Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011

4. Hva er behovet for ”orale helsetjenester” i norske
sykehus?
I sluttrapporten etter samarbeidsprosjektet ved Akershus Universitetssykehus beskrives et begrenset
behov for tannhelsetjenester til inneliggende pasienter i sykehus. På bakgrunn av rapporter og
referansegruppens innspill mener Helsedirektoratet det også er behov for å tilby orale helsetjenester i
sykehus til pasienter som ikke er innlagte, men som følges poliklinisk eller ikke har et tilbud i sykehus
fra før. Mange med funksjonshemming eller kronisk sykdom tas hånd om i kommunene, og henvises
til spesialisthelsetjenesten når det er behov for dennes tjenester. En del har også isolerte
munnhuleproblemer som krever tverrfaglig behandling i sykehus, selv om de ellers er friske. Antall
liggedøgn i sykehusene blir stadig færre og man prioriterer polikliniske og ambulante tilbud fra
spesialisthelsetjenesten. Det er derfor uhensiktsmessig, slik Helsedirektoratet ser det, å tilby tjenester
til inneliggende pasienter alene.
Det er innhentet innspill fra en rekke fagpersoner og man kan ut i fra dette definere noen grupper som
kan ha behov for et tilbud om orale helsetjenester i sykehus. De fleste innspillene gjelder grupper som
i dag har et mangelfullt eller totalt manglende tilbud i tannhelsetjenesten. De gruppene som nevnes av
aktuelle fagpersoner kan grupperes på følgende måte:
• Personer hvis orale helse påvirkes av eller påvirker en generell alvorlig sykdom. Dette kan
forekomme ved maligne sykdommer, ved behov for eller etter organtransplantasjon, alvorlig
hjertesykdom, uavklarte infeksjonstilstander, oralmedisinske tilstander,
blødningsproblematikk, farmakologiske bivirkninger, akutt besvær fra munnen hos personer i
livets sluttfase med mer.
• Personer med behov for orale helsetjenester der det er behov for andre tjenester i sykehus.
Dette kan gjelde personer som av ulike grunner trenger behandling i narkose (odontobobi,
behandlingsumodenhet, psykisk utviklingshemming, større inngrep etc), eller der det er behov
for annet medisinsk personell til stede på grunn av medisinsk risiko eller fordi det er
hensiktsmessig å gjøre flere behandlinger under samme seanse (i sedasjon / narkose)
• Personer med behov for tverrfaglige orale helsetjenester på grunn av medfødt eller tidlig
ervervet lidelse, alvorlig traume og lignende og behandlingen blir for komplisert for den
primære tannhelsetjenesten
For å vurdere medisinsk risiko kan noen ganger medisinsk diagnose legges til grunn. Men det er oftest
ikke slik at en gitt medisinsk diagnose gir samme grad av risiko eller funksjonspåvikning for alle. Det
er foreslått i Sverige å benytte ASA-klassifikasjonssystemet aktivt i vurderingen av hvem som har
behov for å få hjelp i ”sjukhustandvården”. I Norrbotten har man laget en veiledning i hvordan man
prioriterer, og denne kan være til hjelp også i Norge:
Gruppe 4, 3a og 3b behandles i sykehus, Gruppe 2a vurderes individuelt og gruppe 2b og 1 behandles i
allmenntannhelsetjenesten:
• Gruppe 4 er pasienter som utsettes for medisinsk risiko eller kan få betydelig nedsatt
allmenntilstand dersom behandling i munnhulen ikke gjennomføres.
• Gruppe 3a er pasienter med alvorlig, kronisk sykdom, ofte sammensatt sykdomsbilde og/eller
funksjonshindringer og pasienter med alvorlig redusert autonomi
• Gruppe 3 b er pasienter med omfattende akutt eller kronisk sykdom og/eller
funksjonshindringer og pasienter med begrenset autonomi og omfattende utrednings og
rehabiliteringsbehov
• Gruppe 2a er pasienter med akutt eller kronisk sykdom og pasienter med redusert autonomi
der det er utrednings- og rehabiliteringsbehov
• Gruppe 2b er pasienter med mindre alvorlig akutt eller kronisk sykdom
• Gruppe 1 pasienter med odontologisk behov av andre grunner enn allmenn sykdom og
pasienter med mild allmenn sykdom.
12