktighed udførte <strong>og</strong> paa en<br />
nøjaktig maalt Grundlinje (basis)<br />
beregnede Triangulering, omregnet paa<br />
hvilken det ældre Triangelnæt ant<strong>og</strong>es at<br />
ville give en <strong>for</strong> ethvert praktisk Behov<br />
fuldkommen tilstrekkelig Nøjaktighed".<br />
[C. M. de <strong>Se</strong>ue 1878].<br />
Dette var en meget sterk uttalelse som<br />
viste at det ble lagt stor vekt på nytten<br />
man ville oppnå ved norsk deltagelse i<br />
dette internasjonale arbeidet. Resultatet<br />
ble <strong>og</strong>så en bevilgning på 5 000 speciedaler til prosjektet, som kom i gang året etter. Dette<br />
var andre gang Norge kom med i et større internasjonalt vitenskapelig arbeid. Som astronom<br />
i prosjektet ble ansatt lektor ved universitetet i Christiania Carl Fredrik Fearnley. I de<br />
opprinnelige planer skulle man måle basiser på isen om vinteren, én på Mjøsa <strong>og</strong> én på<br />
<strong>Se</strong>lbusjøen. Med nye, strengere krav til nøyaktighet viste Gradmålingskommisjonen til at<br />
målinger på vinterisen ikke holdt mål, så de måtte ty til målinger på land med utstyr lånt fra<br />
Sverige. Basisen på Mjøsa ble erstattet av en basis på Ekeberg i Oslo, <strong>og</strong> den ble oppmålt i<br />
1864. Basisen på <strong>Se</strong>lbusjøen ble erstattet av en basis på Rinnleiret. I august 1864 ble<br />
basisen på Rinnleiret målt opp med det samme utstyret som tidligere på året var brukt på<br />
Ekeberg. Basisen ble målt to ganger <strong>og</strong> middelverdien ble beregnet til 1806,1777 toiser<br />
(= 3520,660 m) med en usikkerhet på 0,002 toiser (0,0039m). Disse målingene ble utført av<br />
Fredrik Peter Næser <strong>og</strong> Carl Fredrik Fearnley med assistanse av Hans Jacob Ræder <strong>og</strong><br />
Nikolai Magnus Widerberg. Næser ble senere direktør <strong>for</strong> NGO. Meteren ble først innført i<br />
Norge ved lov av 1875, <strong>og</strong> da regnet man 1 toise = 1,949081 meter.<br />
Side 56 av 160
I 1865 <strong>for</strong>tsatte arbeidene med måling i<br />
13 trigonometriske punkter som gjorde<br />
at basisen på Rinnleiret ble innlemmet<br />
i triangelrekken mellom Trondheim <strong>og</strong><br />
svenskegrensen. Året etter, i 1866,<br />
utførtes målinger <strong>for</strong> å fullføre<br />
målerekken sørover. I alt 7 punkter ble<br />
målt det året.<br />
Det viste seg etter hvert at kalkylene<br />
<strong>for</strong> <strong>hele</strong> arbeidet hadde vært <strong>for</strong><br />
optimistiske. Pengene strakk ikke til <strong>og</strong><br />
Stortinget måtte bevilge 2000<br />
speciedaler ekstra til prosjektet. Videre<br />
ble det nødvendig å <strong>for</strong>bedre<br />
beregningsmetodene <strong>for</strong> måling på<br />
basiser. Vitenskapelige beregninger<br />
krevet flere korreksjoner enn det som<br />
ble krevet ved vanlig oppmåling i det<br />
nasjonale trekantnettet. Dette var<br />
beslutninger som ble fattet på<br />
internasjonale konferanser hvor<br />
Fearnley møtte som norsk<br />
representant.<br />
I Statens <strong>kart</strong>verks arkiv finnes et brev<br />
fra 1891 hvor M. Müller, gårdbrukeren på "lille, vestre Rinden", overdrar til NGO <strong>for</strong> kr 100,-<br />
et stykke på 16 meter i firkant omkring den <strong>for</strong> gradmålingen oppførte støtte. Videre står det i<br />
kontrakten:<br />
"D<strong>og</strong> <strong>for</strong>beholder jeg mig - <strong>for</strong>saavidt den ge<strong>og</strong>rafiske Opmaaling lader stykket<br />
indhegne- at Indhegningen af Hensyn til Veien fra Officersmessen til Barakkerne traceres<br />
indtil 2 meter ind paa nævnte Omraades nordre side, i hvilket Fald d<strong>og</strong> Opmaalingens<br />
Jordstykke bliver at udvide med et tilsvarende Areal paa Sydsiden."<br />
På grunn av de store ressursene som gradmålingsarbeidet krevde, mente Oppmålingens<br />
ledelse det var rimelig å overføre gradmålingsarbeidet til Universitetets virkeområde. Men en<br />
slik idé ville ikke departementet akseptere på det tidspunktet. I 1875 ble allikevel<br />
gradmålingen fraskilt NGO <strong>og</strong> lagt til en egen kommisjon, kalt Gradmålingskommisjonen.<br />
Direktøren <strong>for</strong> NGO var medlem av kommisjonen.<br />
Av det tilgjengelige kildematerialet i Statens <strong>kart</strong>verk finnes ingen sluttrapport som viser om<br />
arbeidet med gradmålingsrekken fra Catania til Rinnleiret noen gang ble helt ferdig. Men det<br />
er klart at basisen på Rinnleiret inngikk som en viktig del i den nasjonale <strong>kart</strong>leggingen, <strong>og</strong> at<br />
basisen var med å gi målestokk i trianguleringen <strong>for</strong> Midt-Norge frem til annen halvdel av<br />
1900-tallet.<br />
Med moderne GPS-utstyr av samme type som Geodesidivisjonen anvender i sitt vanlige<br />
arbeid, utførte vi en måling mellom basissøylene samme dag som den restaurerte<br />
basissøylen ble avduket. Beregning med dataene fra denne målingen viste at basisens<br />
horisontale lengde da var 3 520,547 m ±0,022 m. Dette var 0,115 m kortere enn den<br />
avstanden de målte basisen til i 1864. Man kan naturligvis stille spørsmålet om årsaken til<br />
denne <strong>for</strong>skjellen, selv om den kanskje ikke er større enn det man kunne <strong>for</strong>vente.<br />
En medvirkende grunn kan være telehiv på den basissøylen som står i leiren, basis sør. Den<br />
står i skrå jordbakke. I løpet av høsten <strong>og</strong> vinteren hever telen den opp noen mm vinkelrett<br />
på terrengets helling. Under mildvær synker den loddrett ned. En liten horisontal <strong>for</strong>skyvning<br />
pr år gjennom mer enn 100 år vil kunne <strong>for</strong>klare mye av <strong>for</strong>skjellen.<br />
En annen årsak kan være overgangsfaktoren fra toiser til meter. I 1864 var nemlig toise<br />
vanlig lengde-enhet ved oppmåling, mens meter, som nevnt, ble lovfestet offisielt lengdemål i<br />
Norge fra 1875. En feil på 1/10 mm pr meter i overgangstallet, ville endre basisens lengde<br />
med 0,116 m. Det <strong>for</strong>ekom nemlig tre ulike toiser, <strong>og</strong> disse var målt opp til ulikt antall<br />
pariserlinjer, som var en mindre lengdeenhet: Peru-toise = 864,00000 pariserlinjer, Besseltoise<br />
= 863,99920 pariserlinjer <strong>og</strong> Struve-toise = 863,99720 pariserlinjer.<br />
Side 57 av 160
Vadsø basis (representativ <strong>for</strong> Nord-Norge)<br />
Finnmark fylke, Vadsø kommune.<br />
Vadsø basis A (Vest)<br />
Adkomst<br />
Fra parkering i Tomaselva til Basis A er det<br />
ca. 20 minutters gange. Fra skistadion til Basis<br />
A er det litt i overkant av en halv time å gå.<br />
Basis A ligger på Gnr. 8 Bnr.1.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 2435-3<br />
(Bestillingsnr. 1435).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det<br />
trigonometriske punktet som har betegnelsen<br />
Æ04T0011. Den består av to firkantede<br />
granittblokker på hverandre. Over den øverste<br />
hviler et lokk av granitt.<br />
Vadsø basis A, granittstøttens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 779 270.38 601 747.17 35 183<br />
Geodetiske koordinater 70° 06’ 00.26’’ 29° 40’ 44.91’’<br />
Side 58 av 160
Vadsø basis B (Øst)<br />
Adkomst<br />
Fra parkering ved skistadion til<br />
Vadsø basis B tar det drøye 10 minutter å gå.<br />
Basis B ligger på Gnr. 10, Bnr. 1.<br />
Granittstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 2435-3 (Bestillingsnr. 1435).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Granittstøtten er identisk med det trigonometriske punktet som har betegnelsen Æ04T0012.<br />
Den består av to firkantede granittblokker på hverandre. Over den øverste hviler et lokk av<br />
granitt. Lokket er litt skadet i hjørnene.<br />
Vadsø basis B, granittstøttens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 778 772.13 604 893.42 35 123<br />
Geodetiske koordinater 70° 05’ 33.44’’ 29° 45’ 35.72’’<br />
Historie<br />
Vadsø basis ble etablert <strong>og</strong> målt opp i 1886 av Ebbesen <strong>og</strong> Strugstad. De brukte Jäderins<br />
basisapparat, <strong>og</strong> dette var trolig første basis hvor dette apparatet ble brukt. Ebbesen <strong>og</strong><br />
Strugstad reiste til Stockholm tidligere det året <strong>og</strong> hentet utstyret, som var produsert der.<br />
Det besto av to strenger på 25 m, den ene av stål, den andre av messing, pluss et målebånd<br />
av stål. Strengene med lodd i hver ende ble spent over to bukker før avlesning. Ebbesen<br />
som sto <strong>for</strong> beregningen, skriver at nivellerstangen som ble brukt <strong>for</strong> å finne hellingen mellom<br />
de to bukkene, var svært tung. <strong>Se</strong>lv i stille vær kunne nivellerstangen kun håndteres av en<br />
sterk assistent. Han viser <strong>og</strong>så til at denne tunge stangen kan endre bukkens høyde, <strong>og</strong> i<br />
hellende terreng viser han at en nedpressing av bukken på 1 cm vil kunne <strong>for</strong>årsake feil i<br />
lengden på 1 mm. Og det ble regnet som markant feil. Ebbesen <strong>og</strong> Strugstad målte Vadsø<br />
basis tre ganger, men resultatet fra den først målingen ble <strong>for</strong>kastet, idet de tok den som en<br />
øvelse. Resultatet av målingene på basisen viste en avstand mellom senteret i hver av<br />
granittstøttene på 3234,9423 m. På <strong>hele</strong> strekningen ble strengene flyttet 129 ganger.<br />
Side 59 av 160
I en artikkel fra 1904 gjør Klingenberg en kritisk analyse av basismålingen i Vadsø. Han<br />
bemerker at basisens vestlige endepunkt er anbrakt i en stor flat (”urokkelig”) stein, mens det<br />
østlige endepunkt står på fast fjell. Klingenberg viser til at lengden av basisen ikke er<br />
redusert til havets nivå, <strong>og</strong> de kontrollene som ble gjort av strengene, ble utført på uheldige<br />
tidspunkt. Den første ble gjort like etter at strengene var produsert, det vil si tre måneder før<br />
de ble brukt på basisen, <strong>og</strong> Klingenberg mener at de trolig ikke hadde stabilisert seg. Neste<br />
større kontroll av strengene <strong>for</strong>gikk i 1893, <strong>og</strong> da var det gått <strong>for</strong> lang tid.<br />
I 1890-årene var de der<strong>for</strong> inne på tanken om nymåling <strong>og</strong> til <strong>og</strong> med etablering av en ny<br />
basis i Vadsø, men dette ble<br />
ikke noe av. <strong>Se</strong>nere er<br />
lengden av Vadsø basis<br />
redusert til havets nivå.<br />
Siden gjennomsnittlig høyde<br />
<strong>for</strong> basisen ligger på 153 m<br />
over havet, gir dette en<br />
reduksjon av lengden på<br />
0,0744 m, når man tenker<br />
seg begge endepunkter av<br />
basisen <strong>for</strong>flyttet langs den<br />
loddrette linjen ned til<br />
havnivå. I havnivå blir da<br />
lengden av Vadsø basis<br />
3234,868 m.<br />
Under trianguleringen <strong>og</strong><br />
<strong>kart</strong>leggingen av Nord-Norge<br />
ble Vadsø basis brukt med<br />
denne lengdeverdien helt<br />
frem til 1969. Da ble<br />
koordinater <strong>for</strong> punktene i det<br />
trigonometriske nettet<br />
omregnet på grunnlag av<br />
elektroniske<br />
avstandsmålinger.<br />
Endepunktene på Vadsø<br />
basis var skadet <strong>og</strong> delvis<br />
nedfalt. I 1994 ble basisen<br />
restauret av Vadsø Rotaryklubb<br />
i samarbeid med<br />
Statens <strong>kart</strong>verk <strong>og</strong><br />
Ekspansjonsnettet ut fra Vadsø basis.<br />
Vadsø kommune.<br />
Side 60 av 160
To assistenter bærer parasoll <strong>og</strong> stativ <strong>for</strong> teodolitt, på vei opp til Store Dyrhaugstind, 1923.<br />
Side 61 av 160
Verning av varder<br />
For den enkelte varde som inngår i <strong>verneplanen</strong>, er det vist bilder <strong>og</strong> <strong>kart</strong>. Adkomsten<br />
beskrives, <strong>og</strong> koordinatene angis både som geodetiske koordinater (bredde- <strong>og</strong><br />
lengdegrader) <strong>og</strong> som <strong>kart</strong>koordinater i UTM. (UTM står <strong>for</strong> Universal Transversal Mercator<br />
<strong>kart</strong>projeksjonssystem). Alle koordinater er oppgitt i EUREF89 som geodetisk datum, hvis<br />
ikke annet er nevnt.<br />
Breddegrader starter med verdien null ved ekvator <strong>og</strong> ender med verdien 90° på<br />
polpunktene. Fra slutten av 1800-tallet ble det vanlig å angi lengdegrader med utgangspunkt<br />
i Greenwich-observatoriet, som ligger i London. Både geodetiske koordinater <strong>og</strong> UTMkoordinater<br />
inngår som vanlige innstillinger på GPS-mottagere. I den kortfattede historien<br />
knyttet til den enkelte varden er ofte nevnt ved navn personer som har utført målinger i<br />
punktet. I gammel tid var det ofte slik at en <strong>og</strong> samme person utførte alle målingene i et<br />
område. Da oppmåling <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk startet opp i stor stil fra omkring 1960, var det<br />
gjerne flere personer som arbeidet i samme området. Der<strong>for</strong> er ikke personnavn nevnt i<br />
omtaler fra nyere tid.<br />
I oppmålingens tjeneste ble en varde bygget i trigonometriske punkter som siktemerker <strong>for</strong><br />
oppmåleren når han fra andre trigonometriske punkter skulle sikte mot dette. Fra midten av<br />
1800-tallet ble det vanlig å markere vardens sentrum med en bolt, før byggingen av varden<br />
startet.<br />
Under målearbeid i et punkt med varde kunne ikke oppmåleren plassere instrumentet på<br />
varden. Stedet <strong>for</strong> instrumentoppsetting ble ofte markert med en bolt, gjerne kalt<br />
observasjonsbolt. Gjennom tidene har det vært skiftende oppfatninger om hva som burde<br />
være beregningssentrum <strong>for</strong> punktet, enten varden eller bolten <strong>for</strong> instrumentoppsetningen.<br />
Bolten som markerte beregningssentrum, ble <strong>og</strong>så kalt sentrumsbolt. Ved mange varder ble<br />
det <strong>og</strong>så satt ned såkalte sikringsbolter. Det var bolter som kunne brukes dersom<br />
sentrumsbolten av en eller annen grunn ble fjernet. En sikringsbolt kunne <strong>og</strong>så brukes ved<br />
innmåling av selve varden. En bolt der koordinater er bestemt eller planlagt bestemt i et<br />
geodetisk system, kalles fastmerke. Også borehull eller merke i fjell kan fungere som<br />
fastmerke.<br />
Bolter brukt som fastmerke kunne være av jern, kobber eller en messinglignende legering.<br />
Jernbolter ble mye brukt frem til ca. 1950. Da overtok NGO-bolt. Den ble kalt så <strong>for</strong>di<br />
bokstavene NGO ble preget inn på en liten flate i øvre del av bolten. Det er brukt noe ulik<br />
legering på NGO-boltene, slik at noen av dem har rustet mer eller mindre, mens andre har<br />
holdt seg helt fine uten irring. Kobberbolter ble ofte brukt som sikringsbolter <strong>og</strong> sentermerke i<br />
søyler <strong>for</strong> astronomiske observasjoner. Det er usikkert når kobberbolter ble tatt i bruk. På<br />
Hårteigen ble det satt ned kobberbolt så tidlig som i 1893, men kobber kan ha vært brukt<br />
<strong>og</strong>så tidligere. Firkantbolter ble bare brukt på 1. ordens punkter etter ca. 1950.<br />
Etter navnebyttet til Statens <strong>kart</strong>verk i 1986 tok det noe tid før bolter merket ”SK” ble tatt i<br />
bruk. Det skjedde fra 1995.<br />
I <strong>for</strong>bindelse med etableringen av Stamnettet i 1994, ble det tatt i bruk en egen type<br />
messingbolter med skrugjenger i toppen, <strong>for</strong> entydig plassering av antenna under GPSmålinger.<br />
For å beskytte skruen ble det ofte festet en mutter på skruen.<br />
Side 62 av 160
Eksempler på fastmerker markert med bolt:<br />
Jernbolter:<br />
Kobberbolt:<br />
NGO-bolt:<br />
Firkantbolt:<br />
SK-bolt:<br />
SK-bolt med kile ved siden<br />
av NGO-bolt <strong>og</strong> firkantbolt.<br />
Alle tre settes ned med kile<br />
i bunnen.<br />
Stamnettbolt:<br />
(Mutter på <strong>for</strong><br />
beskyttelse<br />
av skruen)<br />
Side 63 av 160
Elgspiggen varde, 1. ordens punkt<br />
Hedmark fylke, på grensen mellom Rendalen <strong>og</strong> Tolga kommune.<br />
Varden på Elgspiggen sett mot Sølen.<br />
Varden på Elgspiggen sett mot NV.<br />
Elgspiggen sett fra Spekedalssætra.<br />
Adkomst<br />
Man kjører bomveien fra Unset ca. 26 km inn til<br />
Spekedalssætra. Det tar en snau time. Herfra er det ca. 4 km å<br />
gå, med en stigning fra setra til toppen på ca. 810 m. Man følger<br />
gammel sti opp mot NØ til ca. 100 m over tregrensen, så i<br />
terrenget østover <strong>og</strong> opp til toppen. Et stykke oppover er ruten<br />
merket med nødlinger. Fra ca. 1300 moh er det bratt <strong>og</strong><br />
steinete, til dels vanskelig å gå, men ikke verre enn at man<br />
kommer greit frem ved å ta tiden til hjelp. Ca. 2,5 timers gange<br />
fra setra <strong>og</strong> opp. Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1719-3<br />
(Bestillingsnr. 765).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen H28T0004.<br />
Ved punktet finnes en varde, en firkantbolt, en NGO-bolt<br />
<strong>og</strong> en sikringsbolt av aluminium.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Side 64 av 160<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 894 168.430 622 865.610 32 1604<br />
Geodetiske koordinater 62° 09’ 33.65’’ 11° 21’ 30.53’’<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
H28T0004.
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008: omkrets: 7,16 m, det vil si diameter<br />
2,28 m, <strong>og</strong> høyde: 2,43 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Elgspiggen er blant de eldste vi har i Norge. I observasjonsbøker<br />
fra 1779 - 1781 <strong>og</strong> fra 1782 går det frem at Ditlev Wibe fra Den Ge<strong>og</strong>rafiske Opmåling har<br />
målt til Elgspiggen. Til å måle retninger (vinkler) brukte han en ge<strong>og</strong>rafisk sirkel. Instrumentet<br />
er utstilt i Norsk Kartmuseum. 1779 var første året dette instrumentet ble brukt i Norge.<br />
Elgspiggen inngikk i en målerekke som startet i Kongsvinger <strong>og</strong> dekket et bredt belte<br />
nordover til Trøndelag langs grensen mot Sverige. Denne målerekken <strong>for</strong>tsatte så fra<br />
Trøndelag sørover langs kysten, helt rundt til Østlandet <strong>og</strong> tilbake til Kongsvinger i løpet av<br />
ca. 50 år.<br />
Av de trigonometriske punktene som inngår i <strong>verneplanen</strong>, er Elgspiggen det som tidligst får<br />
beregnet koordinater. Det er Benoni Aubert som i 1782 <strong>for</strong>etar beregningen av koordinater i<br />
<strong>for</strong>hold til flaggstangen på Kongsvinger festning. Både Elgspiggen <strong>og</strong> Sølen inngår i Aubert<br />
sine beregninger.<br />
I 1826 måler Th. Broch i et 1. ordens nett vestover fra Elgspiggen mot Jotunheimen, <strong>og</strong> her<br />
brukes <strong>for</strong> første gang Oppmålingens nyinnkjøpte Ertel teodolitt (som i dag finnes på Norsk<br />
Kartmuseum). Tidligere hadde man bare hatt en ge<strong>og</strong>rafisk sirkel til disposisjon <strong>for</strong><br />
retnings/vinkel-målinger. Brochs målinger fra Elgspiggen åpner <strong>og</strong>så en annen viktig epoke i<br />
oppmålingen av Norge, idet han benytter et kvikksølvbarometer til høydemålinger. 1826 er<br />
første året kvikksølvbarometeret tas i bruk i Norge <strong>for</strong> høydemålinger. Det var den gang kjent<br />
hvor stor vertikal høyde<strong>for</strong>skjell en enhet på barometeret tilsvarte i naturen. Denne<br />
sammenhengen mellom lufttrykk <strong>og</strong> vertikal høyde<strong>for</strong>skjell ble altså utnyttet under<br />
landmålingen.<br />
Sommeren 1889 utførte kaptein Th. Knoph målinger med teodolitt på Elgspiggen som et ledd<br />
i å knyte <strong>for</strong>bindelse mellom det norske <strong>og</strong> svenske triangelnett. Arbeidet den sommeren ble<br />
utført i nordøstre del av Hedmark.<br />
Det er usikkert om vi i dagens varde kan finne rester av den som ble bygget i <strong>for</strong>bindelse<br />
med trianguleringen på slutten av 1700-tallet. Men det er rimelig å tro at steiner fra den første<br />
varden inngår i dagens varde.<br />
I 1939 ble det satt ned en stålbolt som sentrumsbolt 5,118 m sørvest <strong>for</strong> vardens sentrum, <strong>og</strong><br />
en liten stålbolt som sikringsbolt 2,940 m nord <strong>for</strong> varden. Avstand mellom boltene ble målt til<br />
7,235 m.<br />
I 1942 utførte Grinaker målinger fra Elgspiggen i det moderne 1. ordens nettet.<br />
I 1961 ble det utført avstandsmålinger fra Elgspiggen med elektronisk avstandsmåler av<br />
typen Tellurometer. Dette var tredje året denne type avstandsmåler var i praktisk bruk i<br />
Norge. Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander. Instrumentet står i<br />
dag på Norsk Kartmuseum.<br />
Somrene 1984 <strong>og</strong> 1985 ble det fra Elgspiggen målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler type Sial. Firkantbolten ble satt ned i <strong>for</strong>bindelse med Sialmålingene.<br />
Elgspiggen inngår <strong>og</strong>så i andre trianguleringer, blant annet <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1955,<br />
1975, 1977 <strong>og</strong> 1981.<br />
Side 65 av 160
Sølen varde, 1. ordens punkt<br />
Hedmark fylke, Rendalen kommune.<br />
Varden på Sølen står på høyeste<br />
toppen<br />
Varden på Sølen sett mot NØ.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei 30 ved<br />
Østagrenda i Øvre Rendal. Ca. 18<br />
km på bomvei inn til Mistdalen.<br />
Derfra fin, merket sti vestover <strong>og</strong><br />
opp Sølenskardet til Skardstjørna.<br />
Derfra merket sti videre helt opp til<br />
toppen Midtre Sølen. Det er ca. 13<br />
km å gå, <strong>og</strong> man bør regne ca. 5 timers gangtid. Det er en<br />
stigning på ca. 1045 m fra Mistdalen <strong>og</strong> opp til varden. Varden<br />
finnes på <strong>kart</strong>blad 2018-4 (Bestillingsnr. 1205). For <strong>kart</strong>dekning<br />
av <strong>hele</strong> ruten frem til varden trengs <strong>og</strong>så <strong>kart</strong>blad 1918-1<br />
(Bestillingsnr. 1053).<br />
Sølen regnes som den 9. høyeste fjelltoppen i Hedmark.<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen H29T0013. Ved<br />
punktet finnes en varde, en NGO-bolt 50 mm høy <strong>og</strong> to<br />
sikringsbolter av stål (aluminium?) 30 mm høye.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
H29T0013.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 863 830.885 632 315.280 32 1755<br />
Geodetiske koordinater 61° 53’ 02.69’’ 11° 31’ 01.52’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008: omkrets: 7,88 m, diameter 2,51 m,<br />
høyde: 1,57 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Sølen er blant de eldste vi har i Norge. I observasjonsbøker fra<br />
1779 - 1781 <strong>og</strong> fra 1782 går det frem at Ditlev Wibe fra Den Ge<strong>og</strong>rafiske Opmaaling har målt<br />
Side 66 av 160
til Sølen. Den inngikk i en målerekke som startet i Kongsvinger <strong>og</strong> dekket et bredt belte<br />
nordover til Trøndelag langs grensen mot Sverige. Denne målerekken <strong>for</strong>tsatte så fra<br />
Trøndelag sørover langs kysten, helt rundt til Østlandet <strong>og</strong> tilbake til Kongsvinger i løpet av<br />
ca. 50 år.<br />
Av de trigonometriske punktene som inngår i <strong>verneplanen</strong>, er Sølen <strong>og</strong> Elgspiggen de som<br />
tidligst får beregnet koordinater. Det var Benoni Aubert som i 1782 <strong>for</strong>etok beregningen av<br />
koordinater i <strong>for</strong>hold til flaggstangen på Kongsvinger festning.<br />
Det er usikkert om vi i dagens varde kan finne rester av den som ble bygget i <strong>for</strong>bindelse<br />
med trianguleringen på slutten av 1700-tallet.<br />
I 1938 ble det rapportert at varden var delvis nedrast. Den ble restaurert <strong>og</strong> to stålbolter<br />
(kobberbolter?) ble satt ned året etter, den ene ca. 3 m vesten<strong>for</strong> <strong>og</strong> den andre ca. 3 m<br />
østen<strong>for</strong> vardens midt. Da Grinaker målte der i det moderne første ordens nettet i 1939,<br />
måtte han stille opp instrumentet eksentrisk, <strong>og</strong> han oppgir ikke nøyaktige mål <strong>for</strong> boltene i<br />
<strong>for</strong>hold til varden. Vardens omkrets ble da 7,28 m, det vil si diameter 2,32 m. Sammenlignet<br />
med målene fra 2008 kan det se ut som om varden er restaurert <strong>og</strong>så etter 1939.<br />
I 1955 ble det satt ned en NGO-bolt 0,29 m fra en gammel 30 mm høy bolt. Samme år ble<br />
varden reparert, <strong>og</strong> dens høyde ble etter reparasjonen målt til1,85 m.<br />
Sommeren 1961 ble det målt med Tellurometer på Sølen. Tellurometeret er et instrument<br />
som kunne måle avstand direkte ved hjelp av elektromagnetiske bølger (radiobølger).<br />
Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander. Når det tradisjonelt var<br />
benyttet vinkler i nettet, fikk man avstanden mellom punktene indirekte, via basiser.<br />
I 1984 ble det fra Sølen målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk<br />
avstandsmåler, type Sial.<br />
Punktet på Sølen ble benyttet under trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1955, 1977 <strong>og</strong><br />
1981.<br />
Side 67 av 160
Kvien varde, 1. ordens punkt<br />
Oppland fylke, Ringebu al kommune.<br />
Varden på Kvien under triangulering i 1923/24. Varden på Kvien, sett fra samme kant i 2008.<br />
Adkomst<br />
Fylkesvei fra Fåvang til Brekkom, videre er det ca.<br />
16 kilometer privat vei med bom, avgift fra<br />
Brekkom til Tann seter <strong>og</strong> videre til Saubua. Fra<br />
parkeringen ved Saubua er det ca. 1,5 time å gå<br />
til Kvien. Første 3 kilometer på tydelig sti/gammel<br />
kjerrevei til Gluptjørnet, så knappe 3 km på<br />
utydelig, men delvis merket sti til varden på Kvien.<br />
Det er en stigning på ca. 335 m fra Saubua <strong>og</strong><br />
opp til varden.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1818-2 (Bestillingsnr.<br />
907).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen<br />
G30T0009. Ved punktet finnes en varde, 2<br />
jernbolter <strong>og</strong> en kobberbolt.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 825 853.531 581 672.068 32 1350<br />
Geodetiske koordinater 61° 33’ 27.11’’ 10° 32’ 13.77’’<br />
Varden er firkantet med dimensjoner i 2008 som vist på tegningen.<br />
Historie<br />
Kvien ligger i Oppland, <strong>og</strong> grensen mellom Ringebu Austfjells statsallmenning <strong>og</strong> Imsdalen<br />
statsallmenning går like ved varden.<br />
Side 68 av 160
Punktet Kvien ble første gang brukt under triangulering av Theodor Broch i 1827. Hans oppgave<br />
da var å bringe triangelnettet videre fra nettet som ble etablert mellom Kongsvinger <strong>og</strong><br />
Trondheimstraktene i 1780-årene, over til<br />
Østerdalen. Den første varden på Kvien ble<br />
der<strong>for</strong> bygget i 1827. (I Den norske<br />
Gradmålingskommisjonens hefte nr 4 fra<br />
1885, nevnes varden å stamme fra 1827).<br />
Men vardene på denne tiden ble ikke<br />
bygget særlig solid. Det het at: ”sten- <strong>og</strong><br />
tresignaler hadde den mangel at de ikke var<br />
særlig regelmessig bygget.”<br />
Kvien ble så brukt av Haffner under<br />
gradmålingsarbeid i 1872. Også i 1896 ble<br />
Kvien brukt under Gradmålingsarbeid, <strong>og</strong><br />
da ble det rapportert om at ”stensignalet er<br />
temmelig lavt <strong>og</strong> uregelmessig bygget.”<br />
Gradmålingsarbeidet som ble igangsatt i<br />
1863 hadde planer om en oppmålingsrekke<br />
med sikt mellom nabopunkter i en<br />
sammenhengende kjede av trigonometriske<br />
punkter fra Catania på Sicilia til Trøndelag.<br />
Hensikten med gradmålingen var å<br />
bestemme mer nøyaktig jordens <strong>for</strong>m <strong>og</strong><br />
størrelse. Det var et internasjonalt prosjekt<br />
ledet av Den Mellom-Europeiske<br />
Gradmålingskommisjonen, hvor <strong>og</strong>så<br />
Norge var med. Dette er av de tidligste<br />
prosjekter hvor Norge som nasjon er med. Den Mellom-Europeiske Gradmålingskommisjonen var<br />
<strong>for</strong>løperen til den internasjonale organisasjonen ”International Association of Geodesy”. (Historien<br />
er utdypet under Ekeberg basis)<br />
Varden ble delvis restaurert i 1870, samtidig som det <strong>og</strong>så ble satt ned en bolt 2,78 m sørvest <strong>for</strong><br />
vardens sentrum. Men på en tegning fra denne tiden ser det ut til at varden er sirkulær. For å<br />
kunne plassere instrumentet stabilt ble det <strong>og</strong>så bygget en støtte av stein 0,6 m fra bolten mot<br />
sørvest.<br />
Da S. Bull observerte ved Kvien i 1898, skriver han i observasjonsboken at varden er firkantet<br />
med sider 1,25 m. I 1907 utførte kaptein Wold målinger der. I en tegning fra Wold fremgår det at<br />
varden <strong>for</strong>tsatt er den samme, <strong>for</strong> Wold oppgir sidelengdene til å være mellom 1,22 m <strong>og</strong> 1,33 m.<br />
Han satte <strong>og</strong>så ned en jernbolt ca. 7 m fra varden i nordvestlig retning. Da Wold kommer igjen <strong>og</strong><br />
måler på Kvien i 1916, som del av det moderne 1. ordens nettet, setter han ned en kobberbolt 5,79<br />
m fra vardens sentrum i retning vestsørvest. Men varden er ombygget, trolig samme år, <strong>for</strong> Wold<br />
oppgir diagonalen mot nordvest til 2,609 m <strong>og</strong> diagonalen mot nordøst til 2,775 m. Disse mål på<br />
diagonalene gir sidelengder omkring 1,84 m <strong>og</strong> 1,96 m, som stemmer meget godt med dagens<br />
varde. I Wolds målinger fra 1916 viser han <strong>og</strong>så til en ”gammel kobberbolt” 2,33 m fra sin nye, i<br />
retning nordvest. Det er trolig at den gamle kobberbolten ble satt ned av kaptein Hansson, som<br />
målte 2. ordens punkter fra Kvien i 1911.<br />
Det ble <strong>og</strong>så utført astronomiske målinger fra en egen sokkel av stein, som vist på tegningen.<br />
Den astronomiske sokkelen ble bygget av astronom Hans S. Jelstrup, som i 1933 gjorde<br />
astronomiske observasjoner på Kvien. Dette var det første målte av til sammen 49 Laplacepunkter<br />
i Norge. I et Laplace-punkt ble det utført astronomiske observasjoner som kunne gi<br />
breddegrad, lengdegrad <strong>og</strong> i tillegg retningen på koordinatsystemet omkring punktet. Retningen<br />
på koordinatsystemet ble bestemt ut fra målinger mot 1. ordens punktet Nevelfjell.<br />
I 1939 kom Grinaker <strong>og</strong> supplerte med målinger i det moderne 1. ordens nettet.<br />
I 1961 ble det utført avstandsmålinger fra Kvien med elektronisk avstandsmåler av typen<br />
Tellurometer. Dette var tredje året denne type avstandsmåler var i praktisk bruk i Norge.<br />
Instrumentet står i dag på Norsk Kartmuseum.<br />
Somrene 1984 <strong>og</strong> 1985 ble det fra Kvien <strong>og</strong>så målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Sial.<br />
Det trigonometriske punktet Kvien har gjennom tidene vært et meget brukt trigonometrisk punkt,<br />
blant annet har det inngått i målinger fra 1923, 1924, <strong>og</strong> senere under trianguleringer <strong>for</strong><br />
økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1957 <strong>og</strong> 1972.<br />
Side 69 av 160
Prestkampen varde, 1. ordens punkt<br />
Oppland fylke, Gausdal kommune.<br />
Fra stien opp mot Prestkampen.<br />
Varden på Prestkampen sett mot NV.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei 254 ved Svingvoll, <strong>og</strong> kjører<br />
ca. 8 km opp til Skei. Derfra bomvei ca. 5 km til<br />
setra Gamledalen. Herfra går man mot NV langs<br />
meget god sti, merket helt opp til varden på<br />
Prestkampen. Det er ca. 2 km å gå, <strong>og</strong> man bør<br />
regne ca. 50 minutters gangtid. Det er en stigning<br />
på ca. 300 m fra<br />
Gamledalen <strong>og</strong><br />
opp til varden.<br />
Varden finnes på<br />
<strong>kart</strong>blad 1817-4<br />
(Bestillingsnr.<br />
903).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen F30T0009.<br />
Ved punktet finnes en varde, en NGO-bolt 40 mm høy <strong>og</strong><br />
en sikringsbolt av jern.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, F30T0009.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 806 280.881 557 517.612 32 1244<br />
Geodetiske koordinater 61° 23’ 10.36’’ 10° 04’ 35.69’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 8,04 m, det vil si diameter = 2,56 m, <strong>og</strong> høyde: 2,6 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Prestkampen er blant de eldste vi har i Norge. Det inngikk første<br />
gang i en måling fra 1827, så i Brochs triangelrekke fra Christiania til Trondheim 1835/1836. I<br />
Side 70 av 160
en rapport fra 1896 vises det til at varde var bygget tidligere. I 1898 utfører S. Bull målinger<br />
på Prestkampen, <strong>og</strong> fra hans observasjonsbok beskrives en bolt 5,11 m fra vardens sentrum.<br />
Denne jernbolten blir i 1916 <strong>og</strong> ved senere målinger oppgitt til 5,13 m fra varden i nordvestlig<br />
retning.<br />
I 1912 blir varden restaurert av A. M. Søvik. Den har da en diameter på 2,4 m , en høyde på<br />
2,5 m <strong>og</strong> har bolt i sentrum. Kaptein K. Wold måler på Prestkampen i 1912 i <strong>for</strong>bindelse med<br />
en tidlig fase av det moderne 1. ordens nettet.<br />
Midt på sommeren 1944 utførte astronom Hans S. Jelstrup magnetiske målinger ved det<br />
trigonometriske punktet på Prestkampen. Dette er et av de få 1. ordens punktene hvor det<br />
<strong>og</strong>så er utført magnetiske målinger. Hensikten med magnetiske målinger var å <strong>kart</strong>legge<br />
misvisningen, det vil si vinkelen mellom retningen til magnetisk <strong>og</strong> ge<strong>og</strong>rafisk nordpol.<br />
Somrene 1984 <strong>og</strong> 1985 ble det fra Prestkampen målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Sial.<br />
Punktet ble <strong>og</strong>så brukt under trianguleringer i 1901, 1907, 1910, 1922, 1924, 1957 <strong>og</strong> under<br />
trianguleringen <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1971.<br />
Side 71 av 160
Rondslottet varde, 1. ordens punkt<br />
Grensen mellom Oppland <strong>og</strong> Hedmark fylke, Dovre <strong>og</strong> Folldal kommune.<br />
Rondslottet fra 1921.<br />
Varden på Rondslottet i 2008, sett mot<br />
V. På den nederste halvparten av<br />
varden kan man gjenkjenne de samme<br />
steinene som på det gamle bildet<br />
oven<strong>for</strong>.<br />
Rondslottet sett fra Vinjeronden.<br />
Rondslottet er den høyestliggende varden i Verneplanen <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling.<br />
Side 72 av 160<br />
Adkomst<br />
Ved Otta tar man av fra<br />
riksvei E6 <strong>og</strong> kjører ca. 14<br />
km opp til Mysusæter.<br />
Derfra bomvei ca. 3 km<br />
frem til parkeringsplass<br />
ved Spranget. Det er ikke<br />
tillatt å kjøre videre til<br />
Rondvassbu. Må der<strong>for</strong> gå<br />
langs veien drøye 7 km til
Rondvassbu. Herfra mot NØ langs merket sti, opp til Vinjeronden, hvor siste del fra innerst i<br />
Rondeholet er bratt <strong>og</strong> noe ulendt. Så mindre god sti fra Vinjeronden, men merket ned til<br />
skardet <strong>og</strong> opp til varden på Rondslottet. Det er en stigning på ca. 100 m fra<br />
parkeringsplassen ved Spranget <strong>og</strong> opp til Rondvassbu, <strong>og</strong> videre derfra <strong>og</strong> opp til varden på<br />
Vinjeronden er det ca. 860 m stigning. Fra Vinjeronden er det 100 m fall til skardet <strong>og</strong> derfra<br />
ca. 230 m stigning opp til varden på Rondslottet. Man må regne 1,5 timers gangtid fra<br />
Spranget til Rondvassbu <strong>og</strong> ca. 5 timer derfra til<br />
Rondslottet.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1718-1 (Bestillingsnr. 753).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Rondslottet regnes som den høyeste fjelltoppen i<br />
Hedmark fylke, <strong>og</strong> dette er, som nevnt, den<br />
høyestliggende varden i <strong>verneplanen</strong>.<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen<br />
F29T0025. Ved punktet finnes en varde, en sentrumsbolt<br />
av kobber <strong>og</strong> en sikringsbolt av kobber.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, F29T0025.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 864 993.860 544 708.144 32 2178<br />
Geodetiske koordinater 61° 54’ 53.67’’ 9° 51’ 04.40’’<br />
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008: sidekant mot NØ: 1,80 m, mot SØ:<br />
1,83 m, mot SV: 1,79 m, mot NV: 1,77m, <strong>og</strong> høyde: 2,77 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Rondslottet ble etablert i 1921. Tidligere hadde det stått en 2.<br />
ordens varde på stedet. Under Gradmålingen (nærmere omtalt under Kvien), som startet i<br />
1863, valgte de Høgronden som trigonometrisk punkt i gradmålingsrekken, drøye 4 km<br />
nordøst <strong>for</strong> Rondslottet. De visste at dette var den nest høyeste toppen i Rondane, med sine<br />
2 114 moh, men syntes den hadde bra nok utsyn. I Den norske Gradmålingskommisjonens<br />
hefte nr. 4 fra 1885, står det at Vestlige Ronden (i dag kalt Bråkdalsbelgen) ble brukt under<br />
den første trianguleringen i Rondane-traktene, som fant sted i 1826. Den toppen rager 1915<br />
meter over havet, <strong>og</strong> ligger snaue 10 km vestsørvest <strong>for</strong> Rondslottet. Det er tydelig at<br />
Rondane har bydd på oppmålingstekniske problemer i tidligere tider.<br />
På begynnelsen av 1900-tallet mente geodetene at Rondslottet d<strong>og</strong> var bedre egnet som<br />
trigonometrisk punkt. Der<strong>for</strong> bygget kaptein K. Wold <strong>og</strong> hans to assistenter en ny varde i 1.<br />
ordens nettet på Rondslottet i 1921. Den var 2,10 m høy <strong>og</strong> hadde en diagonal på 2,5 m, det<br />
vil si sidekanter på ca. 1,77 m. Som <strong>og</strong>så bildet p på <strong>for</strong>rige side viser, er varden i 2008 den<br />
samme som den opprinnelige til godt over halve høyden. Wold satte ned en kobberbolt i<br />
sentrum av vardens fot, <strong>og</strong> en observasjonsbolt av kobber 3,55 m vestnordvest <strong>for</strong> vardens<br />
sentrum. I tillegg satte han ned en sikringsbolt av kobber 3,22 m nordøst <strong>for</strong> vardens<br />
sentrum. Samme sommer målte Wold fra Rondslottet som et ledd i det moderne i 1. ordens<br />
nettet.<br />
Sommeren 1984 ble det fra Rondslottet målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Sial.<br />
Rondslottet har <strong>og</strong>så inngått i målinger <strong>for</strong> det økonomiske <strong>kart</strong>verket i 1957, 1964/65,<br />
1972/73.<br />
I 1993 ble det målt med GPS-utstyr på Rondslottet i <strong>for</strong>bindelse med målinger i Landsnettet.<br />
Side 73 av 160
Ustetind varde, 1. ordens punkt<br />
Buskerud fylke, Hol kommune.<br />
Bildet av varden er tatt i 2008 mot VNV. Tresigalet på<br />
toppen ble brukt under trianguleringen i 1969/1970.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei 7 ca. 1 km Ø <strong>for</strong> Ustaoset stasjon <strong>og</strong> kjører en drøy km til<br />
Ustebergstølen. Derfra sti drøye 3 km opp til varden. Stigningen blir ca. 380 m, <strong>og</strong> man bør<br />
regne bortimot 2 timers gange.<br />
Man kan <strong>og</strong>så komme til Ustetind fra bilveien<br />
som fører fra riksvei 40 i Skurdalen <strong>og</strong> inn til<br />
turisthytta Tuva. Det går en traktorvei som tar av<br />
til Tindevatnet. Fra bilveien er det snaue 2 km å<br />
gå i lett terreng, ca. 1 time, <strong>og</strong> stigningen er ca.<br />
330 m. Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1515-4<br />
(Bestillingsnr. 473). For <strong>kart</strong>dekning av <strong>hele</strong> ruten<br />
frem til varden trengs <strong>og</strong>så <strong>kart</strong>blad 1515-1<br />
(Bestillingsnr. 467).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen<br />
D33T0033. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt <strong>og</strong> to sikringsbolter av kobber.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, D33T0033.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6702831.793 449959.643 32 1376<br />
Geodetiske koordinater 60° 27’ 30.96’’ 8° 05’ 24.79’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 7,50 m, det vil si diameter = 2,39 m, <strong>og</strong> høyde: 1,94 m.<br />
Side 74 av 160
Historie<br />
Ustetind ble første gang brukt som trigonometrisk punkt av Nicolai Storm Wergeland i 1845.<br />
Det skjedde i <strong>for</strong>bindelse med den første oppmålingen av Jotunheimen. Det er høyst<br />
sannsynlig at han bygget en varde på Ustetind den gang.<br />
I en rapport fra 1897 blir det skrevet at 1. ordens varde med jernbolt i sentrum ble oppsatt på<br />
Ustetind. I følge vardebygger Maurits Følsvik var han med <strong>og</strong> bygget 1. ordens varden på<br />
Ustetind sensommeren 1899. Den hadde en diameter på 2,38 m <strong>og</strong> en høyde på 2,5 m.<br />
Følsvik nevner ikke om det fantes varde der fra før. Da kaptein Meinich observerte ved<br />
varden sommeren 1909, skriver han at varden var ”usædvanlig smuk <strong>og</strong> regelmessig.”<br />
Meinich observerer over en jernbolt som står 4,877 m sørvest <strong>for</strong> vardens sentrum. I retning<br />
mot sørøst fra observasjonsbolten står en kobberbolt 2,875 m unna, trolig nedsatt av Meinich<br />
i 1909. Da Meinich målte her den sommeren, var det tredje året den moderne trianguleringen<br />
i 1. ordens nettet fant sted.<br />
I 1908 utførte stabsfanejunker Sætrang et signalnivellement opp til varden på Ustetind. Det<br />
vil si at han målte høyde<strong>for</strong>skjellen fra et punkt, trolig nede i bygda, med kjent høyde <strong>og</strong> opp<br />
til ”en rund ring som er hugget i fjellet sørøst <strong>for</strong> <strong>og</strong> like inntil varden.” Ut fra nivellementet<br />
beregnet Sætrang høyden ved ringen til å være 1375,79 m. Høyder den gang refererte seg<br />
til et nullpunkt ved vannstandsmåleren i Oslo (Kristiania). Fundamentalpunktet var i<br />
obelisken ved NGO-bygningen i St. Olavs gate 32 i Oslo.<br />
Sommeren 1968 ble det fra Ustetind målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk<br />
avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
I 1978 utførte personell fra Geodesidivisjonen de første målinger med satellitteknol<strong>og</strong>i i 1.<br />
ordens nettet. Ustetind var en av tre 1. ordens punkter som inngikk i målepr<strong>og</strong>rammet den<br />
sommeren. Signaler fra Doppler-satellitter ble mottatt med en Marconi-mottager <strong>og</strong> benyttet i<br />
beregningene.<br />
Ustetind inngikk <strong>og</strong>så i trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1961 <strong>og</strong> 1969/1970.<br />
Side 75 av 160
Nystølvarden, 1. ordens punkt<br />
Buskerud fylke, Gol kommune<br />
Nystølvarden sett fra stien ca. 1 km<br />
vesten<strong>for</strong> varden.<br />
Varden sett i østlig retning. Firkantbolt<br />
synlig i <strong>for</strong>grunnen til venstre <strong>for</strong> varden.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei 51 ca. 2 km Ø <strong>for</strong> Klanten<br />
flyplass. Følger bomvei mot Ø ca. 6 km til gammel<br />
seter Varhovd. Derfra videre i østlig retning langs<br />
meget god sti, merket helt opp til toppen av<br />
Nystølvarden. Det er snaue 5 km å gå i lett terreng.<br />
Man kan regne en gangtid på 1t 20 min. Stigningen<br />
fra Varhovd til Nystølvarden er ca. 270 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1616-1 (Bestillingsnr.<br />
605).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen E32T0029.<br />
Ved punktet finnes en varde, en firkantbolt 50 mm høy,<br />
en NGO-bolt 55 mm høy.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, E32T0029.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 735 559.044 511 674.997 32 1296<br />
Geodetiske koordinater 60° 45’ 19.34’’ 9° 12’ 51.18’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 7,20 m, det vil si diameter = 2,29 m, <strong>og</strong> høyde: 2,35 m.<br />
Side 76 av 160
Historie<br />
Nystølvarden ble tatt i bruk som trigonometrisk punkt med en varde bygget av T. Broch i<br />
1836, men da ble punktet kalt Nystølfjeld. Punktet inngikk i en triangelrekke fra Kristiania til<br />
Trondheim. Dette ble i lang tid regnet som en av landets viktigste triangelrekker. I august<br />
1897 bygget Maurits Følsvik en ny varde på Nystølfjell, <strong>og</strong> han skriver: ”Den nye varde blev<br />
opsadt paa den gamles plads.”, hvilket viser at den gamle varden var skadet eller utrast. Den<br />
nye varden var sylindrisk. Følsvik nevner ikke noe om bolt i sentrum. Kaptein I. Bauck målte<br />
ved varden i 1901, men nevner ikke noe om vardens tilstand. Varden ble restaurert av<br />
kaptein Meinich i 1907, samme år som han målte der. Vardens diameter var da 2,25 m <strong>og</strong><br />
dens høyde 2,10 m. Observasjonsbolt av jern ble satt ned 3,256 m øst <strong>for</strong> varden. I 1913<br />
målte kaptein Wold ved Nystølfjell, uten å nevne noe om varden. Målingene både i 1907 <strong>og</strong><br />
1913 inngikk i det moderne 1. ordens nettet.<br />
Nystølvarden inngikk <strong>og</strong>så i målinger 1921/1922, men da <strong>for</strong> innmåling i 2. ordens nettet.<br />
Sommeren 1930 ble det bygget en søyle <strong>for</strong> astronomiske observasjoner 10.65 m nordøst<br />
<strong>for</strong> jernbolten nevnt oven<strong>for</strong>. Astronom Hans Jelstrup utførte Laplace-målinger samme<br />
sommer. I et Laplace-punkt ble det utført astronomiske observasjoner som kunne gi<br />
breddegrad, lengdegrad <strong>og</strong> i tillegg retningen på koordinatsystemet omkring punktet.<br />
Retningen til koordinatsystemet ble bestemt ut fra målinger mot 1. ordens punktet Dyna.<br />
Sommeren 1968 ble det fra Nystølvarden målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Somrene 1984 <strong>og</strong> 1985 ble det målt<br />
avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Sial. NGO-bolten<br />
ble satt ned i 1984.<br />
Det ble utført målinger på Nystølvarden <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1967/1968 <strong>og</strong> i 1992.<br />
Side 77 av 160
Bossnuten varde, 1. ordens punkt<br />
Telemark fylke, Vinje kommune.<br />
Bossnuten under triangulering i 1958.<br />
Varden på Bossnuten i 2008, sett mot NØ.<br />
Firkantbolt helt i <strong>for</strong>grunnen, Gaustatoppen·til høyre.<br />
Bossnuten sett fra stien oven<strong>for</strong> Bossbøen.<br />
Adkomst<br />
Man parkerer ved riksvei 37 nær gården Bossbøen (ved Møsvatn).<br />
Går merket sti <strong>for</strong>bi gården <strong>og</strong> opp lia mot NØ. Når man er kommet<br />
godt inn på utflatingen av terrenget (ca. 1180 moh) tar man av fra<br />
hovedstien mot SØ <strong>og</strong> følger en mindre sti videre oppover. Den går<br />
på sørsiden av eggen, slik at man kommer opp via et skar fra sør.<br />
Det er drøye 3 km å gå, <strong>og</strong> man bør regne ca. 1,5 timers gangtid. Det<br />
er en stigning på ca. 480 m fra riksveien <strong>og</strong> opp til varden. Varden<br />
finnes på <strong>kart</strong>blad 1514-1 (Bestillingsnr. 459).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen E35T0004. Ved punktet<br />
finnes en varde, en firkantbolt <strong>og</strong> to sikringsbolter av kobber.<br />
Kobberboltene har en diameter på 12 mm. Bildene fra<br />
1958 <strong>og</strong> 2008 viser at steinene er u<strong>for</strong>andret opp til øverste laget.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6625191.627 459349.948 32 1431<br />
Geodetiske koordinater 59° 45’ 45.26’’ 8° 16’ 34.98’’<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
E35T0004.<br />
Side 78 av 160
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 7,93 m, det vil si diameter = 2,52 m, <strong>og</strong> høyde: 1,84 m (over 1,4 m rundes toppen av).<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Bossnuten ble etablert under Frederik P. Næsers triangulering i<br />
juni 1853, så den første varden i punktet ble trolig bygget da eller muligens året før. Næsers<br />
arbeid inngikk i en triangelrekke som strakte seg fra Stavanger-kanten til den knyttet seg på<br />
triangelrekken fra Gaustatoppen nordvestover mot Bergen.<br />
Da kaptein Meinich i 1908 rek<strong>og</strong>noserte punktet på Bossnut <strong>for</strong> å knytte Telemarksnettet<br />
sammen med S<strong>og</strong>nenettet, bygget han en ny, reglementert sylindrisk 1. ordens varde, som<br />
målte 2,53 m i diameter <strong>og</strong> var 2,5 m høy. Meinich plasserte en jernbolt i vardens sentrum,<br />
<strong>og</strong> skriver i sin rapport: ”Den nye varde sattes ca. 60 m norden<strong>for</strong> den gamle som nedreves –<br />
den sto ikke paa høieste punkt.” Varden som ble revet ned av Meinich, var trolig den som<br />
Næser hadde benyttet i 1852.<br />
Da kaptein Smidt-Christensen <strong>for</strong>etok målinger på Bossnuten i 1910 <strong>for</strong> det moderne 1.<br />
ordens nettet, satte han ned en observasjonsbolt 2,177 m nordøst <strong>for</strong> vardens midte. Varden<br />
var da <strong>for</strong>tsatt betegnet som regelmessig. I 1920 utførte <strong>og</strong>så Wold målinger på Bossnuten i<br />
<strong>for</strong>bindelse med det moderne 1. ordens nettet.<br />
I 1961 ble det utført avstandsmålinger fra Bossnuten med elektronisk avstandsmåler av<br />
typen Tellurometer. Dette var tredje året denne type avstandsmåler var i praktisk bruk i<br />
Norge. Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander. Instrumentet står i<br />
dag på Norsk Kartmuseum. Disse målingene ble supplert med ytterligere Tellurometermålinger<br />
i 1968.<br />
Meinichs varde ble <strong>og</strong>så brukt under triangulering i 1931, 1957/1958 <strong>og</strong> under trianguleringer<br />
<strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1968, 1971/1973.<br />
Ut fra dimensjonene på dagens varde er det rimelig å tro at dette er varden som Meinich<br />
bygget.<br />
Side 79 av 160
Rustfjell varde, 1. ordens punkt<br />
Aust-Agder fylke, Bygland kommune.<br />
Rustfjell varde under triangulering ca. 1937.<br />
Varden i 2008 i omtrent samme retning.<br />
Adkomst<br />
Man parkerer bilen ved riksvei 9 ved Heggland, en<br />
drøy km V <strong>for</strong> kirken på Austad. Går opp bomveien<br />
sørover opp lia mot NØ. Ved ca. 600 moh tar man av<br />
fra veien, rett opp lia omtrent parallelt med bekken fra<br />
Stemtjørnin. Det er ikke noen sti. Særlig ved<br />
Syteskard er det meget bratt, men ikke<br />
ufremkommelig. Over tregrensen er det lett å gå på<br />
fjellpartier frem til varden. Det er drøye 6 km å gå, <strong>og</strong><br />
man bør regne ca. 3 timers gangtid. Stigningen fra<br />
riksveien opp til varden er på ca. 810 m.<br />
Varden finnes på<br />
<strong>kart</strong>blad 1412-1<br />
(Bestillingsnr. 311).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen D38T0046. Ved<br />
punktet finnes en varde, en firkantbolt <strong>og</strong> to sikringsbolter av<br />
kobber, en søyle <strong>for</strong> astronomiske observasjoner <strong>og</strong> en søyle<br />
<strong>for</strong> plassering av teodolitt.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, D38T0046.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6534593.780 418494.653 32 1055<br />
Geodetiske koordinater 58° 56’ 35.63’’ 7° 35’ 00.97’’<br />
Side 80 av 160
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 6,16 m, det vil si diameter = 1,96 m, <strong>og</strong> høyde: 1,9 m<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Rustfjell ble etablert i <strong>for</strong>bindelse med Carl Bassøes<br />
triangulering nordover fra Arendalstraktene i 1846/1848. Den trianguleringen strakte seg<br />
frem til Jotunheimen, hvor oppmålingen hadde startet tidligere på 1840-tallet.<br />
Tidlig på sommeren 1889 oppførte Egeberg en varde med jernbolt i sentrum <strong>og</strong> et fundament<br />
av stein <strong>for</strong> observasjoner 3,95 m nord <strong>for</strong> vardens sentrum. Han nevner ikke noe om eldre<br />
varde der. Vardens omkrets var 6,275 m, det vil si diameter 2,0 m. Høyden var 2,2 m. I<br />
august samme sommer utførte Ebbesen astronomiske observasjoner i punktet. For dette<br />
<strong>for</strong>mål står det i protokollen: ”Observationsstøtte er opført af cementmuret mursten, da der i<br />
dette punkt er utført asimuthbestemmelse.”. Ebbesens målinger inngikk i en målerekke som<br />
gikk fra Kragerø til Stavanger. I 1919 målte Wold på Rustfjell i det som ble kalt vestre<br />
Sørlandsnettet, som var en del av det moderne 1. ordens nettet. I 1927 målte Grinaker på<br />
Rustfjell i det østre Sørlandsnettet, <strong>og</strong>så en del av det moderne 1. ordens nettet. Det var<br />
trolig Grinaker som satte ned sikringsbolten av kobber 3,44 m sørøst <strong>for</strong> vardens sentrum.<br />
Den astronomiske sokkelen 0,66 m høy, ca. 8 m øst <strong>for</strong> varden, ble bygget av kaptein<br />
Bjørnseth i 1933, samme året som han <strong>og</strong>så utførte astronomiske observasjoner. Dette var<br />
det andre målte av til sammen 49 Laplace-punkter i Norge. I et Laplace-punkt ble det utført<br />
astronomiske observasjoner som kunne gi breddegrad, lengdegrad <strong>og</strong> i tillegg retningen på<br />
koordinatsystemet omkring punktet. Retningen på koordinatsystemet ble bestemt ut fra<br />
målinger mot 1. ordens punktet Urnoset.<br />
Sommeren 1968 ble det fra Rustfjell målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk<br />
avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
Rustfjell ble <strong>og</strong>så brukt under målinger i 1949, 1955 <strong>og</strong> <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1964.<br />
Side 81 av 160
Grubba varde, 1. ordens punkt<br />
Vest-Agder fylke, Sirdal kommune.<br />
Varden på Grubba i 2008.<br />
Varden i 2008, sett mot NØ.<br />
Adkomst<br />
Man følger veien fra Sirdal mot Valle i<br />
<strong>Se</strong>tesdal opp til Fidjeland. Der tar man<br />
privatveien østover på sørsiden av elven<br />
en drøy km, kan parkere ved et sandtak.<br />
Herfra blir det å gå i SØ-lig retning oppover<br />
lia, omtrent langs bekken. Det er greit<br />
terreng å gå i, noe bratt til å begynne med,<br />
men ikke vanskelig. Man passerer mellom tjernet <strong>og</strong> høyde 885 moh, følger neste bekk<br />
omtrent til tjernet i Bjørnskardet, før man dreier østlig opp den siste fjellsiden, <strong>og</strong> så flyene<br />
bort til varden på Grubba, som står på den nest høyeste<br />
toppen. Det er ca. 3 km å gå, <strong>og</strong> man bør regne ca. 2 timers<br />
gangtid. Stigningen fra riksveien opp til varden er på ca. 500 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1412-4 (Bestillingsnr. 317). For<br />
<strong>kart</strong>dekning av <strong>hele</strong> ruten frem til varden trengs <strong>og</strong>så <strong>kart</strong>blad<br />
1312-1 (Bestillingsnr. 191).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen C38T0034. Ved<br />
punktet finnes en varde, en firkantbolt <strong>og</strong> to sikringsbolter av<br />
kobber.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, C38T0034.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 535 644.766 384 214.484 32 1172<br />
Geodetiske koordinater 58° 56’ 41.19’’ 6° 59’ 15.70’’<br />
Side 82 av 160
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008 som tegningen viser:<br />
Vardehøyde: 2,48 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Grubba ble etablert i<br />
<strong>for</strong>bindelse med Carl Bassøes triangulering<br />
nordover fra Mandalstraktene i 1850 <strong>og</strong> 1853.<br />
Hensikten var da å knytte innlandet til kystrekken<br />
av trigonometriske punkter målt av Vibe <strong>og</strong> Aubert<br />
i 1794 -99.<br />
I juli 1889 bygget Egeberg en varde med diameter<br />
2,10 m <strong>og</strong> høyde 2,25 m på høyeste topp. I følge<br />
Ebbesen målte han samme år på ”Grubåfjeld,<br />
nordre” over en bolt som sto 4,72 m vesten<strong>for</strong><br />
varden. I ”Beskrivelse av 1. ordens hovedpunkter i vestre Sørlandsnett” står det: ”Paa<br />
høieste Grubbaatind, som var det ældre trigonometriske punkt, stod en sylindrisk stenvarde,<br />
der ble nedrevet. Centrumsbolt var ikke anbragt i den gamle varde.” Videre står det: ”Den<br />
nye varde staar paa nest høieste top av Grubbaafj. ca. 350 m á 400 m – omtrent ret syd <strong>for</strong><br />
høieste top.” Dette er trolig skrevet av kaptein Grinaker, som satte ned observasjonsbolt <strong>og</strong><br />
sikringsbolt av kobber da han observerte i Grubba sommeren 1919, som del av det moderne<br />
1. ordens nettet. Observasjonsbolten ble satt ned 3,508 m sør <strong>for</strong> vardens sentrum.<br />
Sikringsbolten står 4,415 m sørvest <strong>for</strong> vardens midtpunkt, <strong>og</strong> avstanden mellom boltene er<br />
4,76 m.<br />
Vardens sidekanter ble i 1919 oppgitt til 1,77 m <strong>og</strong> 1,79 m, hvilket er meget nær de mål som<br />
ble funnet i 2008.<br />
Somrene 1968 <strong>og</strong> 1973 ble det fra Grubba målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
Varden ble <strong>og</strong>så benyttet under trianguleringer i 1955/1957, 1965/1968 <strong>og</strong> 1985.<br />
Varden på Grubba er <strong>for</strong> tiden en av de fineste <strong>og</strong> mest regelmessige vardene som inngår i<br />
Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling.<br />
Side 83 av 160
Synesvarden, 1. ordens punkt<br />
R<strong>og</strong>aland fylke, Time kommune.<br />
Synesvarden i 2008 sett mot V. Varden i 2008 sett mot V.<br />
Firkantbolt til venstre, astrosøyle <strong>og</strong> varde.<br />
(Bestillingsnr. 91).<br />
Adkomst<br />
Nær SØ ende av Litlamoset tar man av fra fylkesvei<br />
133, langs asfaltert vei mot S. Etter en drøy km ligger<br />
en parkeringsplass <strong>for</strong> den som ønsker å gå til<br />
Synesvarden. Det går merket, fin sti SV-over, snaue 2<br />
km til selve<br />
varden. Man bør<br />
regne 45<br />
minutters gangtid.<br />
Stigningen fra<br />
parkeringsplassen<br />
opp til varden er<br />
ca. 60 m.<br />
Varden finnes på<br />
<strong>kart</strong>blad 1212-3<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen B39T0010.<br />
Ved punktet finnes en varde, en firkantbolt, en NGO-bolt<br />
<strong>og</strong> to sikringsbolter av kobber. I tillegg er det en søyle<br />
<strong>for</strong> astronomiske observasjoner.<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
B39T0010.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 501 839.945 314 998.218 32 360<br />
Geodetiske koordinater 58° 37’ 02.54’’ 5° 48’ 51.90’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 6,38 m (0,1 m over bakken), det vil si diameter = 2,03 m, <strong>og</strong> høyde: 2,24 m.<br />
Side 84 av 160
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Synesvarden er blant de eldste vi har i Norge. Det inngikk i N. A.<br />
Vibes <strong>og</strong> B. Auberts triangulering langs kysten i 1793/1794. Så ble det benyttet under C.<br />
Grimsgårds triangulering av R<strong>og</strong>aland i 1851. Da Ebbesen målte ved Synesvarden i 1885,<br />
heter det at varden er bygget av rullesten, da annet materiale ikke finnes der. Der<strong>for</strong> anses<br />
varden lett utsatt <strong>for</strong> utrasning. Ebbesen benytter en bolt med observasjonsstøtte 2,85 m<br />
nordøst <strong>for</strong> varden. Ellers bemerker han at Synesvarden er et utmerket observasjonspunkt<br />
med særdeles vidstrakt synsfelt.<br />
I 1916 satte Sætrang opp et nesten 5 m høyt tresignal med fire føtter over en kobberbolt på<br />
Synesvarden. Han gir følgende beskrivelse av stedet: ”På toppen er en røys uten <strong>for</strong>m av<br />
varde, <strong>og</strong> uten bolt i sentrum. Ca. 2,2 m nordøst <strong>for</strong> denne ble nevnte tresignal oppført.<br />
Gammel observasjonsbolt av jern, bøyet ned mot fjellet, står 0,80 m sørøst <strong>for</strong> kobberbolten,<br />
<strong>og</strong> etter gammel beskrivelse 2,85 m nordøst <strong>for</strong> den gamle vardens sentrum. To av<br />
tresignalets føtter ble boltet til fjell, mens de to andre i store steiner”. I 1926 ble tresignalet<br />
rapportert råttent <strong>og</strong> nedrevet.<br />
I 1918 observerte Wold ved Synesvarden i <strong>for</strong>bindelse med arbeid i Sørlandsnettet, som<br />
utgjorde en del av det moderne 1. ordens nettet.<br />
Ut fra in<strong>for</strong>masjonen i Statens <strong>kart</strong>verks arkiver er det vanskelig å fastsette når dagens varde<br />
kom opp. Sivert Bakkelid, som observerte <strong>for</strong> detaljnettet ved Synesvarden i 1953, har ikke<br />
med noen innmåling av varde.<br />
I 1957 ble det murt opp en søyle <strong>for</strong> astronomiske observasjoner, 1,08 m høy, med<br />
sidekanter 0,35 m <strong>og</strong> en kobberbolt i sentrum av toppflaten.<br />
I juni <strong>og</strong> juli 1960 utførte Olav Mathisen astronomiske observasjoner (Laplace-målinger) fra<br />
astrosøylen. I et Laplace-punkt ble det utført astronomiske observasjoner som kunne gi<br />
breddegrad, lengdegrad <strong>og</strong> i tillegg retningen på koordinatsystemet omkring punktet.<br />
Sommeren 1973 ble det fra Synesvarden målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. I 1985 ble det herfra <strong>og</strong>så målt<br />
avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Synesvarden ble <strong>og</strong>så benyttet under triangulering <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1966 <strong>og</strong> 1990.<br />
Det fremgår ikke i Statens <strong>kart</strong>verks arkiver når dagens varde ble bygget, men den er<br />
spesiell på to måter. For det første <strong>for</strong>di noen har brukt sement <strong>for</strong> å holde steinene på plass.<br />
Allerede i 1885 ble problemet med rullesteiner nevnt. For det andre <strong>for</strong>di varden er konet i<br />
øvre del. Svært få av vardene brukt i landets 1. ordens nett har slik konet <strong>for</strong>m.<br />
Jærbladet fra juli 2002 <strong>for</strong>teller at det var Eirik J. Varhaug som sto <strong>for</strong> muring av den nye<br />
varden. Han hadde lang erfaring med naturstein. Muringen skjedde uten at Statens <strong>kart</strong>verk<br />
var involvert i arbeidet.<br />
Side 85 av 160
Snønuten varde, 1. ordens punkt<br />
R<strong>og</strong>aland fylke, Suldal kommune.<br />
Snønuten i 2007 sett i NV-lig retning. Snønuten i 2008.<br />
Adkomst<br />
Man starter ved Mostøl ca. 600 moh, 4,5 km SV <strong>for</strong><br />
Suldalsvatnet. Man følger merket turiststi opp<br />
Kyrkjesteindalen. Tar av fra turiststien, <strong>og</strong> går opp<br />
Nedre Reindalen på sørsiden av bekken. Her er<br />
stien litt dårlig merket, men man treffer nødlinger<br />
nærmere toppen av dalen. Herfra følges nødlinger<br />
like til topps. Det kan være vanskelig å finne stien<br />
enkelte steder, så det er greit å ha kompass <strong>for</strong><br />
hånden. Fra Mostøl til Snønuten er det en stigning<br />
på ca. 980 m, <strong>og</strong> man bør regne ca. 4 timers<br />
gangtid.<br />
Snønuten regnes som den 6. høyeste fjelltopp i<br />
R<strong>og</strong>aland.<br />
Varden finnes<br />
på <strong>kart</strong>blad<br />
1314-2<br />
(Bestillingsnr.<br />
209).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen<br />
C36T0046. Ved punktet finnes en varde <strong>og</strong> tre<br />
kobberbolter, hvorav to er sikringsbolter.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, C36T0046.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 599 923.291 379 115.859 32 1604<br />
Geodetiske koordinater 59° 31’ 12.77’’ 6° 51’ 48.25’’<br />
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008:<br />
sidekanter: 2,15 - 1,55 - 2,15 - 1,75 m (rundt fra Ø, S, V <strong>og</strong> N) <strong>og</strong> høyde: 2,0 m.<br />
Side 86 av 160
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Snønuten ble første gang benyttet under Frederik P. Næsers<br />
triangulering i 1852/1853. Det var i en triangelrekke som strakte seg fra Stavanger-kanten til<br />
den knyttet seg på triangelrekken fra Gaustatoppen nordvestover mot Bergen.<br />
Da Wold utførte målinger på Snønuten i 1917 <strong>og</strong> 1918, i <strong>for</strong>bindelse med det moderne 1.<br />
ordens nettet, sto der en eldre rund varde uten sentrumsbolt, som var 1,2 m i diameter <strong>og</strong> 1<br />
m høy. Denne varden kan ha vært fra Næsers tid. Den gamle varden ble revet <strong>og</strong> en ny<br />
firkantet varde med sentrumsbolt av jern ble oppsatt på den gamle vardens plass. Den ble<br />
oppgitt til å ha en høyde på 2,4 m <strong>og</strong> en diagonal på 1,80 m. Sidene 2,15 <strong>og</strong> 1,55 gir en<br />
diagonal på 1,85 m, så det er temmelig sikkert at dagens varde er den som ble satt opp i<br />
1917. I <strong>for</strong>bindelse med målingene i 1917 ble det satt ned en observasjonsbolt av kobber<br />
5,35 m øst <strong>for</strong> vardens sentrum <strong>og</strong> en sikringsbolt av kobber 7,08 m sørvest <strong>for</strong><br />
sentrumsbolten. Fra ”Beskrivelse av 1. ordens punkter i vestre Sørlands-nett” kan det se ut<br />
som om Schive, da han målte på Snønuten i 1936, satte ned en ny kobberbolt bare 0,20 m<br />
sør <strong>for</strong> observasjonsbolten.<br />
Somrene 1968 <strong>og</strong> 1973 ble det fra Snønuten målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
I 1957 ble det rapportert at varden var 1,90 m høy.<br />
Snønuten inngikk <strong>og</strong>så i målinger <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1957, 1964, 1970 <strong>og</strong> 1974.<br />
I 1993 ble det målt med GPS-utstyr på Snønuten i <strong>for</strong>bindelse med målinger i Landsnettet.<br />
Side 87 av 160
Hårteigen varde, 1. ordens punkt<br />
Hordaland fylke, Ullensvang kommune.<br />
Hårteigen fra 1890, sett i SØ-lig retning. Teodolitten<br />
plassert på en søyle, klar til bruk.<br />
Hårteigen fra 1964. Geodetoperatør Bjørn Geirr<br />
Harsson ved teodolitten <strong>og</strong> assistent Tore<br />
Qvenild som skriver.<br />
Hårteigen i 2009.<br />
Adkomst<br />
Trolig det trigonometriske punktet i <strong>verneplanen</strong> som ligger<br />
lengst unna bilvei. Med utgangspunkt i Turist<strong>for</strong>eningens<br />
hytte Litlos følger man merket turiststi i nordlig retning ca.<br />
4 timer. Ved en ur nær stiens høyeste punkt på Ø-siden av<br />
Hårteigen starter en sti opp til selve toppen. Stien kan<br />
være vanskelig å se til å begynne med, men den går bratt<br />
opp mot skardet som skimtes langt oppe. På det eneste<br />
vanskelige punktet, i skardet litt over halvveis opp, er det<br />
lagt ut et permanent tau. Dermed kan man trekke seg<br />
sikkert <strong>for</strong>bi det bratteste partiet på en strekning av ca. 5 m.<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
C34T0031<br />
Videre oppover er det på to utsatte steder satt opp gelender. Første sted av fast metall,<br />
andre stedet med wire. Fra den rødmerkede stien <strong>og</strong> opp til varden på toppen bør man regne<br />
45 minutters gangtid. Stigningen her er ca. 200 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1415-3 (Bestillingsnr. 339).<br />
Side 88 av 160
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen C34T0031. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt, en NGO-bolt <strong>og</strong> en sikringsbolt av kobber.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 674 482.545 392 942.266 32 1690<br />
Geodetiske koordinater 60° 11’ 35.18’’ 7° 04’ 09.08’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2009:<br />
omkrets: 6,42 m, det vil si diameter = 2,04 m, <strong>og</strong> høyde: 2,05 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Hårteigen ble første gang benyttet under Frederik P. Næsers<br />
triangulering i 1852/1853. Næsers arbeid inngikk i en triangelrekke som strakte seg fra<br />
Stavanger-kanten til den knyttet seg på triangelrekken fra Gaustatoppen nordvestover mot<br />
Bergen, <strong>og</strong> ble gjerne kalt ”Bergensrekken”. Den første varden ble der<strong>for</strong> trolig bygget i 1852.<br />
I 1893 rapporterte stabsfanejunker Egeberg: ”Paa høieste top <strong>for</strong>efandtes en mindre<br />
varde…. Med bibehold av den gamle vardes sentrum byggedes en 1. ordens (sylindrisk)<br />
varde.” Den mindre varde han nevner, er den som ble benyttet av <strong>og</strong> trolig laget av Næser.<br />
En kobberbolt ble i 1893 satt ned 4,054 m i nordvestlig retning fra vardens sentrum. Egeberg<br />
skriver <strong>og</strong>så at bestigningen av selve toppen – under daværende <strong>for</strong>hold – måtte<br />
karakteriseres som livsfarlig. Han mener <strong>og</strong>så at nedstigningen var verre enn oppstigningen.<br />
I 1910 satte Klingenberg ned en kobberbolt 4,172 m nordvest <strong>for</strong> vardens sentrum. Det var<br />
trolig han som satte ned sikringsbolten 5,446 m sørvest <strong>for</strong> varden. (Det ble målt 4,91 m<br />
mellom de to boltene.) Klingenberg målte i S<strong>og</strong>n – Telemarknettet. Det samme gjorde<br />
kaptein Smidt-Christensen da han observerte på Hårteigen i 1911 <strong>for</strong> det moderne 1. ordens<br />
nettet. Smidt-Christensen skriver at varden var meget regelmessig, med omkrets 6,35 m, det<br />
vil si diameter 2,02 m, <strong>og</strong> høyde 1,85 m. Målingene i 1911 inngikk i et opplegg hvor de<br />
geodetiske nettene i Telemark <strong>og</strong> S<strong>og</strong>n skulle <strong>for</strong>bindes, et prosjekt som varte fra 1904 til<br />
1911. Forarbeidet <strong>og</strong> rek<strong>og</strong>noseringen <strong>for</strong> dette prosjektet ble utført av kaptein Meinich.<br />
Sommeren 1915 målte K. Wold på Hårteigen <strong>for</strong> å skaffe en <strong>for</strong>bindelse videre til Voss-<br />
Hardangernettet. Disse målingene inngikk <strong>og</strong>så i det moderne 1. ordens nettet.<br />
Sommeren 1968 ble det fra Hårteigen målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. I 1980 ble det herfra <strong>og</strong>så målt<br />
avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Det trigonometriske punktet Hårteigen ble <strong>og</strong>så brukt under målingene 1924/1926 <strong>for</strong><br />
detaljnettet <strong>og</strong> i 1962/1964 <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk.<br />
Side 89 av 160
Melderskin varde, 1. ordens punkt<br />
Hordaland fylke, Kvinnherad kommune.<br />
Varden på Melderskin i 1912, mot NV. Samme varden mot N i 2007.<br />
Turist<strong>kart</strong> som viser stien fra Kletta til<br />
Varden på Melderskin.<br />
Adkomst<br />
Toppen ligger nær kommunesenteret Rosendal i<br />
Kvinnherad <strong>og</strong> er et mye brukt turmål både lokalt <strong>og</strong><br />
<strong>for</strong> turgrupper i Hordaland /Nord-R<strong>og</strong>aland. Toppen<br />
befinner seg innen<strong>for</strong> Folgefonna nasjonalpark.<br />
Merket sti starter ved<br />
Kletta. Den er ca. 4 km<br />
med en stigning på ca.<br />
1260 m <strong>og</strong> man bør<br />
regne ca. 4 timers<br />
gangtid.<br />
Varden finnes på<br />
<strong>kart</strong>blad 1215-2<br />
(Bestillingsnr. 113), men Kletta, hvor oppstigningen gjerne starter<br />
fra, ligger på <strong>kart</strong>blad 1214-1 (Bestillingsnr. 103).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen B34T0103. Ved<br />
punktet finnes en varde <strong>og</strong> to kobberbolter, hvorav en er<br />
sikringsbolt. I tillegg er et borehull ca. 5 m nordøst <strong>for</strong> varden.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokoll, B34T0103.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 655 690.005 337 342.750 32 1226<br />
Geodetiske koordinater 60° 00’ 22.34’’ 6° 04’ 57.55’’<br />
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008:<br />
sidekanter: 1,8 m <strong>og</strong> høyde: 2,2 m.<br />
Side 90 av 160
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Melderskin ble første gang benyttet under Johannes<br />
Falkenbergs triangulering i 1855/1856. Da var det et viktig punkt hvor han hadde sikt til 13<br />
andre 1. ordens punkter. På den tiden var det sjelden at et punkt av denne orden hadde mer<br />
enn 6 sikt ut. Varden som ble benyttet den gang, har trolig rast ut senere. For en varde ble<br />
bygget på Melderskin i 1899 av vardebyggerne Maurits Følsvik <strong>og</strong> Elias S. Bjørneset. Etter<br />
de instruksene som Følsvik brukte under vardebyggingen, skulle vardene bygges med<br />
sylinder<strong>for</strong>m. Eneste <strong>for</strong>skjell, ifølge Følsvik, var at 1. ordens vardene skulle være i større<br />
dimensjon enn 2. <strong>og</strong> 3. ordens vardene. Siden bildet fra 1912 viser en firkantet varde, er<br />
varden på bildet trolig oppbygget i eller like før 1912. For omkring 1910 pågikk en diskusjon<br />
om varde<strong>for</strong>men på 1. ordens hovedpunkter skulle være sylindrisk eller firkantet. Det ble<br />
hevdet at slagskyggen på runde varder endret seg sakte gjennom dagen. Dermed kunne<br />
siktepunktet endre seg som følge av endret skygge. Der<strong>for</strong> ble firkant<strong>for</strong>mede varder anbefalt<br />
<strong>for</strong> 1. ordens punkter fra denne tiden.<br />
Sommeren 1913 målte kaptein Meinich i Melderskin over en kobberbolt som sto 2,921 m<br />
vestsørvest <strong>for</strong> vardens sentrum. Dette var målinger <strong>for</strong> det moderne 1. ordens nettet. En<br />
sikringsbolt av kobber sto 3,069 m sørvest <strong>for</strong> vardens sentrum i ”en klippeblok.” Varden var<br />
firkantet med en diagonal på 2,55 m, det vil si sidekanter på 1,80 m, <strong>og</strong> vardehøyden var<br />
2,50 m. I vardens sentrum var det satt ned en kobberbolt i en stor stein. Målingene inngikk i<br />
Voss-Hardangernettet som skulle knyttes til S<strong>og</strong>n-Telemarksnettet.<br />
Sommeren 1973 ble det fra Melderskin målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Både i 1980 <strong>og</strong> 1985 ble det herfra<br />
<strong>og</strong>så målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk avstandsmåler av typen<br />
Geodimeter.<br />
Varden på Melderskin ble <strong>og</strong>så brukt under trianguleringen i 1915 <strong>og</strong> <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk<br />
i 1963.<br />
Side 91 av 160
Alden varde, 1. ordens punkt<br />
S<strong>og</strong>n <strong>og</strong> Fjordane fylke, Askvoll kommune.<br />
Alden sett fra Skrevarden.<br />
Alden varde i 2007 sett mot NØ.<br />
Adkomst<br />
Det er ingen rutegående båt<strong>for</strong>bindelse til øya<br />
Alden. Båtskyss kan leies fra Værlandet (<strong>for</strong><br />
tiden hos Værlandet Båt) til Aldevågen. Herifra<br />
til varden er det umerket, dels smal, men godt<br />
synlig sti. Båttid ca. 10 minutter over til Alden.<br />
Gangtid ca. 1,5 time opp, med en stigning på<br />
480 m.<br />
Varden finnes på<br />
<strong>kart</strong>blad 1117-4<br />
(Bestillingsnr. 51).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen A31T0001. Ved<br />
punktet finnes en varde, en firkantbolt, to jernbolter <strong>og</strong> et<br />
borehull.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, A31T0001.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 805 853.207 274 227.120 32 480<br />
Geodetiske koordinater 61° 19’ 16.02’’ 4° 46’ 51.46’’<br />
Varden er sylindrisk med diameter ca. 1,1 m <strong>og</strong> høyde ca. 1,2 m.<br />
På dagens <strong>kart</strong> står det trigonometriske punktet ført opp med 460 moh, men riktig skal være<br />
480.<br />
Side 92 av 160
Historie<br />
I Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling representerer Alden et 1. ordens punkt plassert på en øy.<br />
Det trigonometriske punktet Alden er blant de eldste vi har i Norge. Det inngikk i N. A. Vibes<br />
<strong>og</strong> B. Auberts triangulering langs kysten fra Trondheim til Bergen i 1790/1793. Den første<br />
varden ble der<strong>for</strong> trolig bygget i 1790. Om samme varden sto da H. Gill triangulerte i S<strong>og</strong>n i<br />
1859/60, er usikkert.<br />
I en rapport fra vardebygger Anders Skåre fremgår det at han rev den gamle varden 11.<br />
august 1945, <strong>og</strong> fullførte oppbyggingen av en ny varde. Han bemerket at det var vanskelig å<br />
finne egnete steiner, så det ble lang transport av steiner, <strong>og</strong> etter fire dager sto den nye<br />
firkantete varden ferdig. Skåre skriver at han satte ned sentrumsbolt. Han nevner ikke hvor,<br />
men det kan synes som om den settes i sentrum av varden.<br />
I 1952 ble det satt ned firkantbolt 4,596 m østnordøst <strong>for</strong> varden. Da sto en brukket jernbolt<br />
9,126 m sørvest <strong>for</strong> firkantbolten. Samme år ble trolig varden restaurert, <strong>og</strong> ifølge tegninger<br />
var den da firkantet. Varden som står der i dag, er bygget opp senere av de samme<br />
steinene, men har fått en sirkulær <strong>for</strong>m. Vi vet ikke når dette skjedde.<br />
Sommeren 1953 ble Alden innlemmet i det moderne norske 1. ordens nettet da geodet P.<br />
Gleinsvik målte der. NGO-bolt ble satt ned 1,47 m vest <strong>for</strong> firkantbolten i 1963, i <strong>for</strong>bindelse<br />
med triangulering <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk.<br />
I 1963 ble det utført avstandsmålinger fra Alden med elektronisk avstandsmåler av typen<br />
Tellurometer. Dette var femte året denne type avstandsmåler var i praktisk bruk i Norge.<br />
Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander. Instrumentet står i dag på<br />
Norsk Kartmuseum.<br />
Somrene 1984 <strong>og</strong> 1985 ble det fra Alden målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Punktet Alden er <strong>og</strong>så benyttet under trianguleringer i detaljnettet 1923, 1936 <strong>og</strong> <strong>for</strong><br />
økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1994.<br />
<strong>Se</strong>lv om det er usikkert når dagens varde ble bygget, er det grunn til å tro at steiner fra den<br />
første varden i 1790 <strong>og</strong>så er benyttet i dagens varde, siden steiner er en mangelvare på<br />
stedet.<br />
Side 93 av 160
Dyrhaugstind Store, varde, 1. ordens punkt<br />
S<strong>og</strong>n <strong>og</strong> Fjordane fylke, Luster kommune.<br />
Varden på Store Dyrhaugstind i 1925 mot SØ. Varden fra samme retning i 2006.<br />
Varden på Store Dyrhaugstind i 2006, mot NV.<br />
Adkomst<br />
Følg stien inn mot Skarstølsbotn sørover fra parkeringsplassen ved Turtagrø hotell over<br />
broen ved Helgedalselvi. På ca. 1000 m er det et vanninntak. Kryss elven ca. 100 m<br />
neden<strong>for</strong> vanninntaket <strong>og</strong> <strong>for</strong>tsett opp lia til Nedre Dyrhaug, tidvis på dårlig sti. (Hit kan du<br />
<strong>og</strong>så komme ved å følge lia opp fra Ringsbotn). Derfra videre oppover mot vannet ved Øvre<br />
Dyrhaug på ca. 1430 moh. Her er siste sikre mulighet <strong>for</strong> å fylle vann. Følg så greit den<br />
brede ryggen oppover. Spredte nødlinger viser vei gjennom ura, men de er lette å miste. På<br />
ca. 2000 moh er en <strong>for</strong>topp med en liten varde. Her smalner ryggen betraktelig inn <strong>og</strong> blir<br />
luftigere. Fortsett videre langs den smale ryggen mot nok en <strong>for</strong>topp <strong>og</strong> så videre til toppen.<br />
Det er litt klyving dette siste stykket, vær <strong>for</strong>siktig! Fra parkeringsplassen <strong>og</strong> opp til varden<br />
på toppen er det ca. 7 km, <strong>og</strong> man bør regne 5 timers gangtid. Stigningen her er ca. 1250 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1517-4 (Bestillingsnr. 489).<br />
Side 94 av 160
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen<br />
D30T0006. Ved punktet finnes en varde <strong>og</strong> to<br />
kobberbolter, hvorav en er sikringsbolt.<br />
Store Dyrhaugstind er den nest høyest liggende<br />
varden i Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling. Bare<br />
Rondslottet ligger høyere.<br />
.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 814 527.590 437 640.909 32 2147<br />
Geodetiske koordinater 61° 27’ 34.13’’ 7° 49’ 48.19’’<br />
Fra Gradteigsprotokollen, D30T0006.<br />
Varden er sylindrisk <strong>og</strong> 0,6 m høy. På motsatt side måler varden ca. 1,9 m fra bakken til<br />
toppen.<br />
Historie<br />
En varde med bolt i sentrum ble bygget på Store Dyrhaugstind av kaptein Sigurd Jensen<br />
høsten 1896, men den ble plassert på den nordligste av de to høyeste toppene. Det tok da 5<br />
timer å gå opp fra Turtagrø. Varden ble bygget 2 m høy <strong>og</strong> 2,07 m i diameter. I rapporten<br />
står det at de ikke fikk plass til større varde. I 1904 inngikk dette 1. ordens punktet i kaptein<br />
Kåre S. Klingenbergs triangulering.<br />
I 1912 ble varden flyttet av Søvik til toppen ca. 60 m lenger sør, men ikke på aller høyeste<br />
punkt. Når de valgte den plasseringen, skyldtes det vanskelighet med å kunne bygge den på<br />
aller høyeste punkt. Ingen bolt ble satt ned i denne varden.<br />
I 1916 ble varden igjen flyttet <strong>og</strong> bygget opp på det absolutt høyeste stedet, der den står i<br />
dag, men uten sentrumsbolt. Ola Berge utførte denne flyttingen etter ordre fra Kaptein<br />
Klingenberg.<br />
Varden på Store Dyrhaugstind ble <strong>og</strong>så benyttet av Bjørnseth under måling i Jotunheimnettet<br />
i 1923/24. I 1923 satte Bjørnseth ned to kobberbolter, en sentrumsbolt 3,128 m<br />
sørsørvest <strong>for</strong> vardens sentrum <strong>og</strong> en 2,586 m nordvest <strong>for</strong> vardens sentrum. Avstanden<br />
mellom boltene oppgir han til 5,02 m. Ved vardens korteste høyde ble omkretsen målt til 6,85<br />
m, det vil si diameter 2,18 m. I 1924 ble signal av tre satt ned i varden, synlig på bildet.<br />
Store Dyrhaugstind ble brukt av kaptein Grinaker, som i 1925 innlemmet den i det moderne<br />
1. ordens nettet. <strong>Se</strong>nere ble punktet <strong>og</strong>så brukt av ingeniør Gleditsch i 1931 <strong>og</strong> Schive i<br />
1934.<br />
I 1963 ble det utført avstandsmålinger fra Dyrhaugstind med elektronisk avstandsmåler av<br />
typen Tellurometer. Dette var femte året denne type avstandsmåler var i praktisk bruk i<br />
Norge. Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander. Instrumentet står i<br />
dag på Norsk Kartmuseum. Sommeren 1984 ble det herfra <strong>og</strong>så målt avstander i 1. ordens<br />
nettet med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Sial.<br />
Varden ble <strong>og</strong>så benyttet under trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1965 <strong>og</strong> 1977.<br />
Nærmere undersøkelse av bildene fra 1925 <strong>og</strong> 2006 viser stein <strong>for</strong> stein nesten opp til<br />
øverste laget er den samme. Det viser at varden er korrekt <strong>og</strong> solid laget.<br />
Side 95 av 160
Auskjeret varde, i <strong>Kartverket</strong>s arkiver: Ausekaret varde, 1. ordens punkt<br />
Møre <strong>og</strong> Romsdal fylke, Sykkylven kommune.<br />
Varden på Auskjeret i 1940 med Jostein Nysæter<br />
<strong>for</strong>an.<br />
Varden på Auskjeret i 2008.<br />
Adkomst<br />
Det går ikke merket sti, men følg rød linje på<br />
<strong>kart</strong>et. Man starter i myrlende, kommer opp i<br />
urete terreng, men lett å gå. Strekningen helt opp<br />
er ca. 4 km. Man bør regne 2,5 timers gangtid.<br />
Stigningen fra bilveien <strong>og</strong> opp til varden er 800 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1219-1 (Bestillingsnr.<br />
143).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen C27T0003. Ved<br />
punktet finnes en varde, en firkantbolt (sentrumsbolt), en<br />
gammel sikringsbolt av jern <strong>og</strong> en NGO-bolt i en stor stein<br />
11,92 m østnordøst <strong>for</strong> sentrumsbolten.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, C27T0003.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 918 211.444 384 899.510 32 1203<br />
Geodetiske koordinater 62° 22’ 38.85’’ 6° 46’ 28.48’’<br />
Varden er i dag firkantet med følgende dimensjoner:<br />
side N: 1,40 m, side Ø: ca. 1,4, side S: 1,37 m, side V: ca. 1,4 m <strong>og</strong> høyde: ca. 2,3 m.<br />
Historie<br />
Varde i det trigonometriske punktet Auskjeret ble bygget omkring 1893, <strong>og</strong> ble brukt i en<br />
triangulering 1893/95. Den gang var varden rund. En kjentmann på stedet, Jostein Nysæter,<br />
mener at den runde varden ble revet sommeren 1945 <strong>og</strong> ny firkantvarde ble bygget samme<br />
Side 96 av 160
sommer. I en rapport fra vardebygger <strong>for</strong> NGO, Anders Skåre, fremgår det at det var han<br />
som rev den gamle varden 22. august 1945 <strong>og</strong> fullførte oppbyggingen av en ny varde. Han<br />
bemerket at det ble lang transport av steiner, <strong>og</strong> etter tre dager sto den nye varden ferdig. I<br />
tidsrommet fra 1945 frem mot slutten av 1950-årene engasjerte Geodesiavdelingen<br />
vardebyggere, som hadde instruks om å fjerne sylindriske 1. ordens varder, <strong>og</strong> bygge opp<br />
nye firkantvarder <strong>for</strong>trinnsvis på samme sted.<br />
I august 1961 utførte geodet Per Moen første ordens triangulering med teodolitt i det<br />
trigonometriske punktet på Auskjeret. Da var det firkantvarde på Auskjeret. Målingen inngikk<br />
i en plan om å dekke <strong>hele</strong> landet med et nett av 1. ordens punkter. I den anledning var det<br />
satt ned en firkantbolt som observasjonsbolt. Den sto 6,51 m vesten<strong>for</strong> vardens sentrum.<br />
Jernbolt sto 3,623 m øst <strong>for</strong> observasjonsbolten <strong>og</strong> en NGO-bolt sto 11,920 m østen<strong>for</strong>.<br />
Sommeren 1982 ble det fra Auskjeret målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk<br />
avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Det trigonometriske punktet Auskjeret inngikk <strong>og</strong>så i trianguleringen <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i<br />
1961 <strong>og</strong> 1986.<br />
Signal i varde <strong>og</strong> teodolitt av typen Wild T3 på stativ, under parasoll. Denne teodolitt-typen var mye<br />
brukt i Norge under triangulering fra ca. 1930 til 1990. Helt til venstre står boksen til teodolitten.<br />
Mellom boksen <strong>og</strong> stativet skimtes bæremeisen <strong>for</strong> frakt av teodolitten.<br />
Side 97 av 160
Melen varde, 1. ordens punkt<br />
Møre <strong>og</strong> Romsdal fylke, Eide <strong>og</strong> Fræna kommune.<br />
Varden på Melen mot NØ i 2008.<br />
Adkomst<br />
Toppen av Melen er et kjent turmål. Man kan benytte tre alternative ruter opp til toppen. Alle<br />
følger stier i stort sett tørt <strong>og</strong> åpent terreng.<br />
Rute 1, fra vest: Sti fra Rødalen (parkeringsplass) starter på N-siden av bekken <strong>og</strong> går opp<br />
den trange dalen til man kommer opp på ryggen mellom Sjuvarden <strong>og</strong> Melen. Videre følger<br />
man stien etter ryggen sørover til toppen.<br />
Rute 2, fra øst: Sti fra oset ved Gådalsvatnet (parkeringsplass), over myra <strong>og</strong> opp til ryggen i<br />
N. Man følger så ryggen opp til punktet, delvis sti.<br />
Rute 3, fra nord: Man følger traktorvei, <strong>og</strong> så sti fra<br />
skytebanen videre til Skottenvatnet. Videre følger man<br />
stien opp ryggen øst <strong>for</strong> vannet <strong>og</strong> opp til punktet.<br />
På alle rutene må man regne ca. 2,5 timers gangtid.<br />
Stigningen opp til varden er ca. 660 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1320-4 (Bestillingsnr. 261).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen<br />
D26T0002. Ved punktet finnes en varde, en firkantbolt,<br />
en NGO-bolt <strong>og</strong> en sikringsbolt av jern.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 981 141.464 410 679.170 32 768<br />
Geodetiske koordinater 62° 56’ 56.79’’ 7° 14’ 22.20’’<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
D26T0002.<br />
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008:<br />
sidekanter 1,90 m <strong>for</strong> de to nordligste sidene <strong>og</strong> 2,00 m <strong>for</strong> de to sørligste sidene. Høyden<br />
var 2,3 m over sokkel.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Melen inngår ikke i gamle trianguleringer. Første triangulering<br />
hvor punktet inngår, er fra 1942, det vil si mens det tyske Nazi-styret administrerte NGO.<br />
Sommeren 1960 målte geodet Egil Henriksen med teodolitt i Melen som et ledd i<br />
etableringen av det moderne 1. ordens nettet i Norge. Han observerte over firkantbolten<br />
Side 98 av 160
7,781 m fra vardens sentrum i østlig retning. Den var satt ned <strong>for</strong> anledningen. Henriksen<br />
målte inn gammel jernbolt 9,128 m nordvest <strong>for</strong> observasjonsbolten.<br />
Somrene 1982, 1983 <strong>og</strong> 1984 ble det fra Melen målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetiske avstandsmålere av typen Sial <strong>og</strong> Geodimeter.<br />
Melen har inngått i trianguleringer i 1954 <strong>og</strong> <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1964, 1988 <strong>og</strong> 1994.<br />
Frakting av landmålerutstyr ved Fredriksberg, Troms, 1939.<br />
Side 99 av 160
Sissihøa varde, 1. ordens punkt<br />
Sør-Trøndelag fylke, Oppdal kommune.<br />
Varden på Sissihøa mot NØ i 2008.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei E6 ved Smedgarden camping.<br />
Brukbar vei til Lossætrin (bomvei). Parkering ved en skrå<br />
helle like før elven Kløftåa. Herfra går sti opp til toppen av<br />
Sissihøa.<br />
Man bør regne 2 timers gangtid. Stigningen fra<br />
parkeringsplassen opp til varden er ca. 580 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1520-3 (Bestillingsnr. 511).<br />
Punktet ligger helt i <strong>kart</strong>kanten mot <strong>kart</strong>blad 1520-2<br />
(Bestillingsnr. 509).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen F27T0014.<br />
Ved punktet finnes en varde, en firkantbolt, en NGO-bolt <strong>og</strong><br />
to sikringsbolter av kobber.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, F27T0014.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 933 737.445 536 819.175 32 1621<br />
Geodetiske koordinater 62° 31’ 57.97’’ 9° 42’ 55.79’’<br />
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008:<br />
sidekanter 1,40 m NØ, 1,40 m SØ, 1,39 m SV, 1,42 m NV <strong>og</strong> høyde: 2,4 m.<br />
Historie<br />
Punktet Sissihøa ble første gang brukt under triangulering av Theodor Broch i 1835/1836 da<br />
hensikten var å <strong>for</strong>binde Christiania målemessig med Trondheim. Det samme<br />
trigonometriske punktet på Sissihøa ble så brukt av Haffner under gradmålingsarbeid i 1870.<br />
Gradmålingsarbeidet, som ble igangsatt i 1863, var planlagt som en oppmålingsrekke med<br />
Side 100 av 160
sikt mellom nabopunkter fra Sicilia i Italia til Trøndelag. Hensikten med gradmålingen var å<br />
bestemme mer nøyaktig jordens <strong>for</strong>m <strong>og</strong> størrelse. Det var et internasjonalt prosjekt ledet av<br />
Den Mellom-Europeiske Gradmålingskommisjonen, hvor <strong>og</strong>så Norge var med. Dette er av de<br />
tidligste prosjekter hvor Norge som nasjon er med. Den Mellom-Europeiske<br />
Gradmålingskommisjonen var <strong>for</strong>løperen til den internasjonale organisasjonen ”International<br />
Association of Geodesy”. (Historien er utdypet under Ekeberg basis)<br />
I Den norske Gradmålingskommisjonens hefte nr. 4 fra 1885 nevnes at den gamle varden fra<br />
1835 ble restaurert <strong>og</strong> delvis ombygget i 1872 til en sylindrisk varde med diameter 7 fot (2,2<br />
m) <strong>og</strong> høyde 6 fot (1,88 m). Siden det var mye løse steiner på toppen, måtte<br />
observasjonsbolten settes i fast fjell, som ble funnet 41,306 fot (12,96 m) unna i retning øst.<br />
De bygget samtidig en støtte av stein over bolten, slik at instrumentet (teodolitten) stødig<br />
kunne plasseres sentrisk over bolten under målingene. Nye teodolittmålinger ble utført under<br />
Gradmålings-arbeider på Sissihøa i august 1883 av H. Gelmeyden.<br />
<strong>Se</strong>nsommeren 1955 ble varden ombygget av to studenter innleide som vardebyggere, Jørn<br />
Armand Johnsen <strong>og</strong> Tor Strømgren.<br />
I 1959 utførte geodet Egil Henriksen de nødvendige 1. ordens målingene med teodolitt <strong>for</strong> å<br />
få Sissihøa inn som fullverdig punkt i det moderne triangelnettet. Han benyttet trolig<br />
jernbolten 4,928 m nordøst <strong>for</strong> sentrumsbolten.<br />
Somrene 1984 <strong>og</strong> 1985 ble det fra Sissihøa målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Sial.<br />
Punktet Sissihøa ble <strong>og</strong>så brukt under trianguleringer i 1955, 1960/1961, 1964 <strong>og</strong> 1975.<br />
NGO-bolt ble i 1961 satt ned 14,558 m nordvest <strong>for</strong> sentrumsbolten.<br />
I september 2010 ble in<strong>for</strong>masjonsplate i stål satt opp på Sissihøa-varden, som den første<br />
in<strong>for</strong>masjonsplaten blant vardene i Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling. Det skjedde da <strong>hele</strong><br />
kontoret i Statens <strong>kart</strong>verk Trondheim markerte avslutningen <strong>for</strong> fylkes<strong>kart</strong>sjef Tor Lunne.<br />
Fra oppsettingen av plaketten 7. september 2010, med Tor Lunne nærmest plaketten.<br />
Side 101 av 160
Blåhøa varde, 3. ordens varde<br />
Sør-Trøndelag fylke, Oppdal kommune.<br />
Varden på Blåhøa i 2008, sett mot SØ. Varden på Blåhøa i 2008, sett mot N.<br />
Adkomst<br />
Man kan parkere ved sandtak ca. 1,5 km fra<br />
Gjevilvasshytta på veien til Håmmårsætra. Sti<br />
starter her <strong>og</strong> følger Gravbekken <strong>og</strong> videre<br />
Tverrbekken opp til Kamtjørnin, <strong>og</strong> så ryggen<br />
opp de siste par km.<br />
Man bør regne 4,5 timers gangtid på den ca. 8<br />
km lange strekningen. Stigningen fra<br />
parkeringsplassen opp til varden er ca. 1000 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1520-4 (Bestillingsnr.<br />
513). Punktet ligger helt i <strong>kart</strong>kanten mot<br />
<strong>kart</strong>blad 1520-3 (Bestillingsnr. 511).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen F26T0006. Ved<br />
punktet finnes en varde <strong>og</strong> en NGO-bolt. Utenom Lille Raipas<br />
er dette eneste varde fra 3. ordens nettet som er med i<br />
<strong>verneplanen</strong>.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, F26T0006.<br />
Side 102 av 160
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 6 958 258.161 516 977.786 32 1671<br />
Geodetiske koordinater 62° 45’ 15.48’’ 9° 19’ 56.61’’<br />
Varden er firkantet med dimensjoner i 2008 som vist på tegningen:<br />
Historie<br />
Varden på Blåhøa ble trolig oppført i 1893 som<br />
en bygdevarde, men ble benyttet som<br />
trigonometrisk punkt fra 1955. Blåhøa er der<strong>for</strong><br />
et <strong>for</strong>holdsvis nytt punkt i det nasjonale<br />
triangelnettet. Under den moderne<br />
trianguleringen <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk, som<br />
startet opp i 1950-årene, skjedde det ikke<br />
sjelden at bygdevarder ble tatt inn som<br />
trigonometriske punkter. Blåhøa er tatt med i<br />
<strong>verneplanen</strong> som et eksempel på bygdevarde<br />
tatt i bruk som trigonometrisk punkt. Varden<br />
inngikk <strong>og</strong>så i en triangulering i 1960.<br />
Det står en metallplate festet til vardens vestside<br />
med følgende innskrift:<br />
DEN VARDE<br />
I DAG VI BYGGED OP<br />
HER PAA BLAAHØES HØIE TOP<br />
DEN HILSER VELKOMMEN<br />
HVER ÆRLIG NORDMAND<br />
SOM ELSKER SIT FOLK<br />
OG SIT FÆDRENELAND<br />
SOM VIDNER AT DETTE LANDET<br />
ALENE ER VORT<br />
OG VISER AL FREMMED<br />
INDBLANDING BORT<br />
3.august 1893<br />
Joh. Møllm. Bernhoft (68 ½ år)<br />
John Grefstad (34 år)<br />
Ole Nilsen (17 år)<br />
Denne teksten er ganske typisk <strong>for</strong> sin tid, preget av romantikk <strong>og</strong> en noe aggressiv<br />
nasjonalisme som fikk næring fra konflikten med unionspartneren Sverige. Men inskripsjonen<br />
avspeiler <strong>og</strong>så vår kulturs nære tilknytning til naturen <strong>og</strong> fjellet. Fjellheimen står som selve<br />
symbolet på det urnorske <strong>og</strong> er et viktig element til vår nasjonale identitet (ifølge historiker<br />
Kjell Haugland i heftet Gjevilvassdalen utgitt i 1993).<br />
Side 103 av 160
Hestgrovheia varde, 1. ordens punkt<br />
Sør-Trøndelag fylke, Agdenes kommune.<br />
Varden på Hestgrovheia sett mot N, i 2008.<br />
Adkomst<br />
Man tar bomvei ca. 4 km vestover fra<br />
Lensvik. Parkeringsplass like neden<strong>for</strong> et lite<br />
steinbrudd. Det går sti i lett <strong>og</strong> oversiktlig<br />
terreng opp til varden. Man bør regne 1,5<br />
times gangtid. Stigningen fra<br />
parkeringsplassen opp til varden er ca. 350<br />
m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1522-3<br />
(Bestillingsnr. 527).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen F24T0008. Ved<br />
punktet finnes en varde, en firkantbolt <strong>og</strong> en sikringsbolt<br />
(avbrukket).<br />
Vardens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, F24T0008.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Side 104 av 160<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 043 575.767 533 838.447 32 656<br />
Geodetiske koordinater 63° 31’ 07.73’’ 9° 40’ 48.57’’
Varden er firkantet med dimensjoner i 2008 som vist på<br />
skissen:<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Hestgrovheia er blant de<br />
eldste vi har i Norge, <strong>og</strong> har inngått i en rekke<br />
trianguleringer gjennom tidene. Første gang det ble<br />
brukt var under Benoni Auberts triangulering i 1785. Da<br />
inngikk punktet i en triangelrekke fra Kongsvinger til<br />
Trøndelag. Neste gang var Theodor Brochs triangulering<br />
i 1835/1836, som strakte seg fra Kristiania til Trondheim.<br />
Denne Brochs triangelrekke ble i de neste 40 år regnet<br />
som landets viktigste, <strong>og</strong> dannet utgangspunkt <strong>for</strong><br />
triangelrekker vestover. Så ble Hestgrovheia brukt under<br />
A. Heibergs målinger i 1859/1861. Noen år senere<br />
inngikk Hestgrovheia i gradmålingen, <strong>og</strong> i den<br />
sammenheng målte C. M. Guldberg der i 1867.<br />
Gradmålingsarbeidet, som ble igangsatt i 1863, hadde<br />
planer om en oppmålingsrekke med sikt mellom<br />
nabopunkter i en sammenhengende kjede av trigonometriske punkter fra Catania på Sicilia til<br />
Trøndelag. Hestgrovheia var et av de nordligste punktene på denne gradmålingsrekken.<br />
Hensikten med gradmålingen var å bestemme mer nøyaktig jordens <strong>for</strong>m <strong>og</strong> størrelse. Det<br />
var et internasjonalt prosjekt ledet av Den Mellom-Europeiske Gradmålingskommisjonen,<br />
hvor <strong>og</strong>så Norge var med. Dette er av de tidligste prosjekter hvor Norge som nasjon er med.<br />
Den Mellom-Europeiske Gradmålingskommisjonen var <strong>for</strong>løperen til den internasjonale<br />
organisasjonen ”International Association of Geodesy”. (Historien er utdypet under Ekeberg<br />
basis)<br />
I Den norske Gradmålingskommisjonens hefte nr 4 fra 1885 nevnes at en uregelmessig<br />
kjegle<strong>for</strong>met steinvarde ble oppført på Hestgrovheia i 1833, <strong>og</strong> den trengte bare mindre<br />
restaurering da Guldberg brukte punktet i 1867. Det benyttes da det fastmerke som angis<br />
17,048 fot (5,35 m) fra varden. Retningen er vanskelig å tyde, men det kan være i østlig<br />
retning. Når bolten ble satt ned, fremgår ikke, men det var trolig i 1867.<br />
Hestgrovheia ble innlemmet i det moderne 1. ordens nettet da geodet Per Moen målte der<br />
med teodolitt sommeren 1958.<br />
Samme året ble det <strong>og</strong>så utført avstandsmålinger fra Hestgrovheia med elektronisk<br />
avstandsmåler av typen Tellurometer. Dette var første året denne type avstandsmåler var i<br />
praktisk bruk i Norge. Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander.<br />
Instrumentet står i dag på Norsk Kartmuseum.<br />
Også i årene 1959 <strong>og</strong> 1965 ble det målt med Tellurometer på Hestgrovheia.<br />
Hestgrovheia har vært et sentralt punkt i landets 1. ordens nett, <strong>og</strong> her har <strong>og</strong>så vært målt i<br />
nettet med elektroniske avstandsmålere av typene Sial <strong>og</strong> Geodimeter i årene 1982, 1984 <strong>og</strong><br />
1985.<br />
Hestgrovheia inngikk i målinger med teodolitt <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1958 <strong>og</strong> 1962.<br />
Side 105 av 160
Fonnfjellet varde, 1. ordens punkt<br />
Nord-Trøndelag fylke, Meråker kommune.<br />
Varden på Fonnfjellet i 2007, sett i nordlig retning.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra riksvei E14 langs kommunal vei i<br />
sørlig retning langs elven Torsbjørka 3 - 4 km. Kan<br />
så følge delvis merket sti opp til Fonnfjellet. Stien<br />
starter i noe myrlendt terreng. Man bør regne 2,5<br />
timers gangtid. Stigningen fra parkeringsplass opp til<br />
varden er ca. 780 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad<br />
1721-4 (Bestillingsnr. ¤91).<br />
Vardens koordinater er:<br />
Koordinater <strong>og</strong><br />
beskrivelse<br />
Det trigonometriske<br />
punktet har betegnelsen<br />
H24T0021. Ved punktet<br />
finnes en varde, en<br />
firkantbolt <strong>og</strong> en<br />
sikringsbolt.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, H24T0021.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Side 106 av 160<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 032 381.45 630 443.91 32 1100<br />
Geodetiske koordinater 63° 23’ 45.97’’ 11° 36’ 40.48’’
Varden er firkantet med følgende dimensjoner i 2008:<br />
Sidelengde N-side 1,46 m, Ø-side 1,35 m, S-side 1,45 m, V-side 1,37 m <strong>og</strong> høyde: 1,75 m<br />
opp til rektangulær kant. Ca. 0,4 m med løse steiner over kanten (se bildet).<br />
Historie<br />
Punktet på Fonnfjellet er blant de eldste trigonometriske punkter vi har i Norge. Første gang<br />
det ble brukt var under Benoni Auberts triangulering i 1783/1784, så av D. Vibe i 1787. Neste<br />
gang punktet på Fonnfjellet ble brukt, var av A. Øvergaard under hans triangulering i 1873.<br />
Dagens varde ble bygget i 1955 av innleide vardebyggere Jørn Armand Johnsen <strong>og</strong> Tor<br />
Strømgren (studenter). De bygget 11 varder den sommeren. Den nye varden står ca. 4 m fra<br />
den gamle varden på fjelltoppen. Gamlevarden hadde betegnelsen H24T0005, <strong>og</strong> varden fra<br />
1955 har betegnelsen H24T0021.<br />
I 1959 ble det utført avstandsmålinger fra Fonnfjellet med elektronisk avstandsmåler av<br />
typen Tellurometer. Dette var andre året denne type avstandsmåler var i praktisk bruk i<br />
Norge. Målingene ble utført <strong>for</strong> å styrke 1. ordens nettet med avstander. Instrumentet står i<br />
dag på Norsk Kartmuseum.<br />
Sommeren 1985 ble det fra Fonnfjellet målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Punktet H24T0021 inngikk <strong>og</strong>så i triangulering i 1960 <strong>og</strong> en koordinatberegning i 1990.<br />
Side 107 av 160
Majaklumpen varde, 2. ordens punkt<br />
Nordland fylke, Bindal <strong>og</strong> Grane kommune.<br />
Varden på Majaklumpen i 2009, sett i nordvestlig retning.<br />
Adkomst<br />
Raskeste <strong>og</strong> letteste vei er: Ta av fra E6 rett sør <strong>for</strong><br />
Smalåsen (Namssk<strong>og</strong>an kommune) <strong>og</strong> følg deretter en<br />
åpen bomvei / sk<strong>og</strong>sbilvei (10,6 km) på østsiden av<br />
Mellingsvatnet til Mellingsdalen. Fra P-plassen (ved<br />
enden av sk<strong>og</strong>sveien) går man opp igjennom<br />
Majaskardet. Starthøyden er på ca. 330 moh <strong>og</strong><br />
sk<strong>og</strong>grensen er på ca. 400 moh. Den første delen av<br />
turen er i sk<strong>og</strong>- <strong>og</strong> myrterreng.<br />
Etter at den trange delen av<br />
Majaskardet er unnagjort, kan<br />
man ta ei "bratt" rute mot<br />
toppen - fra <strong>Se</strong>almanjaevrie mot<br />
sør. Man bør regne 3 timers<br />
gangtid på disse ca. 5 km.<br />
Stigningen fra<br />
parkeringsplassen opp til<br />
varden er ca. 700 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1825-<br />
2 (Bestillingsnr. 939).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen I19T0015. Ved<br />
punktet finnes en varde med jernbolt i sentrum <strong>og</strong> en NGO-bolt.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Side 108 av 160<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 226 263.930 413 619.213 33 1021<br />
Geodetiske koordinater 65° 08’ 54.56’’ 13° 09’ 28.00’’<br />
Fra Gradteigsprotokollen,<br />
I19T0015.
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 5,75 m, det vil si diameter = 1,83 m, <strong>og</strong> høyde: 1,45 m<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Majaklumpen ble første gang brukt under Christian de <strong>Se</strong>ues<br />
triangulering i 1880. Da ble det bygget en ”6 x 6’ stenvarde på høyeste topp med bolt i<br />
vardens sentrum”. Dimensjonen 6 x 6’ tilsvarer 1,85 m i diameter <strong>og</strong> 1,85 m høy, det vil si<br />
meget nær dagens dimensjon. Så det kan gjerne være den originale varden som står der i<br />
dag. Majaklumpen inngikk <strong>og</strong>så i triangulering i 1955, <strong>og</strong> <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1965 <strong>og</strong><br />
1979.<br />
Varden er eneste 2. ordens punkt som er beskrevet sammen med 1. ordens vardene i<br />
Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling, <strong>og</strong> representerer der<strong>for</strong> spesielt denne kategorien.<br />
Majaklumpen ble brukt under arbeidet med rektangel<strong>kart</strong> i målestokk 1: 100 000 <strong>og</strong><br />
gradteigs<strong>kart</strong> i 1: 50 000.<br />
Top<strong>og</strong>rafen Otto H. Munthe-Kaas i arbeid med målebord,Sørfold i Nordland, 1907.<br />
Motivet ble brukt på et frimerke som ble gitt ut til NGOs 200 års jubileum i 1973.<br />
Side 109 av 160
Kråktindan varde, 1. ordens punkt<br />
Nordland fylke, Steigen kommune.<br />
Varden på Kråktindan i 2009, sett mot SV.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, K11T0001.<br />
Adkomst<br />
Man starter lettest fra snuplassen ved nedkjørselen til<br />
Brennviksanden. Man går så i nordøstlig retning over jordet,<br />
opp en bakke <strong>og</strong> kommer så inn på en sti ved sk<strong>og</strong>kanten.<br />
Denne stien er merket til Skåla. I det bratte partiet er stien<br />
tydelig <strong>og</strong> god. Når man kommer opp til Skåla, følger man<br />
stien slakt oppover til der den tar av mot høyre. Man følger<br />
stien videre oppover. Her blir det brattere igjen, <strong>og</strong> man er<br />
snart ved sk<strong>og</strong>grensen. Man passerer ruinene etter ei gammel hytte <strong>og</strong> er da kommet ca.<br />
halvveis. Innerst i botnen går man rett opp den bratte lia i nordøst, der eggen er lavest. Man<br />
følger så eggen oppover i sørlig retning. Når man er kommet så langt at man er under selve<br />
toppen, støter man på ei steinur. Ta av til venstre. Følg så høyden under fjellmassivet. Man<br />
må vurdere snø<strong>for</strong>holdene før man bestemmer hvor man legger ruten, <strong>og</strong> <strong>for</strong>tsetter til man er<br />
kommet på sørsiden av massivet. Dette er et <strong>for</strong>holdsvis stort platå. På enden av dette finner<br />
man varden. Man bør regne 3<br />
timers gangtid på de ca. 7 km<br />
opp til varden. Stigningen fra<br />
parkeringsplassen opp til varden<br />
er ca. 1030 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 2030-2<br />
(Bestillingsnr. 1241).<br />
Side 110 av 160<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har<br />
betegnelsen K11T0001. Ved<br />
punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt, en NGO-bolt <strong>og</strong> et<br />
borehull.
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 511 020.969 498 046.708 33 1076<br />
Geodetiske koordinater 67° 42’ 51.75’’ 14° 57’ 13.84’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 8,95 m, det vil si diameter = 2,85 m, <strong>og</strong> høyde: 2.02 m<br />
Historie<br />
Kråktindan ble vardsatt i 1881. I protokoll NGO-2 nr. 201 beskrives dette som et utmerket<br />
punkt <strong>for</strong> oppmåling. Vardens diameter den gang var 2,8 m <strong>og</strong> dens høyde 2,5 m, det vil si<br />
meget nær de dimensjoner varden har i dag. Punktet inngikk i Nordlandsrekken, det vil si de<br />
trigonometriske punktene som dannet ”ryggraden” i <strong>kart</strong>leggingen nordover fra Trøndelag.<br />
Det var Thomas H. Knoff som observerte fra dette 1. ordens punktet i 1881, <strong>og</strong> han<br />
observerte over en jernbolt som sto 4,99 m fra vardens sentrum i østlig retning.<br />
Sommeren 1965 ble det fra Kråktindan målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Også i 1969 <strong>og</strong> 1981 ble det herfra<br />
målt avstander i 1. ordens nettet med samme typen avstandsmåler. Sommeren 1985 ble det<br />
<strong>og</strong>så målt med elektromagnetiske avstandsmålere av typene Sial <strong>og</strong> Geodimeter fra<br />
Kråktindan.<br />
Punktet Kråktindan har inngått i flere trianguleringer, de siste <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1969<br />
<strong>og</strong> 1977.<br />
Side 111 av 160
Lofotodden varde (<strong>og</strong>så kalt Hellsegga), 1. ordens punkt<br />
Nordland fylke, Moskenes kommune.<br />
Varden ved Lofotodden i 2008, sett mot SSV. I bakgrunnen øyen Mosken (nærmest) <strong>og</strong> Værøy.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, I11T0001.<br />
Adkomst<br />
Det er mulig å gå til varden fra tettstedet Å, men dette anbefales ikke uten lokalkjent veiviser.<br />
Enkleste vei er med båtskyss fra Å til Tuv eller Hell. Fra Hell starter turen med noen hundre<br />
meters gange langs fjæra før det bærer oppover en stadig brattere gressli. Øverst i lia<br />
kommer man opp på platået som skråner slakt oppover mot varden. Fra platået har man<br />
utsikt sørvestover mot Værøy <strong>og</strong> Røst. Stigningen fra havnivå til Hellsegga på 594 moh tar<br />
ca. 2 timer.<br />
Tilleggsin<strong>for</strong>masjon av allmenn interesse:<br />
Lokalbefolkningen hadde som tradisjon å feire St. Hans i midnattssol oppe på platået. En<br />
lokal kunstner har plassert en kule midt i varden som skal symbolisere en av planetene i<br />
solsystemet vårt.<br />
Side 112 av 160
Navnet på fjellet hvor varden ligger, er Hellsegga, <strong>og</strong> navnet på gården som fjellet tilhører, er<br />
Helle. Hellsegga ligger på Lofotodden, som er navnet på den ytterste del av Moskenesøya i<br />
Lofoten, som vises så tydelig under overfarten fra Bodø, enten sett fra bilferga eller<br />
Hurtigruta. Lenger ut i havet ligger øyene Mosken, Værøy <strong>og</strong> Røst.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1830-1 (Bestillingsnr. 969).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen I11T0001. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt, en NGO-bolt, en sikringsbolt av jern <strong>og</strong> to borehull.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 526 014.981 410 004.103 33 594<br />
Geodetiske koordinater 67° 50’ 05.72’’ 12° 51’ 14.36’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 8,0 m, det vil si diameter = 2,55 m, <strong>og</strong> høyde: 1,90 m<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Lofotodden inngikk i trianguleringen <strong>for</strong> kystrekken nordover fra<br />
Trøndelag i tiden 1829 til 1833. Th. Broch observerte fra Lofotodden i 1833, <strong>og</strong> dette var<br />
første gang punktet ble brukt til oppmåling. Men vardens dimensjon den gang er ubeskrevet.<br />
I 1883 rapporterer Olaf Færden at han ombygget en allerede eksisterende, fin varde til en 1.<br />
ordens varde. Færden mener at den gamle varden ble bygget av <strong>Se</strong>jersted antagelig i 1867.<br />
Færden nevner ikke noe spesielt om bolt i sentrum av varden på Lofotodden, men i sin<br />
dagbok <strong>for</strong> 1883 skriver han at han satte ned ”Bolt i Centrum af alle iår opførte 1ste Ordens<br />
Varder.” Dermed kan man anta at han <strong>og</strong>så satte ned bolt i varden på Lofotodden da han<br />
restaurerte den. Varden ble 2,5 m i diameter <strong>og</strong> 2,5 m høy. Den ble restaurert i 1885 <strong>og</strong> i<br />
1892. Thomas H. Knoff observerte her i 1885 <strong>og</strong> i 1892. Det var trolig Knoff som satte ned<br />
observasjonsbolten 7,943 m nordnordvest <strong>for</strong> vardens sentrum.<br />
Sommeren 1969 ble det fra Lofotodden målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Somrene 1981 <strong>og</strong> 1985 ble det<br />
herfra <strong>og</strong>så målt med elektromagnetiske avstandsmålere av typene Sial <strong>og</strong> Geodimeter.<br />
Lofotodden ble <strong>og</strong>så brukt under trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1968, 1974 <strong>og</strong><br />
1982.<br />
Side 113 av 160
Matmora varde, 1. ordens punkt<br />
Nordland fylke, Vågan kommune.<br />
Varden på Matmora i 2008, sett mot V.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, K09T0012.<br />
Adkomst<br />
Man starter fra Nordpollen, noen hundre meter nord <strong>for</strong> elva som renner ut fra Rangeldalen<br />
(Ragnhild-dalen). Etter ca. 50 meter langs den gamle fylkesveien følger man stien opp til den<br />
gamle gruva i Rangeldalen. Den går i svinger opp til flata nær gruva, <strong>og</strong> videre følger den<br />
ryggen i en lang bue til toppen. Stien er godt synlig <strong>hele</strong> veien, men ikke merket. Hele turen<br />
er inntegnet på tur<strong>kart</strong>et ”Lofoten”, målestokk 1: 100 000, første gang utgitt av Statens<br />
<strong>kart</strong>verk år 2000.<br />
Man må regne en gangtid på ca. 2 timer på de drøye 3 km opp til toppen. Høyde<strong>for</strong>skjellen<br />
fra veien til toppen er ca. 770 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1131-1 (Bestillingsnr. 0071).<br />
Side 114 av 160
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen K09T0012. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt, 50 mm høy <strong>og</strong> en NGO-bolt, 110 mm høy.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
Høyde<br />
m<br />
UTM-koordinater 7 583 475.016 480 018.492 33 788<br />
Geodetiske koordinater 68° 21’ 48.73’’ 14° 30’ 51.82’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 7,8 m, det vil si diameter = 2,48 m, <strong>og</strong> høyde: 2,0 m<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Matmora (Madmoderen i gamle omtaler) inngikk i trianguleringen<br />
<strong>for</strong> kystrekken nordover fra Trøndelag i tiden 1829 til 1833. Th. Broch observerte fra<br />
Matmora i 1833, <strong>og</strong> dette var første gang punktet ble brukt til oppmåling. Men vardens<br />
dimensjon den gang er ubeskrevet. I 1883 rapporterte vardebygger Olaf Færden at han fant<br />
en ”stenrøs neppe 1 m høi” på toppen. Han skrev at opphavet til røysa var ukjent. Den 6. <strong>og</strong><br />
7. september 1883 bygget han en solid 1. ordens varde. Den ble 2,5 m i diameter <strong>og</strong> 2,5 m<br />
høy. Han nedsatte en jernbolt som sto sentrisk i den varden han bygget. I sitt <strong>for</strong>ord til<br />
dagboken i 1883 skrev Færden: ”Ifølge <strong>Se</strong>ctionschefens Ordre er hverken Observasjonsbolt<br />
nedrammet eller observasjonsvarde (en eget bygget varde <strong>for</strong> å kunne plassere teodolitten<br />
stødig under målingene) opført under Vardesætningen af 1ste Ordens Punkter i<br />
indeværende År, hvorimod jeg ifølge samme Ordre har nedrammet Bolt i Centrum af alle i år<br />
opførte 1ste Ordens Varder.”<br />
I 1892 ble det rapportert at varden var i god stand. En observasjonsbolt ble satt ned 6,297 m<br />
vesten<strong>for</strong> varden. I 1892 utførte Thomas H. Knoff målinger i Matmora, <strong>og</strong> året etter målte<br />
Holtan der. Matmora ble betegnet som et meget godt punkt <strong>for</strong> triangulering. I rapporten<br />
heter det <strong>og</strong>så at Matmora ble brukt som med blant fiskere, det vil si et av punktene de siktet<br />
til fra sjøen når de skulle gjenfinne gode fiskeplasser.<br />
Sommeren 1969 ble det fra Matmora målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk<br />
avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
Det trigonometriske punktet Matmora ble <strong>og</strong>så brukt under trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk<br />
<strong>kart</strong>verk i 1968, 1974 <strong>og</strong> 1985.<br />
Side 115 av 160
Blåtinden varde, 1. ordens punkt<br />
Troms fylke, Balsfjord kommune.<br />
Varden på Blåtinden i 2008, sett mot NV,<br />
sett mot NØ.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, P06T0027.<br />
Adkomst<br />
Start fra Sk<strong>og</strong>voll like nord <strong>for</strong> krysset ved Kantornes, helt sør i Lavangsdalen. God sti<br />
merket på N50-<strong>kart</strong>et østnordøstover til sk<strong>og</strong>grensa, deretter nordover mot toppen.<br />
Fjellet blir <strong>og</strong>så kalt ”Den sovende soldat” på grunn av den karakteristiske <strong>for</strong>men det har når<br />
man kommer kjørende langs E8 på vei fra Nordkjosbotn mot Tromsø.<br />
Man bør regne 3 timers gangtid på de ca. 6 km opp. Stigningen fra Sk<strong>og</strong>voll <strong>og</strong> opp til varden<br />
er ca. 1170 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1533-1 (Bestillingsnr. 547).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen P06T0027. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt <strong>og</strong> en NGO-bolt.<br />
Side 116 av 160
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 700 242.536<br />
434 157.532<br />
34<br />
Høyde<br />
m<br />
1180<br />
7 705 332.467<br />
669 591.459<br />
33<br />
Geodetiske koordinater 69° 24’ 12.12’’ 19° 19’ 21.89’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 7,5 m, det vil si diameter = 2,39 m, <strong>og</strong> høyde: 4,10 m.<br />
Historie<br />
Blåtinden ble tatt i bruk som trigonometrisk punkt med en varde bygget av Knoff i 1897. Den<br />
gang ble fjellet kalt Ørnesfjell, <strong>og</strong> noen ganger Ørnestind. Men i Statens <strong>kart</strong>verks arkiver<br />
brukes Blåtinden, samme navn som står på <strong>kart</strong>blad 1533-1. Blåtinden ble målt inn som 1.<br />
ordens punkt av Kåre Klingenberg i 1904. Han målte vardens omkrets ved foten til 7,45 m,<br />
det vil si diameter på 2,37 m, <strong>og</strong> vardens høyde til 2,2 m. Bildet oven<strong>for</strong> av varden viser<br />
tydelig <strong>for</strong>skjell i kvaliteten fra en viss høyde. Det er ikke urimelig at den nedre delen av<br />
dagens varde er identisk med den som ble satt opp i 1897. Når den øvre delen er bygget på,<br />
fremgår ikke av Statens <strong>kart</strong>verks arkiver.<br />
Sommeren 1966 ble det fra Blåtinden målt avstander i 1. ordens nettet med elektromagnetisk<br />
avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
Det ble <strong>og</strong>så utført triangulering fra Blåtinden i 1911, <strong>og</strong> i nyere tid ble Blåtinden brukt i<br />
<strong>for</strong>bindelse med trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1966 <strong>og</strong> 1969.<br />
Side 117 av 160
Tromsdalstinden varde, 1. ordens punkt<br />
Troms fylke, Tromsø kommune<br />
Varden på Tromsdalstinden i 2007, sett mot SSV.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, O06T0054.<br />
Adkomst<br />
Man kan kjøre til skytebanen i Tromsdalen. Her er en bom over veien som man følger videre<br />
oppover dalen. Man kan gå eller sykle oppover. Etter ca. 4 kilometer starter en sti mot øst<br />
som krysser Tromsdalselva. Fin sti oppover til toppen. Tromsdalstinden er et av de få fjell<br />
som alle i Tromsø vet hvor er.<br />
Man bør regne 3 timers gangtid på de ca. 8 km fra skytebanen til varden. Stigningen fra<br />
parkeringsplassen opp til varden er ca. 1190 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1534-3 (Bestillingsnr. 559).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen O06T0054. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt, en NGO-bolt <strong>og</strong> en sikringsbolt av jern.<br />
Side 118 av 160
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 723 161.533<br />
7 727 534.554<br />
427 900.961<br />
661 117.702<br />
34<br />
33<br />
Høyde<br />
m<br />
1238<br />
Geodetiske koordinater 69° 36’ 25.85’’ 19° 08’ 44.79’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2008:<br />
omkrets: 9,4 m, det vil si diameter = 2,99 m, <strong>og</strong> høyde: 2,1 m.<br />
Historie<br />
Tromsdalstinden ble brukt under Tromsøkrokeringen omkring 1870. Krokering var en enklere<br />
<strong>for</strong>m <strong>for</strong> målebordsmåling, hvor <strong>kart</strong>tegneren med <strong>for</strong>holdsvis enkle midler tegnet <strong>kart</strong>et i<br />
terrenget. Tromsøkrokeringen dannet grunnlaget <strong>for</strong> Tromsø amts<strong>kart</strong> utgitt fra 1874.<br />
Målepunktet ble den gang markert med en varde. De anvendte kilder nevner ikke noe om<br />
bolt i denne varden. Da Th. Knoff i 1896 kom <strong>for</strong> å kontrollere varden, fant han flere små <strong>og</strong><br />
en stor ”stenrøs” uten at noen av dem utpekte seg som trigonometrisk punkt. Knoff fant heller<br />
ikke noen gammel bolt på fjelltoppen. Vardebygger Olaus Karlsen bygget i 1896 en varde<br />
med bolt i sentrum der Knoff tror det gamle trigonometriske punktet har vært. Varden fikk en<br />
diameter på 2,5 m <strong>og</strong> en høyde på 2,5 m.<br />
Da Kåre S. Klingenberg utførte målinger på Tromsdalstinden i 1904, restaurerte han varden,<br />
men betegnet den som uregelmessig. Klingenberg målte omkretsen til 9,38 m, det vil si<br />
diameter 2,99 m, <strong>og</strong> høyden til 2,27 m. I 1906 ble det satt ned en observasjonsbolt 5,33 m<br />
nord <strong>for</strong> varden. Dagens varde er trolig den samme som ble bygget i 1904.<br />
Sommeren 1966 ble det fra Tromsdalstinden målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
Tromsdalstinden ble <strong>og</strong>så benyttet under triangulering i 1933, <strong>og</strong> under trianguleringer <strong>for</strong><br />
økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1966 <strong>og</strong> 1967.<br />
Side 119 av 160
Blåmannen Store, varde, 1. ordens punkt<br />
Troms fylke, Tromsø kommune.<br />
Varden på Store Blåmannen i 2009, sett mot NØ.<br />
Fra Gradteigsprotokollen O05T0002.<br />
Adkomst<br />
Det går merket sti opp fra Gårdelvneset. Den starter mot vest i en snau halv km <strong>og</strong> dreier<br />
slakt mot sør. Ved Steet knekker stien mot vestnordvest. Enkelte steder går stien temmelig<br />
bratt, <strong>og</strong> uten<strong>for</strong> stien er det enda brattere, så det er viktig å følge stien.<br />
Man bør regne drøye 3 timers gangtid på de ca. 3 km opp. Stigningen fra bilveien <strong>og</strong> opp til<br />
varden er ca. 1040 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1434-2 (Bestillingsnr. 427). Varden ligger nær et <strong>kart</strong>hjørne. Kartet<br />
østen<strong>for</strong> er 1534-3 (Bestillingsnr. 559), <strong>kart</strong>et nordøsten<strong>for</strong> er 1543-4 (Bestillingsnr. 561),<br />
<strong>kart</strong>et norden<strong>for</strong> er 1434-1 (Bestillingsnr. 425).<br />
Side 120 av 160
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen O05T0002. Ved punktet finnes en varde, en<br />
firkantbolt, en NGO-bolt.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 738 162.089<br />
7 740 408.272<br />
406 922.322<br />
638 765.019<br />
34<br />
33<br />
Høyde<br />
m<br />
1044<br />
Geodetiske koordinater 69° 44’ 06.17’’ 18° 35’ 29.69’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2009:<br />
omkrets: 6,25 m, det vil si diameter = 1,99 m, <strong>og</strong> høyde: 1,85 m.<br />
Historie<br />
Store Blåmannen ble brukt under Tromsøkrokeringen omkring 1870. Krokering var en<br />
enklere <strong>for</strong>m <strong>for</strong> målebordsmåling, hvor <strong>kart</strong>tegneren med <strong>for</strong>holdsvis enkle midler tegnet<br />
<strong>kart</strong>et i terrenget. Tromsøkrokeringen dannet grunnlaget <strong>for</strong> Tromsø amts<strong>kart</strong> utgitt 1874<br />
Målepunktet ble den gang markert med en varde <strong>og</strong> bolt i sentrum. Da Th. Knoff i 1895 kom<br />
der <strong>for</strong> å utføre målinger, sto <strong>for</strong>tsatt den gamle varden, <strong>og</strong> han restaurerte den bare i<br />
toppen. Den målte da 2 m i diameter <strong>og</strong> hadde en høyde på 2 m. Siden varden sto så nær<br />
kanten, fant han det ikke tilrådelig å utvide varden til en diameter på 2,5 m som var<br />
standardmål <strong>for</strong> en 1. ordens varde. Knoff satte ned en observasjonsbolt 4,32 m sørvest <strong>for</strong><br />
vardens sentrum. I 1904 rapporterte Kåre S. Klingenberg at varden var rast ned, så han<br />
bygget den opp på ny, <strong>og</strong> han observerte fra observasjonsbolten i 1904 <strong>og</strong> 1906. Den nye<br />
varden ble bygget slik at sentrum falt sammen med sentrum i den gamle, <strong>og</strong> den fikk en<br />
omkrets på 6,08 m, det vil si diameter 1,94 m, <strong>og</strong> en høyde på 1,68 m. For å hindre<br />
utglidning satte han ned en bolt mot vardens grunnstein mot nordøst.<br />
Somrene 1966 <strong>og</strong> 1969 ble det fra Store Blåmannen målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Somrene 1978 <strong>og</strong> 1981 ble det<br />
herfra <strong>og</strong>så målt med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Store Blåmannen ble <strong>og</strong>så benyttet i 1927, 1933 <strong>og</strong> under triangulering <strong>for</strong> økonomisk<br />
<strong>kart</strong>verk i 1966.<br />
Side 121 av 160
<strong>Se</strong>ilandstuva varde (i <strong>Kartverket</strong>s arkiver: Jiekki), 1. ordens punkt<br />
Finnmark fylke, Alta <strong>og</strong> Sørøysund kommuner.<br />
Varden på <strong>Se</strong>ilandstuva i 2009, sett mot NV,<br />
med jernbolten i <strong>for</strong>grunnen.<br />
<strong>Se</strong>tt mot NØ.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, T03T0009.<br />
Adkomst<br />
Man trenger båtskyss nordover i Kufjorden til enden Kufjordbotn. Derfra er ingen sti. Man kan<br />
gå opp den bratte lia nordover til høyre <strong>for</strong> bekken. Krysser bekken omtrent på 300 moh. I<br />
Straumskardet tar man mot VNV omtrent over høyde 756, så over høyde 1048 <strong>og</strong> følger<br />
ryggen i nordlig retning bort til varden som er høyeste punkt på <strong>Se</strong>iland <strong>og</strong> 10. høyeste fjell i<br />
Finnmark. Strekningen er ca. 6 km. Man bør regne 5 timers gangtid. Stigningen fra fjorden<br />
opp til varden er 1078 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1835-1 (Bestillingsnr. 997).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet <strong>Se</strong>ilandstuva har betegnelsen T03T0009. Ved punktet finnes en<br />
varde, en firkantbolt (80 mm høy), en NGO-bolt (75 mm høy) <strong>og</strong> en sikringsbolt av jern.<br />
Side 122 av 160
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 816 988.265<br />
578 246.682<br />
34<br />
Høyde<br />
m<br />
1078<br />
7 820 323.264<br />
354 224.420<br />
35<br />
Geodetiske koordinater 70° 26’ 46.53’’ 23° 05’ 42.36’’<br />
Varden er sylindrisk med følgende dimensjoner i 2009:<br />
omkrets: 6,78 m, det vil si diameter = 2,16 m, <strong>og</strong> høyde: 1,78 m.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet <strong>Se</strong>ilandstuva ble etablert i 1846 under <strong>for</strong>beredelsene til<br />
trianguleringen i den norske delen av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Den<br />
russiske vitenskapsmannen Fredrik Wilhelm Struve ledet arbeidet med denne<br />
gradmålingsrekken som startet i 1816 <strong>og</strong> ble avsluttet i 1855. Hensikten med<br />
gradmålingsrekken gikk ut på å beregne jordens <strong>for</strong>m (flattrykning) <strong>og</strong> størrelse, noe som i<br />
vitenskapelige kretser ble sett på som en viktig oppgave etter at Isaac Newton i 1687 hadde<br />
fremmet påstanden om at jorden måtte være noe flatklemt ved polene. Da Den russiskskandinaviske<br />
gradmålingsrekken var fullført, besto den av 265 trigonometriske punkter som<br />
alle hadde fri sikt mellom nabopunkter på <strong>hele</strong> strekningen fra Ismail ved Svartehavet til<br />
Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33 av de originale 265 punktene i gradmålingsrekken<br />
pluss ett punkt i ekspansjonsnettet ved Alta basis (Lille Raipas) innskrevet i UNESCOs<br />
verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”. <strong>Se</strong>ilandstuva kom ikke med på<br />
UNESCOs verdensarvliste. Det skyldtes at hvert av de 10 landene som meridianbuen i dag<br />
går igjennom, fikk plukke ut 3 – 4 av sine identiske ”Struve-punkter” i søknaden til UNESCO.<br />
Men <strong>Se</strong>ilandstuva hører like fullt med til den norske delen av Struves meridianbue, sammen<br />
med 11 andre norske ”Struve-punkter” som er gjenfunnet.<br />
Sommeren 1967 ble det fra <strong>Se</strong>ilandstuva målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Sommeren 1978 ble det herfra <strong>og</strong>så<br />
målt med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
<strong>Se</strong>ilandstuva ble <strong>og</strong>så brukt under trianguleringen i 1955 <strong>og</strong> <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1975,<br />
1977 <strong>og</strong> 1981.<br />
Side 123 av 160
Hammerfest meridianstøtte, 1. ordens punkt<br />
Finnmark fylke, Hammerfest kommune.<br />
Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest 2005, sett mot V.<br />
Meridianstøtten fra 1882.<br />
Adkomst<br />
Punktet er identisk med det som lokalt blir kalt Meridianstøtten. Fra Hurtigrutekaia går man<br />
veien langs stranden i nordlig retning ca. ½ time. Støtten står på høyeste punkt av Fuglenes,<br />
rett uten<strong>for</strong> skolen. En metallplate på størrelse med et A4-ark ligger mellom brostenene ved<br />
Side 124 av 160
støtten <strong>og</strong> markerer UNESCOs verdensarvsted. På parkeringsplassen like neden<strong>for</strong> støtten<br />
står en tavle med in<strong>for</strong>masjon om Struves meridianbue.<br />
Meridianstøtten finnes på <strong>kart</strong>blad 1936-3 (Bestillingsnr.<br />
1153).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen U02T0002.<br />
Ved punktet finnes en meridianstøtte <strong>og</strong> en bolt i en<br />
betongsøyle. Andre gamle bolter er sprengt bort eller<br />
fylt ned. Meridianstøtten utgjøres av et kvadratisk<br />
fundament i granitt, hvor det står en svakt konisk søyle<br />
<strong>og</strong>så av granitt, <strong>og</strong> på toppen hviler et kapitél <strong>og</strong> en<br />
globus av kobber.<br />
Støttens koordinater er:<br />
Fra Gradteigsprotokollen, U02T0002.<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 842 949.61<br />
598 422.14<br />
34<br />
Høyde<br />
m<br />
14<br />
7 844 173.39<br />
376 831.95<br />
35<br />
Geodetiske koordinater 70° 40’ 12.02’’ 23° 39’ 48.25’’<br />
Astronomisk bestemte<br />
koordinater<br />
70º 40' 11,3"<br />
Nordverdien som står på støtten (Fuglenes) er altså fremkommet ved astronomiske<br />
observasjoner. De er knyttet til loddlinjen på stedet. Nordverdien <strong>for</strong> de geodetiske<br />
koordinatene er knyttet til normalen på ellipsoiden ved støtten. Forskjellen kan <strong>for</strong>klares ut fra<br />
loddavviket på stedet. Loddavviket er vinkel<strong>for</strong>skjellen mellom stedets loddlinje <strong>og</strong><br />
ellipsoidenormalen på stedet.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Fuglenes er blant de eldre vi har i Norge. Det inngikk som det<br />
nordligste punktet på Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken, som ble målt opp i<br />
perioden 1816 til 1855. I realiteten var feltarbeidet stort sett fullført i løpet av 1852, der<strong>for</strong> er<br />
det årstallet innskrevet i meridianstøtten. Norge kom med i denne gradmålingen fra 1845. I<br />
løpet av 1850 var alt målearbeid på de norske punktene i gradmålingsrekken klar.<br />
Astronomiske målinger ble utført på Fuglenes sensommeren <strong>og</strong> høsten 1850 av den<br />
svenske astronomen Daniel Georg Lindhagen.<br />
Sommeren 1928 utførte astronom Hans Jelstrup kontrollmålinger på Fuglenes. Sommeren<br />
1950 <strong>for</strong>etok <strong>og</strong>så geodet Yngvar Schiøtt astronomiske målinger på Fuglenes. Jelstrup <strong>og</strong><br />
Schiøtt observerte fra samme punkt, men vi er ikke sikker på Lindhagens observasjonspunkt<br />
i <strong>for</strong>hold til de to andre. Det har trolig bare vært noen meter unna. Resultatet fra de tre<br />
målingene ble følgende:<br />
År Måler Astronomisk bestemt<br />
bredde<br />
1850 D. Lindhagen 70° 40’ 11,23’’<br />
1928 H. Jelstrup 70° 40’ 11,39’’<br />
1950 Y. Schiøtt 70° 40’ 11,42’’<br />
Et buesekund langs meridianen tilsvarer 30,52 m. Der<strong>for</strong> tilsvarer en endring av en enhet i<br />
annet desimal i buesekundet en lengde på 0,305 m. Forskjellen mellom Lindhagens <strong>og</strong><br />
Schiøtts verdi tilsvarer snaue 6 m i horisontalplanet, hvilket må sies å være i god<br />
overensstemmelse.<br />
Side 125 av 160
Arbeidet med Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken ble ledet av den russiske<br />
vitenskapsmannen Friedrich Georg Wilhelm Struve, som startet i 1816 <strong>og</strong> avsluttet i 1855.<br />
Hensikten med gradmålingsrekken gikk ut på å beregne jordens <strong>for</strong>m (flattrykning) <strong>og</strong><br />
størrelse, noe som i vitenskapelige kretser ble sett på som en viktig oppgave etter at Isaac<br />
Newton i 1687 hadde fremmet påstanden om at jorden måtte være noe flatklemt ved polene.<br />
Gjennom mer enn 300 år har vitenskapen prøvd å finne ut nøyaktig hvor mye flatklemt den er.<br />
Da Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken var fullført, besto den av 265<br />
trigonometriske punkter som alle hadde fri sikt mellom nabopunkter på <strong>hele</strong> strekningen fra<br />
Ismail ved Svartehavet til Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33 av de originale 265<br />
punktene i gradmålingsrekken pluss ett punkt i ekspensjonsnettet ved Alta basis (Lille<br />
Raipas) innskrevet i UNESCOs verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”, <strong>og</strong><br />
Fuglenes var det nordligste av dem. UNESCOs begrunnelse <strong>for</strong> å ta dem inn på<br />
verdensarvlisten, var at Struves meridianbue representerer et enestående vitenskapelig<br />
arbeid av høy faglig klasse, en vitenskapelig metode som i dag er historisk, samtidig som<br />
den startet innledningen til internasjonalt samarbeid <strong>for</strong> å oppnå felles vitenskapelige mål,<br />
slik vi kjenner det i dag.<br />
I juli 1853 ble det holdt et møte over flere dager i Stockholm hvor Struve hadde samtaler med<br />
Nils H. <strong>Se</strong>lander, som var direktør <strong>for</strong> Observatoriet i Stockholm <strong>og</strong> Christopher Hansteen,<br />
som var direktør <strong>for</strong> NGO. Dette var de tre mest sentrale personene når det gjaldt<br />
gjennomføringen av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. På møtet i Stockholm<br />
<strong>for</strong>talte Struve at den russiske regjeringen hadde bevilget penger til en obelisk med innskrift<br />
som skulle plasseres i meridianbuens sørlige endepunkt i Ismail. Han opp<strong>for</strong>dret Hansteen til<br />
å reise en tilsvarende støtte i meridianbuens nordlige endepunkt på Fuglenes i Hammerfest.<br />
Kort tid etter hjemkomsten henvendte Hansteen seg til Indre- departementet med anmodning<br />
om høyst 330 speciedaler (Spd) til en pyramide i støpejern. Summen skulle <strong>og</strong>så dekke<br />
frakten opp til Fuglenes. Departementet var velvillig innstilt, <strong>og</strong> på årets nest siste dag ble<br />
Hansteens plan godkjent ved kongelig resolusjon. Den senere kjente arkitekten Wilhelm von<br />
Hanno ble involvert i ut<strong>for</strong>mingen av støtten. Vi kjenner ikke detaljene i hva som så <strong>for</strong>egikk,<br />
men resultatet av von Hannos tegninger viste noe ganske annet enn en jernpyramide. Hans<br />
egen tegning fra 1854 viser en globus på et kapitél som hviler på en rund granittsøyle.<br />
Priskalkylen ble <strong>for</strong>høyet til 500 Spd, <strong>og</strong> de endrede planer <strong>og</strong> kalkyler ble godkjent ved ny<br />
kongelig resolusjon.<br />
Fra Illustreret Nyhedsblad i august 1854 kan følgende siteres: "Efter Hans Majestet Kong<br />
Oscars Resolution skal en Støtte opreises paa Fuglenæs ved Hammerfest, der, hvor Buen<br />
ender mod Nord. Udkastet til dette Monument, som n<strong>og</strong>le Dage af denne Måned var opstillet<br />
på Akershuus Festnings Exerceersplads, er udarbeidet af Architekten von Hanno. Den runde<br />
Søile er af poleret Granit, hvorimod den af Messing støbte Kapitæl er indført fra Udlandet;<br />
men den særdeles smukke Globus, der bestaar af dobbelte Kobberplader <strong>og</strong> viser i ophøiet<br />
Arbeide de <strong>for</strong>skjellige Verdensdeles Forbøininger, saasom Fjeldstrekninger o.s.v., er<br />
konstrueret av Herr Major Vibe <strong>og</strong> under hans opsigt <strong>for</strong>ferdiget af to Slaver i Akershuus<br />
Fæstning. Verdensdelene er fremstillede i brun Farve <strong>og</strong> Havet i grøn."<br />
Innskriften på granittsøylen har samme <strong>for</strong>klaring på latin <strong>og</strong> norsk. Den norske teksten lyder:<br />
"Det nordlige Endepunkt<br />
af en Meridianbue på 25º 20'<br />
fra det nordlige Ocean til Donau-Floden<br />
igjennem<br />
Norge, Sverige <strong>og</strong> Rusland<br />
efter Foranstaltning af<br />
Hans Majestæt Kong<br />
Oscar 1<br />
<strong>og</strong> Keiserne<br />
Alexander 1<br />
Nicolaus 1<br />
ved uafbrudt Arbeide<br />
fra 1816 til 1852<br />
udmaalt af<br />
de tre Nationers Geometrer.<br />
Brede 70º 40' 11'',3"<br />
Side 126 av 160
(Kapitelet under globusen er laget hos Georg Schultz i Hamburg.)<br />
Sommeren 1854 søkte NGO om midler <strong>for</strong> at rittmester Fredrik L. Kloumann, som sammen<br />
med Chr. A. B. Lundh hadde gjennomført de norske feltarbeidene i gradmålingsrekken,<br />
kunne følge transporten med dampskip <strong>og</strong> sørge <strong>for</strong> riktig oppsetting i Hammerfest. Det ble<br />
<strong>og</strong>så søkt om Kloumann kunne få med en tjener under reisen med den begrunnelse at<br />
søylens plassering nøyaktig på opprinnelig observasjonspunkt var overordentlig viktig.<br />
Dessuten var det meget viktig at globusen fikk riktig stilling i <strong>for</strong>hold til stjernehimmelen.<br />
Departementet aksepterte reisen <strong>og</strong> at han fikk med en tjener, men tjeneren ble ikke tilstått<br />
diettgodtgjørelse, slik Kloumann fikk.<br />
Reisningen av støtten på Fuglenes gikk som planlagt, <strong>og</strong> i oktober 1854 kunne NGO<br />
meddele departementet at monumentet var på plass. De samlede utgifter til monumentet <strong>og</strong><br />
transporten kom på 418 Spd <strong>og</strong> 69 skilling.<br />
Allerede ved avdukingen av monumentet ble det fra Hammerfest by ytret ønske om å<br />
anskaffe et jerngitter-gjerde omkring "til dens Beskyttelse <strong>og</strong> til stedets Forskjønnelse". Men<br />
dette var ikke noen enkel affære. Amtmannen i Finnmark sender 11 år senere en <strong>for</strong>espørsel<br />
til Indre-departementet om å få omgitt monumentet med et passende jerngitter. Året etter, i<br />
1866, godkjenner departementet et jerngitter etter von Hannos tegninger <strong>og</strong> prisoverslag. I en<br />
usignert kilde blir det nevnt at gjerdet rundt meridianstøtten ble utført av smedmester H. Olsen,<br />
<strong>og</strong> at daværende lærling Johannes Isaksen smidde selve pilspissene på toppen av det.<br />
Gjennom årene ble monumentet på Fuglenes et kjent motiv i bilder fra Hammerfest, <strong>og</strong><br />
meridianstøtten med gjerdet omkring står stort sett urørt i nærmere hundre år. Jerngittergjerdet<br />
er ofte omtalt som stakitt-gjerde.<br />
Obelisken i meridianbuens sørlige endepunkt, Ismail, kom på plass først i 1858. Den fikk<br />
<strong>for</strong>m som en firkantet pyramide. Også den står intakt i dag.<br />
Allerede tidlig under krigen 1940 - 45 fryktet myndighetene at de allierte ville bombe tyske<br />
anlegg i Hammerfest, <strong>og</strong> meridianstøtten sto da utsatt til. Like ved meridianstøtten lå en tysk<br />
fiske-filetfabrikk, hvor ca. 300 deporterte kvinner fra Ukraina arbeidet <strong>og</strong> var i <strong>for</strong>legning nær<br />
ved. Tyskerne hadde anlagt en ubåtbase i havna like ved. På Skansen, ytterst på Fuglenes,<br />
hadde tyskerne etablert et marineanlegg med radiosendere <strong>og</strong> antenner. I tillegg lå et<br />
bunkerdepot rett neden<strong>for</strong> meridianstøtten. Mot slutten av 1942 sendte Propagandaavdelingen<br />
under Kultur <strong>og</strong> opplysningsdepartementet et rundskriv til landets ordførere hvor de ber om<br />
in<strong>for</strong>masjon om minnesmerker av offentlig interesse. De ber om beskrivelse av slike<br />
minnesmerker. Rundskrivet besvares av Nazi-ordføreren i Hammerfest i mars 1943. Han oppgir<br />
tre minnesmerker i Hammerfest, <strong>og</strong> som nummer én av disse fører han meridianstøtten. Et par<br />
måneder senere mottar kommunen et skriv som sier at finansdepartementet hadde bevilget<br />
penger til å sikre minnesmerker som var underlagt statens administrasjon. På denne tiden<br />
hadde tyskerne <strong>og</strong>så etablert et antiluftskyts i bakken opp mot meridianstøtten. Ordføreren<br />
skriver da et brev til byingeniøren hvor han mener at meridianstøtten synes å være kommet i<br />
farlig selskap. Han anbefaler at globusen <strong>og</strong> den kostbare sokkelen plasseres i fredeligere<br />
omgivelser inntil krigen er slutt. Våren 1943 bringes så globusen med underlag <strong>og</strong> søyle samt<br />
den øverste del av foten opp til Hammerfest sykehus som hadde 6 Rødekors-markeringer på<br />
taket. Søylen ble innkledd i bord <strong>og</strong> plassert inntil fjellveggen sammen med foten. Globusen <strong>og</strong><br />
kapitél ble plassert i et sikkert kjellerrom.<br />
Så kom 30. oktober 1944 hvor <strong>hele</strong> befolkningen i Finnmark ble evakuert. I den situasjonen var<br />
det ikke tanke <strong>for</strong> meridianstøtten, men i byingeniør Johannes Kummenejes notater efter krigen<br />
fremgår det at tyskerne "berget" meridianstøtten under evakueringen <strong>og</strong> brakte den til<br />
Trondheim. Støtten ble sendt som fire kolli, globus, fundament <strong>for</strong> globus, søyle <strong>og</strong> fot. <strong>Se</strong>lve<br />
underlaget av stein sto urørt igjen på Fuglenes i Hammerfest. Meridianstøtten var plassert i<br />
hagen til Vitenskapsselkapets museum i Trondheim. Den 7. mai 1946 besiktiget Kummeneje<br />
meridianstøtten i Trondheim sammen med konservator Dons, <strong>og</strong> skrev en rapport til<br />
<strong>for</strong>mannskapet i Hammerfest. Kummeneje <strong>for</strong>eslår at en anbefalt blikkenslager Berntsen bør<br />
<strong>for</strong>eta de nødvendige reparasjoner av globusen, det vil si utretting av bulker <strong>og</strong> tetting av noen<br />
hull. Kort tid senere skriver Berntsen at skadene på globusen er langt større enn tidligere antatt,<br />
den har flere hull <strong>og</strong> deler av Sør-Amerika er løsnet. Det blir da spørsmål om kanskje å lage en<br />
helt ny globus. Den må i så fall lages i Trondheim, <strong>for</strong> i Hammerfest har de ingen muligheter på<br />
den tiden til å lage ny globus. I slutten av juni 1946 henvender Kummeneje seg til NGO med<br />
spørsmål om hva som bør gjøres med meridianstøtten, <strong>og</strong> han mener at staten har ansvaret.<br />
NGO reagerte få dager senere <strong>og</strong> var enig i at globusen burde repareres, <strong>og</strong> at dette var et<br />
Side 127 av 160
statsanliggende. I brevet fra NGO antas det at reparasjonene ville komme på en sum mellom<br />
700 <strong>og</strong> 1000 kr, <strong>og</strong> de mener at reparasjonene bør utføres i Trondheim. Hva som så skjer, er<br />
uklart, men 28. april 1948 sender NGO et brev til ordføreren i Hammerfest hvor det heter:<br />
"Meridianstøtten med tilbehør er mottatt <strong>og</strong> besiktiget. <strong>Se</strong>lve granittsøylen kan <strong>for</strong>holdsvis lett<br />
bringes i pen stand. Angående kobberdelene skulle <strong>og</strong>så de to deler som bærer globusen lett<br />
kunne repareres her. Med hensyn til globusen så bør denne la seg repareres." Da reagerte<br />
<strong>for</strong>mannskapet i Hammerfest meget raskt <strong>og</strong> vedtok følgende 5. mai: "NGO anmodes om <strong>for</strong><br />
Hammerfest kommune å utføre nødvendige reparasjoner slik at meridianstøtten kan settes på<br />
plass." I oversendelsesbrevet datert to dager senere heter det at reparasjonsarbeidet bør<br />
igangsettes snarest, idet kommunen er sterkt interessert i å få satt meridianstøtten på plass<br />
allerede samme sommer (1948). NGO er <strong>og</strong>så raskt ute med sitt svar, idet brev datert 12. mai<br />
<strong>for</strong>teller at reparasjonsarbeidene vil bli igangsatt på et mekanisk verksted <strong>og</strong> et stenhuggeri. De<br />
<strong>for</strong>ventet arbeidene fullført i løpet av sommeren. Men så greit gikk det ikke. Mot slutten av 1948,<br />
under NGOs 175 års jubileum, viser et avisutklipp at globusen <strong>og</strong> kapitél var oppstilt i<br />
<strong>for</strong>bindelse med jubileet. Først den 11. mars 1949 ble fire kolli levert på bryggen i Oslo <strong>for</strong><br />
innlasting <strong>og</strong> sending med S/s "Luna". I slutten av måneden er de fire kolliene fremme i<br />
Hammerfest. NGOs brev til Hammerfest kommune avsluttes med et krav om at støtten må<br />
settes opp på nøyaktig samme sted som før. Den ble satt opp til 17. mai 1949, <strong>og</strong> i samsvar<br />
med NGOs krav. Det hadde nemlig pågått en diskusjon i Hammerfest om de heller skulle<br />
plassere meridianstøtten nede på Skansen. Det hører med til historien at reparasjonsarbeidet<br />
kom på kr 1666,80 <strong>og</strong> at finansdepartementet dekket NGOs utgifter på kr 1000, mens<br />
Hammerfest kommune dekket resten.<br />
Globusen som står på meridianstøtten i dag, er altså den samme som ble bygget av slavene på<br />
Akershus <strong>og</strong> satt på plass i 1854.<br />
Men det gamle jerngitter-gjerdet som ble satt opp rundt meridianstøtten i 1866, kom aldri på<br />
plass igjen etter krigen. Det ble fjernet sammen med selve støtten i 1943. Sommeren 1946 var<br />
gjerdet observert på bakken i skråningen ned mot der filetfabrikken hadde ligget. Hva som så<br />
har skjedd med gjerdet er usikkert, men borte ble det. I den første gjenreisningstiden var det<br />
vanskelig med lagerplass i Hammerfest, så det er lite trolig at noe som av mange ble oppfattet<br />
som "jernskrap", kunne bli prioritert på lager.<br />
I dag blir meridianstøtten i Hammerfest karakterisert som det fineste monumentet på Struves<br />
meridianbue.<br />
Meridianstøtten som utgangspunkt <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging i Nord-Norge?<br />
Da NGO i 1870-årene gikk i gang med rektangel<strong>kart</strong>ene i Finnmark, oppsto et teknisk problem.<br />
Rektangel<strong>kart</strong>ene var basert på en enkel sylinderprojeksjon (Cassinis projeksjon), hvor<br />
sylinderen var tenkt plassert slik at tangeringsmeridianen gikk gjennom flaggstangen på<br />
Kongsvinger festning. Denne tangeringssmeridianen ble benyttet <strong>og</strong>så etter at den nasjonale<br />
nullmeridianen i 1830-årene ble flyttet til Observatoriet i Christiania. Problemet dukket opp som<br />
<strong>for</strong>tegning (de<strong>for</strong>masjon) i <strong>kart</strong>ets nord-sør retning, når avstanden ut fra sentralmeridianen ble<br />
så stor som i Finnmark. En mulig løsning ble skissert med valg av ny tangeringsmeridian som<br />
da eventuelt skulle gå gjennom meridianstøtten på Fuglenes. Den skulle i så fall være felles<br />
tangeringsmeridian <strong>for</strong> all <strong>kart</strong> i serien som ble laget <strong>for</strong> Nord-Norge. Men de som arbeidet med<br />
oppgaven, konkluderte med at en slik løsning bare ville <strong>for</strong>årsake nye, <strong>og</strong> kanskje større<br />
problemer, <strong>for</strong> sammenstøtende <strong>kart</strong> basert på de to tangeringsmeridianene. Løsningen av<br />
problemet viste seg å ligge på et annet plan, <strong>for</strong> NGO valgte til slutt å gå over på en helt annen<br />
<strong>kart</strong>projeksjon hvor problemet var ”ikke eksisterende”. De introduserte en kjegleprojeksjon <strong>for</strong><br />
<strong>kart</strong>ene i Nord-Norge, basert på en kjegle som tangerte langs ulike breddesirkler etter som man<br />
arbeidet seg nordover. Kartserien fikk med tiden betegnelsen ”Gradteigs<strong>kart</strong>” <strong>for</strong>di alle <strong>kart</strong>ets<br />
fire kanter var begrenset av meridianer <strong>og</strong> breddesirkler angitt i grader <strong>og</strong> bueminutter. Denne<br />
løsningen viste seg så <strong>for</strong>delaktig at all senere produksjon av top<strong>og</strong>rafiske <strong>kart</strong> i Norge ble utgitt<br />
som gradteigs<strong>kart</strong>.<br />
Andre arbeider ved meridianstøtten<br />
Somrene 1966 <strong>og</strong> 1967 ble det fra Fuglenes målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer. Sommeren 1978 ble det herfra <strong>og</strong>så<br />
målt med elektromagnetisk avstandsmåler av typen Geodimeter.<br />
Side 128 av 160
Teodolitten som Fredrik L. Kloumann brukte under målingene i Den russisk-skandinaviske<br />
gradmålingen i Finnmark somrene 1846/1847. Den utgjør i dag en del av samlingene til Norsk<br />
Kartmuseum på Ringerike.<br />
Side 129 av 160
Raipas Lille, varde, punkt i ekspansjonsnett fra gradmåling i 1850<br />
Finnmark fylke, Alta kommune.<br />
Varden på Lille Raipas i 2008, sett mot NØ. Bardunsignalet til venstre er av nyere dato. I fjellet skrått<br />
neden<strong>for</strong> til venstre <strong>for</strong> varden skimtes metallplaten som markerer UNESCO verdensarvsted.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, U05T0076.<br />
Adkomst<br />
Man tar av fra E6 ved Bossekop <strong>og</strong><br />
følger Rv 93 sørover i snaue 4 km til<br />
sidevei som krysser på bro over<br />
Altaelva. Etter snaue 3 km tar man av<br />
grusvei mot SØ. Følger denne videre<br />
en drøy km til en parkeringsplass<br />
kommunen har bygget <strong>for</strong> de som<br />
ønsker å gå til Lille Raipas. Fra<br />
parkeringsplassen går traktorvei i<br />
NØ-lig retning <strong>og</strong> den går senere<br />
over i merket, fin sti frem til selve<br />
varden. Man går ca. 2,5 km <strong>og</strong> bør<br />
regne 50 minutters gangtid.<br />
Stigningen fra parkeringsplassen opp<br />
til varden er ca. 210 m. En<br />
metallplate på størrelse med et A4-<br />
Side 130 av 160
ark står på fjellet noen meter sør <strong>for</strong> det gamle målepunktet, som er markert med en liten<br />
varde. Metallplaten viser at stedet er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1834-1 (Bestillingsnr. 989).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen U05T0076. Ved punktet finnes en liten varde <strong>og</strong><br />
en NGO-bolt. Utenom Blåhøa er dette eneste varde fra 3. ordens nettet som er med i<br />
<strong>verneplanen</strong>.<br />
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 760 780.01<br />
590 340.97<br />
34<br />
Høyde<br />
m<br />
286<br />
7 763 188.64<br />
360 731.50<br />
35<br />
Geodetiske koordinater 69° 56’ 19.15’’ 23° 21’ 37.09’’<br />
Vi har ikke in<strong>for</strong>masjon om dimensjonene på den opprinnelige varden.<br />
Historie<br />
Det trigonometriske punktet Lille Raipas ble etablert i 1850 som punkt i ekspansjonsnettet fra<br />
basisen i Alta ut til triangelsiden Nuppivarre – Lodiken. Alta basis, <strong>og</strong>så etablert i 1850, var<br />
den første landbaserte basisen som ble målt opp i Norge. Tidligere var basiser etablert på<br />
isen <strong>og</strong> målt opp før våren kom. Alta basis lå på sletteområdet der flyplassen ligger i dag, <strong>og</strong><br />
intet er i dag tilbake fra det som var basisen. Triangelsiden Nuppivarre – Lodiken inngikk<br />
som del av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken (det som i dag kalles Struves<br />
meridianbue), hvor de norske punktene ble målt i perioden 1846 – 1850. Den russiske<br />
vitenskapsmannen Fredrik Wilhelm Struve ledet arbeidet med denne gradmålingsrekken,<br />
som startet i 1816 <strong>og</strong> ble avsluttet i 1855. Hensikten med gradmålingsrekken gikk ut på å<br />
beregne jordens <strong>for</strong>m (flattrykning) <strong>og</strong> størrelse, noe som i vitenskapelige kretser ble sett på<br />
som en viktig oppgave etter at Isaac Newton i 1687 hadde fremmet påstanden om at jorden<br />
måtte være noe flatklemt ved polene. Da Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken var<br />
fullført, besto den av 265 trigonometriske punkter som alle hadde fri sikt mellom nabopunkter<br />
på <strong>hele</strong> strekningen fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33<br />
av de originale 265 punktene i gradmålingsrekken pluss ett punkt i ekspensjonsnettet ved<br />
Alta basis innskrevet i UNESCOs verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”.<br />
Punktet i ekspansjonsnettet var Lille Raipas. Av de 34 ”Struve-punktene” på<br />
verdensarvlisten, lå fire i Norge. UNESCOs begrunnelse <strong>for</strong> å ta dem inn på<br />
verdensarvlisten, var at Struves meridianbue representerer et enestående vitenskapelig<br />
arbeid av høy faglig klasse, en vitenskapelig metode som i dag er historisk, samtidig som<br />
den startet innledningen til internasjonalt samarbeid <strong>for</strong> å oppnå felles vitenskapelige mål,<br />
slik vi kjenner det i dag.<br />
Lille Raipas inngår <strong>og</strong>så i senere trianguleringer, blant annet <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1968,<br />
men da ble det benyttet en bolt 7,56 m nordvest <strong>for</strong> ”Struve-punktet”. I 1999 kunne man<br />
skimte en jernbolt i ”Struve-punktet”, men den var fjernet tre år senere. Varden regnes i dag<br />
som en 3. ordens varde.<br />
Side 131 av 160
Lodiken utrast varde, 1. ordens punkt<br />
Finnmark fylke, Kautokeino kommune.<br />
Den utraste varden på Lodiken i 2007, sett i østlig retning. Plaketten som markerer verdensarvsted,<br />
skimtes på steinen ned mot høyre <strong>for</strong> varden.<br />
Utsnitt av <strong>kart</strong>blad 1934-3.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, U06T0014.<br />
Adkomst<br />
Man følger den gamle bilveien nordover fra Soulovuopmi i snaue 15 km til nylaget<br />
parkeringsplass ved Beskadas, omtrent ved det stedet der gamleveien ligger nærmest<br />
Lodiken (Luvddiidčohkka). Derfra går det et tråkk i SØ-lig retning merket med nødlinger helt<br />
frem til den utraste varden ved høyeste punkt, det vil si ca. 3 km. Den utraste varden er<br />
identisk med målepunktet på Struves meridianbue. En metallplate på størrelse med et A4-ark<br />
står på fjellet noen meter fra den utraste varden, <strong>og</strong> markerer UNESCOs verdensarvsted.<br />
Man bør regne en snau times gangtid. Stigningen fra gamleveien opp til varden er ca. 130 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1934-3 (Bestillingsnr. 1137).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet har betegnelsen U06T0014. Ved punktet finnes en utrast varde,<br />
en astronomisk søyle, en firkantbolt, en NGO-bolt <strong>og</strong> en sikringsbolt av jern.<br />
Side 132 av 160
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 730 815.375<br />
600 950.969<br />
34<br />
Høyde<br />
m<br />
638<br />
7 732 325.524<br />
368 318.469<br />
35<br />
Geodetiske koordinater 69° 39’ 52.19’’ 23° 36’ 12.36’’<br />
Vi har ikke in<strong>for</strong>masjon om dimensjonene på den opprinnelige varden.<br />
Historie<br />
Lodiken er et <strong>for</strong>norsket navn fra det samiske Luvddiidčohkka, som betyr ”Fløyt-toppen”.<br />
Det trigonometriske punktet Lodiken ble etablert i 1846 under <strong>for</strong>beredelsene til trianguleringen i den<br />
norske delen av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Den russiske vitenskaps-mannen<br />
Fredrik Wilhelm Struve ledet arbeidet med denne gradmålingsrekken, som startet i 1816 <strong>og</strong> ble<br />
avsluttet i 1855. Hensikten med gradmålingsrekken gikk ut på å beregne jordens <strong>for</strong>m (flattrykning) <strong>og</strong><br />
størrelse, noe som i vitenskapelige kretser ble sett på som en viktig oppgave etter at Isaac Newton i<br />
1687 hadde fremmet påstanden om at jorden måtte være noe flatklemt ved polene. Gjennom mer<br />
enn 300 år har vitenskapen prøvd å finne ut nøyaktig hvor mye flatklemt den er.<br />
Da Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken var fullført, besto den av 265 trigonometriske<br />
punkter som alle hadde fri sikt mellom nabopunkter på <strong>hele</strong> strekningen fra Ismail ved<br />
Svartehavet til Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33 av de originale 265 punktene i<br />
gradmålingsrekken pluss ett punkt i ekspensjonsnettet ved Alta basis (Lille Raipas) innskrevet i<br />
UNESCOs verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”, <strong>og</strong> Lodiken var ett av dem.<br />
UNESCOs begrunnelse <strong>for</strong> å ta dem inn på verdensarvlisten var at Struves meridianbue<br />
representerer et enestående vitenskapelig arbeid av høy faglig klasse, en vitenskapelig metode<br />
som i dag er historisk, samtidig som den startet innledningen til internasjonalt samarbeid <strong>for</strong> å<br />
oppnå felles vitenskapelige mål, slik vi kjenner det i dag.<br />
Fredrik L. Kloumann fra NGO rek<strong>og</strong>noserte traktene i 1845 sammen med Christopher A.B.<br />
Lundh. Året etter bygget de signal der <strong>og</strong> utførte målinger med teodolitt. Som signal <strong>for</strong> tilsiktning<br />
ble brukt en rund trestang 12 fot høy (3,77 m) <strong>og</strong> diameter på 4 tommer (0,105 m), som var satt<br />
på fjell i loddrett stilling, <strong>og</strong> festet med tre strebere. Omkring stokken ble det bygget en varde,<br />
trolig mer av <strong>for</strong>m som en steinhaug. Varden nådde omtrent opp til midten av stokken. Til<br />
stokkens øvre ende ble festet en halvtønne konsentrisk med stokkens akse. Tønna hadde en<br />
diameter på 3 fot (0,94 m) <strong>og</strong> en høyde på 2 fot (0,63 m) hvor den ene halvparten var malt hvit <strong>og</strong><br />
den andre svart.<br />
<strong>Se</strong>jersted observerte til punktet i 1867, men nevner ikke noe spesielt om signalet. Da de <strong>Se</strong>ue<br />
observerte til punktet i 1873, noterer han ”Et av gradmålingens punkter.” I 1895 observerer I.<br />
Bauck fra Lodiken <strong>og</strong> anfører: ”Gradmålingens røys på toppens sørvestligste kant er ombygd til<br />
reglementert 1. ordens varde med bolt i stor stein i sentrum.” Bauck mener at det nye signalet på<br />
det nærmeste er identisk med gradmålingens punkt. Så utfører Rode målinger i Lodiken i 1902,<br />
1904 <strong>og</strong> 1905 uten å nevne noe spesielt om signalet. Da Smidt-Christensen målte i punktet i<br />
1909 ble varden karakterisert som regelmessig, <strong>og</strong> han slo ned observasjonsbolt av jern 8,353 m<br />
nordøstlig <strong>for</strong> varden. Hans målinger inngikk i det som ble kalt Tromsø-1. ordensrekke.<br />
Omkring 1922 ble det målt i Lodiken i <strong>for</strong>bindelse med Karasjok-rekken.<br />
I 1967 ble det satt ned firkantbolt 13,225 m sørøst <strong>for</strong> Smidt-Christensens bolt fra 1909, <strong>og</strong> det<br />
ble sementert opp en søyle <strong>for</strong> astronomiske observasjoner 14,950 m sør <strong>for</strong> firkantbolten. I<br />
august – september 1967 utførte geodet Olav Mathisen astronomiske observasjoner fra<br />
astrosøylen. Blant de 49 Laplace-punktene i Norge var Lodiken et av de siste som ble målt. I et<br />
Laplace-punkt ble det utført astronomiske observasjoner som lå til grunn <strong>for</strong> beregning av<br />
breddegrad, lengdegrad <strong>og</strong> i tillegg retningen på koordinatsystemet omkring punktet. Retningen<br />
på koordinatsystemet ble i Lodiken bestemt ut fra målinger mot 1. ordens punktet <strong>Se</strong>inosvidda.<br />
Etter 1969 ble det ikke lenger utført astronomiske observasjoner fra norske 1. ordens punkter.<br />
<strong>Se</strong>nere har satellitt-teknol<strong>og</strong>ien overtatt <strong>for</strong> metoden med astronomiske observasjoner.<br />
Somrene 1966 <strong>og</strong> 1967 ble det fra Lodiken målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
På Lodiken ble det utført målinger <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1967/69 <strong>og</strong> i 1977.<br />
Side 133 av 160
Bealjášvárri utrast varde, 1. ordens punkt<br />
Finnmark fylke, Kautokeino kommune.<br />
Den utraste varden på Bealjášvárri sett mot N i 1999. Signalet til venstre er fra 1977.<br />
Fra Gradteigsprotokollen, U07T0004. Utsnitt av <strong>kart</strong>blad 1833-2.<br />
Adkomst<br />
Man kjører ca. 14 km østover fra veikrysset nær Kautokeino kirke til Avzi. Det går merket, fin<br />
sti videre østover, drøye 3 km til den utraste varden. Stedet <strong>for</strong> den utraste varden er trolig<br />
identisk med målepunktet på Struves meridianbue.<br />
Man bør regne 1 times gangtid. Stigningen fra bilveien opp til varden er ca. 260 m.<br />
Varden finnes på <strong>kart</strong>blad 1833-2 (Bestillingsnr. 983).<br />
Koordinater <strong>og</strong> beskrivelse<br />
Det trigonometriske punktet Bealjášvárri har betegnelsen U07T0004. Ved punktet finnes en<br />
utrast varde, en firkantbolt, en NGO-bolt <strong>og</strong> et gammelt borehull.<br />
Side 134 av 160
Vardens koordinater er:<br />
Type koordinater Nord-verdi Øst-verdi UTMsone<br />
UTM-koordinater 7 659 279.74<br />
7 661 992.92<br />
592 058.33<br />
352 499.24<br />
34<br />
35<br />
Høyde<br />
m<br />
585<br />
Geodetiske koordinater 69° 01’ 42.93’’ 23° 18’ 18.89’’<br />
Vi har ikke in<strong>for</strong>masjon om dimensjonene på den opprinnelige varden.<br />
Historie<br />
Bealjášvárri er samisk <strong>og</strong> betyr ”Ørefjellet”.<br />
Det trigonometriske punktet Bealjášvárri ble etablert i 1846 under <strong>for</strong>beredelsene til<br />
trianguleringen i den norske delen av Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken. Den<br />
russiske vitenskapsmannen Fredrik Wilhelm Struve ledet arbeidet med denne<br />
gradmålingsrekken, som startet i 1816 <strong>og</strong> ble avsluttet i 1855. Hensikten med<br />
gradmålingsrekken gikk ut på å beregne jordens <strong>for</strong>m (flattrykning) <strong>og</strong> størrelse, noe som i<br />
vitenskapelige kretser ble sett på som en viktig oppgave etter at Isaac Newton i 1687 hadde<br />
fremmet påstanden om at jorden måtte være noe flatklemt ved polene. Da Den russiskskandinaviske<br />
gradmålingsrekken var fullført, besto den av 265 trigonometriske punkter som<br />
alle hadde fri sikt mellom nabopunkter på <strong>hele</strong> strekningen fra Ismail ved Svartehavet til<br />
Fuglenes ved Hammerfest. I 2005 ble 33 av de originale 265 punktene i gradmålingsrekken<br />
pluss ett punkt i ekspensjonsnettet ved Alta basis (Lille Raipas) innskrevet i UNESCOs<br />
verdensarvliste under navnet ”Struves meridianbue”, <strong>og</strong> Bealjášvárri var ett av dem.<br />
UNESCOs begrunnelse <strong>for</strong> å ta dem inn på verdensarvlisten, var at Struves meridianbue<br />
representerer et enestående vitenskapelig arbeid av høy faglig klasse, en vitenskapelig<br />
metode som i dag er historisk, samtidig som den startet innledningen til internasjonalt<br />
samarbeid <strong>for</strong> å oppnå felles vitenskapelige mål, slik vi kjenner det i dag.<br />
Fredrik L. Kloumann fra NGO rek<strong>og</strong>noserte traktene i 1845 sammen med Christopher A.B.<br />
Lundh. I 1847 bygget Kloumann signal der <strong>og</strong> utførte målinger med teodolitt. Som signal <strong>for</strong><br />
tilsiktning ble brukt en rund trestang 12 fot høy (3,77 m) <strong>og</strong> diameter på 4 tommer (0,105 m),<br />
som var satt på fjell i loddrett stilling, <strong>og</strong> festet med tre strebere. Omkring stokken ble det<br />
bygget en varde, trolig mer av <strong>for</strong>m som en steinhaug. Varden nådde omtrent opp til midten<br />
av stokken. Til stokkens øvre ende ble festet en halvtønne konsentrisk med stokkens akse.<br />
Tønna hadde en diameter på 3 fot (0,94 m) <strong>og</strong> en høyde på 2 fot (0,63 m) hvor den ene<br />
halvparten var malt hvit <strong>og</strong> den andre svart.<br />
Bauck bygde i 1895 en reglementert 1. ordens varde i punktet med bolt i fast fjell i vardens<br />
sentrum. Samme sommer observerte han <strong>og</strong>så fra punktet. Han skrev følgende bemerkning:<br />
”Alene på Bæljasvarre kunne det gamle signals plass ikke med sikkerhet påvises, hvor<strong>for</strong><br />
den nye varde er opført på det punkt hvor en etter terrenget måtte anta at signalet hadde<br />
stått.” Da han året etter utførte 2. ordens målinger i Bealjášvárri, mente han å ha funnet selve<br />
gradmålingspunktet noen meter unna, uten at det fremgår hvor langt unna.<br />
<strong>Se</strong>nere blir det observert fra Bealjášvárri i 1917, 1919, 1920 <strong>og</strong> 1921.<br />
Sommeren 1967 ble det fra Bealjášvárri målt avstander i 1. ordens nettet med<br />
elektromagnetisk avstandsmåler av typen Tellurometer.<br />
På Bealjášvárri ble det utført målinger <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1969 <strong>og</strong> 1977.<br />
Side 135 av 160
Vernet triangelnett<br />
Alle trigonometriske punkter i nettet omkring Hårteigen i Hordaland<br />
Kartet viser samtlige trigonometriske punkter i området vest <strong>og</strong> nordvest <strong>for</strong> Hårteigen, som inngår i<br />
<strong>verneplanen</strong> <strong>og</strong> er av første annen, tredje <strong>og</strong> fjerde orden.<br />
Linjene på risset viser retninger målt med teodolitt.<br />
Side 136 av 160
Kartene neden<strong>for</strong> i dette kapitlet er hentet fra Gradteigsarkivet, <strong>og</strong> rutenettet på <strong>kart</strong>ene er<br />
angitt med sorte streker. Det betyr at <strong>kart</strong>ene viser gammelt koordinatsystem, som ble gitt i<br />
Europeisk datum 1950 (ED50 ). Dagens <strong>kart</strong> har blått rutenett som angir koordinater i<br />
EUREF89, det geodetiske datum som <strong>for</strong> praktiske <strong>for</strong>mål kan sies å falle sammen med<br />
koordinatene som brukes i GPS.<br />
For <strong>hele</strong> området omkring Hårteigen kan man komme fra UTM EUREF89 til UTM ED50 ved å øke<br />
nordverdien med 207.8 <strong>og</strong> østverdien økes med 82.2. Alle koordinater i <strong>verneplanen</strong> er, som<br />
nevnt tidligere, i EUREF89.<br />
For de enkelte punkter neden<strong>for</strong> er høyde angitt til topp bolt. Vardehøyde regnes fra høyeste<br />
punkt ved vardens fot til høyeste punkt på varden.<br />
Gravdalseggi, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0146.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, på<br />
markert, <strong>for</strong>vitret fjellknaus.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 683 925.331 N, 379 825.904 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 449.318 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Gravdalshøgda, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0147.<br />
Beskrivelse<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp.<br />
Bolthøyde: 0,060 m. Mot NØ, ca. 1,5 m fra bolten står en varde.<br />
Dens mål er ukjent.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 681 935.561 N, 380 781.732 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 383.943 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89:<br />
6 681 936.864 N, 380 782.811 Ø, UTM-sone 32, avstand fra bolt: 1.691 m, asimut: 44.034 i<br />
1964.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Heggeitlane, 2. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0149.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet var markert med bolt i fjell på høyeste topp. Men i 1966<br />
ble det rapportert: ”Punktet ødelagt. Bolten i punktet er revet<br />
opp sammen med signalet <strong>og</strong> boltefestet brukket i stykker.”<br />
Bolthøyden var: 0,080 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 681 317.522 N, 390 227.740 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 465.801 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Helnaberget, 2. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0150.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, 5 m øst <strong>for</strong><br />
varde. Koordinater <strong>for</strong> varden er ikke oppgitt i<br />
gradteigsarkivet.<br />
Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
Side 137 av 160
6 686 593.691 N, 384 825.988 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 464.491 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Kinsekvelvnut, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0153.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, midt på<br />
høydeplatået. Bolthøyde: 0,105 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 677 595.706 N, 388 713.040 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 450.561 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Naphellerhøgda, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
C34T0157.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp ytterst<br />
mot Gravdalseggi. Forvitret fjell.<br />
Bolthøyde: 0,040 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 680 849.325 N, 378 830.128 Ø, UTM-sone 32, høyde i<br />
NN1954: 1 538.846 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Oksli, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0158.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp. Bolthøyde:<br />
0,065 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 684 711.301 N, 382 694.478 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 361.026 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Opesjånut, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0159.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, like ved <strong>og</strong><br />
sørøst <strong>for</strong> firkantet varde. Varden er ikke innmålt.<br />
Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 686 618.613 N, 378 357.520 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 421.048 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen<br />
det året.<br />
Opesjåvassosen, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0160.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er identisk med Vassdragsvesenets fastmerke <strong>for</strong><br />
nivellement med nr: FM2 langs elven Opo. Punktet er markert<br />
med en rund bolt: 0,015 m høy, ca. 0,04 m i diameter.<br />
Bokstaven ”v” <strong>for</strong> Vassdragsvesenet er preget på toppen av<br />
bolten.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
Side 138 av 160
6 687 165.018 N, 375 325.856 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 014.944 m.<br />
Punktet ble etablert av Vassdragsvesenet før 1964. Det inngår i Vassdragsvesenets<br />
nivellementslinje nr 534 Opo <strong>og</strong> ble brukt som et av to utgangspunkt <strong>for</strong> høyder under<br />
trianguleringen på Hardangervidda i 1964.<br />
Opesjåvatn Ø, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0162. Kart se Opesjåvassosen.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt på framspringende fjellparti, ca. 300 m nord <strong>for</strong> sætra, ca. 30 m<br />
over <strong>og</strong> ca. 150 m fra vannet. Bolthøyde: 0,065 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 687 010.319 N, 376 166.230 Ø, UTM-sone 32, høyde i NN1954: 1 098.566 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Rossvarden, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
C34T0165.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell omtrent på høyeste<br />
topp øst <strong>for</strong> Yskjervatn.<br />
Bolthøyde: 0,050 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 681 181.226 N, 374 368.083 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 391.156 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Tresfonn, 2. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
C34T0174.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp ved<br />
siden av en firkantet varde. Fra Stavali turisthytte <strong>for</strong>bi<br />
Veivatnets utløp. Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 677 673.457 N, 378 514.040 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 680.885 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89:<br />
6 677 672.523 N, 378 512.318 Ø, UTM-sone 32, avstand<br />
fra bolt: 1.959 m, asimut: 268.379 i 1964.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Valeggi, gammelt 2. ordens punkt..<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
C34T0090.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt (sentrumsbolt) i fjell på<br />
høyeste fjellrygg mot Stavalivatn <strong>og</strong> Kinsovatn. Varde<br />
med bolt i vardesentrum står et par meter SØ <strong>for</strong><br />
sentrumsbolten. I 1924 var vardens diameter 1,54 m <strong>og</strong><br />
dens høyde 1,85 m.<br />
Bolthøyde: 0,030 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 688 187.750 N, 381 691.735 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 313.794 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89:<br />
6 688 187.476 N, 381 694.289 Ø, UTM-sone 32, avstand fra bolt: 2.569 m, asimut: 106.801 i<br />
1964.<br />
Side 139 av 160
Varden ble bygget i <strong>for</strong>bindelse med at punktet ble<br />
etablert i 1924/26. Da J. Schive observerte i Valeggi i<br />
1926, skrev han: ”Varden staar ikke paa høieste top,<br />
men et godt stykke nede i vestskraaningen. Valeggen<br />
bygdevarde staar paa høieste top.” Schive anbefaler<br />
der<strong>for</strong> at <strong>og</strong>så bygdevarden tas inn som trigonometrisk<br />
punkt.<br />
Valeggi ble senere brukt under triangulering i 1964.<br />
Valeggi/Heggeitlane, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0175.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp. Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 680 956.275 N, 387 838.393 Ø, UTM-sone 32, høyde i NN1954: 1 381.579 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Vargen, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
C34T0176.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, ved<br />
varde. Varden er ikke innmålt.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 677 676.730 N, 384 378.619 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 578.471 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Veivasshøgda, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0177.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, midt på <strong>og</strong> øst<br />
<strong>for</strong> Veivatn. Bolthøyde: 0,075 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 682 603.224 N, 385 419.839 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 273.649 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det<br />
året.<br />
Veivassosen, 4. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune, nummer i gradteigsarkivet: C34T0178.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt (som ikke er merket NGO) i fjell på<br />
høyeste topp, ved varderøys. 50 m øst <strong>for</strong> elveutløp. Bolten er<br />
gjennomhullet 1 cm under toppen.<br />
Bolthøyde: 0,080 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 682 774.871 N, 383 226.637 Ø, UTM-sone 32,<br />
høyde i NN1954: 1 197.675 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året. Punktet ble brukt<br />
som et av høydegrunnlagspunktene under beregningene av koordinater <strong>for</strong> Hardangervidda.<br />
Det ble gjennomført nivellement opp til C34T0178 fra Vassdragsvesenets høydefastmerke<br />
FM 9 på deres nivellementslinje nr 533 som går langs elven Kinso.<br />
Side 140 av 160
Yskjebotnnut, 3. ordens punkt.<br />
Ullensvang kommune,<br />
nummer i gradteigsarkivet: C34T0181.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste topp, på<br />
kanten mot Opesjåvatn <strong>og</strong> Yskjebotnvatn.<br />
Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
6 684 680.690 N, 375 224.006 Ø, UTM-sone 32, høyde i<br />
NN1954: 1 278.779 m.<br />
Punktet ble etablert i 1964 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Side 141 av 160
Alle trigonometriske punkter i nettet på halvøya omkring Store Blåmannen,<br />
Troms<br />
Alle trigonometriske punktene på halvøya omkring Blåmann inngår i <strong>verneplanen</strong>. Punktene er av<br />
første, annen, tredje <strong>og</strong> fjerde orden. Rød trekant viser Landsnett-punkt, rød firkant viser Stamnettpunkt.<br />
Linjene på risset viser retninger målt med teodolitt.<br />
Side 142 av 160
Kartene neden<strong>for</strong> i dette kapitlet er hentet fra Gradteigsarkivet, <strong>og</strong> rutenettet på <strong>kart</strong>ene er<br />
angitt med sorte streker. Det betyr at <strong>kart</strong>ene viser gammelt koordinatsystem, som ble gitt i<br />
Europeisk datum 1950 (ED50 ). Dagens <strong>kart</strong> har blått rutenett som angir koordinater i<br />
EUREF89, det geodetiske datum som <strong>for</strong> praktiske <strong>for</strong>mål kan sies å falle sammen med<br />
koordinatene som brukes i GPS.<br />
For <strong>hele</strong> området omkring Store Blåmannen kan man komme fra UTM EUREF89 til UTM ED50 ved<br />
å øke nordverdien med 198.6 <strong>og</strong> østverdien med 54.6. Alle koordinater i <strong>verneplanen</strong> er,<br />
som nevnt tidligere, i EUREF89.<br />
For de enkelte punkter neden<strong>for</strong> er høyde angitt til topp bolt. Vardehøyde regnes fra høyeste<br />
punkt ved vardens fot til høyeste punkt på varden.<br />
Buren, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0044.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste<br />
topp.<br />
Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 735 843.449 N, 406 629.429 Ø, UTM-sone<br />
34, høyde i NN1954: 801.607 m.<br />
Punktet ble etablert i 1966 <strong>og</strong> er bare brukt<br />
under oppmålingen det året.<br />
Bårdsvikfjell, vestre, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0005.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med sentrumsbolt i fjell på<br />
høyeste lokale topp ut mot Storvatnet (Bruna).<br />
Ca. 1 m mot NØ står en varde, som i 1933 var<br />
1,85 m høy <strong>og</strong> hadde en diameter på 1,34 m. I<br />
vardens sentrum var satt en jernbolt.<br />
Bolthøyde, sentrumsbolt: ukjent.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 743 840.571 N, 406 549.573 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 543.550 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89: 7 743 840.960 N, 406 550.641 Ø, avstand fra bolt: 1.137<br />
m, asimut: 77.775 gon i 1975.<br />
Punktet ble etablert i 1933, ble senere brukt under trianguleringer <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i<br />
1966 <strong>og</strong> 1967.<br />
Bårdsvikfjell, østre, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0006. Kart, se Bårdsvikfjell, vestre.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på nordligste topp (Rundkollen). Ca. 3 m mot SV står en<br />
rund varde. I 1933 var vardens høyde 1,66 m.<br />
Bolthøyde: 0,100 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 744 572.182 N, 407 411.786 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 522.205 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89:<br />
7 744 570.735 N, 407 409.034 Ø, avstand fra bolt: 3.110 m, asimut: 77.775 gon, vardehøyde<br />
i 1975: 1.660 m.<br />
Side 143 av 160
Varden ble bygget 7. september 1906 av kjentmann korporal Rækfjord. Den var da 1.80 m<br />
høy <strong>og</strong> hadde en omkrets på 5.20 m, dvs diameter på 1.66 m. Punktet ble <strong>og</strong>så brukt under<br />
triangulering i 1933 <strong>og</strong> trianguleringen <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1966.<br />
Gamvik, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0057.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på neset vest<br />
<strong>for</strong> husene på Gamvik.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 734 526.847 N, 406 183.956 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 9.563 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt<br />
under oppmålingen det året.<br />
Hollendaren, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0011<br />
<strong>og</strong> O05T0071.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på O05T0071 i østenden<br />
av eggen. Den markerte "fingeren" står på vestenden av<br />
eggen <strong>og</strong> har gradteigsnummer O05T0011. Under<br />
oppmålingen i 1933, hvor punktet første gang ble brukt,<br />
skriver geodet Schive om O05T0011: ”Er efter sigende<br />
ubestigelig. Toppen er så markert at den antas å kunne<br />
brukes som trigonometrisk punkt uten vardesetning.”<br />
Formålet med trianguleringen i 1933 var først <strong>og</strong> fremst å skaffe et tettere trigonometrisk nett<br />
som grunnlag <strong>for</strong> <strong>kart</strong>legging i målestokk 1: 50 000.<br />
Bolten i O05T0071 har ukjent bolthøyde.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 737 105.996 N, 400 889.794 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 1 017.129 m.<br />
Punktet med nr O05T0071 ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Humpen, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0072.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste punkt.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 739 826.000 N, 398 978.118 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 531.259 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Høgheia, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0074.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste punkt.<br />
Bolthøyde: 0,050 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 741 365.899 N, 408 481.273 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 209.017 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Side 144 av 160
Indreneset, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0076.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på lite platå ca.<br />
100 m opp <strong>for</strong> telefonledning på neset.<br />
Bolthøyde: 0,030 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 745 188.091 N, 409 405.445 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 43.467 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Middagsfjellet S, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0109.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell midt på fjellryggen,<br />
vest <strong>for</strong> høyeste punkt.<br />
Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 741 583.836 N, 405 570.440 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 677.481 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
noe<br />
Nonsneshøgda, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0116.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på kanten av bergnabben<br />
på neset. Bart fjell.<br />
Bolthøyde: 0,070 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 743 264.638 N, 402 222.312 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 97.196 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Nova, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0119.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på liten<br />
bergnabbe ca. 15 m fra flomålet. Sør <strong>for</strong> den vesle<br />
bukta på neset.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 744 500.884 N, 404 853.761 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 10.969 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Ramnberget, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0120.<br />
Beskrivelse:<br />
Side 145 av 160
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste<br />
topp.<br />
Bolthøyde: 0,050 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 734 244.432 N, 408 399.615 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 158.126 m.<br />
Punktet ble etablert i 1966 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Ramnafjellet, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0121.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på sørligste, høyeste topp.<br />
Store steiner i nærheten.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 741 158.873 N, 401 319.350 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 742.667 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Reinhaugneset, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0124.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på neset ca. 30 m<br />
neden<strong>for</strong> (øst) telefonlinje.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 736 033.226 N, 409 231.897 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 26.336 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Skamtinden, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0024.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med varde på det høyeste av meget<br />
spiss topp. Da varden ble bygget i 1933, står det<br />
skrevet: ”jernbolt står 0,15 m SSV <strong>for</strong> vardens mitte.”<br />
Vardens høyde: 1,25 m <strong>og</strong> dens diameter: 1,05 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89:<br />
7 736 783.113 N, 397 118.497 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 884.165 m.<br />
Punktet ble etablert i 1933, ble senere brukt under triangulering <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i<br />
1967.<br />
Skamtindøyra, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0136. Kart, se Skamtind.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på flatt svaberg i strandkanten på neset.<br />
Bolthøyde: 0,040 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 735 731.947 N, 397 164.964 Ø, UTM-sone 34,<br />
Side 146 av 160
høyde i NN1954: 1.817 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Sørtinden V, 3. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0165.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell.<br />
Bolthøyde: 0,060 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 741 558.605 N, 396 661.141 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 724.023 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt<br />
under oppmålingen det året.<br />
Tromtinden, 2. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0030.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste<br />
topp. Ca. 1,5 m i sørlig retning står en varde<br />
med bolt i sentrum. Da den ble bygget i 1906 var<br />
den 1,85 m høy. Under restaurering i 1933 var<br />
den 1,57 m høy.<br />
Bolthøyde: 0,050 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 743 599.454 N, 398 093.397 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 636.485 m.<br />
Vardens koordinater i EUREF89:<br />
7 743 597.604 N, 398 093.729 Ø, avstand fra bolt: 1.879 m, asimut: 188.677 gon,<br />
vardehøyde i 1979: 1.770 m.<br />
Punktet ble etablert i 1906. Kaptein Horne, som observerte i punktet den sommeren, skriver:<br />
”Stenvarde med bolt opført 6/9 1906 av assistent Hervik. Omkrets 5,10 m høide 1,85 m. Den<br />
vardsatte tind er den som paa stedet benevnes Tromtind. Denne sees godt av sjøen, men<br />
sørligere Sørtind er høiere. Kjentmand korporal Rækfjord”. Punktet ble <strong>og</strong>så brukt under<br />
triangulering i 1933 <strong>og</strong> triangulering <strong>for</strong> økonomisk <strong>kart</strong>verk i 1967.<br />
Tromtindaksla, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0175. Kart, se Tromtind.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i fjell på høyeste punkt<br />
av ryggen vest <strong>for</strong> Tromtind.<br />
Bolthøyde: 0,050 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 743 702.711 N, 397 609.275 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 566.300 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under<br />
oppmålingen det året.<br />
Tromvik, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet: O05T0176.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i stein ved strandkanten hvor det står et landfeste. Ca. 30 m<br />
nord <strong>for</strong> molo.<br />
Bolthøyde: 0,030 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 743 185.264 N, 399 703.910 Ø, UTM-sone 34,<br />
Side 147 av 160
høyde i NN1954: 1.847 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Ytreneset, 4. ordens punkt.<br />
Tromsø kommune, nummer i gradteigsarkivet:<br />
O05T0187.<br />
Beskrivelse:<br />
Punktet er markert med bolt i stein ved fjæra på<br />
skarpeste neset, 9 m nordvest <strong>for</strong> hjørnestolpe i<br />
gjerde. Stor stein ca. 20 m lenger sør.<br />
Bolthøyde: 0,080 m.<br />
Boltens koordinater i EUREF89:<br />
7 745 855.498 N, 409 082.517 Ø, UTM-sone 34,<br />
høyde i NN1954: 3.275 m.<br />
Punktet ble etablert i 1967 <strong>og</strong> er bare brukt under oppmålingen det året.<br />
Side 148 av 160
Forklaring på en del termer <strong>og</strong> <strong>for</strong>kortelser som benyttes.<br />
alen<br />
en norsk alen = 0,627485 m, 1 norsk alen = 2 norske fot. Under beregninger i NGO på den<br />
tiden da meter ble tatt i bruk, gjaldt: 1 norsk fot = 0,3137425 m.<br />
norsk alen var ulik dansk <strong>og</strong> svensk alen.<br />
ellipsoide<br />
i vår bruk er det den romlige figuren man får når en ellipse<br />
tenkes rotere om sin lille akse. Den ellipsoiden som er best<br />
mulig tilpasset geoiden, kalles <strong>og</strong>så referanse-ellipsoiden.<br />
Rundt <strong>hele</strong> jorden vil geoidens høyde over eller under<br />
ellipsoiden ligge innen<strong>for</strong> ca. ±100 m.<br />
fastmerke<br />
varig merket punkt, markert med bolt der plane koordinater<br />
<strong>og</strong>/eller høyde er bestemt eller planlagt bestemt i et geodetisk system. Et fastmerke tjener<br />
hovedsakelig som grunnlag ved <strong>kart</strong>legging <strong>og</strong> oppmåling. Tidligere kunne et fastmerke <strong>og</strong>så<br />
innbefatte borehull, merke i fjell e. l.<br />
Når det til et fastmerke er benyttet firkantbolt, er det en type bolter<br />
laget fra ca. 1950 med tanke på markering av 1. ordens punkter. Den<br />
firkantede delen har sidekanter som er 25 mm lange <strong>og</strong> den rager<br />
vanligvis 50 mm opp over fjellet omkring den. Noen firkantbolter har<br />
påført bokstaver, andre uten innskrift. Ved innskrift kan det på en av<br />
sidene stå bokstavene ”NGO” <strong>og</strong> i enkelte tilfeller under det ”1. ord”.<br />
NGO-bolt har en diameter på 19 mm <strong>og</strong> har en utflating i øvre del<br />
hvor man kan lese bokstavene ”NGO”. Denne bolttypen ble brukt fra<br />
ca. 1950. Legeringene kunne variere, slik at noen med tiden bærer<br />
preg av rust, mens andre ikke. Høyden er avhengig av hvor dypt<br />
signalbyggeren boret hullet <strong>for</strong> den. Men en vanlig høyde vil være<br />
omkring 5 - 7 cm.<br />
fot<br />
en norsk fot = 0,3137425 m. (1 fot = 12 tommer, 1 tomme = 2,61452 cm)<br />
norsk fot var ulik dansk fot (etter 1835: 0,313853497 m) <strong>og</strong> svensk fot (etter 1865:<br />
0,29690600 m).<br />
geodesi<br />
vitenskapen om bestemmelsen av jordens <strong>for</strong>m <strong>og</strong> størrelse <strong>og</strong> dens ytre tyngdefelt.<br />
geodet<br />
yrkestittel <strong>for</strong> en person med høyere utdannelse i geodesi. På 1800-tallet ble de ofte kalt<br />
trigonometrist. Frem til midten av 1900-tallet var det nesten utelukkende geodeter som<br />
utførte målinger med teodolitt i de trigonometriske punktene.<br />
geodetisk<br />
det som er knyttet til geodesi.<br />
geoide<br />
en tenkt flate som faller sammen med midlere havflate når man tenker seg havet i fullstendig<br />
ro (uten tidevannsbevegelser, havstrømmer eller bølger). Geoiden følger havets tenkte<br />
<strong>for</strong>lengelse under kontinentene. Relasjonen til ellipsoiden fremgår av figuren under<br />
ellipsoiden (geoidens svingninger over <strong>og</strong> under ellipsoiden er på tegningen sterkt<br />
overdrevet.)<br />
Side 149 av 160
<strong>kart</strong>verk<br />
samlebetegnelse på flere <strong>kart</strong>serier som utgjør en enhet<br />
- ge<strong>og</strong>rafisk <strong>kart</strong>verk dekker vanligvis <strong>kart</strong> i målestokkene fra 1: 250 000 <strong>og</strong> mindre.<br />
Hoved<strong>for</strong>mål: gjengi større ge<strong>og</strong>rafiske områder.<br />
- top<strong>og</strong>rafisk <strong>kart</strong>verk dekker vanligvis <strong>kart</strong> i målestokkene fra 1: 25 000 til 1: 250 000<br />
Hoved<strong>for</strong>mål: grovplanlegging, top<strong>og</strong>rafiske <strong>for</strong>hold.<br />
- økonomisk <strong>kart</strong>verk dekker vanligvis <strong>kart</strong> i målestokkene fra 1: 5 000 til 1: 20 000<br />
Hoved<strong>for</strong>mål: arealplanlegging, økonomiske <strong>for</strong>hold<br />
- teknisk <strong>kart</strong>verk dekker vanligvis <strong>kart</strong> i målestokkene fra 1: 250 til 1: 2 000<br />
Hoved<strong>for</strong>mål: tekniske anlegg, detaljplanlegging<br />
koordinater<br />
- UTM-koordinater = <strong>for</strong>kortelse <strong>for</strong> Universal Transversal Mercator (en type koordinater på<br />
<strong>kart</strong>)<br />
- geodetiske koordinater = bredde- <strong>og</strong> lengdegrader med referanse til ellipsoiden<br />
- ge<strong>og</strong>rafiske koordinater = samlebetegnelse <strong>for</strong> astronomisk bestemte bredde- <strong>og</strong><br />
lengdegrader <strong>og</strong> geodetisk bestemte bredde- <strong>og</strong> lengdegrader. Astronomisk bestemt<br />
breddegrad refererer seg til geoiden. (I våre dager vil det være svært sjelden at noen<br />
utfører astronomiske observasjoner, så i praksis vil ge<strong>og</strong>rafiske koordinater i dag være<br />
ensbetydende med geodetiske koordinater)<br />
loddavvik<br />
vinkel<strong>for</strong>skjell mellom stedets loddlinje <strong>og</strong> ellipsoidenormalen på stedet<br />
Loddavviket angis vanligvis med en nord-sør-komponent () <strong>og</strong> en øst-vest-komponent ().<br />
meter<br />
lengdeenhet innført ved lov av 1875 i Norge.<br />
Meter ble presentert som ny lengdeenhet i det franske vitenskapsakademi i juni 1799.<br />
Den 20. mai 1875 ble det i Paris undertegnet en meterkonvensjon. Det var 18 land som<br />
undertegnet avtalen, deriblant Norge. Stortinget ratifiserte avtalen allerede den 26. mai<br />
1875. Norge var det første landet som ratifiserte avtalen.<br />
mil<br />
gammel betegnelse som har sin opprinnelse i den romerske hær hvor 1000 dobbeltskritt var<br />
millia pasus (regnes i dag som 1478,7 m).<br />
1 norsk mil var 36 000 fot = 18 000 alen, hvilket blir 11 294,7 m.<br />
1 norsk fot = 0,3137425 m <strong>og</strong> dermed 1 norsk alen = 0,627485 m.<br />
I vår tid blir som regel 1 mil oppfattet som 10 km.<br />
(Hentet fra ”Mål <strong>og</strong> vægt” av Knut Birkeland)<br />
moh<br />
<strong>for</strong>kortelse <strong>for</strong> ”meter over havet” benyttet <strong>for</strong> høydeangivelse. I Norge har offisielle høyder<br />
vært knyttet til et utgangspunkt ved Tregde vannstandsmåler, nær Mandal.<br />
målebord<br />
tidligere brukt arbeidsbord <strong>for</strong> feltmålinger under <strong>kart</strong>fremstilling,<br />
vanligvis ca. 0,5 x 0,5 m. Arbeidsbordet var festet til et stativ.<br />
Måleutstyret besto av diopterlinjal, senere erstattet av kikkertlinjal,<br />
distansestang, kompass (bussole) pluss en libelle brukt under<br />
horisontering av arbeidsbordet.<br />
NGO<br />
Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling<br />
nødling<br />
en enkelt mindre stein lagt på en stor stein, eller en liten samling steiner lagt opp på<br />
hverandre i terrenget med den hensikt å vise hvor stien går, når stien ikke er merket på<br />
annen måte<br />
Side 150 av 160
sentrering<br />
1. Oppstilling av et instrument slik at dets vertikalakse går gjennom sentrum i det aktuelle<br />
fastmerket.<br />
2. Omregning av observasjoner eller koordinater ved hjelp av sentreringselementene vinkel<br />
<strong>og</strong> avstand ved eksentrisk oppstilling eller <strong>for</strong> sikt til et signal som står eksentrisk.<br />
sentrumsbolt<br />
det fastmerket som markerer sentrum i et trigonometrisk punkt.<br />
sikringsbolt<br />
et fastmerke som måles inn i <strong>for</strong>hold sentrumsbolten i et trigonometrisk punkt, <strong>og</strong> som kan<br />
brukes dersom sentrumsbolten blir borte.<br />
SK<br />
Statens <strong>kart</strong>verk<br />
teodolitt<br />
kikkert med innebygget siktekors hvor man ved hjelp av skalaer kan<br />
måle eller avsette retninger <strong>og</strong> vinkler i et horisontalt eller vertikalt<br />
plan. Teodolitter var i bruk <strong>for</strong> oppmåling i Norge fra 1825 til ca.<br />
1990. Før 1825 <strong>og</strong> etter 1779 ble det mye brukt en ge<strong>og</strong>rafisk<br />
sirkel. Det var en kikkert montert til en vinkelskala.<br />
Fra 1970- <strong>og</strong> 80-årene ble teodolittmålinger i stor grad erstattet av<br />
elektro-optiske avstandsmålere. Etter 1990 har man fått posisjoner<br />
<strong>og</strong> avstander direkte via satellitt-teknol<strong>og</strong>i.<br />
På bildet vises en Wild T3-teodolitt. den typen var i bruk i Norge fra<br />
1928 til slutten av 1980-årene.<br />
triangelnett<br />
et nett av trigonometriske punkter.<br />
triangulering<br />
i oppmålingssammenheng en målemetode <strong>for</strong> punktbestemmelse i et nett basert på retningseller<br />
vinkelmåling. Det klassiske instrumentet brukt under triangulering har vært teodolitt.<br />
trigonometrisk punkt<br />
punkt i trekantnett. I den klassiske oppmålingen av landet har nettet vært inndelt i første,<br />
annen, tredje <strong>og</strong> fjerde ordens punkter. Første ordens punktene var de som utgjorde selve<br />
ryggraden i nettet, ca. 450 <strong>for</strong>delt over <strong>hele</strong> landet. Punktene i annen ordens nettet var<br />
basert på sikt med tilknytning til første ordens punkter. Punkter i en lavere orden var basert<br />
på sikt med tilknytning til punkter av høyere orden.<br />
Første ordens punkter ble helst lagt til høye åser <strong>og</strong> fjell med god utsikt. I fjellterreng besto et<br />
første ordens punkt gjerne av en varde, et sentrumsfastmerke <strong>og</strong> et eller flere<br />
sikringsfastmerker.<br />
trilaterasjon<br />
i oppmålingssammenheng en målemetode <strong>for</strong> punktbestemmelse i et nett der utelukkende<br />
avstandsmålinger benyttes.<br />
vardehøyde<br />
en vardes høyde målt fra høyeste punkt på underlaget ved vardens fot <strong>og</strong> opp til vardens<br />
topp.<br />
Side 151 av 160
Oversikt med koordinater <strong>for</strong> alle objekter som inngår i <strong>verneplanen</strong><br />
Sted Nord Øst Høyde i m Nr<br />
NN1954<br />
Alden varde 61° 19’ 16.02’’ 4° 46’ 51.46’’ 480 32<br />
Auskjeret varde 62° 22’ 38.85’’ 6° 46’ 28.48’’ 1203 34<br />
Bealjášvárri varde (utrast) 69° 01’ 42.93’’ 23° 18’ 18.89’’ 585 51<br />
Blåhøa varde 62° 45’ 15.48’’ 9° 19’ 56.61’’ 1671 37<br />
Blåmannen, Store, varde 69° 44’ 06.17’’ 18° 35’ 29.69’’ 1044 46<br />
Blåtinden varde 69° 24’ 12.12’’ 19° 19’ 21.89’’ 1180 44<br />
Bossnuten varde 59° 45’ 45.26’’ 8° 16’ 34.98’’ 1431 25<br />
Dyrhaugstind, Store, varde 61° 27’ 34.13’’ 7° 49’ 48.19’’ 2147 33<br />
Ekeberg basis N 59° 53’ 48.31’’ 10° 46’ 11.07’’ 142 8<br />
Ekeberg basis S 59° 51’ 52.35’’ 10° 47’ 56.72’’ 133 9<br />
Elgspiggen varde 62° 09’ 33.65’’ 11° 21’ 30.53’’ 1604 18<br />
Fonnfjellet varde 63° 23’ 45.97’’ 11° 36’ 40.48’’ 1100 39<br />
Grubba varde 58° 56’ 41.19’’ 6° 59’ 15.70’’ 1172 27<br />
Hammerfest meridianstøtte 70° 40’ 12.02’’ 23° 39’ 48.25’’ 14 48<br />
Hestgrovheia varde 63° 31’ 07.73’’ 9° 40’ 48.57’’ 656 38<br />
Hårteigen varde 60° 11’ 35.18’’ 7° 04’ 09.08’’ 1690 30<br />
Kongsvinger festning 60° 11’ 56.875’’ 12° 00’ 41.089’’ 245 3<br />
Kråktindan varde 67° 42’ 51.75’’ 14° 57’ 13.84’’ 1076 41<br />
Kvien varde 61° 33’ 27.11’’ 10° 32’ 13.77’’ 1350 20<br />
Lodiken varde (utrast) 69° 39’ 52.19’’ 23° 36’ 12.36’’ 638 50<br />
Lofotodden varde 67° 50’ 05.72’’ 12° 51’ 14.36’’ 594 42<br />
Majaklumpen varde 65° 08’ 54.56’’ 13° 09’ 28.00’’ 1021 40<br />
Matmora varde 68° 21’ 48.73’’ 14° 30’ 51.82’’ 788 43<br />
Melderskin varde 60° 00’ 22.34’’ 6° 04’ 57.55’’ 1226 31<br />
Melen varde 62° 56’ 56.79’’ 7° 14’ 22.20’’ 768 35<br />
Meridianmerket, Lindøya 59° 53’ 18.326’’ 10° 43’ 05.141’’ 17 5<br />
NGO-bygningen 59° 55’ 04.0’’ 10° 43’ 57.0’’ 18 1<br />
Norsk normalnull (obelisk) 59° 55’ 03.0’’ 10° 43’ 58.2’’ 18 6<br />
Norsk normalnull 1954, Tregde 58° 00' 25.487" 7° 33' 18.509" 11 7<br />
Nystølvarden varde 60° 45’ 19.34’’ 9° 12’ 51.18’’ 1296 24<br />
Oslo Observatorium, nullmeridianen 59° 54’ 46.52’’ 10° 43’ 05.13’’ 23 4<br />
Prestkampen varde 61° 23’ 10.36’’ 10° 04’ 35.69’’ 1244 21<br />
Radøy basis N 60° 43’ 29.64’’ 4° 59’ 25.42’’ 54 10<br />
Radøy basis S 60° 41’ 40.79’’ 5° 02’ 08.86’’ 47 11<br />
Raipas, Lille, varde 69° 56’ 19.15’’ 23° 21’ 37.09’’ 286 49<br />
Rinnleiret basis N 63° 47’ 38.63’’ 11° 26’ 54.70’’ 5 14<br />
Rinnleiret basis S 63° 45’ 46.99’’ 11° 26’ 14.60’’ 11 15<br />
Rondslottet varde 61° 54’ 53.67’’ 9° 51’ 04.40’’ 2178 22<br />
Rustfjell varde 58° 56’ 35.63’’ 7° 35’ 00.97’’ 1055 26<br />
<strong>Se</strong>ilandstuva varde 70° 26’ 46.53’’ 23° 05’ 42.36’’ 1078 47<br />
Sissihøa varde 62° 31’ 57.97’’ 9° 42’ 55.79’’ 1621 36<br />
Snønuten varde 59° 31’ 12.77’’ 6° 51’ 48.25’’ 1604 29<br />
Synesvarden varde 58° 37’ 02.54’’ 5° 48’ 51.90’’ 360 28<br />
Sølen varde 61° 53’ 02.69’’ 11° 31’ 01.52’’ 1755 19<br />
Tisleia basis V 60° 53’ 49.44’’ 09° 02’ 42.81’’ 988 12<br />
Tisleia basis Ø 60° 54’ 19.83’’ 08° 55’ 26.98’’ 992 13<br />
Tregde vannstandsmåler 58° 00’ 22.9460’’ 7° 33’ 17.10277’’ 0 2<br />
Tromsdalstinden varde 69° 36’ 25.85’’ 19° 08’ 44.79’’ 1238 45<br />
Ustetind varde 60° 27’ 30.96’’ 8° 05’ 24.79’’ 1376 23<br />
Vadsø basis V 70° 06’ 00.26’’ 29° 40’ 44.91’’ 183 16<br />
Vadsø basis Ø 70° 05’ 33.44’’ 29° 45’ 35.72’’ 123 17<br />
Nummer i høyre kolonne svarer til nummer på oversikts<strong>kart</strong>et på side 8 (over <strong>hele</strong> Norge).<br />
Side 152 av 160
Register<br />
1. ordens nettet i Nord-Norge;15<br />
1. ordens nettet i Sør-Norge;16<br />
1. ordens punkter;13<br />
2. ordens punkt;108<br />
3. ordens nettet;102; 131<br />
3. ordens varde;102<br />
A31T0001;92<br />
A32T0237;48<br />
A32T0273;49<br />
Aas;21<br />
Akershus;25<br />
Akershus festning;33<br />
Alden;93<br />
Alden varde;92<br />
Aldevågen;92<br />
alen;149<br />
Alexander 1; 126<br />
Alta;19; 20<br />
Alta basis;123; 131; 135<br />
Altaelva;130<br />
Amsterdam;43<br />
Amts<strong>kart</strong>ene;24<br />
astronomiske målinger;53; 125<br />
Aubert, Benoni;65; 67; 83; 85; 93; 105; 107<br />
Auskjeret;15; 97<br />
Auskjeret varde;96<br />
Austad;80<br />
Avzi;134<br />
B34T0103;90<br />
B39T0010;84<br />
Bakke;20<br />
Bakke, T.;53<br />
Bakkelid, Sivert;85<br />
basiser;12;18,20, 35; 46<br />
Bassøe, Carl;81; 83<br />
Bauck, I.; 12; 77; 133; 135<br />
Bealjášvárri utrast varde;134<br />
beregningssentrum;13; 62<br />
Bergen;46; 89<br />
Bergensrekken;89<br />
Berlin;46<br />
Bernhoft, Joh. Møllm.;103<br />
Berntsen, blikkenslager;127<br />
Beskadas;132<br />
Bessel-ellipsoiden;35<br />
Bessel-toise;57<br />
BIPM;19<br />
Bjørholmen;30; 31; 42<br />
Bjørholmsveien;30; 42<br />
Bjørneset, Elias S.;91<br />
Bjørnseth;81; 95<br />
Bjørnskardet;82<br />
blæretang;31<br />
Blåhøa;103; 131<br />
Blåhøa varde;102<br />
blåleire;19<br />
Blåmannen Store;120;121;142<br />
Blåtinden;117<br />
Blåtinden varde;116<br />
Bodø;20<br />
bolt;17; 18; 19; 62; 63<br />
Bossbøen;78<br />
Bossekop;130<br />
Bossnuten varde;78<br />
Side 153 av 160<br />
breddegrad;35<br />
Brekkom;68<br />
Broch;33<br />
Broch, L;20; 47<br />
Broch, Th.;65; 113; 115<br />
Broch, Theodor;69; 100; 105<br />
Brochs triangelrekke;70<br />
Brochske staven, den;19<br />
Bråkdalsbelgen;73<br />
Bukta;19<br />
Bull, S.;69; 71<br />
Bureau International des Poids et Mesures;19<br />
Buren;143<br />
bussole;22; 150<br />
bygninger;25<br />
Bårdsvikfjell, vestre;143<br />
Bårdsvikfjell, østre;143<br />
C27T0003;96<br />
C34T0031;89<br />
C34T0090;139<br />
C34T0146;137<br />
C34T0147;137<br />
C34T0149;137<br />
C34T0150;137<br />
C34T0153;138<br />
C34T0157;138<br />
C34T0158;138<br />
C34T0159;138<br />
C34T0160;138<br />
C34T0162;139<br />
C34T0165;139<br />
C34T0174;139<br />
C34T0175;140<br />
C34T0176;140<br />
C34T0177;140<br />
C34T0178;140<br />
C34T0181;141<br />
C36T0046;86<br />
C38T0034;82<br />
Cassini; 128<br />
Catania;19; 46; 56; 69; 105<br />
Celsius;46<br />
Christian 5.;9<br />
Christiania;11; 39<br />
Christiania Observatorium;10<br />
Christianiafjorden;10; 18<br />
Cornelis Claesz;9<br />
D26T0002;98<br />
D30T0006;95<br />
D33T0033;74<br />
D38T0046;80<br />
D40N0055;42<br />
D40N0060;31<br />
dampskipstrafikken;25<br />
Den eurasiske kontinentalplaten;21<br />
Den ge<strong>og</strong>rafiske Opmaaling;26<br />
den internasjonale meter;35<br />
Den Mellom-Europeiske Gradmålingsrekken;19<br />
Den Mellom-Europeiske Gradmålingen;46; 47; 56<br />
Den Mellom-Europeiske<br />
Gradmålingskommisjonen;69; 101; 105<br />
Den Norske ge<strong>og</strong>raphiske Opmaaling;26<br />
Den norske Gradmålingskommisjonen;69; 73; 101;<br />
105
den norske nullmeridianen;38<br />
Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken;19;<br />
46; 123; 125; 131; 133; 135<br />
Den sovende soldat;116<br />
det franske vitenskapsakademiet;46<br />
det moderne 1. ordens nettet;14<br />
Det Stormske Palé;28<br />
detaljøren;22; 23<br />
digitalisert vannstandsmåler;31<br />
dioptersikte;22<br />
dobbelt-toise;19; 35; 47<br />
Doppler-satellitt;75<br />
Dovre;20<br />
Drevfjellet;20; 53<br />
duodecimal linje;21<br />
Dyna;77<br />
Dyrhaugstind Store, varde;94<br />
E32T0029;76<br />
E32T0066;52<br />
E32T0308;51<br />
E35T0004;78<br />
E6;54<br />
Ebbesen;12; 20; 33; 59;81; 83; 85<br />
Egeberg;17; 81; 83; 89<br />
Egeberg, Carl Anton;16<br />
Eiffeltårnet;12<br />
Ekeberg;19; 20; 56<br />
Ekeberg basis;19; 44; 47<br />
Ekebergsletta;44<br />
ekspedisjoner;46<br />
ekvidistante høydekurver;23<br />
elektromagnetiske avstandsmålere;12<br />
elektro-optiske avstandsmålere;19<br />
Elgspiggen;65; 67<br />
Elgspiggen varde;64<br />
ellipsoide;35; 36; 149<br />
enkel sylinderprojeksjon;128<br />
Ertel;65<br />
Ettelii;51<br />
EUREF89;62<br />
europeisk fundamentalpunkt;43<br />
Evenskjer;43<br />
F24T0008;104<br />
F26T0006;102<br />
F27T0014;100<br />
F29T0025;73<br />
F30T0009;70<br />
Falkenberg, Johannes;91<br />
fastmerke;11; 18; 22; 62; 149<br />
Fearnley, Carl Fredrik;20;21;47;56<br />
Festningsplassen;25<br />
Fidjeland;82<br />
Finnmark;46<br />
firkantbolt;62; 63<br />
firkantede steinvarder;15<br />
firkantvarder;14<br />
fiskeri<strong>kart</strong>ene;25<br />
flaggstangen ved Kongsvinger festning.;32<br />
flattrykning;36<br />
Fleischer;20; 50<br />
flottør;31<br />
flybilder;23<br />
flykamera;23<br />
Fløyt-toppen;133<br />
Folgefonna nasjonalpark;90<br />
Fonnfjellet;15; 107<br />
Fonnfjellet varde;106<br />
<strong>for</strong>band;17<br />
Forsvaret;26<br />
fot;149<br />
fotoapparat;23<br />
Side 154 av 160<br />
fotoreproduksjon;23<br />
Fuglenes;123; 124; 128; 131; 135<br />
fundamentalpunkt;41; 42<br />
fylkes<strong>kart</strong>kontor;26<br />
fylkesvei 133;84<br />
fylkesvei 413;49<br />
fyll;17<br />
Færden, Olaf;113; 115<br />
Følsvik, Maurits;91<br />
G30T0009;68<br />
G35T0054;44<br />
G35T0055;45<br />
G35T0217;39<br />
G35T0260;35<br />
galvanisk felling på kobber;23<br />
Gamledalen;70<br />
Gamvik;144<br />
Gardermoen;20<br />
Gaukelii;51<br />
Gaustatoppen;79; 89<br />
Geelmuyden, H.;12<br />
generalstaben;25<br />
geodesi;149<br />
geodesi, klassisk;21<br />
Geodesiavdelingen;97<br />
Geodesidivisjonen;57<br />
geodet;10; 12; 149<br />
Geodetic Reference System 1980;35<br />
geodetisk;149<br />
geodetisk datum;36<br />
geodetiske koordinater;150<br />
Geodimeter;91; 93; 97; 99; 105; 107; 111; 113; 121;<br />
128<br />
ge<strong>og</strong>rafisk <strong>kart</strong>verk;150<br />
ge<strong>og</strong>rafisk sirkel;12; 65<br />
ge<strong>og</strong>rafiske koordinater;150<br />
geoide;149<br />
Geol<strong>og</strong>isk Museum, Oslo;19<br />
Georg Schultz i Hamburg;127<br />
Gill, H.;93<br />
Gjevilvasshytta;102<br />
Gleditsch;20; 95<br />
Gleinsvik, P.;93<br />
Global <strong>Se</strong>a Level Observing System;31<br />
Glomma;10<br />
GLOSS;31<br />
Gluptjørnet;68<br />
GMT;36<br />
GPS-mottager;52; 53<br />
gradmålingen;13; 73<br />
gradmålingsarbeid;69;100;105<br />
Gradmålingskommisjonen;56; 57<br />
gradmålingsoppgaver;46<br />
gradteigs<strong>kart</strong>;24; 128<br />
Gravbekken;102<br />
Gravdalseggi;137<br />
Gravdalshøgda;137<br />
Greenwich;35<br />
Greenwich Mean Time;36<br />
Greenwich-observatoriet;11; 62<br />
grefsensyenitt;19<br />
Grefstad, John;103<br />
grenseområdene, Sverige;24<br />
grenserøys;68<br />
Grimsgård, C.;85<br />
Grinaker;20; 65; 67; 69; 81; 95<br />
grisetang;31<br />
GRS80;35<br />
Grubba;83<br />
Grubba varde;82<br />
Grubåfjeld;83
Grønseth steinindustri;43<br />
Guillaume, C. E.;19<br />
Guldberg, C. M.;105<br />
Gustav 3.;10<br />
Gådalsvatnet;98<br />
Gårdelvneset;120<br />
H23T0004;55<br />
H23T0005;54<br />
H24T0005;107<br />
H24T0021;106<br />
H28T0004;64<br />
H29T0013;66<br />
H34T0004;32<br />
Haffner;20; 69; 100<br />
Haffner, J. F. W.;21<br />
Haffners instruks;17<br />
Halden;9<br />
Hammerfest;46; 127<br />
Hammerfest meridianstøtte;124<br />
Hanno, Wilhelm von;28; 126<br />
Hansson;69<br />
Hansteen, Christopher;33; 35;39; 126<br />
Harsson, Bjørn Geirr;88<br />
Haugland, Kjell;103<br />
havne<strong>kart</strong>serien;25<br />
Heggeitlane;137<br />
Heggland;80<br />
Heiberg, A.;105<br />
Helgedalselvi;94<br />
Hell;112<br />
Hellsegga;112<br />
Helnaberget;137<br />
Henie;20<br />
Henriksen, Egil;98; 101<br />
Hestgrovheia;105<br />
Hestgrovheia varde;104<br />
Holendaren;144<br />
Hovda;51<br />
hoved<strong>kart</strong>serien, sjø<strong>kart</strong>;25<br />
Humpen;144<br />
Huth, Wilhelm von;10<br />
Hvervenmoen;26; 28<br />
Høgheia;144<br />
Høgronden;73<br />
høyde;21<br />
høydemålinger;23<br />
høydesystem;40; 43<br />
Håmmårsætra;102<br />
Hårteigen;62; 89; 136<br />
Hårteigen varde;88<br />
I11T0001;113<br />
I19T0015;108<br />
Iddefjorden;10; 25<br />
Illustreret Nyhedsblad;126<br />
Indreneset;145<br />
in<strong>for</strong>masjonsplate;101<br />
innseglings<strong>kart</strong>ene;25<br />
instruks;15<br />
internasjonal prototyp;20<br />
internasjonalt vitenskapelig arbeid;56<br />
International Association of Geodesy;69; 101; 105<br />
invar;19<br />
invarstreng;19; 20; 50; 53<br />
Irgens;39<br />
iridium;19<br />
Isaac Newton;46<br />
Isaksen, lærling Johannes;127<br />
Ismail;126<br />
Jelstrup, Gunnar;20<br />
Jelstrup, Hans <strong>Se</strong>verin;12;21;69;71;77;125<br />
Jensen, Sigurd;95<br />
Side 155 av 160<br />
Jernbolt;63<br />
Jiekki;122<br />
Johnsen, Jørn Armand;101; 107<br />
jordmodell;36<br />
Justervesenet;20<br />
Jäderins basisapparat;59<br />
Jäderin-strengene;19<br />
Jæren;20<br />
K09T0012;115<br />
K11T0001;110<br />
Kalhovd;20<br />
kalibrering;31<br />
Kamtjørnin;102<br />
Kantornes;116<br />
Karasjok-rekken;133<br />
Karl den 12.;9<br />
Karlsen, Olaus;119<br />
<strong>kart</strong>konstruksjonsmaskinen;23<br />
<strong>kart</strong>legging;23<br />
<strong>kart</strong>leggingsarbeid;22<br />
<strong>kart</strong>serier, ulike;23<br />
<strong>kart</strong>tegning;22<br />
<strong>kart</strong>verk;150<br />
Kautokeino;134<br />
Kinsekvelvnut;138<br />
Kittel Nielsens vei 63;45<br />
kjegleprojeksjon;128<br />
Klanten;76<br />
Kletta;90<br />
Kleven;31<br />
Klingenberg, Kåre S.;18;20;54;60;89:95;117; 119;<br />
121<br />
Kloumann, Fredrik L.;20;127; 133; 135<br />
Kløftåa;100<br />
Knoff;20; 117<br />
Knoff, Th.;119; 121<br />
Knoff, Thomas H.;111; 113; 115<br />
Knoph, Th.;65<br />
kobber;23<br />
Kobberbolt;63<br />
kobbergravyre;23<br />
kobberstikkerelev;23<br />
Kolsås;47<br />
kompass;22<br />
Kongsvinger;65; 67<br />
Kongsvinger festning;10; 23; 33; 35; 128<br />
kontrollbasis;19<br />
kontrollmerke;31<br />
koordinater;150<br />
koordinater <strong>for</strong> alle objekter som inngår i<br />
<strong>verneplanen</strong>;152<br />
koordinatsystem;18; 23<br />
koordinatsystemet, Det første;33<br />
korreksjon av klokker;36<br />
Kristiania;11; 41; 46<br />
Krokering;119<br />
Kråktindan;111<br />
Kråktindan varde;110<br />
Kufjordbotn;122<br />
Kufjorden;122<br />
Kummeneje, Johannes;127<br />
Kvadratmiil;39<br />
Kvien varde;68<br />
kvikksølvbarometer;21; 65<br />
Kyrkjesteindalen;86<br />
kyst<strong>kart</strong>serien;25<br />
kystrekken;115<br />
labradoritt;41<br />
labradorstein;43<br />
Laland;20<br />
landhevning;22; 30; 31
Laplace-måling;77<br />
Laplace-punkt;69; 81; 85; 133<br />
Lappland;46<br />
Lavangsdalen;116<br />
lengdegrad;35<br />
Lensvik;104<br />
Levanger;47<br />
libelle;22<br />
Lindesnes;21<br />
Lindhagen;20<br />
Lindhagen, Daniel Georg;125<br />
Lindøya;39<br />
linjal;22<br />
Lista;20<br />
Litlamoset;84<br />
Litlos;88<br />
lit<strong>og</strong>rafi;23<br />
loddavvik;125; 150<br />
Lodiken;131; 132; 133<br />
Lodiken utrast varde;132<br />
Lofotodden;113<br />
Lofotodden varde;112<br />
Lossætrin;100<br />
lufttrykket;21<br />
Lundh, Christopher A. B.; 127; 133; 135<br />
Lunne, Tor; 101<br />
Luvddiidčohkka;132; 133<br />
M711;25<br />
Madmoderen;115<br />
magnetiske målinger;71<br />
Majaklumpen;109<br />
Majaklumpen varde;108<br />
Majaskardet;108<br />
marineanlegg;127<br />
Mathisen, Olav;85; 133<br />
Matmora;115<br />
Matmora varde;114<br />
Matrikkelloven;18<br />
Maurits Følsvik;75; 77<br />
Meinich;20; 50; 75; 77; 79; 89; 91<br />
Melderskin;91<br />
Melderskin varde;90<br />
Melen varde;98<br />
Mellingsdalen;108<br />
Mellingsvatnet;108<br />
mensul;22<br />
Meridianmerket på Lindøya;38<br />
meridianrommet;35<br />
meridianstøtten;128<br />
meter;150<br />
Meterbyrået;19<br />
meter-prototyp;20<br />
Middagsfjellet S;145<br />
middelvann;30<br />
middelvannstand;41<br />
Midelfart;21<br />
Miile<strong>kart</strong>;33<br />
mil;150<br />
Miljøverndepartementet;26<br />
minebor;17<br />
Mistdalen;66<br />
Mjøsa;18; 56<br />
Modifisert Bessel-ellipsoide;35<br />
Moen, Per;97; 105<br />
moh;150<br />
Mosken;112<br />
Mostøl;86<br />
Munthe, G;24<br />
Müller, M.;57<br />
Mysen;20<br />
Mysusæter;72<br />
Side 156 av 160<br />
Møinichen;20<br />
Møsvatn;78<br />
målebord;14; 22; 150<br />
målebånd;22<br />
målefartøyer;25<br />
målekampanje;31<br />
målekjede;22<br />
målestandard;20<br />
målestav;31; 47<br />
målestokk;18; 23; 46<br />
Målselv;20<br />
månedsmiddelvannstand;31<br />
N2000 i Finland;43<br />
NAP;43<br />
Naphellerhøgda;138<br />
nasjonalt høydesystem;40<br />
NATO;25<br />
Nazi-ordfører;127<br />
Nedre Reindalen;86<br />
nett;18<br />
New Amsterdam Peil;43<br />
Newlyn;43<br />
Newton, Isaac;123; 126; 131; 133; 135<br />
NGO;19; 20; 21; 23; 24; 28; 41; 56; 57; 150<br />
NGO-bolt;63<br />
NGO-bygningen;26; 28<br />
Nicolai 1.; 126<br />
Nilsen, Ole;103<br />
nivellerkikkert;22<br />
nivellerstang;20<br />
NN;40; 41<br />
NN1954;22; 40; 42; 43<br />
NN2000;22; 43<br />
NNN1957;22; 43<br />
Nonsneshøgda;145<br />
Nord-Frankrike;46<br />
Nordkapp;21<br />
Nordkjosbotn;116<br />
Nordlandsrekken;111<br />
Nord-Norge;22<br />
Nordpollen;114<br />
Norges ge<strong>og</strong>rafiske kommisjon;42<br />
Norges ge<strong>og</strong>rafiske Opmåling;26<br />
Norges ge<strong>og</strong>rafiske oppmåling;25; 31; 40<br />
Norges geol<strong>og</strong>iske undersøkelse;31<br />
Norges Grændsers Opmaaling;9; 10; 26<br />
Normal Null;41<br />
Normal Null av 1954;42<br />
normaltid;36<br />
norsk fot;150<br />
Norsk Kartmuseum;20; 65; 69; 93; 95; 105; 107;<br />
129<br />
norsk mil;150<br />
Norsk Normalnull;40<br />
Norsk Normalnull av 1954;40<br />
norskekysten;25<br />
Nova;145<br />
nullmeridian;10; 33; 34; 35<br />
Nullmeridianen i Kongsvinger;32<br />
Nummela Standard Baseline;19<br />
Nuppivarre;131<br />
Nystølfjell;77<br />
Nystølvarden;53; 76; 77<br />
Nysæter, Jostein;96<br />
Næser, Fredrik Peter;20;21;47;56;89<br />
nødling;150<br />
O05T0002;121<br />
O05T0005;143<br />
O05T0006;143<br />
O05T0011;144<br />
O05T0024;146
O05T0030;147<br />
O05T0044;143<br />
O05T0057;144<br />
O05T0071;144<br />
O05T0072;144<br />
O05T0074;144<br />
O05T0076;145<br />
O05T0109;145<br />
O05T0116;145<br />
O05T0119;145<br />
O05T0120;145<br />
O05T0121;146<br />
O05T0124;146<br />
O05T0136;146<br />
O05T0165;147<br />
O05T0175;147<br />
O05T0176;147<br />
O05T0187;148<br />
O06T0054;118<br />
obelisk;28; 40; 41; 42; 43; 126<br />
observasjonsbolt;62<br />
observasjonsstøtten;17<br />
Observatoriegaten 1;34<br />
Observatoriet;10; 19; 39<br />
Observatoriet i Stockholm;126<br />
offisielle høydesystemer;43<br />
offsettrykkpresse;23<br />
Oksli;138<br />
Olsen, smedmester H.;127<br />
omlands<strong>kart</strong>;39<br />
Opesjånut;138<br />
Opesjåvassosen;138<br />
Opesjåvatn;139<br />
ordener;13<br />
organisasjons<strong>for</strong>m;26<br />
Oskar 1.;126<br />
Oslo;11; 42<br />
Oslo meridian;35<br />
Oslo Observatorium;34; 36; 38<br />
overlapp;23<br />
overseilings<strong>kart</strong>serien;25<br />
P06T0027;116<br />
Palermo;46<br />
parallellsirkler;46<br />
permanent tau;88<br />
Peru;46<br />
Peru-toise;57<br />
Pettersen;20<br />
Pettersen, B.;53<br />
Philosophiae Naturalis Principia Mathematica;46<br />
plakett; 101<br />
plastfolie;23<br />
platina;19<br />
portefølje<strong>kart</strong>ene;10<br />
Presisjonsnivellement;43<br />
Prestkampen;71<br />
Prestkampen varde;70<br />
Preussen;56<br />
Pulkova;46<br />
Qvenild, Tore;88<br />
radiosignaler;36<br />
radio-tidstjeneste;12<br />
Radøy;20<br />
Radøy basis;48; 50<br />
Raipas, Lille;130; 131<br />
Ramm, N. A.;24<br />
Ramnafjellet;146<br />
Ramnberget;145<br />
Ramus, Joachim Fredrik;9<br />
Ramus, Jonas;9<br />
Ramus, Melchior;9<br />
Side 157 av 160<br />
Rangeldalen;114<br />
Referansemerker;31<br />
referansesystem;36<br />
regjeringen;26<br />
Reinhaugneset;146<br />
rektangel<strong>kart</strong>;24; 128<br />
Reproduksjon <strong>og</strong> trykking av <strong>kart</strong>;23<br />
reproduksjonsanstalt;23<br />
Revulen;52<br />
RH2000 i Sverige;43<br />
Riksarkivet;28<br />
riksvei 51;51; 52<br />
Rinden, lille, vestre;57<br />
Ringerike;26; 28<br />
Ringsbotn;94<br />
Rinnleiret;21; 47; 56<br />
Rinnleiret basis;19; 54<br />
riss;136; 142<br />
Rode;133<br />
Romsdalshorn;21<br />
Rondslottet;95<br />
Rondslottet varde;72<br />
Rondvassbu;72<br />
Rosendal;90<br />
Rossvarden;139<br />
Rustfjell;81<br />
Rustfjell varde;80<br />
Ræder, Hans Jacob;56<br />
Ræder, J;21<br />
Rækfjord, kjentmann korporal;144<br />
Rødalen;98<br />
Røys, Heidi Grande;26<br />
samkopiere;23<br />
satellitt-teknol<strong>og</strong>i;21<br />
Saubua;68<br />
Schive;20; 87; 95<br />
Schiøtt, Yngvar;125<br />
<strong>Se</strong>almanjaevrie;108<br />
<strong>Se</strong>ctionschefens Ordre;115<br />
<strong>Se</strong>ilandstuva;123<br />
<strong>Se</strong>ilandstuva varde;122<br />
<strong>Se</strong>inosvidda;133<br />
<strong>Se</strong>jersted;20; 47; 113<br />
<strong>Se</strong>lander, Nils H.;126<br />
<strong>Se</strong>lbusjøen;56<br />
selvregistrerende vannstandsmåler;31<br />
sentralmeridian;128<br />
sentrering;151<br />
sentreringsmåling;13<br />
sentrumsbolt;14; 62; 151<br />
sentrumsstangen;17<br />
<strong>Se</strong>ue, Christian de;56;109;133<br />
Sèvres;19; 20<br />
Sial;65; 71; 73; 77; 95; 99; 105; 111; 113<br />
Sicilia; 19; 46; 56; 69; 101; 106<br />
signal;18; 133<br />
Signalloven av 1923;18<br />
signalnivellement;75<br />
sikringsbolt;62; 151<br />
Sirdal;82<br />
Sissihøa;15; 101<br />
Sissihøa varde;100<br />
situasjons<strong>kart</strong>;10<br />
sjø<strong>kart</strong>;25<br />
sjø<strong>kart</strong>legging;25<br />
Sjø<strong>kart</strong>verket;25<br />
SK;151<br />
Skamtinden;146<br />
Skamtindøyra;146<br />
Skansen;127<br />
SK-bolt;63
Skei;70<br />
Skjeberg;21<br />
skjelett<strong>kart</strong>ene;10<br />
Sk<strong>og</strong>voll;116<br />
Skottenvatnet;98<br />
Skurdalen;74<br />
skøyter;25<br />
Skåre, Anders;93; 97<br />
slupper;25<br />
Smaalenenes Amt;24<br />
Smalåsen;108<br />
Smedgarden camping;100<br />
Smidt-Christensen;20; 50; 79; 89; 133<br />
Smiseth;20<br />
Snønuten;87<br />
Snønuten varde;86<br />
solsystemet;112<br />
Soulovuopmi;132<br />
Spekedalssætra;64<br />
spesial<strong>kart</strong>;10<br />
sprengkiler;17<br />
St Olavs gate 32;28<br />
St. Hans;112<br />
St. meld. nr. 61 (1991-92);26<br />
St. Olavs gate 32;26; 40; 41; 42<br />
stakitt-gjerde;127<br />
Stamnettbolt;63<br />
Stamnettet;62<br />
Stamnettpunkt;30<br />
stasjonspunkt;14<br />
Statens <strong>kart</strong>verk;23; 25; 26; 43<br />
Statens <strong>kart</strong>verk Geodesi;31<br />
Statens <strong>kart</strong>verk Land;26<br />
Statens <strong>kart</strong>verk Sjø;26; 31<br />
Statens <strong>kart</strong>verk Tinglysning;26<br />
Stavanger;79<br />
Steet;120<br />
steingravyre;23<br />
Stemtjørnin;80<br />
Stener skanse;10<br />
stille klokker;36<br />
stjerner;35<br />
Stockholm;59; 126<br />
Stortinget;26; 28; 36; 46; 57<br />
stortingsbygningen;25; 28<br />
Straumskardet;122<br />
Strugstad;21; 59<br />
Struve, Friedrich Georg Wilhelm;46;47;126;133;135<br />
Struves apparat;20<br />
Struves dobbelt-toise;35<br />
Struves meridianbue;19; 46; 123; 125; 131<br />
Struve-toise;57<br />
Strømgren, Tor;101; 107<br />
Stølane;49<br />
Suldalsvatnet;86<br />
Svartehavet;46; 123; 131; 135<br />
Svenska Vetenskapsakademien;20<br />
Svinesund;11<br />
Synesvarden;84; 85<br />
Sætrang;20; 50; 75; 85<br />
Sølen;65; 66<br />
Sølen varde;66<br />
Sølenskardet;66<br />
Sørtinden V;147<br />
Søvik;95<br />
Søvik, A. M.;71<br />
T03T0009;122<br />
tangeringsmeridian;128<br />
tangrandmerker;31<br />
Tann seter;68<br />
Tegnerhuset;25; 28<br />
Side 158 av 160<br />
teknisk <strong>kart</strong>verk;150<br />
Televerket;26<br />
Tellurometer;65; 67; 69; 75; 77; 81; 85; 89; 91; 93;<br />
95; 105; 107; 111; 113; 115; 117; 119; 121; 123;<br />
128; 133; 135<br />
teodolitt;12; 14; 65; 129; 135; 151<br />
tidsangivelse;36<br />
tids<strong>for</strong>skjell;36<br />
Tindevatnet;74<br />
tinglysning;26<br />
Tinglysningen;23<br />
Tisleia;21<br />
Tisleia basis;51; 53<br />
toise; 19; 20; 21; 35; 47; 56; 57<br />
Tomaselva;58<br />
top<strong>og</strong>raf;22<br />
top<strong>og</strong>rafisk <strong>kart</strong>verk;150<br />
top<strong>og</strong>rafiske <strong>kart</strong>;23<br />
Torsbjørka;106<br />
Toås;47<br />
Tregde;22; 30; 31; 42<br />
Tregdeveien;42<br />
trepæler;53<br />
Tresfonn;139<br />
trevarder;13<br />
triangelnett;20; 151<br />
triangelrekke;13; 23; 77; 79; 105<br />
triangulering;151<br />
trigonometrisk;151<br />
trigonometrisk punkt;10; 11; 12; 13; 14; 18; 22; 33<br />
trigonometrisk signal;11; 18<br />
trigonometrist;10; 12; 17<br />
trilaterasjon;151<br />
Troms Amt;24<br />
Tromsdalen;118<br />
Tromsdalselva;118<br />
Tromsdalstinden varde;118<br />
Tromsø amts<strong>kart</strong>;119<br />
Tromsøkrokeringen;119; 121<br />
Tromtindaksla;147<br />
Tromtinden;147<br />
Tromvik;147<br />
Trondheim;46; 56; 127<br />
Trovaag, Ole;20;53<br />
trykke <strong>kart</strong>;23<br />
trykkeriet;23<br />
trykkplate;23<br />
Trøndelag;105<br />
Turtagrø;94<br />
Tuv;112<br />
Tuva;74<br />
Tverrbekken;102<br />
Tysfjorden;43<br />
Tønne;133<br />
Tønsberg;21<br />
tårn;12<br />
U02T0002;125<br />
U05T0076;131<br />
U06T0014;132<br />
U07T0004;134<br />
UNESCOs verdensarvliste;19; 46; 123; 126; 131;<br />
133; 135<br />
UNESCOs verdensarvsted;125<br />
Urnoset;81<br />
Ustebergstølen;74<br />
Ustetind;75<br />
Ustetind varde;74<br />
utgangsnivå <strong>for</strong> høyderegningen;41<br />
utgangspunkt;40<br />
UTM;62<br />
UTM ED50;137; 143
UTM EUREF89;137; 143<br />
Vadsø;21<br />
Vadsø basis;58; 60<br />
Vadsø kommune; 60<br />
Vadsø Rotary-klubb;60<br />
Valeggi;139<br />
Valeggi/Heggeitlane;140<br />
vannstandsmåleren i Kristiania;22<br />
Vannstandsmåleren på Tregde;30<br />
Varanger;25<br />
Varberg;43<br />
varde;16<br />
vardebygger;16<br />
vardehøyde;151<br />
Vargen;140<br />
Varhovd;76<br />
varig merking;13<br />
Vassdragsvesenet;26; 138<br />
Vegvesenet;26<br />
Veivasshøgda;140<br />
Veivassosen;140<br />
Verdal;19<br />
Verdalen;10<br />
Verneplan <strong>for</strong> <strong>kart</strong> <strong>og</strong> oppmåling;13; 26; 36; 101;<br />
109<br />
Vernet triangelnett;136<br />
Verning av basiser;44<br />
Verning av bygninger;28<br />
Verning av nasjonale høydesystemer;40<br />
Verning av Nullmeridianer;32<br />
Verning av varder;62<br />
Vibe;39; 83<br />
Vibe, Andreas;11; 21<br />
Vibe, D.;107<br />
Vibe, N. A.;85; 93<br />
Vigra;21<br />
Vigra basis;19; 50<br />
Vinjeronden;72<br />
Vippetangen;33; 39<br />
Vitenskapsselkapets museum i Trondheim;127<br />
Voss-Hardangernettet;89; 91<br />
Værlandet;92<br />
Værnes;21<br />
Værøy;112<br />
Wangensteen, Ove Andreas;9<br />
Wergeland, Nicolai Storm;75<br />
Widerberg;21<br />
Widerberg, Nikolai Magnus;56<br />
Wilhelm 1.;46<br />
Wold;20; 69; 77; 81; 85<br />
Wold, K.;53; 71; 73; 89<br />
Wrede, Friherre von;47<br />
Yskjebotnnut;141<br />
Ystebø;49<br />
Ytreneset;148<br />
Æ04T0011;58<br />
Æ04T0012;59<br />
økonomisk <strong>kart</strong>verk;150<br />
Ørefjellet;135<br />
Ørin;55<br />
Ørnesfjell;117<br />
Ørnestind;117<br />
Østagrenda;66<br />
Øvergaard, A.;107<br />
Øvergård;20<br />
Øyeren;10<br />
Å;112<br />
Side 159 av 160
<strong>Se</strong>rtifikatet fra UNESCO til Statens <strong>kart</strong>verk, som viser at Struves meridianbue ble innskrevet på<br />
verdensarvlisten i 2005.<br />
Dette var første gang et vitenskapelig kulturobjekt kom inn på denne listen, <strong>og</strong> det var første gang mer<br />
enn to nasjoner gikk sammen om noe på listen. Hele 10 nasjoner sto bak søknaden, som ble levert<br />
året før. Av de opprinnelige punktene på Struves meridianbue ble 34 av dem funnet intakt <strong>og</strong> tatt med<br />
på listen. Av disse ligger 4 i Norge (Finnmark): Meridianstøtten i Hammerfest, Lille Raipas, Lodiken <strong>og</strong><br />
Bealjášvárri.<br />
Side 160 av 160
Change language