TEMA: MAKT - Universitetet i Oslo

TEMA: 

MAKT 

Oljens makt- Medias makt- Det vanskelige seminaret-Kunnskap og makt- Reelt valg 

av studentrepresentanter-Energikrise-hvilken energikrise -Sosialdemokratene størst, 

skuffende valgdeltakelse-Hvordan forholde seg til den østligste delen av ondskapens akse 

 

v06-2.indd 1 11.05.2006 13:06:02

Zoon Politikon 

utgis av det Machiavelliske Samfund. 

Målgruppen er statsvitenskapstudenter 

og andre statsvitenskaplig interesserte 

ved Universitetet i Oslo. ZP kommer 

ut en gang i semesteret, med støtte fra 

Kulturstyret i SiO og Fagutvalget på 

statsvitenskap. Avisen tar for seg aktuelle 

og relevante hendelser på faget, 

samt sosiale tilstelninger og miljø. 

Leder 

Redaktør: 

Ingvild Baadsvik 

Journalister: 

Ingvild Baadsvik 

Ingrid Lomelde 

Marte Finess Tretvoll 

Roger Johansen 

Hilde Marie Skarvang 

Haakon Gunnerud 

Johan Christensen 

Line Grenheim 

Torbjørg V. S. Jevnaker 

Erlend Falch 

Sigbjørn Kvarme 

Torkil Westergaard Altern 

Olaf Strømme 

Foto: 

Stian Andresen 


Layout: 

Margrethe Indresand 


Annonseansvarlige: 


Andrè Garborg Rustand 

Adresse: 

Zoon Politikon v\ISV 

Moltke Moes vei 31 

Pb 1097 

0317 Oslo 

E-post: zoon-politikon@stv.uio.no 

Utøv makt! 

I månedsskiftet mars-april var det valg til Studentparlamentet. 

Valgdeltakelsen var dessverre lav i år også, kun omtrent ti prosent 

benyttet seg av stemmeretten. Studentparlamentet er representert i de 

aller fleste råd og utvalg ved Universitetet i Oslo, og i disse rådene 

blir beslutninger om vår studiehverdag fattet. Når så få studenter 

benytter seg av denne sjansen til å øve innflytelse i sentrale råd ved 

Universitetet kan en stille seg spørsmål om vi i det hele tatt burde få 

slippe til så mys som vi faktisk kan gjøre. Blir vi tatt på alvor når det 

er så få stemmer bak et mandat Det er kanskje lettere å se hvordan 

studentene kan påvirke egen hverdag hvis søkelyset blir rettet mot 

hvert fakultet, eller hvert institutt, men heller ikke her er det noe enormt 

engasjement å spore. På Allmøtet for statsvitenskap dette semesteret 

var det kun så vidt nok kandidater til å få et fulltallig fagutvalg, og 

antallet oppmøtte var ikke engang nok til å fylle U1, til tross for at 

vårt institutt teller 1500 studenter. Hvorfor bruker ikke flere studenter 

disse sjansene til å fremme sine interesser Er det fordi vi har det så 

bra at det ikke er noe å klage på, er det ingen ting som bør endres 

Når festivalteltet lokker studentene tilbake til Blindern i august 

nærmer neste semesters Allmøtet seg. Her har alle rett til å stille til 

valg, og til Fagutvalget skal det velges sju representanter. Fagutvalget 

er representert i Programrådet, og som medlem i Fagutvalget 

– og som engasjert student har du mulighet til å utøve makt. Alle 

foreningene ved ISV er representert i Hovedstyret som blant annet 

har ansvaret for pengefordelingen mellom de ulike foreningene. 

Så når du sitter og svetter over pensumbøkene og ergrer deg over 

en artikkel du mener ikke har noen ting på pensum å gjøre, eller du 

ønsker deg andre innslag i faglunsjene, oppfordrer Zoon Politikon 

deg til å tenke gjennom hvordan du vil at din studiehverdag skal 

være – og ved semesterstart stille opp på Allmøte for å se til at vi 

som studenter benytter oss av muligheten vi har til å utøve makt. 

Redaksjonen avsluttet: 

21.04.2006 

Trykkeri: Reprografisk 

Indutri A/S 

Opplag: 700 

 

v06-2.indd 2 11.05.2006 13:06:03

Innhold: 

Kunnskap og makt side 4 

Reisebrev fra Sør-Korea side 5 

Det vanskelige seminaret side 6 

Reelt valg av studentrepresentanter side 7 

Noe er råtternt i folkerepublikken Kina side 8 

Leve vinen, fyrsten er død! side 10 

Fotballturnering i idrettsbygningen side 11 

Norske studenter (og en professor) 

på dannelsestur til Berlin side 12 

Energikrise-hvilken energikrise side 13 

Syriana-politisk film med ambisjoner side 14 

Språk i statsvitenskapfagkritisk 

debatt 29. mars 2006 side 16 

Sosialdemokratene størst, 

skuffende valgdeltakelse side 17 

-Språk er makt side 18 

Medias makt side 20 

Hvordan forholde seg til den 

østligste delen av ondskapens akse side 22 

Oljens makt side 24 

Multinasjonale selskaper med 

makt side 26 

Maktens mann, Øyvind Østerud side 28 

FrP, en legitim maktfaktor side 30 

Redaksjonen våren 2006: 

Kunne du tenke deg å være med i 

redaksjonen Vi trenger journalister, 

fotografer og spesielt en it-ansvarlig 

som bidragsytere til avisen. 

Redaksjonsarbeid gir deg en verdifull 

erfaring, og et godt sosialt miljø. 

Fra venstre: Sigbjørn, Ingvild, Marte, Hilde, Andrè, Stian, Olaf, Erlend, Haakon og Johan. 

Margrethe, Ingrid, Roger, Torbjørg og Torkil var ikke tilstede da bildet ble tatt. 

Du tar lettest kontakt med oss via e-post: 

zoon-politikon@stv.uio.no 

 

v06-2.indd 3 11.05.2006 13:06:05

Kunnskap og makt. 

Per Kristen Mydske 

Instituttleder ved ISV 

Makt i samfunnet. 

Makt er de facto et trekk ved et 

hvert samfunn. Makt kan bygge på 

forskjellig grunnlag: Økonomiske 

ressurser, sosial struktur, formelle 

normer og posisjon, kunnskap og 

kultur; fra mikro- til makronivå. Makt 

utøves også gjennom ulike prosesser 

som direkte styringsformer og mer 

indirekte gjennom informasjonsog 

kunnskapsproduksjon. Maktens 

grunnlag og former kan variere 

etter tid og sted. Bevisstheten om 

maktens eksistens og konsekvenser 

kan også skifte, og gjenoppdages 

på nytt og på nytt. Maktens 

nødvendighet er også et poeng sett 

fra et samfunnsperspektiv, noe som 

oftest er erkjent både av de som har 

makten og av de som vil overta den. 

Selv om ikke alt er makt i samfunnet 

og heller ikke i politikken, er det 

politikkens funksjon å forvalte makt. 

Kunnskap om makt. 

Som studium av politikk, som 

autoritativ fordeling av verdier 

og ressurser, er makt et naturlig 

og sentralt fenomen og begrep for 

faget statsvitenskap. Det vitner 

både faglitteratur, alt fra klassikere 

til moderne bidrag, og våre egne 

maktutredninger om. For et empirisk 

studium av makt er det viktig at 

valg av innfallsvinkel og objekt er 

relevant og tilpasset realitetene. 

Det er ikke uten videre gitt at dette 

automatisk skjer innenfor et større 

tidsperspektiv. Realitetene kan endre 

seg og den faglige synsvinkelen kan 

miste relevans i konkurranse med 

andre. Åpenhet overfor nye realiteter 

og en prøvende holdning til de 

faglige modeller er derfor vesentlig 

så det ikke ender i dogmatikk 

og fokusering i feil retning. 

Kunnskap som makt. 

Faglig kunnskap om samfunnet 

generelt og om makt spesielt 

er nyttig både for den som har 

makt og for den som søker makt. 

Den politiske debatt er like mye 

en debatt om kunnskapsbilder 

og realitetsbeskrivelser som 

om prioriteringer. Utredninger, 

dokumentasjon og statistikk er 

viktige innslag i maktprosessenene. 

I ”vår” forståelse er det viktig 

at alt dette skjer i en ramme av 

åpenhet og tilgjengelighet. Det er 

en utbredt forestilling at kunnskap 

gir makt. Her kan en imidlertid 

tenke seg to motsatte påstander. 

1. Faglig kunnskap blir stadig 

viktigere for samfunnet med 

den teknologiske utvikling, 

inter-nasjonalisering, globalisering 

og økende kontroll over 

naturen. Utdanningsreformer 

som Kvalitetsreformen og 

Kunnskapsløftet begrunnes med 

slike argumenter. Overføring av 

beslutningsmakt fra politiske til 

faglige organer bekrefter også dette. 

2. Vår tid med masseutdanning og 

markedstilpasningen av utdanning og 

forskning kan få visse konsekvenser 

for kunnskapskulturen. Faglig 

kunnskap blir mer omdiskutert og 

tvetydig, og kan dermed miste det 

monopol den måtte ha. Etablerte 

kunnskapsmonopoler med sine 

profesjoner kan svekkes både når 

det gjelder relevans, legitimitet 

og autoritet. Supplerende eller 

alternative kunnskapstyper og 

paradigmer opptrer hyppigere og 

utfordrer de etablerte monopoler 

som innen medisin, psykologi, 

religionsvitenskap og samfunnsfag. 

Og den faglige kunnskap 

utfordres også av en opplyst 

og selvbevisst ”leg” kunnskap, 

som nok ikke er så leg som før. 

Per Kristen Mydske 

Fagkunnskapens monopol på 

rett forståelse er derfor ikke 

uten videre selvsagt. Det kan for 

eksempel gjelde antropologi som 

forståelsesfilter for hvordan vi 

forholder oss til andre kulturer 

og livsformer, økonometri som 

grunnlag for økonomiforvaltning, 

”skolemedisin” i forhold 

til helse og livskvalitet osv. 

Statsvitenskap er historisk et ganske 

nytt fag. Selv om fagets utøvere kan 

sees som tilnærmet en profesjon, 

så er det ikke på samme måte som 

medisin, psykologi og juss. Ikke 

desto mindre har faget en spesifikk 

kunnskapskjerne og paradigme. 

Dette representerer neppe noe 

monopol, men et nyttig og fruktbart 

bidrag til forståelsen av samfunn 

og politikk, i samspill både med en 

stadig mer opplyst offentlighet og 

andre fag. Hvorvidt statsvitenskap 

gir relevant kunnskap om makt, er 

avhengig av empirisk fokus og faglig 

perspektiv. Om denne kunnskap 

også gir makt eller helst autoritet, er 

avhengig av dens nytteverdi mellom 

en offentlighet og andre fagmodeller. 

 

v06-2.indd 4 11.05.2006 13:06:06

An Nyung Ha Se Yo 

Alan Aguilar 

acaguila@student.sv.uio.no 

Hva gjør du når du er lei av 

Blindern Jo, da drar du så langt 

unna du kan komme. Valget mitt 

falt på Seoul i Sør Korea. Sommer 

OL 1988. Hyundai. Samsung. 

Koreakrigen. Tigerøkonomi. 

Mer visste jeg ikke om Sør Korea 

før jeg dro. Men det var det 

som gjorde valget spennende. 

Selvfølgelig var ikke valget mitt 

tatt helt ut av løse lufta. Jeg har 

planer om å skrive masteroppgave 

relatert til den østasiatiske 

regionen. Å ta et semester i den 

regionen jeg skal studere, var en 

mulighet jeg ikke kunne gi slipp på. 

Internasjonalt miljø 

Kyung Hee University (KHU) ble 

opprettet i 1949, og består av tre 

campuser. Et i hovedstaden Seoul, 

et i Suwon (en time sor for Seoul), 

og et i Kwangnung (en time nord 

for Seoul). Jeg holder til på Suwon 

Campus. Her ligger “Graduate 

Studies for Pan-Pacific International 

Studies (GSP)”. Et lite fakultet 

beregnet for masterstudenter i 

internasjonale studier. Det er 

et lite miljø, der alle blir kjent 

med alle. De fleste studentene er 

koreanere, men vi er en håndfull 

utvekslingsstudenter her. I tillegg er 

det et eget program for “government 

officials” fra ulike utviklingsland, 

så miljøet er veldig internasjonalt. 

Her er det studenter fra blant 

annet Kazakhstan, Indonesia, 

Peru, Myanmar, Filippinene, 

Nepal, Kina, Tanzania, Kenya, 

Mexico, Iraq, Pakistan og Vietnam. 

Undervisningen på GSP er 

selvfølgelig på engelsk. Alle 

professorene er utdannet i USA 

og snakker godt engelsk. Alle 

professorene har også praktisk 

erfaring om det de underviser i, og har 

tidligere arbeidet som ambassadører 

eller ministere. Engelsknivået blant 

de koreanske studentene er det verre 

med. Ofte har jeg, sammen med 

en pakistansk medstudent, rettet 

oppgavene deres før de leveres inn. 

Og siden vi har innleveringer hver 

Vår utsendte er veldig stolt over at han har 

lært seg å spise med pinner! 

uke blir det en del “editing”. Men 

for koreanerene er universitetslivet 

utrolig konkurransepreget. Neste 

års stipend avgjøres av hvor gode 

karakterer du får dette semesteret. 

Det er uvant å høre snakk om å 

“vinne” i et emne. I tillegg er visst 

Korea det landet med høyest rate på 

høyere utdanning i verden. “Alle” 

studerer. 80% av alle high school 

studenter tar universitetsutdannelse 

etterpå. Av de har nærmest null 

frafall. Derfor finnes det også 

rundt 200 universiteter i landet. 

To forskjellige verdner 

Å være student på Blindern og å 

være student på Kyung Hee er to 

forskjellige verdener. Som sagt 

har vi innleveringer hver uke. I 

tillegg må vi ha noen “powerpoint”- 

presentasjoner. Og de skal 

gjennomføres så formelt som mulig, 

det vil si i dress. Du ser ikke mange 

Blindern-studenter i dress. Formelt 

skal det også være i forholdet 

mellom student og professor. Her 

skal det bukkes og hilses høflig. 

Det skal man forresten gjøre mot 

alle som er eldre. Det første man 

spør om her er alderen, fordi alder 

avgjør hvordan man snakker til 

og oppfører seg mot hverandre. 

Spesielt forholdet mellom “juniors” 

og “seniors” er slik, selv om 

aldersforskjellen bare er ett år. Slike 

hierarkiske relasjoner avspeiler den 

sterke konfutsianske tradisjonen 

i det koreanske samfunnet. 

Studentlivet i Suwon er nok roligere 

enn studentlivet i Seoul. Mens Seoul 

er en storby med mye liv (utesteder, 

museumer, palasser, templer, 

markeder), er Suwon Campus mer 

idyllisk og rolig. Fritt for storbyens 

eksos og kaos. Du finner allikevel 

nok av utesteder og restauranter i 

Suwon. Koreanerne spiser de fleste 

måltider ute, så du finner spisesteder 

overalt. Og koreansk mat er godt! 

Kanskje litt sterkt for noen, men 

sunt. Som tilbehør til alle retter 

finner du kimchi. Kål med en slags 

chillisaus. Uspiselig i begynnelsen, 

men avhengighetsskapende. Ikke et 

måltid uten. Ifølge koreanerne skal 

det hjelpe mot alt fra fugleinfluensa 

til kreft. Fast tilbehør er også 

soju, en alkoholholdig drikke 

som minner om svak vodka. 

Men soju blir du ikke vant til. 

Et semester i Korea kan absolutt 

anbefales for andre studenter. Både 

undervisningsmessig, sosialt og 

kulturelt. Økonomisk også. Selv 

om det ikke er så billig som jeg 

trodde, lever du godt med norske 

penger. Men kom på vårsemesteret. 

Det er kaldt de første ukene, men så 

blomstrer campusområdet. Et syn 

verdt hele turen. Kam Sa Ham Ni Da! 

 

v06-2.indd 5 11.05.2006 13:06:07

Det vanskelige seminaret 

Blant studentene på statsvitenskap har det i flere år vært stor misnøye med 

seminarundervisningen. Dette var bakgrunnen for at Fagutvalget i fjor nedsatte et eget utvalg 

for å se på seminarene. Men instituttet viser liten vilje til å legge om undervisningen. 


johanc@student.sv.uio.no 

Seminarundervisningen er et av 

de vanligste samtaleemnene 

blant studentene på statsvitenskap. 

Rundt lunsjbordene og på 

pauserommene florerer det 

av historier om inkompetente 

seminarledere, håpløse opponenter, 

slappe skyggelesere og pinlig 

tamme diskusjoner. På den ene 

side er disse historiene en viktig 

del av vår kollektive bevissthet: 

lunsjene ville blitt kjedeligere og 

kneippskivene tørrere uten. På 

den annen side er misnøyen med 

seminarundervisningen noe vi må ta 

alvorlig. Seminarene utgjør nesten 

halvparten av undervisningen 

vi får i statsvitenskap, og hvis 

utbyttet av seminarene jevnt 

over er dårlig har både instituttet 

og vi studenter et problem. 

Manglende diskusjon 

Christina Haugerud leder utvalget 

som er nedsatt av Fagutvalget 

på statsvitenskap for å se på 

seminarene. Hun er kritisk til 

dagens seminarundervisning. 

– Evalueringene viser at det er stor 

misnøye med seminarene. Det største 

problemet er at diskusjonene ikke 

fungerer som de skal, sier Haugerud. 

På Institutt for statsvitenskap er 

man av en litt annen oppfatning. 

– Seminarundervisningen er god 

nok, selv om den sikkert kunne vært 

bedre, sier Bjørn Erik Rasch, leder 

av Programutvalget og forfatter 

av seminarmanualen. – Vi har fått 

gode tilbakemeldinger på noen 

seminarer. Men det er riktig at en del 

har vært kritiske til enkelte aspekter 

ved seminarene. Det er ellers et 

gjennomgående problem at for få 

studenter svarer på evalueringene. 

Vitenskapelig forfatterskap 

Hovedformålet med dagens 

seminarer er at studentene skal 

lære seg å skrive og presentere et 

faglig essay. I tillegg skal man øve 

opp evnen til å kommentere andres 

faglige arbeider. Mange har hevdet 

at formålet med seminaret ikke er 

relevant nok i forhold til pensum. 

Særlig har mange klaget over at 

utbyttet er dårlig de gangene man 

ikke selv legger fram oppgave 

eller opponerer. På en del andre 

fag består seminarundervisningen 

i å gjennomgå relevante 

småoppgaver, et opplegg som 

kan involvere flere studenter. 

Men instituttet har ingen planer om 

å endre formålet med seminarene. 

– Seminarene er ikke tenkt for 

pugging og innøving av pensum. 

Vi ønsker å oppøve til vitenskapelig 

forfatterskap ved at studenten 

skriver oppgave og anvender 

kunnskapen på en selvstendig måte, 

sier Bjørn Erik Rasch. Utvalget 

bestående av studenter mener det 

er vanskelig å endre formålet med 

seminaret. Men utvalget vil overfor 

instituttet fremme forslag om å legge 

til en målsetting for seminarene 

som er mer rettet mot pensum. 

I forrige nummer av Zoon 

Politikon tok departementsråd 

Trond Fevolden til orde for å bruke 

problembasert læring (PBL) også 

innenfor statsvitenskap. Bjørn Erik 

Rasch er ikke entydig negativ til 

bruk av PBL på seminarene. – Tiltak 

som PBL kan helt klart diskuteres. 

Jeg vil ikke utelukke å forsøke ut 

slike nye undervisningsformer. 

Kandidatundersøkelsen av 

statsvitere i arbeidslivet viste at 

mange gjerne hadde sett at det ble 

gjort større bruk av teamarbeid og 

lignende i undervisningen, sier Rasch. 

Uengasjerte seminarledere 

Det har også blitt satt spørsmålstegn 

ved måten seminarene ledes på. 

Mange mener at seminarlederne 

burde hatt en mer aktiv rolle for å 

stimulere til diskusjon på seminarene. 

– Vi vil kanskje fremme et forslag 

om at seminarlederen skal bli mer en 

underviser, ut fra den erkjennelsen 

at seminarlederen må overta hvis 

diskusjonene ikke fungerer, uttaler 

Haugerud. Bjørn Erik Rasch er litt 

uenig. – Jeg er ikke en tilhenger av 

å gi seminarlederen en større rolle 

som underviser, siden dette ikke er i 

tråd med formålet med seminarene. 

Seminarene skal først og fremst 

være studentdrevne. Hvis det ikke 

blir debatt, er det noe studentene 

selv må ta ansvar for, fastslår Rasch. 

Men Haugerud hevder at mye 

kommer an på seminarlederen. 

– Noen seminarledere er gode, 

mens andre er helt uengasjerte 

eller har store problemer med 

å svare på faglige spørsmål. 

Seminarlederne må stille forberedt 

til seminarene og kunne gi mer 

faglig tilbakemelding enn de gjør 

i dag. Ifølge Bjørn Erik Rasch har 

instituttet allerede tatt grep for 

øke kvaliteten på seminarledelsen. 

I den nye seminarmanualen er 

seminarlederens rolle presisert 

tydeligere. Men mitt inntrykk er 

at vi hele tiden har hatt mange 

gode seminarledere, sier Rasch. 

Kollektiv irrasjonalitet 

Et av de største problemene med 

seminarundervisningen har vært det 

elendige oppmøtet. På seminarer 

med 25 påmeldte har det enkelte 

ganger møtt mindre enn 5 studenter. 

Mange studenter ser liten grunn til 

å møte opp hvis de ikke selv skal 

 

v06-2.indd 6 11.05.2006 13:06:07

presentere eller opponere. Ofte fører 

dette til amputerte diskusjoner, og 

dårlige debatter gjør at enda færre 

møter opp. Selv om man er aldri 

så engasjert får man lite utbytte av 

seminaret om kollektivet svikter. 

Kunne seminarene fungert bedre 

med andre oppmøteregler enn 

dem man har i dag Et par år var 

det obligatorisk oppmøte på alle 

seminarer, noe som ifølge Bjørn 

Erik Rasch fungerte svært dårlig 

både for studentene og instituttet. 

En annen modell er å gjøre 

påmelding til seminar frivillig. 

Dette kunne hatt den effekten at man 

fikk seminargrupper der folk var 

bedre motivert og mer engasjerte. 

Utvalget ledet av Haugerud 

vektlegger betydningen av sosialt 

fellesskap for å øke frammøtet 

på seminarene. – Gjennom økt 

gruppesamhold blir læringsmiljøet 

tryggere, og større trygghet gjør det 

lettere å ta ordet og være kritisk. 

Dette vil gjøre det morsommere å 

komme på seminar, mener Haugerud. 

Verken fugl eller fisk 

Det er vanskelig å sette fingeren 

på hvorfor seminarene i 

statsvitenskap ikke fungerer, men 

jeg sitter igjen med en følelse av 

at det er noe halvhjerta over hele 

seminarordningen. Intensjonene 

er gode, men det blir verken fugl 

eller fisk. Det blir, som Bjørn 

Erik Rasch sier, ”et kompromiss 

mellom frihet og obligatorisk 

undervisning”. Dette er et 

kompromiss de færreste er tjent med. 

Men instituttet virker lite innstilt 

på å endre seminarundervisningen 

radikalt. – Vi har vært gjennom en 

fase med mye reformer. Derfor er 

det viktig å få ting i godt gjenge, 

før man gjennomfører nye, store 

endringer, sier Bjørn Erik Rasch. 

Jeg kveler et gjesp. Det er ikke lett 

for en student å holde seg våken 

ved et så reformtrøtt institutt. 

Et hemmelig eksperiment 

Men i det jeg er i ferd med å sovne, 

skjer det plutselig noe. Bjørn Erik 

Rasch kremter. – Vi gjennomfører 

faktisk et eksperiment, sier han 

litt prøvende. – På kurset STV 

2310 prøver vi ut en panelmodell. 

Der presenterer flere studenter 

oppgaver etter hverandre, og 

mange opponenter samarbeider 

om å kritisere oppgavene. Flere 

studenter har konkrete oppgaver 

hver gang, noe som øker aktiviteten. 

Er dette opplegget vellykket, 

kan det bli aktuelt å bruke det 

også på andre emner, sier Rasch. 

Så det er ingen grunn til å ta kvelden 

ennå. Selv om instituttet skjuler det 

godt, skjer det ting på seminarfronten. 

Reelt valg av 

studentrepresentanter! 

Dere som en eller annen 

gang har tatt turen innom 

statsvitenskapsstudentenes allmøte, 

har nok stusset på at det som kalles 

”valg” av studentrepresentanter 

som regel fortoner seg som en 

formell oppnevning av én enkelt 

kandidat. Det er vanskelig å si om 

dette skyldes at det rett og slett ikke 

er noen som er interessert i vervene, 

eller om man ikke har vært flink 

nok til å informere og rekruttere. 

Derfor har vi som nå innehar verv 

bestemt oss for å finne ut av dette, 

og se om ekstensiv informasjon og 

aktiv rekruttering har noen effekt… 

Alle kan delta! 

Fakta er i hvert fall at alle studenter 

som er tatt opp på studieprogram 

for statsvitenskap eller har 

registrert seg som student på 

statsvitenskapsemner, kan delta 

i studentforeningene og stille til 

valg. Som statsvitenskapsstudent 

er du automatisk medlem av Det 

Machiavelliske Samfund (DMS). 

På allmøtet, som neste gang skal 

arrangeres i slutten av august skal 

det velges følgende: en president, 

nestleder og økonomiansvarlig til 

DMS, ledere av Soupèrådet, STV, 

IAPSS, Machiavellisk Forum, Zoon 

Politikon og Fagutvalget, pluss 

seks medlemmer til Fagutvalget. 

Vi trenger deg! 

Det er med andre ord en 

rekke personer som skal 

velges, og vi trenger deg! 

I tillegg trenger alle foreningene 

mange menige medlemmer som er 

med på å gjøre studentaktivitetene 

ved instituttet så allsidige som 

mulig. Har du lyst til å være med 

å arrangere tidenes debatt for 

Machiavelliske Forum, lage en 

original temafest med Soupèrådet, 

sørge for at masterstudentene 

drikker nok øl sammen med gjengen 

i STV, være med å arrangere en 

internasjonal IAPSS-konferanse 

i Oslo, skape overskrifter i Zoon 

Politikon, eller være faglig 

vaktbikkje i Fagutvalget, synes 

jeg du skal melde din interesse! 

Sørg for at det blir valgkamp og rift 

om ledervervene. Bare slik kan vi 

være sikker på at vi får valgt den 

best kvalifiserte til å representere 

dine interesser overfor instituttet. 

Da ønsker jeg dere alle en god 

sommer, og velkommen til allmøte 

i august! 

Hilde Skarvang 

President i DMS 

 

v06-2.indd 7 11.05.2006 13:06:08

Noe er råttent i 

Folkerepublikken Kina 

I Shanghai er skyskraperne skinnende og de mange motebutikkene åpne til klokka 10 om 

kvelden. I Beijing restaureres Den forbudte by, og nye t-banelinjer bygges før OL i 2008. Det er 

ikke lett å oppdage at man er kommet til verdens største diktatur. 


johanc@student.uio.no 

Det er ingen tvil om at man kan 

leve et godt liv i Kina. Den enorme 

økonomiske veksten de siste ti 

årene har ført til høyere lønninger, 

flere Jaguar-forhandlere og fri 

flyt av vestlige kaffedrikker. Selv 

doene er renere enn før. Problemet 

er at det gode liv er forbeholdt dem 

som bor i de store byene, tilhører 

over- eller middelklassen og ikke 

opponerer aktivt mot regimet. 

Ikke gøy på landet 

Selv om Shanghai og Beijing har 

en befolkning på henholdsvis 17 og 

14 millioner, bor det store flertallet 

av Kinas 1,3 milliarder innbyggere 

på landsbygda. Og forholdene på 

bygda er elendige. Jordbruket er 

gammeldags, arbeidsledigheten 

er høy, og mange lever i dyp 

fattigdom. Bønder som flytter 

inn til byene for å få seg jobb 

blir annenrangs borgere og mister 

blant annet retten til skolegang for 

barna. Det er beskrivende at den 

sosiale uroen har økt dramatisk de 

siste årene: i autoritære Kina er det 

nesten 300 opptøyer hver eneste 

dag, de fleste av dem på landsbygda. 

Velferden forsvant 

I motsetning til hva mange 

forestiller seg, har Kina praktisk 

talt ikke noe velferdssystem 

lenger. Skattene er svært lave, og 

kapitalismen er råere enn de fleste 

andre steder. Dette gir opphav til 

enorme sosiale forskjeller. Den 

voksende middelklassen i byene har 

råd til private helsetjenester, men 

for folk på landsbygda vil alvorlig 

sykdom føre til økonomisk ruin. 

For å sikre seg mot de økonomiske 

konsekvensene av sykdom sparer 

kineserne nesten alt de tjener, 

noe som gjør at Kina har en av 

verdens høyeste sparerater. Dette er 

faktisk et av landets mest alvorlige 

økonomiske problemer, siden all 

sparingen hemmer innenlands 

etterspørsel. Det har gått så langt 

at myndighetene nå er nødt til 

å øke skattene for å stimulere 

etterspørselen (!), ettersom bare 

et grunnleggende velferdstilbud 

kan få folk til å slutte å spare. 

Diktaturet står igjen 

Det eneste Kina har bevart av 

kommunismen er de autoritære, 

ikke-demokratiske elementene. 

Ytringsfriheten er sterkt begrenset, 

og myndighetene er ansvarlige 

for en rekke grove menneskerettighetsbrudd. 

Kommunistpartiet 

styrer eneveldig, og dets medlemmer 

har omfattende privilegier. I Beijing 

snakker man om den nye forbudte by, 

et luksuriøst boligområde der bare 

partitoppene har adgang. Likevel 

er det tegn til en oppmykning av 

regimet. Statsvitenskapsstudenter 

ved kinesiske universiteter leser 

vestlige lærebøker, og internt 

foregår debattene tilnærmet fritt. 

Rundt omkring i landet arrangeres 

det lokalvalg der om lag halvparten 

av kandidatene ikke tilhører 

Kommunistpartiet. Dessuten har 

Kinas avhengighet av vestlige stater 

og selskaper tvunget fram større 

åpenhet og en mer rettferdig sivil 

lovgivning. Men politisk aktivitet i 

opposisjon til regimet blir fortsatt 

slått hardt ned på, og det er trolig 

Syklende kineser på vei forbi Den himmelske 

freds plass 

lenge til vi får se demokratiske 

nasjonale valg. Dessuten når ikke 

debattene som føres i forskningsog 

studentmiljøene ut til resten 

av befolkningen på grunn av 

fraværet av en kritisk offentlighet. 

Det store spranget 

Inn til Shanghai fra flyplassen 

kan man reise med den nybygde 

Maglev’en – et tog drevet av 

magnetisk kraft. Mellom rismarker, 

grusveier og falleferdige hus 

bringer toget forretningsmenn og 

turister fram i 430 km/t. Trolig 

bør Kina finne andre måter å 

komme seg framover på. For å øke 

levestandarden til den jevne kineser 

(og dem er det mange av) trengs det 

et stort sprang framover som ikke 

bare kommer utenlandske investorer 

og velstående byfolk til gode. Dette 

spranget blir vanskelig om Kina ikke 

lar de hundre blomster blomstre. 

 

v06-2.indd 8 11.05.2006 13:06:09

v06-2.indd 9 11.05.2006 13:06:10

Leve vinen, Fyrsten er død 

Torsdag 20. april var det duket for debatt på U1. Ikke en hvilken som helst debatt, men en med 

tre av våre mest profilerte professorer i statsvitenskap. Lokalet var fullt av forventingsfulle 

studenter og det syntes tydelig på paneldeltakerne at de forsto de var midtpunktet for 

kvelden. Noen lovord til hver av debattantene ga startskuddet til en debatt om Machiavellis 

forklaringskraft på USAs utenrikspolitikk som på tross av en noe rotete fremstilling, var 

særdeles underholdende. 


rogerjo@student.uio.no 

Trond Nordby åpnet sterkt med å 

si at han ikke var ekspert på noe 

som helst. Kanskje har det lite med 

debatten å gjøre, men i den setningen 

ligger tross alt noe av det viktigste 

vi som studenter har mulighet til å 

lære på et universitet. Etter en timinutters 

anekdote om vinsmaking 

på et restaurantbesøk i Firenze 

konkluderte Nordby med at fyrsten 

er død – lenge leve vinen. Det var 

det eneste tegn til berøring av hva 

debatten egentlig skulle handle om, 

altså Machiavellis forklaringskraft 

på USAs utenrikspolitikk. Greit 

nok, vi fikk i det minste en god 

latter og en anstendig porsjon 

bakgrunnskunnskap både om 

Machiavelli selv og hans verk, fyrsten. 

Machiavelli – ikke kynisk 

Bernt Hagtvedt var neste på 

programmet og han ønsket å 

fremheve viktigheten av å skille 

mellom det som var historisk bundet 

til Machiavelli og det som var av 

allmenngyldig verdi. Hagtvedt synes 

Machiavelli er interessant fordi han 

var den første som tok til orde for et 

skarpt skille mellom religion og stat. 

Et annet poeng er at Machiavelli 

ikke var så maktkynisk som en 

skulle tro. Et av hans formål med sitt 

forfatterskap var å samle Italia og 

gjøre et forsøk på å gi retningslinjer 

for dette. Et annet argument for 

det samme gis også. Machiavelli 

var ikke så kynisk fordi han skrev 

tydelig at fyrsten ikke kunne regjere 

som han ville. Han måtte ha en viss 

anerkjennelse hos folket. Derfor 

var det viktig for Machiavelli å 

understreke at man ikke burde gå til 

sengs med sin overvunnedes kone, 

men holde seg for godt til slikt. 

Heller ikke burde han stjele den 

overvunnedes eiendom. Voldens 

økonomi skulle altså stå i sentrum. 

Veldig viktig var det også å påpeke 

at det finnes en statsmoral og en 

personlig moral. Med dette menes 

at det var tillatt å drepe i statens 

tjeneste, men ikke som individ. 

Machiavelli og USA 

Machiavelli kan ses i sammenheng 

med Morgenthau – mannen bak 

realismens måte å forstå verden 

på. Morgenthau var motstander 

av Vietnamkrigen av én årsak. 

Den kunne ikke forsvares ut fra 

amerikansk egeninteresse. På 

samme måte kan man argumentere 

om Irakkrigen i dag. Den kan 

ikke forsvares ut fra amerikanske 

interesser. Dette er helt i tråd med 

Machiavellisk tankegang. På den 

annen side var Machiavelli som 

nevnt ikke beinhard kyniker og 

dette kan man kjenne igjen hos 

president Bush som nesten aldri 

snakker på vegne av amerikanske 

interesser, men på vegne av verdens 

egne, nemlig frihet og demokrati. 

Man kan lese Machiavelli for å få et 

edruelig perspektiv på hvordan man 

burde håndtere makten. Man må 

være måteholden og ikke misbruke 

sin stilling. Dette var veldig viktig 

for ikke å gi grobunn for forakt blant 

befolkningen. Dette har åpenbart 

Bush noe å lære av i og med at han 

på få år klarte å forspille mulighetene 

i den bølgen av sympati verden 

kom med like etter 11. september 

2001. For Machiavelli ville det 

vært en enorm ressurs å ha hele 

verden med seg i krigen mot terror. 

Politikkens djevelskap 

Raino Malnes var sistemann inn 

i debatten og han innledet med 

å forklare det han mener er et av 

de mest interessante poengene i 

Fyrsten. Det er ikke mulig å holde 

på med politikk uten å skitne 

til hendene. Politikk er preget 

av djevelskap, men man har to 

forskjellig former for djevelskap. 

Den ene er mer hensiktsmessig enn 

den andre i den forstand at man 

klarer å se muligheter ingen andre 

ser. Dette var idealet til Machiavelli, 

men det var få som klarte det i hans 

samtid og de som gjorde det, klarte 

det ikke over tid. Den røde tråden 

i fyrsten er en beskrivelse av alle 

feilene som gjøres av de forskjellige 

fyrstene Machiavelli observerte, 

og her kommer Malnes inn på 

temaet om USAs utenrikspolitikk. 

For det første viser amerikanerne 

en utrolig stivbenthet hva angår 

løsningen på nye problemstillinger. 

De tyr til tradisjonell militær kraft 

for å bekjempe et fenomen som 

er nytt og som kanskje burde vært 

håndtert på en annen måte. Et annet 

poeng angår noe Machiavelli kaller 

resolutt grusomhet, altså evnen til å 

kunne gjøre all djevelskap med en 

gang fremfor å spre grusomhetene 

10 

v06-2.indd 10 11.05.2006 13:06:10

utover et større tidsløp. Dette er mye 

bedre fremfor å bry seg om respekt 

for autonomi, menneskerettigheter 

og annen moral. Hvis man 

begynner å bry seg om disse 

tingene begir man seg ut på en 

middelvei og middelveien er veien 

til undergangen. Denne muligheten 

til resolutt grusomhet er altså viktig, 

noe amerikanerne ser ut til å ikke 

ha evnen til å gjennomføre. En 

siste mulighet til å se Machiavelli 

i sammenheng med dagens USA er 

hans poeng om å institusjonalisere 

konflikten. Grunnen til at Romerriket 

ble så enormt var nettopp dets evne 

til å institusjonalisere konflikten 

mellom aristokratene og den 

romerske arbeiderklasse. Med dette 

menes at når konfliktene blir satt i et 

slikt system, vil det alltid være noen 

som sier ifra når andre forsøker 

å bruke staten til eget formål. På 

denne måten er det ingen som vil 

få slik diktatorisk makt og folket 

vil kontrollere hverandre å holde 

systemet stabilt. Mange vil i dag si at 

det amerikanske samfunnet er i ferd 

med å splitte seg av konflikt noe som 

de fleste oppfatter som ufordelaktig. 

Malnes stiller spørsmål ved dette og 

tror kanskje at disse konfliktene som 

bygger seg opp innad i USA kanskje 

kan være fordelaktig på samme måte 

som det argumenteres for i fyrsten. 

Flere slike sammenkomster 

Disse tre innleggene dannet 

grunnlaget for en underholdende 

debatt og var et utmerket voerspiel 

til festen som fulgte etter debatten. 

Som avslutning påpekte både 

ordstyrer, debattanter og studenter 

gleden av å være på et arrangement 

som dette og de håpet på gjentakelse 

– det samme gjør jeg. Det gir 

en perfekt sammenblanding av 

både det faglige og det sosiale 

noe som jo må sies å være det 

optimale ved ethvert studium. 

Fotballturnering i 

Idrettsbygningen 

Lørdag 25. mars var det duket for uformell fotballturnering 

i Idrettsbygningen. Alle studenter ved SV-fakultetet var 

velkomne, men hele 5 av 8 lag kom fra statsvitenskap. I tillegg 

til sosiologi og samfunnsøkonomi som begge var representert 

med ett lag hver, bestod det siste laget av medisinstudenter. 


haakongu@student.sv.uio.no 

Med fire utespillere på banen pluss 

keeper, og en pris på 100 kr pr lag, 

følte vi at dette var noe vi burde 

være med på. Zoon Politikons 

utvalgte var klare til dyst, og 

plassert i pulje med ”Team Origo” 

fra samfunnsøkonomi, og de andre 

statsvitenskapslagene ”Neverkusen 

Albion” og ”Team Sunbeam”. Etter 

tre strake nederlag og småpene 2- 

10 i målforskjell, måtte vi innse 

at premiene – en gratis ”dagens” i 

Blindernkantinene pr person på laget 

– ikke var forbeholdt oss denne gang. 

I ettertid vil man kunne bemerke at 

dagsformen nok bar preg av at ZPs 

redaktør holdt fest kvelden i forveien. 

At vi ikke var samspilte eller hadde 

innbyttere, kunne vi ha tatt igjen på 

kondisen, dersom vi hadde hatt det. 

Derimot var vi det eneste laget som 

levde opp til regjeringens ønske om 

40 % kvinnelig representativitet, vi 

slipper dermed å bli tvangsoppløst. 

( Og vi lover å komme 

sterkere tilbake nesten gang!) 

Av lagene som faktisk hadde 

godformen inne, vant ”Team 

Kristensen” over ”Team Origo” 

i bronsefinalen. I finalen dro 

”Neverkusen Albion” i land seieren 

etter straffesparkkonkurranse, 

og hindret medisinlaget ”Team 

Galthe” fra å dra av gårde med 

Plass til flere lag: Hvor var Dan 

Eggen, Freddy dos Santos og de andre 

fotballfrelste, SV-registrete studentene 

under fotballturneringen Foto: Universitas 

turneringsseier. Noe som jo 

kunne vært litt ironisk for en 

turnering ment for SV-fakultetet. 

Arrangører og dommere skal ha 

ros for at det hele gikk fint for 

seg. Ifølge sv.uio.no er det om 

lag 6000 studenter registrert ved 

SV-fakultetet, så det burde være 

potensial for å nå målsetningen 

om at turneringen skal gå over to 

dager. Derfor håper vi i ZP at det 

blir turnering til høsten, slik at vi 

får en ny sjanse til å bite fra oss. 

11 

v06-2.indd 11 11.05.2006 13:06:11

Norske studenter (og en 

professor) på dannelsestur til 

Berlin 

Jomar Talsnes Heggdal 

jomart@student.uio.no 

Med vaktbikkja Hagtvet i spissen 

la godt over 30 studenter ut fra 

Oslo for å ta Berlin med storm. 

Fra torsdag til tirsdag skulle vi 

et innblikk i både det røde og det 

brune diktaturet. Som seg hør og bør 

startet vi med en god middag med 

tilhørende drikke. For de som ikke 

har vært i Berlin før eller har tenkt 

seg dit igjen og liker blått neonlys 

kan Generator Hostels anbefales, 

snille folk, øl hele natten og et 

fantastisk lys. For å spare penger ble 

det hengekøyer og 4 på hvert rom, 

noen med, og noen uten snorking. 

Under en guidet omvisning i 

det gamle Stasi- hovedkvarteret 

ble det klart for oss hvor enormt 

hele systemet var, og hvor 

mange som egentlig overvåket 

hverandre. Oppfinnsomheten til 

overvåkningspolitiet i øst var 

enorm, og for alle som tror at det 

ikke finnes kofferter med innebygde 

maskingevær eller fuglekasser 

med kamera, dere tar feil. Etter 

lite intermesso med mat og drikke 

(som det var mange av), var det 

oppmøte på Humbolt universitetet 

for forelesning med en meget 

engasjert Helge Høybråten. Som 

vi snart skulle lære var oppmøte et 

lite stykke gange fra der vi egentlig 

skulle være, men Marthe tok ansvar 

og loste oss trygt frem. Den tyske 

bearbeidelsen etter 2. verdenskrig var 

tema, samtidig som vi fikk en liten 

omvisning hvor muren hadde gått, og 

propagandaen som gikk begge veier. 

Lørdag sto Plütsensee og Wansee på 

plakaten. T- banenettet i Berlin er 

stort, og fraktet oss alltid dit vi ville 

samme hvor langt det var fra Berlin. 

Plütsensee gjorde inntrykk på alle, 

samtidig som evigunge Hagtvet 

steppet inn som guide i mangel 

av noen innfødte. I Plütsensee ble 

mange av Hitlers politiske fangene 

henrettet, også én nordmann, et 

dystert sted. Wansee derimot er en 

idyllisk villa ved sjøen der Eichman 

og hans menn brukte ca 45 minutter 

på å bestemme seg for hvem som var 

jøde, og derfor skulle dø. Kontrasten 

mellom de kvitrende fuglene på 

utsiden og samtidig kunne stå inne i 

det rommet der skjebnen til verdens 

jøder ble bestemt, kunne ikke vært 

større. Absolutt anbefalt et besøk. 

Som den liberale gjengen vi var 

ble resten av dagen helt fri. Noen 

fikk gleden av å se og høre Per 

Gynt på tysk (ryktet sier at den var 

hakket mer vulgær enn den norske 

versjonen), mens andre av oss gikk 

og gikk rundt i Potsdam. En liten by 

hakket mer idyllisk enn store Berlin. 

Dette var forøvrig også 1. April, noe 

som fikk frem godt gjemte sider av 

flere av de som var med på turen. 

Hviledagen skal holdes hellig, men 

det sto ikke i veien for et besøk ute 

på Sachenhausen. Bedre eksempler 

på djevelskap satt i system enn 

konsentrasjonsleire skal man lete 

lenge etter Sachenhausen var intet 

unntak i så måte. Rasjonaliteten i 

det å drepe ble klar, samtidig som 

dette ikke var en utryddelsesleir, 

bare en arbeidsleir. ARBEIT 

MACHT FREI. To av brakkene 

fra en opprinnelige leiren sto 

enda, i den ene satt mange av de 

norske fangene som var i leiren. 

Jødenes historie kan umulig unngå 

å gjøre inntrykk på noen. Over 

500 år med forfølgelse over hele 

Europa, hvor Holocaust bare var 

en topp. Museet er stort, og man 

kunne godt satt av en hel dag til 

bare å gå rundt der, men som travle 

studenter flest måtte vi videre. 

Det tyske motstandsmuseet sto 

for tur, eller som vår utmerkede 

guide sa, museet over mangelen 

på motstand. Kontrastene til 

Norge hvor motstandsmennene 

blir sett på som helter den dag 

i dag var stor. Bortgjemt litt 

utenfor sentrumskjernen, og for 

en gang skyld relativt langt fra 

t-banen, fant vi endelig museet. 

Dette var den siste «offisielle» 

delen av programmet, men som 

alle andre kvelder ble også denne 

avsluttet med god mat og drikke, 

og med skåler langt inn i natten... 

Etter en slik tur er det selvfølgelig 

en del som fortjener en takk. Vi 

som arrangerte turen vil derfor 

benytte muligheten til å takke 

Bernt Hagtvet og Ingar Bondhus 

for hjelp til planleggingen og for 

at de ble med. Selvfølgelig kunne 

vi også takket de som gav oss 

penger til å gjennomføre turen, men 

lånekassen skal få sin takk tids nok. 

De deler ut lån til alle studentene 

uavhengig av hvilket fakultet eller 

institutt studenten tilhører, noe som 

ikke er vanlig ved universitetet. 

Ellers var alle enige om at dette 

hadde vært en fin tur, ikke minst 

takket være en sprudlende professor. 

12 

v06-2.indd 12 11.05.2006 13:06:11

Energikrise – Hvilken energikrise 

Onsdag 29. mars var Dag Harald Claes invitert til å holde faglunsj i U1. Tema var 

hvorvidt vi befinner oss i en energikrise eller ikke. En mengde studenter troppet opp 

med matpakke og det ble som det alltid blir med Dag Harald Claes – En fornøyelse 


rogerjo@student.uio.no 

I tradisjonell statsvitenskapelig stil 

var de første ordene vi ble møtt 

med selvfølgelig konklusjonen 

på det hele – Det er ingen krise. 

Energifeltet fungerer. Prisene 

går opp og ned, men det er ikke 

noe nytt. Man har full kontroll. 

Nutcases 

Hver gang prisene på olje øker er 

det en mengde journalister som 

kaster seg inn i forfatterbransjen. 

”The final energy crisis” hører 

man gjerne. En moderne versjon 

av dommedagsprofetier. Dette er, 

som Claes kaller dem, nutcases som 

ikke aner hva de holder på med. Det 

eneste sikre de vet er at det skaper 

nok oppsikt til å selge noen bøker 

når det ropes varsku om verdens 

undergang. De har imidlertid rett 

når det gjelder en ting og det er 

at prisøkningen sannsynligvis er 

grunnet i politiske årsaker. Dette 

er imidlertid ikke tilfelle i dag. 

Det er ingen krig eller politiske 

tumulter som fullt ut kan forklare en 

prisøkning fra 20 til 70 dollar fatet. 

Tom for olje 

Den største feilen nutcasene gjør er 

å tro at prisøkning skyldes at verden 

er i ferd med å gå tom for olje. Det 

finnes ingen undersøkelse som viser 

hvor store oljereserver vi har igjen. 

Det eneste som er sikkert er at jo 

mer olje vi bruker, desto mer finner 

vi. En oppegående forfatter, Peter 

R. Odell, sa at ”the world is running 

into oil, not out of it”. Videre sier 

Morris Ailman, nok en anerkjent 

figur, at vi har så mye olje igjen 

at reserven har ingen økonomisk 

betydning. Prisen signaliserer altså 

ikke knapphet på olje. Hvis prisen 

på å finne et nytt oljefat hadde steget, 

ville det signalisert knapphet. Så er 

altså ikke tilfelle. I 1983 kostet det 

23 dollar å finne et oljefat. I 2001 

kostet det 6 dollar. Det blir billigere 

og billigere for oljen og slik har det 

vært siden slutten av 1970 tallet. 

Ingenting tyder på at dette vil ta 

slutt. Statistical review of world 

energy er de man har henvendt seg 

til når man ønsker å få vite hvor 

lenge oljen kommer til å vare. I 

1980 svarte de at vi ville ha olje i 

25 år, noe som tilsvarer at vi ville 

gått tom i fjor. I 2005 anslo samme 

anerkjente byrå at vi ville ha olje i 

enda 40 år. Anslaget på hvor lenge 

oljedrømmen vil vare har altså steget. 

Hvorfor stiger da prisen 

Vi har fått et annet oljemarked. 

Tidligere var markedet regulert, 

men nå er det en regulær børs med 

døgnkontinuerlig trading av olje. En 

kan sammenligne oljemarkedet med 

et aksjemarked. Elegant formulert 

forteller Claes oss at disse traderne 

er noen puddinger som pisser i buksa 

så fort det dukker opp en storm eller 

en liten krig oppstår. Traderne er 

ikke opptatt av hvor mye olje som 

er igjen, men av mest mulig gevinst. 

En oljelast fra Midtøsten skifter eier 

over 50 ganger i løpet av turen til 

raffineriet. Det viktigste for en trader 

er hva andre tror og synes. Hvis det 

er grunn til å tro at prisen endrer seg, 

må man handle deretter. Prissetting 

handler om et vell av faktorer 

hvorav noen er reelle og andre 

ikke. I tillegg må man ta hensyn til 

smittefaktoren fra andre markeder. 

Fremtid med elbil 

Verden har blitt tatt på senga med 

hensyn til etterspørsel av olje. Dette 

gjelder spesielt Kina. Norge har 428 

biler per 1000 innbygger. Kina har 

6. Hva hender når kineserne kaster 

sykkelen Noen vil kanskje skrike 

elbil, men gleden blir sannsynligvis 

kortvarig. Elektrisiteten må komme 

fra et sted. Norge er i den lykkelige 

situasjon at vi produserer mye av 

vår elektriske kraft ved hjelp av 

vann. De fleste andre har ikke denne 

muligheten og må ta i bruk olje, gass 

eller kull for å produsere elektrisitet. 

Kjernekraft er de fleste fortsatt 

skeptisk til pga av en hendelse 

for ganske nøyaktig 20 år siden i 

Tsjernobyl. Hvis kineserne skulle 

begynne å ta i bruk elbiler, ville de 

sannsynligvis ta i bruk den ressursen 

de har mest av, nemlig kull, for å 

produsere elektrisitet. Dette ville på 

ingen måte gagne naturen som jo 

må sies å være formålet med elbil. 

Drømmen om fornybart 

Mange har drømt om fornybare 

energikilder i 30 år, men innsatsen 

har ikke økt merkverdig på disse 

årene. Dette kan ha noe å gjøre med at 

oljeprisene falt kraftig i 1986. Siden 

har oppfatningen vært at oljeprisen 

vil fortsette å holde seg på et lavt 

nivå. Så lenge denne oppfatningen 

er tilstede vil investeringen i 

fornybare energikilder forbli 

små. Dette kommer av de enorme 

transaksjonskostnadene det vil 

være å skifte energikilde fra olje 

til noe annet. Oljeprisene må 

være svært høye over svært lang 

tid hvis man skal øyne håp om 

satsning på alternative energikilder 

– slik er markedets logikk. 

13 

v06-2.indd 13 11.05.2006 13:06:12

SYRIANA: POLITISK FILM MED 

AMBISJONER 

Da George Clooney mottok sin Oscar-statuett for sin birolle som CIA-agenten Robert Barnes 

i Syriana uttalte i sin takketale at han var stolt av å være en del av et Oscar-akademi som tør 

ta opp kontroversielle problemstillinger. Film er et medium med agendasettingsmakt, noe det 

nystartede medieselskapet Participant Productions har forstått. 


hildemsk@student.uio.no 

Den geopolitiske thrilleren Syriana 

har fått mye oppmerksomhet, 

ikke bare på grunn av Oscarstatuetten 

som George Clooney 

mottok for beste birolle, men for 

sin sterke kritiske holdning til 

internasjonal oljeindustri og hvor 

avhengig vårt samfunn er av denne 

energikilden. Filmen er produsert 

av Participant Productions, som er 

et medieselskap med ambisjoner 

om agendasettingsmakt. Dette 

selskapet står også bak Good Night 

and Good Luck og North Country, 

også politisk bevisste filmer. 

Grunnlegger av og administrerende 

direktør i Participant Productions 

er eBay-gründeren Jeff Skoll. 

Mangemilliardær med 

politiske ambisjoner 

Han ble mangemilliardær etter 

suksessen med eBay og har siden 

dedikert seg til arbeidet med å 

sette fokus på sosiale ulikheter 

og urettferdig fordeling i verden. 

Hovedideen bak Participant 

Productions var at det burde og kunne 

lages kvalitetsunderholdning som 

også er opplysende og engasjerende, 

og som inspirerer enkeltindivider til 

å handle aktivt mot urettferdighet 

i verden. Selskapet lanserer også 

holdningskampanjer i forbindelse 

med tematikken i filmene, for 

eksempel ble Syriana akkompagnert 

av kampanjen Oil Change, som 

oppfordrer til arbeid for å utvikle 

nye energikilder, og til et skifte 

fra vårt oljeavhengige samfunn. 

På nettsidene til Participant 

Productions uttaler Skoll seg 

om motivasjonen bak sitt eget 

arbeid: The world is a small and 

inter-connected place. We cannot 

ignore the plight of others in less 

fortunate communities or parts of 

the world... many of the blights of 

the modern world (environmental 

destruction, crime, drugs, terrorism) 

emerge from the inequities 

between haves and have-nots. 

Gjennom sin samarbeidsavtale med 

Warner Brothers, og ved at selskapet 

har knyttet til seg erfarne mediefolk 

og filmskapere, har selskapet fått 

en enorm oppmerksomhet og 

gjennomslag for filmene sine i 

forhold til andre medieselskaper 

som lager alternativ eller politisk 

film. De tre nevnte filmene, som 

alle har gått på norske kinoer 

dette året, har vunnet anerkjente 

filmpriser og fått omtale på lik linje 

med amerikanske blockbustere. 

Jeff Skoll er verdens 114. rikeste, 

i følge Forbes Magazine, med sin 

formue på 5 milliarder dollar. Som 

en self-made man har han vært 

gjenstand for stor beundring i USA 

og han har mottatt en rekke priser 

og titler som forretningsmann. 

Samtidig har han altså investert i 

påvirknings- og agendasettingsmakt, 

snarere enn kun i realia. 

Nå kan man jo diskutere hvorvidt 

disse filmene har samme 

gjennomslagskraft og får like mye 

oppmerksomhet i USA som de 

har fått i Europa. Samtidig fikk jo 

filmene både nominasjoner og priser 

ved både Oscar- og Golden Globeutdelingene 

i år, og må derfor kunne 

sies å ha hatt suksess. Dette er likevel 

ikke filmer som når ut til det brede 

lag av folket, og vil nok i større 

grad rette seg mot de utdannede 

liberale lag av befolkningen. 

Syriana 

Syriana er som sagt en 

geopolitisk thriller som handler 

om konsekvensene som følger 

av forfølgelsen av makt og 

innflytelse i den internasjonale 

oljeindustrien. Det sentrale temaet 

i filmen er altså oljeavhengighet, 

og hvordan spesielt amerikanske 

interesser i oljeindustrien gir 

politiske, økonomiske, legale 

og sosiale konsekvenser, som 

korrupsjon, mord og terrorisme. 

Vi følger fire parallelle historier 

om mennesker som på en eller 

annen måte påvirkes av amerikansk 

oljeindustri: CIA-agenten Robert 

Barnes, oljeanalytikeren Bryan 

Woodman, advokaten Bennett 

Holiday og raffineriarbeideren og 

senere selvmordsbomberen Wasim. 

Historiene er spunnet rundt den 

tidligere CIA-agenten Robert 

Baers memoarer See No Evil og 

George Clooneys karakter Robert 

Barnes blir antatt å være Baer selv. 

I filmen blir både CIA og store 

amerikanske advokatfirmaer 

portrettert som involvert i å sikre 

14 

v06-2.indd 14 11.05.2006 13:06:12

amerikanske oljeinteresser i 

Midtøsten og Eurasia, og de blir 

beskrevet som aktører som er 

villige til å ta i bruk alle tenkelige 

virkemidler for å oppnå sine 

mål. Demokratiseringsforsøk 

og liberalisering i det fiktive 

emiratet hoveddeler av handlingen 

utspiller seg i, blir motarbeidet 

av det landet som uttalt er en 

frihetsforkjemper, nemlig USA. 

Tittelen Syriana henspeiler på 

et begrep som blir brukt av 

såkalte tenketanker i Washington 

som beskriver en hypotetisk 

omstrukturering av Midtøsten. 

Regissør Stephen Gaghan har 

også uttalt at for han står Syriana 

som: “a great word that could 

stand for man’s perpetual hope 

of remaking any geographic 

region to suit his own needs.” 

Paralleller til en virkelig verden 

Filmen forteller altså en historie 

som foregår i et fiktivt land, 

men gir seg likevel ut for å 

si noe om en virkelig verden. 

Det går jo her an å trekke 

paralleller til hvordan et ønske om 

regimeendring og eventuelt ønske 

om å kontrollere oljeinteresser førte 

til krigen i Irak. Det som ikke så 

lett passer inn med den virkelige 

verden er at i filmen ønsker man 

å styrte en liberal, reformorientert 

prins til fordel for et tradisjonelt 

orientert og korrupt regime. 

Filmen kan også beskyldes 

for å komme med klisjèfylte 

beskrivelser av de involverte; 

selvmordsbomberen, 

de 

amerikanske oljeselskapene, CIA 

og den amerikanske regjeringen. 

Spesielt har Syriana blitt kritisert for 

å bære islett av antiamerikanisme og 

dermed være unyansert. Dersom man 

velger å se Syriana som en film som 

gir seg ut for å danne et beskrivende 

bilde av virkelighetens oljeindustri, 

vil nok historiene i filmen fortone 

seg som konspirasjonsteorier 

for enkelte. Det kan vanskelig 

bestrides at vi lever i et samfunn 

som er avhengig av oljen som 

energikilde, og at de ulike aktørene 

har et sterkt ønske om å sikre en 

stabil tilgang på olje, og dermed 

er troende til å ta i bruk sterke 

virkemidler, men beskyldningene 

filmen gir er sterke og kan ikke 

styrkes av empiri på området. 

Syriana er på mange måter en 

underholdende film, selv om det 

kompliserte plottet utspinner seg i et 

høyt tempo. Det kan være vanskelig 

å henge med på hvem som er til å 

stole på, hvem som jobber for hva 

og for. Dette kunstneriske grepet, 

gir seeren en følelse som er med 

på å forsterke følelsen av forvirring 

som de involverte karakterene 

gir uttrykk for. Hvem jobber for 

meg Hvem er til å stole på 

Politisk trend 

Samtidig bør det i her framheves 

at det er absolutt er positivt at det 

kommer store amerikanske filmer 

med en mer bevisst politisk profil 

som når kinosalene. Vi er inne i 

en trend med såkalte ”politiske 

filmer”, Brokeback Mountain, 

München og Crash er verdt å nevne 

i tillegg til filmene til Participant 

Productions. Alle disse filmene har 

skapt diskusjon, og tatt opp temaer 

som er kontroversielle, spesielt 

i USA. Disse filmene fikk også 

Oscar-nominasjoner, og priser. Om 

ikke Syriana kan sies å fortelle den 

absolutte sannhet om oljeindustrien, 

så tar filmen i hvert fall opp et viktig 

tema, som bør debatteres videre. 

Da kan man jo absolutt si at 

Participant Productions har fått 

oppfylt sin målsetning og å skape 

oppmerksomhet rundt en kynisk 

oljeindustri, olje er på agendaen! 

Tittel: Syriana 

Regissør: Stephen Gaghan 

I hovedrollene: George 

Clooney, Matt Damon, Amanda 

Peet, William Hurt, Christopher 

Plummer og Alexander Siddig. 

Lengde: 2 t 6 min 

Distribuert av: Warner Brothers 

15 

v06-2.indd 15 11.05.2006 13:06:14

Språk i statsvitenskapen – 

fagkritisk debatt 29. mars 2006 

Som en forlengelse av den årlige fagkritiske dagen her ved Institutt for statsvitenskap, var det duket for 

debatt i U1. Dag Harald Claes var på plass bak baren, og Fagutvalget hadde lagt til rette for en debatt knyttet 

til problematikken omkring hvilken plass det norske språk bør ha i et stadig mer internasjonalt fagmiljø. 

Et knippe engasjerte og språkbevisste personer som professor Øyvind Østerud, førsteamanuensis Elisabeth 

Bakke, professor Olle Tørnquist og forlagssjef i Universitetsforlaget Svein Skarheim var på plass i panelet. 

Debatten avslørte at de i utgangspunktet ikke var uenige nok til å dra diskusjonen opp til de store høydene 

Marte Finess Tretvoll 

martef@student.uio.no 

Norsk versus engelsk 

Øyvind Østerud holdt en 

innledning hvor han tok opp litt av 

problematikken omkring språk i 

universitetsmiljøet. Han pekte på at 

det i høyere utdanning inntil nylig 

har eksistert en formålsparagraf som 

sier at hovedspråket skal være norsk. 

Denne formålsparagrafen er nå fjernet. 

Engelsk er i større grad enn tidligere 

representert på pensum på ulike 

nivåer i statsvitenskap og trenger også 

inn i andre deler av undervisningen. 

Dette medfører problemer i forhold 

til at professorer, forelesere og andre 

personer tilknyttet instituttet bør ha et 

ansvar for å fortsette å videreutvikle 

gode norske fagbegreper. I tillegg 

tok Østerud opp problemet med 

det såkalte ”tellekantsystemet” 

i høyere utdanning. Med dette 

menes at man premierer publiserte 

engelske forskningsbaserte artikler 

økonomisk langt høyere enn artikler 

publisert på norsk. Professorer og 

forskere oppmuntres til å skrive 

på engelsk framfor norsk, og 

dette kan på sikt medføre store 

konsekvenser for hvorvidt norsk 

vil overleve som forskningsspråk. 

En prekær situasjon 

I hvilken grad bør professorer og 

andre personer tilknyttet instituttet 

ha ansvar for utvikling av nye 

statsvitenskapelige begreper 

Representerer det et problem at 

det norske språket utfordres av et 

middelmådig engelsk fagspråk 

Østerud omtalte situasjonen for norsk 

som forskningsspråk som prekær. 

Temaet er i følge ham selv et hett 

tema på instituttet til tider. Debatten 

blusser opp med jevne mellomrom. 

Ved å erstatte rimelig bra norsk med 

dårlig engelsk i akademia gjør man 

at det blir vanskeligere å uttale seg 

faglig og presist. Nyanser og presisjon 

kan gå tapt, og på sikt vil det faglige 

nivået synke. Østerud er likevel ikke 

motstander av at engelsken gjør sitt 

inntog i de ulike fagmiljøene. Poenget 

er at det er norsk som bør være 

hovedspråket. Engelskundervisningen 

bør forbedres, og enkeltkurs på 

masternivå bør kunne tas på engelsk. 

Studentene bør derimot ikke premieres 

for å skrive en masteroppgave på 

engelsk, da dette vil føre til at færre vil 

ønske å skrive sin oppgave på norsk. 

”Det idiotiska bonussystem” 

Førsteamanuensis Elisabeth Bakke 

var i all hovedsak enig med Østerud 

i hans analyser. Hun mente det ikke 

er behov for mer engelsk i fagene. I 

deler av undervisningen er det for mye 

engelsk, spesielt på deler av pensum 

på 1000-nivå. Bakke pekte spesielt på 

det ansvaret de vitenskapelige ansatte 

har for å videreutvikle et godt fagspråk 

på norsk. Det er nå engang slik at de 

aller fleste statsvitenskapsstudenter 

ender i en jobb i det norske 

samfunnet og derfor har behov 

for et godt norsk begrepsapparat. 

Olle Tørnquist sa seg og enig i 

mesteparten av det Østerud la vekt på. 

Han var opptatt av å få frem hvilket 

kvalitetsfall vi ville være vitne til 

dersom engelsk skulle trenge inn i enda 

flere fagområder enn i dag. Selv skrev 

han sin doktoravhandling på svensk, og 

denne ble senere oversatt til engelsk. 

Han betonte videre viktigheten av å 

etterstrebe en slags flerspråklighet i 

akademia, men ikke på bekostning 

av det gode norske fagspråket som 

har blitt utviklet gjennom lang tid. 

Tørnquist omtalte tellekantsystemet 

som ”det idiotiska bonussystem”, 

og mente det var avlæring - snarere 

enn læring – å høre på dårlig 

forelesningsengelsk et helt semester. 

Svein Skarheim - panelets 

representant fra forlagsbransjen 

– understreket det faktum at det 

finnes et vell av gode norske fagbøker 

sammenlignet med andre land det 

er naturlig å sammenligne seg med. 

Norske bøker blir oversatt til andre 

språk og selges til utenlandske forlag. 

Videre holder de norske fagbøkene 

et høyt faglig og pedagogisk nivå, 

mente Skarheim. Forlaget har likevel 

merket en sterk økning av innsendte 

engelske manuskripter de siste årene. 

Disse kommer fra ”både håpefulle 

22-årige masterstudenter og 62 år 

gamle professorer, men engelsken 

er like dårlig”. Bøker som skrives 

på engelsk av norske forfattere er 

ikke konkurransedyktige på det 

engelske markedet. I følge Skarheim 

ville for eksempel Østerud ikke 

fått like stor publisitet dersom han 

hadde skrevet sine bøker på engelsk. 

Det hersker vel liten tvil om at man 

ikke kommer utenom en betydelig 

andel engelsk på pensum og ellers i 

undervisningen. Likevel er det vel så 

viktig å forsøke å beholde den norske 

språktradisjonen innenfor faget. Det 

bør innføres flere kurs i akademisk 

engelsk, og tilretteleggingen av 

de språkemnene som allerede 

eksisterer bør forbedres. Det hele 

utviklet seg altså til å bli en debatt 

uten de helt store nyansene, og for 

å si det med Østeruds ord ble det en 

”lettdøyelig kveldsunderholdning 

for de fremmøtte”. 

16 

v06-2.indd 16 11.05.2006 13:06:14

Sosialdemokratene størst, 

valgdeltakelsen skuffende 

I månedsskiftet mars/april var det valg til Studentparlamentet. Hvis en valgvinner må kåres, er 

det Sosialdemokratene, men det er lettere å kåre valgets taper, studentdemokratiet. 

Olaf Strømme 

Olafstr@student.uio.no 

Sosialdemokratene ble av 

Universitas kåret til vinnere av årets 

valg til Studentparlament. Denne 

konklusjonen kan forsvares med at 

Sosialdemokratene blir den største 

gruppen i Studentparlamentet 

med 13 mandater. Men begrepet 

valgvinner kan hevdes å være en 

overdrivelse. For det første ble 

Sosialdemokratene stående på stede 

hvil sammenliknet med fjorårets 

valg. For det andre, og enda viktigere, 

kan verken Sosialdemokratene 

eller noen av de andre listene med 

stolthet utrope seg til valgvinnere 

med en valgdeltakelse på rundt 10 

prosent. Ingen kan seriøst hevde 

at de har fått et solid mandat av 

studentene på Universitetet i Oslo. 

Men de som valgte å avgi stemmer, 

har altså gitt Sosialdemokratene 

mulighet til å styre i 

studentparlamentet. De andre to 

store gruppene, Moderat Gruppe og 

Venstrealliansen, endte med samme 

resultat som i fjor og representeres i 

studentparlamentet med 9 mandater 

hver. Fakultetslistene ved valget, 

Realistlista, SV-lista, HF-lista og 

TF-lista står også sammenlagt 

på stede hvil, mens nykommerne 

Grønn liste kan si seg fornøyd 

etter å ha oppnådd to mandater. 

Fenomenet Morbus Medicus 

og den lave valgdeltakelsen 

Valgets mest vellykkede nykommer 

ble imidlertid Morbus Medicus 

ved det Medisinske fakultet. Listen 

tilbød et reelt alternativ, brudd fra 

studentparlamentet og opprettelsen 

av et studentsenat som vil sikre 

medisinerstudentene autonomi, 

og ser ut til å ha tjent stort på det 

ettersom de kapret tre av fire 

mandater ved fakultetet. På Morbus 

Medicus’ hjemmesider kan man lese 

om en særdeles utbredt skepsis til 

det nåværende studentparlamentet. 

Studentparlamentarikerne blir 

blant annet beskyldt for radikal 

løftebruddsvirksomhet og først og 

fremst om å bry seg om sine egne 

CV’er. Dersom det ikke lykkes 

for fraksjonen å løsrive seg fra 

Studentparlamentet, de regner 

nemlig med at dette vil bli forsøkt 

motarbeidet, er plan B å delta på 

ordinært vis i Studentparlamentet. 

Selv om mange ikke støtter Morbus 

Medicus’ selverklærte frihetskamp 

og fordømmelse av det nåværende 

studentdemokrati, er det liten tvil 

om at noe må gjøres for å øke 

entusiasmen og deltakelsen ved 

valgene i fremtiden. Politikeres 

bekymringer over lav valgdeltakelse 

i Stortings- og kommunevalg bør 

vel egentlig være moderat i forhold 

til studentparlamentarikerne 

ved UiO, som har all grunn til 

å være bekymret. Kun valg til 

menighetsrådene i statskirken har 

vel enda lavere deltakelse. Her 

har studentparlamentarikerne et 

ansvar, og det er i den sammenheng 

interessant å merke seg at 

studentpolitikerne selv ikke ser ut til 

å være sitt ansvar bevisst. Ved de tre 

siste møtene i Studentparlamentet 

har gjennomsnittsfraværet vært 

så høyt som 25 prosent. Dette er 

naturligvis et alvorlig høyt tall og 

bekrefter at studentdemokratiets 

problemer langt ifra alene kan 

tilskrives den jevne og formodentlige 

uengasjerte student ved UiO. 

Snarere står studentdemokratiet 

som institusjon så svakt at selv 

der makten er tilgjengelig, slik 

som i Studentparlamentet, blir 

den ikke tatt tilstrekkelig på alvor. 

Hørt på forelesning: 

Telefonen ringer i auditoriet 

under Eivind Balsviks exfacforelesning: 

”kanskje det er dekanen 

som sier vi får fri” 

”Det er ikke meningen at 

dere skal finne opp julen på 

nytt” 

Lawrence Rose 

prøver å berolige 

metodestudentene…. 

17 

v06-2.indd 17 11.05.2006 13:06:14

– Språk er makt 

Makt er et mangetydig begrep, som kan defineres vidt eller snevert, og på flere måter. Makten 

har flere “ansikter”, hvorav det tredje, i følge Steven Lukes, er makt “over befolkningens 

tanker, smak og problemoppfatninger”. Dette er en mer indirekte og subtil form for makt og 

maktutøvelse, som ikke er like lett å oppdage som f. eks. fysisk våpenmakt. Denne formen for 

makt kan knyttes opp til språkmakt da “begrepene vi har til rådighet, er med på å definere 

tankens muligheter”, og disse “dannes gjennom språket; derfor er språk også makt”, og “de 

begrepene som dominerer [er] viktige for hvilke interesser og synspunkter som har overtaket”. 

Torbjørg V.S. jevnaker 

tvjevak@student.uio.no 

Orwellske tendenser: 

Et litterært eksempel på slik makt er 

George Orwells Newspeak (nytale) 

i romanen 1984. I denne dystopiske 

fremtidsvisjonen har myndighetene 

i det totalitære regimet utviklet et 

nytt språk som et ledd i prosessen 

for å oppnå ultimat kontroll over 

befolkningen: kontroll over deres 

tanker. I nytalen er visse begreper 

utelatt, deres betydning har blitt 

snudd på hodet (hat er kjærlighet 

og omvendt) eller deres betydning 

har blitt begrenset til å dekke få, 

avgrensede og “ufarlige” områder 

(f. eks. ordet fri kan kun brukes om 

“hunden er fri fra lus” – ikke i betydningen 

politisk frihet). Hensikten er 

at farlige tanker – tanker som strider 

mot styresettet og det dette offisielt 

står for – ikke skal kunne uttrykkes. 

Uten begreper er det vanskelig, 

om ikke umulig, å kommunisere 

og videreformidle tanker og ideer. 

Hvordan skal man uttrykke et ønske 

om f. eks. politisk frihet hvis man 

ikke har noe ord for det Eller verre, 

hvis man ikke vet hva det er nettopp 

fordi det ikke finnes noe ord for det. 

Begrepsmakt: 

Fenomener som kan kobles 

til maktens tredje ansikt er 

begrepsmakt, forstått her som evnen 

til å avgjøre et begreps betydning og 

innhold, eller hvilke begreper som 

benyttes for å beskrive forskjellige 

fenomener. Denne typen makt er 

avhengig av kommunikasjon, der 

språket spiller en sentral rolle i formidlingen 

av et budskap. Hensikten 

er å nå et mål gjennom påvirkning 

av mottakers tanker om og tolkning 

av senders ytring. Fredrik Engelstad 

påpeker at “utsagn tilrettelegger 

saksforhold ved å gjøre dem 

forståelige ut fra en bestemt synsvinkel”. 

Dessuten former begreper 

og kategorier “oppfatninger 

av virkeligheten, påkaller 

følelser og gir assosiasjoner”. 

Et eksempel på dette er fred, som 

i Orwells 1984 har blitt snudd på 

hodet og betyr det stikk motsatte – 

krig. Går utviklingen i den virkelige 

verden i denne retningen Begreper 

som fredsbevarende eller –skapende 

operasjoner eller intervensjoner kan 

tyde på det. “Operasjon” hentyder 

til en skade som med kirurgisk 

presisjon repareres, til pasientens 

beste, slik fremstilles og forstås krig 

i et mer positivt lys. Allerede i dag 

fremstilles krig i termer koblet til fred, 

om enn noe annerledes enn i 1984. 

Tenk selv: 

Det er imidlertid opp til mottaker å 

tolke en ytring, og Siri Meyer fremhever 

at makten ikke ligger “i ordene 

eller talehandlingene i seg selv, men 

i de virkninger som frembringes når 

folk slutter opp om dem”. Dette skjer 

som regel ubevisst, og uten en slik 

anerkjennelse har språk og symboler 

ingen makt. Likevel kan makthavere 

legge opp til slik anerkjennelse via 

institusjonalisering av begrepsbruk 

i skole og media (i ytterste 

konsekvens som ensretting). 

Opp gjennom historien har man 

flere eksempler på slik språkmakt, 

selv om de ikke går like langt som 

i 1984. Mangetydige begreper har 

blitt vridd eller snudd på hodet, 

kanskje spesielt begrepet demokrati. 

Allerede i utgangspunktet er dette 

et begrep som kan defineres på 

forskjellige måter, men land som 

DDR (Deutsche Demokratische 

Republik) og Den demokratiske 

folkerepublikken Nord-Korea vil 

vanskelig kunne betegnes som 

særlig demokratiske. Imidlertid 

er dette et begrep som gir positive 

assosiasjoner til rettferdig og legitimt 

styre, og har flere ganger blitt brukt 

som middel for å nå et mål: for å 

fremstille et styresett i et gunstig lys. 

Dagsaktuelt: 

Engelstad påpeker at det ikke 

finnes “noe fast...nøytralt ståsted 

som man kan beskrive verden ut 

fra”, skildringer vil alltid være mer 

eller mindre subjektive. Situasjoner 

kan dessuten oppfattes forskjellig, 

blant annet som resultat av 

virkelighetsoppfatning og verdisett. 

Slik sett kan det samme fenomenet 

få flere og ulike merkelapper. USAs 

rolle i Irak kan tjene som eksempel 

i denne sammenheng. Noen snakker 

om “invasjonen av Irak”, andre 

har sett på det som en frigjøring. 

18 

v06-2.indd 18 11.05.2006 13:06:15

Det noen omtaler som “opprør mot 

okkupasjonsmakt” vil andre kalle 

“terrorisme”. Harald Grimen viser 

her til at aktørers valg av begreper 

kan benyttes som springbrett for en 

tolkning av deres holdninger: om 

noe omtales som en terrorhandling 

“underforstår man at det ikke burde 

ha skjedd...fordi begrepet ‘terror’ 

uttrykker en negativ moralsk 

vurdering”. Imidlertid kan valg 

av begreper være et uttrykk for at 

man har blitt utsatt for språkmakt, 

som kan være et resultat av ukritisk 

begrepsbruk – f. eks. journalisten 

som ukritisk bruker begrepene 

benyttet av politikeren i dennes tale. 

Begreper – evt. symboler, bilder, 

metaforer innbakt i disse – som gir 

assosiasjoner til andre fenomener 

enn det som direkte omtales kan 

benyttes som maktmiddel. Det kan 

også gis assosiasjoner til historiske 

hendelser. Et implisitt budskap kan 

komme fram ved hjelp av ordvalg, og 

kan benyttes som maktmiddel – det 

kan være med på å stille fenomenet 

som beskrives i et ønskelig lys, 

på godt eller vondt, som ledd i 

prosessen for å nå et mål. Bushadministrasjonens 

bruk av begrepet 

islamofascism (islamistisk fascisme) 

kan tjene som eksempel her. Ved 

å koble islamisme til fascisme, et 

ord som for de fleste vil gi negative 

assosiasjoner, kan det bidra til å gi 

et tilsvarende bilde av motparten. 

Kontekstavhengig: 

Engelstad understreker at en ytrings 

kontekst “er avgjørende for hvordan 

den blir tolket”, og viser til Blakars 

eksempel med halvtomt versus 

halvfullt glass, der betydningen er 

den samme, men der tolkningene kan 

variere, alt etter hvilke assosiasjoner 

som frembringes som følge av 

ordvalg. Motsatt kan to fenomener 

presenteres som like, blant annet 

ved å trekke dem ut av sin kontekst. 

Kinesiske myndigheter har sidestilt 

fjerning av skadelige meldinger 

(som regel regimekritiske artikler) 

med “at moderatorene ved nettsiden 

til New York Times forbeholder 

seg retten til å fjerne upassende 

innlegg fra et diskusjonsforum”. 

Terskelen for sensur er utvilsomt 

lavere i førstnevnte tilfelle, og 

kan neppe sammenlignes – det 

vil som oftest dreie seg om en 

annen form for sensur, f. eks. 

fjerning av rasistiske kommentarer 

– men på denne måten degraderes 

protester i ytringsfrihetens 

forsvar til (vestlig) dobbeltmoral. 

Språk kan med andre ord benyttes 

som en maktressurs, et middel 

som kan benyttes for å nå et 

mål, f. eks. å påvirke budskapets 

mottakers tolkning av en aktuell 

situasjon – på sikt kanskje han eller 

hennes virkelighetsoppfatning. 

Kilder: 

Aftenposten (2006). Kina slår til mot det 

fri ord. http://www.aftenposten.no/nyheter/ 

uriks/article1230843.ece Publisert 22.02. 

Lest 27.04. 

Engelstad, Fredrik (2003). “Makt, 

kommunikasjon, retorikk” i: Øivind 

Andersen og Kjell Lars Berge (red.). 

Retorikkens relevans. Oslo: Norsk 

sakprosa. 

Engelstad, Fredrik (2005). Hva er makt. 

Oslo:Universitetsforlaget. 

Grimen, Harald (2004). 

Samfunnsvitenskapelige tenkemåter. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

NOU (2003). Makt og demokrati: 

Sluttrapport fra Makt- og 

demokratiutredningen. NOU 2003:19 

Østerud, Øyvind (2002). Statsvitenskap 

– innføring i politisk analyse. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Tegn mellom punktene og avdekk dette najonale symbolet! 

Av Haakon Gunnerud 

19 

v06-2.indd 19 11.05.2006 13:06:16

Medias makt 

En uformell spørreundersøkelse i et gjennomsnittlig bokollektiv viser at mediemakt kan være 

så mangt. Alt fra ”støy som påvirker samfunnsstrukturen fra siden” til Silvio Berlusconi, og 

”makten til å forvrenge virkeligheten” ble nevnt. Så hva betyr det egentlig når vi noe diffust 

definerer media som en fjerde statsmakt 

Ingrid Lomelde 

ingrimlo@student.uio.no 

Politisk maktfaktor: 

I Norge er det forbudt med politisk 

reklame. Dette forbudet er nedfelt 

i kringkastingslovens paragraf 3- 

1. Likevel er media den fremste 

formidler av politiske budskap i 

vårt samfunn, og hver eneste dag 

blir vi pepret med informasjon som 

påvirker meningene våre, og dermed 

også valgene vi tar. Media blir kalt 

den fjerde statsmakt fordi de ulike 

mediene i felleskap har makt til å 

sette dagsorden, og legge føringer på 

samfunnsdebatten. Hvilke saker som 

blir tatt opp i radio, fjernsyn, aviser 

og i nettaviser, setter dagsorden for 

hva vi, som velgere, er opptatt av, 

og dermed også for hva politikerne, 

som valgte, fokuserer på. Den etter 

hvert så omtalte Mehmet-saken 

illustrerer medias funksjon som 

politisk maktfaktor. Etter at bilder 

av den syke, lille gutten Mehmet og 

hans familie hadde versert i alle de 

store mediene over lengre tid, ble 

bioteknologiloven i Norge endret 

slik at den nå åpner for kontroversiell 

behandling i særskilte tilfeller. Hvis 

ikke media hadde skapt sympati 

for Mehmets situasjon, ville loven 

altså ha blitt vedtatt i en annen form. 

I dette tilfellet førte medias inngripen 

til at et liv kanskje kan reddes. 

Men medias makt til å påvirke 

kan også slå andre veien. I 2002 

tok Tore Tønne sitt eget liv etter at 

han var utsatt for hardt mediepress 

i forbindelse med Økokrims 

etterforskning av hans etterlønn 

fra Stortinget. I etterkant ble 

særlig Dagbladet kritisert av norsk 

presseforbund for et personfokus 

som førte til et umennesklig 

press på Tønne. Dagbladet tok 

imidlertid ingen selvkritikk i saken. 

CNN-effekten: 

Det er ikke bare i forhold til 

lover og regler at media kan ha 

påvirkingskraft. Også i forhold til 

internasjonal sikkerhetspolitikk har 

media en rolle å spille. CNN-effekten 

er et begrep som oppstod i kjølvannet 

av Kosovo-krisen. Viljen til å ta i 

bruk militærmakt for å stoppe etnisk 

rensing i det tidligere Jugoslavia 

var i utgangspunktet lav både i 

Europa og i USA. Men etter massiv 

mediedekning med reportasjer 

som fokuserte på forholdene til 

sivilbefolkningen i området, bygget 

det seg opp et kollektivt krav i 

vestlig opinion om at ”noe måtte 

gjøres”. Opposisjonspolitikere 

så vel som befolkningen 

generelt reagerte kraftig på 

menneskerettighetsbruddene de ble 

vitne til gjennom medias dekning, 

og dette førte til massivt press på 

nasjonale regjeringer om å gripe 

inn for å hjelpe. Til slutt tok USA 

og NATO signalene på alvor og 

stoppet Milosevick gjennom et 

massivt bombeangrep. Videre kan 

man spekulere i om forholdene i 

Abu Grahib-fengselet spesielt, og 

koalisjonsstyrkenes behandling 

av fanger generelt, ville ha blitt 

etterforsket hvis ikke de groteske 

bildene av irakere i ydmykende 

situasjoner hadde blitt kringkastet 

av medier verden over som gav 

saken mye oppmerksomhet. 

Hendig verktøy: 

Mediene kan imidlertid også 

fungere som et hendig verktøy for 

ulike grupperinger som trenger 

oppmerksomhet for å oppnå, 

eller gi inntrykk av å ha, politisk 

makt. Et eksempel på dette er 

hvordan Fatha markerte seg kraftig 

gjennom gatedemonstrasjoner mot 

karikaturtegningene av profeten 

Muhammed som ble publisert i 

Norge og Danmark. Organisasjonen 

iscenesatte demonstrasjoner hvor 

norske flagg ble brent, sørget for at 

disse ble bønnhørlig kringkastet, og 

på denne måten markerte de styrke i 

etterkant av et massivt valgnederlag 

til Hamas. Det er også et dillemma at 

ulike terrororganisasjoner forsøker 

å overgå hverandre i bruken av 

spektakulært grusomme virkemidler 

for å oppnå medieoppmerksomhet 

rundt sin sak. Mediefokus generer 

oppmerksomhet som igjen kan 

generere nye støttespillere for 

organisasjonen. Samtidig gir økt 

oppmerksomhet inntrykk av at 

organisasjonen har makt til å påvirke. 

Makt til ikke å sette dagsorden: 

Men det er ikke bare gjennom å 

sette fokus på personer, saker og 

organisasjoner at mediene har makt. 

Det som blir utelatt fra mediebildet 

reflekterer nemlig også et 

maktforhold, nemlig makten til ikke 

å sette dagsorden. For hver sak som 

blir tatt opp, er det mange som blir 

utelatt. De sakene som ikke når opp 

i kampen om oppmerksomheten får 

dermed ikke muligheten til å bygge 

opp en bred støtte i opinionen, som 

20 

v06-2.indd 20 11.05.2006 13:06:17

videre kan brukes som pressmiddel 

til å forme beslutningsprosesser 

i samfunnet vårt. Hver gang VG 

og Dagbladet har sex-tips eller 

langtidsvarsel på førstesiden 

velger de å ikke legge sin tyngde 

som samfunnsaktør bak saker som 

får mindre spalteplass. Sakenes 

viktighet rangeres etter hvor mye 

oppmerksomhet de får, og dermed 

sender disse avisene signaler om at 

været er viktigere enn for eksempel 

politiske beslutningsprosesser. Det 

samme prinsippet gjelder for tv. Jo 

oftere politiske debattprogrammer 

velger å diskutere bensinpriser 

og innvandringsspørsmål desto 

kraftigere signal sender de seerne 

om at dette er de to viktigste sakene 

for våre folkevalgte å ta fatt i. 

Hver gang Oddvar Stenstrøm retter 

pekefingeren mot seerne og spør 

hvorfor vi ikke kan hive Mulla 

Krekar ut av Norge, skaper han et 

inntrykk av at ingen andre saker 

er så viktige for Norges fremtid 

som denne aldrende irakeren. 

Forvrenge virkeligheten 

”Knowledge is power” begynner 

etter hvert å bli en forslitt frase. 

Men, som andre klisjeer har den 

ikke oppstått uten grunn. Mediemakt 

dreier seg nettopp om kunnskap. 

Om hvordan kunnskap kanaliseres 

til oss forbrukere og bidrar til å 

forme vårt bilde av virkeligheten. 

Vi er tilbake ved eksempelet om 

politisk reklame. Eksplisitt reklame 

for politiske partier er forbudt, men 

lederartikler eller nyhetsinnslag 

som fremstiller et politisk parti i et 

ensidig positivt eller negativt lys er 

det ingen forbud mot. Tradisjonelt 

har de store politiske partiene i 

Norge hatt ”egne” aviser som har 

talt deres sak. Aftenposten har vært 

et eksempel på en ”blå” avis, mens 

Dagsavisen har vært et eksempel 

på en ”rød”.. Koblingen mellom 

parti og nyhetsmedium er ikke 

lenger like fremtredende, men at 

ulike medier har systematisk ulike 

vinklinger er likevel viktig å ha 

i mente. Hvor vi velger å hente 

vår kunnskap kan dermed ha mye 

å si for hvilken informasjon vi 

eksponeres for, hvilken informasjon 

vi ikke eksponeres for, og hvilken 

vinkling informasjonen presenteres 

ut i fra. Dermed vil medievalg 

påvirke virkelighetsoppfatningen 

vår. Så tenk på det, mens du 

leser resten av Zoon Politikon. 

I tabellen nedenfor har vi gjemt unna en del sentrale navn fra pensum på statsvitenskap. 

Navnene kan stå forlengs og baklengs, loddrett og vannrett. Klarer du å finne alle 20 

Aristoteles-Arter-Elster-Habermas-Hellevik-Hobbes-Lipset-Locke-Machivelli-Marx-Mill- 

Morgenthau-Olson-Pareto-Platon-Rawls-Rokkan-Sartori-Weber-Østerud 


21 

v06-2.indd 21 11.05.2006 13:06:19

Hvordan forholde seg til den 

østligste delen av ondskapens 

akse 

Et Nord Korea uten atomvåpen er nødvendig for fred og stabilitet i den nordøst asiatiske 

regionen. Hvordan kan det internasjonale samfunn oppnå dette To av de viktigste aktørene, 

Sør Korea og USA, har motstridende tilnærminger ovenfor Pyongyang. 

Alan Aguilar 

acaguila@student.uio.no 

Delingen av Korea i 1948 og den 

påfølgende krigen etterlot den 

koreanske halvøya i ruiner. Over 1.5 

millioner mennesker mistet livet, og 

over 40 prosent av landets industri 

ble ødelagt. Som en siste rest etter 

den kalde krigen er Korea fortsatt 

delt mellom et kommunistisk 

nord og et kapitalistisk sør, med 

amerikanske baser som beskyttelse 

mot en ny aggresjon fra nord. Nord 

Korea er som kjent også inkludert 

i Bush’ ”ondskapens akse”. 

Press eller forhandlinger 

Forholdet mellom Nord Korea 

og Sør Korea er basert på enkel 

fredelig sameksistens. Begge 

landene erkjenner hverandre som 

uavhengige suverene stater, og har 

det siste tiåret forsøkt å bedre interkoreanske 

relasjoner, blant annet 

ved å fremheve en felles identitet 

for alle koreanere. I Sør Korea 

pågår det en debatt om hvordan man 

skal forholde seg til Nord. Den nye 

venstreorienterte regjeringen under 

president Roh Moo Hyun søker en 

konsoliderende politikk framfor 

direkte press, i motsetning til USA. 

Som en fortsettelse av tidligere 

president Kim Dae Jungs ”solskinns” 

politikk, opplever Sør Korea en ny 

generasjon koreanere som har vokst 

opp til å søke forening fremfor 

konfrontasjon med Nord Korea. 

Men til tross for at Nord Korea er et 

av verdens mest autoritære regimer, 

ser de unge radikale gjennom 

fingrene på Nord Koreas brudd på 

menneskerettigheter, i håp om å 

bygge opp et tillitsverdig forhold 

mellom de to landene. Mange unge 

sørkoreanere ser til og med på USA 

som en større sikkerhetstrussel enn 

regimet til Kim Jong Il. For eksempel 

førte Bush administrasjonens 

forkastelse av Kim Dae Jungs 

”solksinns” politikk til stor 

misnøye blant unge sørkoreanere. 

Disse innehar ikke samme 

”takknemelighetsfølelse” mot USA 

som den eldre krigsgenerasjonen har. 

USAs tilnærming til Kim Jong 

Ils regime er hardere. Den 4. 

oktober 2002 konfronterte USA 

Nord Korea med beskyldninger 

om hemmelig anrikning av uran 

til militært bruk, som var et brudd 

med AF-avtalen fra 1994. Agreed 

Framework-avtalen gikk ut på at 

Nord Korea skulle stanse driften 

av egne atomreaktorer, samtidig 

som USA skulle erstatte disse med 

lettvannsreaktorer som ikke kan 

brukes til å anrike våpengradert 

materiale. I tillegg skulle USA 

levere 500.000 tonn råolje hvert år 

som kompensasjon for energitapet 

Nord Korea ble påfort ved å skru av 

egne atomreaktorer. KEDO (Korean 

Peninsula Energy Develpoment 

Organization) ble etablert for å 

gjennomføre leveransen. Siden 

det var Nord Korea som brøt 

avtalen, ifølge USA, så ikke USA 

seg lenger bundet av sin del av 

avtalen. USA stoppet dermed 

oljeforsyningene i tillegg til 

byggingen av lettvannsreaktorene. 

Nord Korea hevdet at USA aldri 

hadde planer om å fullfore sin 

del av avtalen (etter mange års 

forsinkelser), og svarte med å 

kaste ut IAEA inspektørene. Etter 

en rekke amerikanske straffetiltak 

trakk Nord Korea i 2003 seg også ut 

av NPT (ikke-spredningsavtalen). 

Sekslandssamtalene om det 

nordkoreanske atomprogrammet 

(Nord Korea, Sør Korea, USA, 

Kina, Japan og Russland) står 

også i stå. Forholdet mellom Nord 

Korea og USA er dermed igjen på 

krisenivå. USA vil bare forhandle 

om Nord Koreas omstridte 

atomprogram dersom Pyongyang 

ikke stiller noen betingelser. 

Nord Koreas myndigheter 

har uttalt at det er utenkelig å 

fortsette forhandlingene så lenge 

USA opprettholder økonomiske 

sanksjoner mot Nord Korea. 

Falske anklager 

Ifølge Selig S. Harrison, 

forsker ved Woodrow Wilson 

International Center for Scholars, 

var disse besyldningene basert på 

feiltolkninger av svake empiriske 

data, på samme måte som i 

Irak. Amerikanske myndigheter 

22 

v06-2.indd 22 11.05.2006 13:06:20

presenterte et ”worst-case scenario” 

som sannhet, og overdrev faren om 

at Pyongyang produserer uraniumbaserte 

atomvåpen. Han hevder at 

det ikke finnes beviser hverken for 

eller imot. Nord Koreas strategi er 

å hverken bekrefte eller avkrefte 

atomprogrammet fordi usikkerheten 

fungerer som avskrekkelse. Men 

hvis det viser seg at Nord Korea 

ikke anriker uran til bruk for 

våpen, men til sivilt bruk, da har 

USA ødelagt år med forhandlinger. 

For å finne ut hvor langt Nord Korea 

faktisk har kommet i anrikningen av 

uran, må man få inn nye inspektører. 

Da må man gjenvinne tilliten til 

hverandre på nytt. Men ved å 

forkaste 1994 avtalen basert på 

svake data, og ved å kreve at Nord 

Korea innrømmer uranprogrammet 

før nye forhandlinger om 

nedrustning kan begynne, har USA 

blokkert for handling angående den 

trusselen Nord Korea faktisk utgjør. 

Nemmelig trusselen representert 

ved plutoniumprogrammet, som kan 

brukes til produksjon av atomvåpen. 

For å få til en løsning må man ta tak 

i ”first thing first”. Sammenbruddet 

av AF-avtalen fra 1994 har faktisk 

gjort USA mindre sikkert enn 

tilfellet var før de valgte å bryte. Det 

velkjente plutoniumprogrammet har 

vokst kraftig etter avtalebruddet, 

siden Pyongyang ikke lenger 

er bundet av avtalen. Et kjent 

plutoniumprogram utgjør en 

mye større trussel enn et påstått 

uranprogram man ikke vet noe om. 

Nord Korea på sin side prøver å 

normalisere sine internasjonale 

relasjoner, blant annet med Japan 

og Sør Korea. USAs beskyldninger 

kan være inspirert av en voksende 

bekymring i Washington, nettopp 

som resultat av den forenlige 

tilnærmingen Seoul og Tokyo har 

i forhold til Pyongyang. Kanskje 

forsøker Washington å skremme de 

mot en ny retning. De to Korea´ene 

har blant annet avtalt å samarbeide 

om en Nord-Sør jernbane, samt 

utviklingen av en ny industrisone 

i Kaesong i Nord Korea. Slike 

prosjekter krever fjerning av miner 

langs DMZ (den demilitariserte 

sonen). Men dette kreves amerikansk 

godkjennelse. Washington nektet 

først, men ga til slutt etter etter at 

daværende president Kim Dae Jung 

personlig ba Bush om å droppe 

motforestillingene. Også i tiden 

frem mot den nye krisen gjorde 

Pyongyang fremskritt i å normalisere 

økonomiske og politiske relasjoner. 

Både til USA (ønske om å formelt 

avslutte Korea krigen), og til Europa, 

Japan, Sør Korea og Verdensbanken. 

Markedsøkonomi 

Forholdet mellom Nord Korea og 

Sør Korea er altså ikke preget av 

konfrontasjon. Allikevel er det 

en lang vei å gå. Ifølge tidligere 

utenriksminister Hong Soon- 

Young. Fred og gjenforening må 

skje metodisk og gradvis. Det vil 

ta tid, lang tid, men er trolig verdt 

ventetiden. Et hastig regimekollaps 

kan føre galt av sted, i verste fall til 

krig. Pyongyang har for eksempel 

allerede begynt å flørte forsiktig 

med kapitalisme. Landet trenger 

utenlandsk valuta og har åpnet 

for handel med sør. Men det er 

en veldig forsiktig og kontrollert 

åpning, for eksempel ved begrenset 

privat landeierskap, lettelse av 

interne reiserestriksjoner, og 

Hyundai har fått tillatelse til å 

utvikle et turistkompleks på Mt. 

Kumgang. Samtidig har Pyongyang 

innført noen markedsøkonomiske 

prinsipper, som at pris bestemmes 

av tilbud og etterspørsel. 

Videre skal Kim Il Jong for eksempel 

ha utbrutt: ”This is a new China. This 

is a new Heaven. This is a new Earth, 

da han dro på studietur til Shanghai. 

Sørkoreanske myndigheter håper 

derfor at Nord Korea skal etterlikne 

den kinesiske transformasjonen 

fra kommandøkonomi til 

markedsøkonomi. Men ved å 

åpne markedet for utenlandske 

investeringer, vil de samtidig 

åpne seg for utenlandske ideer. 

Nordkoreanske myndigheter frykter 

at dette kan vekke folket som vil stille 

spørsmålstegn ved myndighetenes 

legitimitet. Privatsektoren kan på 

denne måten utnytte muligheter 

i Nord til å promotere åpenhet 

og forandring. Økonomi kan 

gjøre det politikk ikke kan. 

Gjenforeningsspørsmålet på den 

koreanske halvøya handler dermed 

om å bygge opp økonomiske bånd 

gjennom markedsøkonomi. I tillegg 

må infrastrukturen bygges opp slik 

at varer lettere kan krysse grensen. 

Sør Korea håper på en tradeoff, 

slik at også folk kan krysse 

grensen. Hong Soon-Young ser 

et samlet Korea som økonomisk 

samlet, ikke politisk samlet. 

Det vil ta lang tid før Nord Korea vil 

gi opp atomprogrammet sitt. Både 

av politiske og militære grunner. 

Hvis Nord Korea fortsetter å bygge 

opp atomprogrammet sitt, forventer 

Hong at også Sør Korea vil begynne 

å utvikle et atomprogram. Han 

frykter da et nytt atomkappløp, 

denne gangen på den koreanske 

halvøya. Nord Koreas atomvåpen 

utgjør selvfølgelig en trussel 

mot Sør Korea og den asiatiske 

regionen. En fredelig sameksistens 

vil transformeres til konfrontasjon. 

Utfordringen ligger åpenbart i 

hvordan man skal tilnærme seg 

dette problemet. Men Sør Korea 

og USA har forskjellige metoder. 

Sør Korea ønsker overtalelse 

eller soft power, mens USA 

ønsker hardere press eller hard 

power. Løsningen ligger nok i en 

kombinasjon av overtalelse og press. 

Avskaffelse av det nordkoreanske 

atomprogrammet er det største 

hinderet for et samlet Korea. Hvis 

dette ikke skjer vil det aldri bli fred. 

23 

v06-2.indd 23 11.05.2006 13:06:21

OLJENS MAKT 

Tre dokumentarfilmer om olje og oljepolitikk har blitt vist i Oslo denne våren. Selv om filmene 

har ulik vinkling og geografisk utgangspunkt, er bunnlinjen den samme: Den vestlige verdens 

oljeavhengighet er i ferd med å ta overhånd. Zoon Politikon bringer budskapet videre. 

Erlend Auduon Falch 

erlendaf@student.hf.uio.no 

The Source 

Tsjekkiske The Source ble laget i 

2005, og forteller om oljeeksportøren 

Aserbadjan. Ifølge filmen ble 

verdens første oljebrønn laget i her. I 

dag er olje landets desidert viktigste 

eksportartikkel. Oljerikdommen 

framstilles imidlertid som en 

blandet velsignelse for landet: 

Det sies at den for fem prosent av 

befolkningen er en velsignelse, 

mens den for alle andre er alt annet. 

Filmen åpner idyllisk med et bilde 

av en (riktignok noe mager) ku som 

gresser på en slette. Det er nesten 

så man får lyst på Tine melk. Om 

filmskaperne er nevøer og fettere av 

Bård Tufte Johansen vites ikke, men 

den påfølgende zoom ut-sekvensen 

fungerer uansett overraskende godt: 

Sletta viser seg å være en liten 

gressflekk mellom fire-fem store 

oljerigger. Melkesuget forvinner 

raskt. Historien bak bildet er en 

god illustrasjon på filmens sentrale 

poeng; bonden som eier kua fikk 

ingen erstatning da jorda hans ble 

konfiskert og oljeriggene bygget. 

Inntekter fra oljeproduksjonen må 

han også se langt etter. Det eneste 

han får ut av oljen er den tvilsomme 

gleden av å drikke forurenset melk 

til frokost (det hører riktig nok 

med til historien at bonden selv 

er optimistisk og hevder at ”det er 

ingenting usunt med oljen vår”). 

Aserbadjan er som nevnt en stor 

oljeeksportør. Samtidig er landet 

blant verdens mest korrupte (135 

på Transparency Internationals 

rangering av 158 stater). På grunn 

Fremtiden 

av den omfattende korrupsjonen får 

størstedelen av landets befolkning 

aldri glede av inntektene fra 

oljeeksporten. Det fortelles at 

70 % av befolkningen lever i 

fattigdom. Disse får imidlertid 

oppleve andre sider av det å leve 

i et oljeproduserende land. For 

eksempel får vi vite at 300 000 

mennesker i hovedstaden Baku 

lever med et forurensningsnivå 

tilsvarende det i Tsjernobyl. 

-Vis dette til dem som kjøper oljen! 

Oppfordringen kommer fra beboerne 

i en landsby i Akstafa-distriktet. 

Oljeledningen med navnet Heydar 

Alijevs Baku-Cheyan-Tblisiledning 

som skal stå ferdig senere 

i år går rett gjennom landsbyen. 

Beboerne har ikke fått noen 

kompensasjon, og de som har våget 

seg på protester har fått problemer 

med både lokale myndigheter 

og politi. Under besøket i denne 

landsbyen kommer også filmens 

dramatiske høydepunkt: De 

lokale myndighetene har fått vite 

at noen utenlandske journalister 

er på besøk i området, og mens 

filmskaperne og noen landsbyfolk 

besiktiger oljeledningen, får de 

selskap av to politibiler og fire 

aggressive politimenn. Både 

kameramann og regissør blir 

24 

v06-2.indd 24 11.05.2006 13:06:22

arrestert, men før de blir sendt av 

gårde klarer de – med hjelp fra en av 

landsbyens smågutter – å gjemme 

unna både kamera og filmrull. 

Olje og makt 

Valgene i Aserbadjan blir som regel 

sterkt kritisert av internasjonale 

valgobservatører, sist under 

presidentvalget i 2003 da Ilham 

Alijev erstattet sin far Heydar 

Alijev som landets øverste leder. 

I filmen møter vi lederen av en 

menneskerettighetsgruppe som har 

vært kritisk til landets myndigheter. 

Han har flere ganger fått stein kastet 

gjennom vinduet, og blir med jevne 

mellomrom vekket om natten av 

truende telefonoppringninger. Han 

gir følgende analyse av Aserbadjans 

politiske situasjon: - Georgia har 

hatt en demokratisk revolusjon, vi 

har det ikke. Hvorfor Vi har olje, 

det har ikke Georgia. Derfor fikk 

den georgiske opposisjonen støtte 

fra utlandet, mens vår opposisjon 

har måttet klare seg selv. Uten 

amerikansk og britisk støtte 

hadde presidenten måttet gå av. 

The End of Suburbia 

I Aserbadjan er man altså bekymret 

for amerikansk støtte til en 

udemokratisk regjering. Hvordan 

går det med amerikanerne selv 

Ikke så bra, skal vi tro filmen The 

End of Suburbia fra 2003. Filmens 

budskap kan kort oppsummeres 

i to punkter: (1) Olje er en 

fundamental forutsetning for The 

American Way of Life, og (2) 

Olje er en begrenset ressurs som 

det blir mindre og mindre av. 

Første del av filmen går med til å 

vise hvor avhengig det amerikanske 

samfunn er av olje. Suburbia, som 

det ifølge filmtittelen skal bli en slutt 

på, betegner de enorme forstedene 

utenfor amerikanske storbyer. 

Disse forstedene beskrives som 

virkeliggjøringen av The American 

Dream: Et liv i landlige omgivelser, 

men allikevel behagelig nært byen. 

Suburbia har i filmen blitt selve 

symbolet på unødvendig oljebruk. 

Innbyggerne av Suburbia bor ett sted, 

jobber et annet, handler et tredje osv. 

Forutsetningen for en slik livsstil er 

store biler og et enormt oljeforbruk. 

Lokalsamfunn og ny urbanisme 

Dernest introduseres vi for Peak Oilteorien: 

Verdens oljeproduksjon vil 

nå sitt toppunkt i løpet av få år, for 

deretter å synke. Og etter hvert som 

oljen forsvinner, vil livet i Suburbia 

bli umulig. Amerikanere flest må 

organisere sine liv på nye måter: 

Det snakkes om en oppblomstring 

for de små lokalsamfunnene, som 

skal være nærmest selvbergede 

og produsere det meste av det de 

trenger selv. Et annet alternativ 

får vi presentert i teorien ”New 

Urbanism”, en ny urbanisme som 

skal være mer menneskelig enn den 

industriurbanismen amerikanerne 

flyktet fra da de emigrerte til Suburbia. 

Peak Oil – Imposed by Nature 

Peak Oil er også temaet i den 

norske filmen Peak Oil – Imposed 

by Nature fra 2005, som for øvrig 

står på listen over filmer som føler 

seg dårlig behandlet av NRK (se 

filmens hjemmeside: http://www. 

troposdoc.com/002.htm. De mest 

interessante delene av filmen 

er intervjuene med Dr. Colin J. 

Campbell. Han er en av frontfigurene 

i Peak Oil-bevegelsen, og har de 

siste de årene jobbet i oljebyen 

Stavanger. Campbell forteller at 

oljeprodusenten Norge allerede 

har passert sin peak (toppunkt); 

toppunktet for oppdagelser ble nådd 

i 1973, og produksjonstoppen kom 

i 2001. Vi får videre vite at norsk 

oljeproduksjon vil halveres innen ti år. 

På verdensbasis mener Campbell 

at produksjonstoppen vil komme i 

2010. Etter det vil produksjonen falle 

med 2-3% pr år. Konsekvensene av 

produksjonsfallet vil forsterkes av 

befolkningsvekst: Flere mennesker 

fører til høyere økonomisk aktivitet, 

og dermed økt oljeetterspørsel. 

Og Campbell mener at den 

globale befolkningsveksten 

vil fortsette en god stund til, 

uavhengig av oljeproduksjon. 

This is the end 

Filmen kan anklages for å være 

noe tendensiøs, og mangelen på 

kilder som ikke hører hjemme i 

Peak Oil-bevegelsen gjør at man 

blir litt skeptisk til informasjonen 

som framstilles. Men tendensiøse 

framstillinger funker bra på 

nachspiel, så vi koster til sist 

på oss Campbells dramatiske 

framtidsvisjon: Det var engang 

et skjell som følte seg større og 

bedre enn alle de andre skjellene 

i dammen, så det hoppet over til 

nabodammen der vannet var friskere 

og mer næringsrikt. Skjellet trivdes 

godt i nabodammen, og utviklet 

med tiden avanserte egenskaper 

som satte det i stand til å utnytte det 

nye vannet på beste måte. Men så 

en dag tørket nabodammen ut, og 

skjellet måtte hoppe tilbake til den 

gamle dammen. Men etter årene i 

nabodammen hadde skjellet blitt 

så avansert og godt vant at det ikke 

klarte å tilpasse seg det enkle livet i 

gamledammen. Og snipp snapp snute 

så var historien om skjellet ute…. 

25 

v06-2.indd 25 11.05.2006 13:06:22

Multinasjonale selskaper med makt 

I dagens samfunn har de store multinasjonale selskapene blitt minst like handlekraftige 

aktører som selvstendige stater. 



Oljeselskapene BP og Shell opererer 

i over 100 land over hele verden, 

begge med over 100.000 ansatte 

og med en omsetning på rundt 270 

milliarder dollar. Microsoft brukes 

på 90 % av verdens datamaskiner, 

General Electric driver med alt 

fra energi og finans til helse og 

underholdning, og under konsernet 

Time Warner finner vi merkevarer 

som CNN, Netscape, Warner 

Bros., Time og America Online. 

I tillegg har man selskaper som 

selger sine produkter praktisk 

talt overalt – som McDonalds og 

Coca Cola. Disse selskapene har 

ikke bare mye penger, de har også 

virksomhet og interesseområder 

spredd over det meste av verden. 

– Hvis Wal-Mart hadde vært et land, ville det vært Kinas femte største eksportmarked. 

Bilde: Politcalcartoons.com 

Selskapers makt 

Mange av de store selskapene vet 

også å bruke sin innflytelse slik at 

de får gunstige skatteavtaler og 

– Wal-Marts første avdeling i Sør-Korea åpnet i 1998. 

lovreguleringer. De flytter til de 

landene hvor de får best avtaler, 

og overfører overskuddet til 

datterselskaper i land hvor skattene 

er lavest. De kan på denne måten 

sette stater opp mot hverandre – land 

kan gi selskaper skattelette slik at de 

ikke flytter virksomheten utenlands, 

og dermed beholde arbeidsplasser. 

Selskapenes ressurser muliggjør en 

utstrakt bruk av lobbyvirksomhet, 

konsulenter, rådgivere og advokater, 

og vil i mange tilfeller gjøre de til 

en overmektig part for de fleste 

politikere. Grensene mellom 

selskapers og politikeres interesser 

er noen ganger vanskelig å beskrive 

fordi de ofte flyter over i hverandre 

eller sammenfaller. Det er derfor 

vanskelig å si hvem som har mest 

makt, men selskaper har flere typer 

makt det er viktig å legge merke til. I 

tillegg til tidligere nevnte momenter 

har de markedsmakt – et selskap kan 

sette standarder for hvordan andre 

aktører skal forholde seg, som Wal- 

Marts underleverandører og ansatte, 

og alle Microsofts brukere. Når et 

selskap som Time Warner eier både 

kabler inn til huset og kanalene som 

blir vist, så er det et godt eksempel 

på komplementær virksomhet som 

gir makt. Stater fastsetter lover og 

26 

v06-2.indd 26 11.05.2006 13:06:25

annet regelverk – men selskaper 

har også makt over sine ansatte. 

Wal-Mart – verdens største 

bedrift 

Til Morgenbladet 4/2006 fulgte det 

Wal-Marts første avdeling utenfor USA åpnet i Mexico City, 1991 

med et interessant bilag med tittelen 

”Verdens ti mektigste selskaper”. 

Her blir Wal-Mart, verdens største 

selskap målt etter omsetning, 

viet spesielt stor plass. Wal-Mart 

er spennende å studere på grunn 

av flere ting. Omsetningen deres 

tilsvarer 2,5 % av det amerikanske 

bruttonasjonalproduktet – eller hele 

Sveriges! De har om lag 1,7 millioner 

ansatte - sammenliknet med Norge 

utgjør det mer enn 70 % av det totale 

antallet sysselsatte her til lands. De 

har ikke virksomhet i like mange 

land som mange av de andre store 

selskapene, men er likevel tungt 

representert i 10 andre land utenom 

USA, hvor de er dominerende. 

Wal-Mart ble startet opp i 1962 

som en liten butikk i Bentonville, 

Arkansas, av kjøpmannen Sam 

Walton. I dag består kjeden av 5000 

kjøpesentre, og fire av avdøde Sam 

Waltons barn er inne på listen over 

verdens 20 rikeste mennesker. Det 

har med ande ord vært en ganske 

bra utvikling i selskapets økonomi. 

Wal-Marts ansatte finnes det som 

sagt mange av, ja faktisk jobber 

flere her enn i General Motors, Ford, 

General Electric og IBM – samlet! 

Lavprisbutikkene blir som regel 

lagt til bygder og småbyer hvor 

arbeidsledigheten er høy, og veldig 

mange søker jobb her. Wal-Mart tyr 

til flere strategier for å holde utgifter 

nede: kamp mot fagforeninger, 

utflytting av virksomhet og 

utbytting av arbeidskraft. 

Harde krav for ansatte og 

leverandører 

Deres ansatte i USA har rett og slett 

ikke fagforeninger. En talskvinne 

uttalte at ”bare misfornøyde 

medarbeidere vil ha noe ønske om 

å være med i en fagforening”. De 

ansatte ved en avdeling i Quebec 

forsøkte i 2005 å bli representert 

av en fagforening. Senteret ble 

stengt med forklaringen at det 

ikke ville bli lønnsomt fordi 

fagforeningen ville snu opp ned 

på det deres virksomhet bygget på. 

Verdens ti største selskaper målt etter 

omsetning, her oppgitt i milliarder dollar 

(2005): 

Wal-mart stores 285,2 

BP 285,1 

Royal Dutch/Shell 265,2 

ExxonMobil 264,0 

General Motors 193,5 

DaimlerChrysler 192,8 

Ford Motor 170,8 

Toyota Motor 165,7 

General Electric 152,4 

Chevron Texaco 142,9 

Kilde: Forbes.com 

Underleverandører presses til å 

kutte lønninger slik at Wal-Mart kan 

redusere priser, ansatte får minimalt 

med pauser og lite definerte 

stillingsbeskrivelser slik at de må 

utføre alt mulig av arbeidsoppgaver. 

Prisene hos Wal-Mart ER lave, 

spørsmålet er om dette faktisk 

er til kunder og ansattes beste. 

Gjennomsnittsinntekten i stater hvor 

Wal-Mart har etablert seg i USA skal 

ha sunket med mellom 2,5 og 4,8 %. 

Det er kanskje ikke så rart, ettersom 

de ansatte lønnes med rundt 7,50 

dollar i timen. Selv uttaler selskapet 

at familier sparer over 2000 dollar 

pr år ved å handle på Wal-Mart, at 

amerikaneres kjøpekraft øker og 

at de skaper arbeidsplasser – stikk 

i strid med en Kongressrapport 

som slo fast at hver ansatt hos 

Wal-Mart kostet samfunnet 2100 

dollar årlig i tilleggsstønader. 

At andre kjeder og lokale 

arbeidsgivere blir akterutseilt sies 

det naturlig nok også lite om. For å 

kunne konkurrere blir disse nødt til 

å ta etter Wal-Mart når det gjelder 

lønninger og arbeidsforhold. Wal- 

Mart har også et stort pressmiddel 

overfor lokalsamfunn og delstater 

– dersom de ikke får lov eller 

gunstige vilkår for å etablere seg 

der, kommer de til å starte opp i 

nabosamfunnet. Dermed går man 

glipp av arbeidsplasser, og lokal 

omsetning av varer og penger. 

For all del – en rekke bedrifter 

motarbeider fagforeninger, har 

kyniske ledere og presser ned 

ansattes lønninger. Men med sin 

veldige størrelse i omsetning og 

antall arbeidere, og nærmest som 

et symbol, er Wal-Mart lettere å 

få øye på. En skal lete lenge før 

en finner et selskap med mer makt 

over sine ansatte, leverandører 

og omgivelser generelt. 

Videre lesning: 

- Forbes.com - Largest Companies 

/ Richest people 

- Le Monde, 2006. Verdens største 

bedrift. www.diplo.noshow_ 

front=1392 

- Morgenbladet, 4/2006. ”Verdens 

ti mektigste selskaper” (bilag) 

27 

v06-2.indd 27 11.05.2006 13:06:26

Maktens mann, Øyvind 

Østerud. 

Øyvind Østerud er en av landets ledende maktforskere og han ledet den forrige maktutredningen. 

Som professor i statsvitenskap har han kontor i 9. etasje i Eilert Sundts hus, og vi tok oss 

en tur dit for å finne ut mer om arbeidet med maktutredningen og forskning på makt. 

Andre Garborg Rustand 


andregru@student.uio.no 

sigbjok@student.uio.no 

Hva er de viktigste 

forskjellene mellom de to 

maktutredningene vi har hatt 

i Norge 

- Det er to viktige forskjeller mellom 

de to maktutredningene. Den første 

sprang ut som en følge av at den 

daværende Bratteli-regjeringen 

ønsket å kartlegge hvor makten 

ble av, sier Østerud. Lederen for 

denne utredningen var som kjent 

Gudmund Hernes, en sentral 

arbeiderpartipolitiker og sosiolog. 

- Den første maktutredningen 

hadde en smalere bakgrunn enn 

den siste fordi den første kun besto 

av en statsviter, en sosiolog og 

en økonom. Prosjektene kretset 

også rundt deres fagområder og 

interesser, særlig Gudmund Hernes 

og Johan P. Olsens. De hadde 

heller ikke noen tidsbegrensning, 

bevilgninger til gruppen ble gitt 

per år, forklarer Østerud videre. 

Debatten på 1990 tallet om 

globalisering førte til ny debatt i de 

skandinaviske landene om hvem 

som hadde makt i samfunnet. Dette 

gjorde at Stortinget også ville ha 

en ny maktutredning. I motsetning 

til den første maktutredningen, var 

denne siste initiert av politikere 

fra flere partier. Sammensetningen 

av forskere som deltok var også 

mye bredere, blant annet med 

inkluderingen av en kunsthistoriker, 

Siri Meyer. Altså en større gruppe 

med større spredning. Utredningen 

var også mer nettverksbasert, man 

skulle trekke med flere forskere. 

Forskningsrådet kom med 

forslag til 5 medlemmer, hvorav 

Østerud ble valgt til leder. 

Organiseringen var annerledes. 

For det første hadde den siste 

maktutredningen en klar tidsramme 

på fem år. Ifølge Østerud var det 

svært viktig å holde seg innenfor 

denne tidsrammen. Alt som 

eventuelt ikke var klart til tidsfristen, 

ville blitt forkastet. Budsjettet 

var også fastsatt på forhånd til 

50 mill. noe som var inspirert 

av den danske maktutredningen. 

Men Østerud mener at de 

to maktutredningene er lite 

sammenlignbare, fordi mandatet 

og organiseringen er så forskjellig. 

Hvordan vurderer du 

etterspillet og resultatet av 

maktutredningene 

Både den første og den siste 

maktutredningen fikk liten betydning 

for politikerne, noe som også var 

tilfellet for de to utredningene i 

Danmark og Sverige. - Politikere 

endrer ikke nødvendigvis mening 

på grunn av forskningsresultater 

som går imot deres oppfatning, 

sier Østerud. - Det er heller i mye 

større grad massemediene som 

styrer den politiske agendaen. 

- Et av hovedformålene med 

den siste maktutredningen var 

å reise debatt om hva makt er. 

Maktutredningen bidro til å 

skjerpe den offentlige debatten 

om maktspørsmål. Dette spesielt 

innenfor områder som rettsvesenets 

rolle og makt, overføring av makt 

til mellomstatlige organisasjoner, 

EØS avtalen, forklarer Østerud. 

De som jobbet med maktutredningen 

fikk underveis kritikk for at 

utredningen og de artiklene som 

ble publisert var sprikende og lite 

entydige, blant annet av Dagbladets 

Gudleiv Forr. Da sluttrapporten 

forelå var denne kritikken snudd. 

Nå fikk forskergruppen kritikk for 

at den var for entydig og snevert 

fundert. - Makt er vanskelig å 

definere, for det brukes om så mye 

og på mange forskjellige måter, 

derfor er det umulig å lage en 

enhetlig betegnelse, noe som gjaldt 

begge utredningene, mener Østerud. 

Dette skapte også det velkjente 

bruddet i Maktutredningens 

hovedkonklusjoner, der Hege 

Skjeie og Siri Meyer valgte å 

skrive egne konklusjoner. Dette 

var helt udramatisk ifølge Østerud, 

for alternativet ville vært å skrive 

en alt for sprikende konklusjon. 

Hvordan er den nye 

regjeringens maktgrunnlag 

i forhold til foregående 

regjeringers maktbasis 

En viktig forskjell som har 

28 

v06-2.indd 28 11.05.2006 13:06:27

oppstått er at de foregående 

mindretallsregjeringene ikke har 

reflektert velgernes preferanser. 

Etter forhandlingene i Stortinget var 

det en annen regjeringskonstellasjon 

som styrte enn de som hadde 

fått flertallet av velgernes 

stemmer, påpeker Østerud. 

Dette endret seg som kjent radikalt 

ved det siste stortingsvalget, i 

og med at det da var to klare 

regjeringsalternativer å velge 

mellom. 

- Denne regjeringen har en bredere 

maktbasis i stortinget enn de tidligere 

regjeringer, men spenningen innad 

i regjeringen er stor. Det er jo 

første gang SV sitter i posisjon og 

må derfor kompromisse om SVs 

partipolitikk og sjel, mener Østerud. 

Kan indre maktmotsetninger 

felle regjeringen 

- Den nåværende regjeringen vil 

nok klare å manøvrere seg gjennom 

denne stortingsperioden uten å 

gå i oppløsning. Dette fordi det 

er et prestisjeprosjekt fra de tre 

regjeringspartienes side, og derfor 

står mye på spill. Om koalisjonen 

skulle bryte sammen ville det ha 

store konsekvenser for partiene. 

Har det vært noen 

forskyvning av den politiske 

makten etter valget 

- Ap er det dominerende partiet i 

regjeringen og på stortinget, men 

det er oppsiktsvekkende at Frp er 

blitt det største opposisjonspartiet. 

Dette skyldes blant annet Frps vilje 

til å bruke mer oljepenger enn de 

andre partiene, samt deres stilling i 

innvandringspolitikken. Dette fører 

til fall i oppslutningen til SV. Det er 

små grenser for hvor langt partiet kan 

strekke seg i innvandringspolitikken, 

sier Østerud. 

Til slutt, hva har du jobbet 

med etter maktutredningen 

- Først og fremst internasjonalisert 

maktutredningen. Internasjonalt er 

det en stor interesse blant forskere 

og pressen, men også politikere, for 

maktutredningens arbeider. I tillegg 

jobber jeg med prosjekter vedrørende 

forsvarets deltakelse i internasjonale 

konflikter. Internasjonal politikk 

kommer også i fremtiden til 

å bli viktig i min forskning, 

eksempelvis statssammenbrudd 

og sikkerhetspolitikk. Men 

jeg velger å ikke planlegge for 

langt frem, avslutter Østerud. 

Finn pengene før de blir satt inn i pensjonsfondet! 


29 

v06-2.indd 29 11.05.2006 13:06:33

Frp - en legitim maktfaktor 

Fremskrittspatiets oppslutning er økende, spesielt når innvandring og fremmedfrykt er 

fremtredende i mediebildet. Flere eksperter mener at Frps dominerende rolle på borgelig side 

har kommet for å bli. Årsakene er blant annet at nå som SV er i posisjon kan proteststemmer 

i all hovedsak bare bli kanalisert gjennom Frp. Det er ikke helt utenkelig at Siv Jensen blir 

statsminister etter valget i 2009. 

Torkil Westergaard Altern 

torkila@student.uio.no 

Jeg har snakket med Sosiolog og 

markedsviter Trond Blindheim 

om hva som er årsakene til at Frp 

kan komme i regjeringsposisjon 

og hva han synes om at Frpvelgere 

blir kalt dumme. 

”Et hvert land har en 

hvis prosent idioter” 

Blindheim brukte dette sitatet i 

TV2-programmet Holmgang for 

å poengtere hva han mente om 

politiske kommentatorers holdning 

til Frp-velgere. Flere kommentatorer 

avfeier Frps politikk som urealistisk 

og tar ikke argumentene på alvor. Det 

blir som om å si at Frps oppslutning 

er et utrykk for antall idioter i Norge. 

Dette har vært en utpreget holdning 

i det politiske miljøet, særlig blant 

kommentatorene helt til det siste. 

- Vi må passe oss for ikke å snakke 

nedsettende om de som har andre 

meninger. De bør ikke avfeies som 

idioter, men politiske motstandere 

bør møte dem til debatt for å få fram 

egne standpunkter. Hvis Frp får for 

stor oppslutning, må de se seg selv 

i speilet. Gjerne angripe politikere 

men ikke velgere, sier Blindheim. 

Han mener at dette er viktig 

prinsipiell diskusjon fordi det står om 

demokratiske prinsipper som den frie 

meningsutveksling, kompromisser 

osv. Veldig få personer i det han 

kaller det politiske segmentet, 

altså kommentatorer, journalister 

og andre som lever av politikk, 

tar Frp og deres velgere på alvor. 

- En stemme er en stemme uansett 

om den er til Frp eller ikke. 

Selvfølgelig er en regjering like 

legitim selv om landet blir styrt etter 

en politikk som velgergrunnlaget 

ikke forstår hva innebærer. 

- Synes synd på Hagen 

Blindheim mener at Carl I. Hagen 

aldri har blitt tatt på alvor, at han 

alltid har vært en outsider og at han 

har blitt sett ned på i alle år. I tillegg 

har Frp-velgere blitt oppfattet som 

annenrangs velgere. Dette har Hagen 

tatt tungt, i følge Blindheim. Hagen 

ble etter hvert grundig lei av den 

behandlingen han og partiet fikk. 

Kristelig Folkepartis steile holdning 

overfor Frp gjorde til slutt at Hagen 

sa at han, om nødvendig, ville hindre 

et borgelig samarbeid etter valget i 

2005 hvis ikke Bondevik ble fjernet. 

- Skylden for at Bondevik nå er 

ute av politikken kan i stor grad 

legges på Hagen, sier Blindheim. 

Ringte svigermor 

- Hva tror du er de viktigste 

markedsføringsmessige årsakene 

til at Frp kan oppnå regjeringsmakt 

etter valget i 2009 

- Her finnes det en rad av 

forklaringer. De andre partiene er 

alt for politisk korrekte. De prater 

for avansert om saker som for 

eksempel kjønnskvotering i styrer. 

Det er en ren taps-sak fordi den ikke 

umiddelbart berører folk. Det er en 

type prat som mange ikke interesserer 

seg for og argumentasjonen 

bak er vanskelig tilgjengelig. 

Allikevel velger Arbeiderpartiet 

dette som en av sine flaggsaker. 

Trond Blindheim 

I følge Blindheim snakker Frps 

politiske motstandere et språk som 

er rettet mot høyt utdannede og folk 

i det politiske segmentet. Typiske 

eksempler er Jens Stoltenberg og 

Jonas Gahr Støre - politikere som 

er vokst opp i borgelige hjem. 

Frp er mye flinkere til å lytte til 

folkemeningen. Etter TV-debatter 

pleide Hagen alltid å ringe hjem til 

sin svigermor på Dokka for å høre 

hva hun mente om programmet. 

Folk er opptatt av mer umiddelbare 

behov. Saker som direkte berører 

tykkelsen på lommeboka, som 

bensinpris, skatter og avgifter, 

mener Blindheim. Også klesmessig 

finner Frp sin måte å nå velgerne. 

- Hagen brukte alltid slips på TV, og 

med det kommuniserte han at han 

tok velgerne på alvor. De evner å 

bruke sin empati overfor velgerne og 

de gjør folks sosiale erfaringer om 

til praktisk politikk, sier Blindheim. 

30 

v06-2.indd 30 11.05.2006 13:06:34

Vi kan ikke love øl til 10 kr., men 

Souperådet arrangerer uansett 

fest på U1 1.juni! Be there! 

31 

v06-2.indd 31 11.05.2006 13:06:37

Ord 

mot 

ord 

Har studenter makt og innflytelse ved UiO 

Viserektor Inga Bostad mot leder av Studentutvalget ved SV-fakultetet Caroline Khoury 



Jeg vil si at de har ganske stor makt. 

Et eksempel er den ukentlige møteplassen 

mellom representanter for 

Studentparlamentet og universitetsledelsen. 

Her har studentenes valgte 

ledelse anledning til å ta opp aktuelle 

saker, og bidra til å påvirke saker 

som ledelsen arbeider med. Et annet 

eksempel er studentenes representasjon 

i universitetsstyret og i de sentrale 

komiteene for forskning og studier. 

Ikke minst har studentrepresentanter 

og studentpolitikere makt og innflytelse 

gjennom å sitte i de mange utvalg og 

styrer på institutt-og fakultetsnivå. Men 

dette avhenger av at studentdemokratiet 

fungerer godt, og at studentene kjenner 

sine rettigheter. 

I hvilken grad har studenter 

makt til å få gjennomslag for 

sine ønsker 

Gjennom studentenes organisering i 

fagutvalg, programutvalg, studentutvalg 

og Studentparlamentet, har man formell 

makt gjennom representasjonsrett i 

styrer, utvalg og diverse fora hvor saker 

faktisk vedtas. Men vi har ikke flertall. 

Spørsmålet om studenter i realiteten 

har mye makt kan diskuteres, men 

som gruppe har vi mye. Et eksempel 

på dette er Eksamenssaken som startet 

høsten 2005 på SV. Saken ble tatt opp i 

de fleste utvalgene som studentutvalget 

sitter i, men vi følte at vi ikke ble hørt. 

Det var ikke før vi stod sammen med 

de fleste fag- og programutvalg og tok i 

bruk en underskriftskampanje, at vi fikk 

litt tyngde og ble hørt. 

Ja. Selv om vi har studenter som ledere 

i både programstyrer og fagutvalg, så 

tror jeg at de fleste som underviser og 

som legger opp undervisningen på UiO, 

vil ha stor nytte av en tettere dialog 

med studentene. Jeg tror at vi som er 

vitenskapelig ansatte har god grunn til 

å involvere studentene mer i pensum, 

valg av undervisningsform og metoder. 

Vi har etter hvert fått et gjennomtenkt 

kvalitetssystem som legger stor vekt 

på regelmessige studentevalueringer 

av både studieprogram, kurs og 

forelesninger. Et fakultet som SV har 

ikke vært vant til dette før, og min 

opplevelse er at studentene synes disse 

evalueringene er en stor forbedring av 

studiekvaliteten. 

Når det gjelder det fysiske, 

psykososiale og organisatoriske 

læringsmiljøet så har vi et 

sentralt utvalg som gir råd til 

universitetsledelsen om dette, og 

Burde studenter hatt mer å si 

når det gjelder utformingen 

av undervisningen 

Er det andre områder som 

påvirker studenthverdagen 

hvor studenter burde hatt 

mer å si 

Absolutt. Det er studentene som faktisk 

skal undervises. Mange evalueringer 

gjennomføres, og disse tas kanskje 

ikke alltid like seriøst. Vi kjenner jo 

alle eksempler av typen at en foreleser 

kommenterer evalueringen med ”jeg 

ser dere er misfornøyde, men jeg er for 

gammel til å endre meg.” Flere fag- og 

programutvalg kjemper en intens kamp 

for å få lov til å være med i utformingen 

av undervisningen, men møtes med 

motgang da studenter ”ikke har noe med 

dette å gjøre.” Flere av de tverrfaglige 

er også ganske frustrerte med at det 

er vanskelig å opprette tverrfaglige 

mastere. 

På nasjonalt nivå burde studentene 

definitivt ha mer å si. Vi som 

studenter er en stor gruppe, og burde 

få lov til i større grad å forme vår 

32 

v06-2.indd 32 11.05.2006 13:06:38

som ledes av en student. Det er 

klart at det er mange områder 

innenfor sikkerhet, helse og velferd 

som angår studentene direkte. Vi 

har nylig fått en rapport fra SiOs 

helsetjeneste om studentenes helse, 

og opplevelse av egen helse før og 

etter innføringen av studiereformen. 

Denne undersøkelsen er også en del 

av arbeidet med å bedre studentenes 

læringsmiljø. Så det jeg sier er vel at 

studentene har mye å si også her. 

egen studiehverdag. Når en student 

blir tvunget til å jobbe ved siden av 

studiene, fordi lån og stipend ikke 

strekker til, er ikke dette ønskelig. 

Når dette kommer i tillegg til å få økt 

arbeidsmengde i studiehverdagen, 

kan det være tydelig at de som sitter 

og bestemmer ikke har den nødvendige 

nærheten til vår hverdag. 

Nei, men det er imidlertid et demokratisk 

problem at så få stemmer, og vi bør 

tenke igjennom hvordan vi kan bli bedre 

til å informere og gjøre det tilgjengelig 

å delta ved valg. Jeg tror at det vil bli 

noe bedre når vi innfører elektronisk 

valg. Da når man lettere de som ikke er 

på Campus daglig. Under valgkampen 

til nytt rektorat slo det meg at en stor 

del av årsaken til lav valgdeltakelse 

handlet om stort arbeidspress. Samtidig 

så er det visse fakultet hvor studentene 

er svært aktive – som på medisin 

for eksempel, hvor 27 % stemte ved 

Studentparlamentsvalget. 

Ved UiOs rektorvalg 

stemte omlag 12 % av 

studentene, ved valget til 

Studentparlament stemte 

omlag 10 % av studentene. 

Er vi late studenter som 

egentlig ikke fortjener særlig 

innflytelse 

Valgdeltagelsen var svært lav ved 

begge valgene, men den har økt 

sammenliknet med tidligere valg. Ved 

valget til Studentparlamentet i vår, gikk 

valgdeltagelsen frem ved alle fakulteter 

unntatt TF. Dette er en positiv utvikling 

fra i fjor. En ting er i hvert fall sikker; vi 

er ikke late! Valgdeltakelse trenger ikke 

være en god indikator på hvor engasjerte 

studentene er, for mange studenter er 

ikke til enhver tid på campus. Vi har 

mer å gjøre nå enn før, og selvfølgelig 

skal vi ha innflytelse. Men troen på 

studentdemokratiet og studentenes 

mulighet til innflytelse, er kanskje ikke 

så sterk blant studentene. 

Det vi ofte tenker på med rettigheter 

er økonomiske fordeler, og her har 

studentene en del rettigheter allerede. 

Mitt inntrykk er likevel at de fleste har 

det stramt økonomisk og at det eksisterer 

et sosialt klasseskille fremdeles, som 

er negativt for mange. Når det gjelder 

rettigheter av andre typer, så har vi, 

slik jeg ser det, både godt fungerende 

arbeidsmiljøhåndbøker og regelverk 

som ivaretar studentenes rettigheter. 

Studenter utgjør en stor 

del befolkningen i en by 

som Oslo. Sammenliknet 

med f.eks. pensjonister og 

barnehagebarn – har de nok 

rettigheter 

Selv om studentene utgjør en stor del av 

befolkningen i Oslo, vil mange studenter 

stemme ved valg i sine hjemkommuner. 

Så vi har relativt liten makt ved valg 

i Oslo. Samtidig har vi noe mer makt 

lokalt, siden studentene er en viktig 

gruppe. Det er blant annet lovpålagt at 

studentene skal ha representasjon i ulike 

utvalg. Formelt så har vi det bra, men 

det kan diskuteres om det er ideelt. 

Det er mange måter å ha makt på, 

og mange former for makt. Vi skal 

ikke se bort fra at studentene kan 

ha mistet noe av sin makt gjennom 

større arbeidspress, samtidig så er den 

systematiske representasjonen i dag 

svært god. Kvinnelige studenter har ikke 

nødvendigvis fått mer makt selv om de 

er blitt flere, og den nettverksbyggingen 

som foregår mellom lærere og studenter 

er heller ikke like synlig og lett å erobre 

makt i. En ting er i hvert fall sikkert: 

Det å ha makt som student handler om 

å ta makt, og benytte seg av maktens 

muligheter der den finnes. 

Har studenter som gruppe 

mer makt nå enn tidligere 

tiår 

Studenter på 60– og 70–tallet 

hadde kanskje mer innflytelse på 

samfunnsdebatten enn de har i dag. 

Debattene i Studentersamfundet ble for 

eksempel referert i de store avisene. På 

70-tallet var man kanskje mer synlig og 

ble sett på som mektigere enn man er i 

dag, da man demonstrerte oftere. I dag 

går vi sjelden til ”konfrontasjon” utad, 

og det kan nok være fordi studentene 

i dag har blitt politikere og lobbyister 

selv. Om studentene virkelig har mer 

makt nå enn tidligere, er vanskelig å si. 

Den makten som vi har, er i hvert fall 

ennå bare på papiret. 

33 

v06-2.indd 33 11.05.2006 13:06:39

Global Crime: 

IAPSS generalforsamling 2006 

Ane Måntrøen 

anema@student.sv.uio.no 

Den årlige konferansen og generalforsamlingen 

for IAPSS samlet 

engasjerte statsvitenskapsstudenter 

fra nesten alle kontinenter i 

fantastiske Amsterdam i en 

fullbooket uke fra 2. til 8. april. 

De eminente arrangørene for 

begivenheten var 18 medlemmer fra 

studentforeningen for statsvitenskap 

studenter i Amsterdam, som 

går under det klingende navnet 

Machiavelli. Det overordnede 

tema for konferansen var global 

kriminalitet som en konsekvens av 

globalisering. Mer spesifikt var de 

underordnede problemstillingene 

konsentrert rundt spørsmål omkring 

terrorisme og radikalisering, human 

trafficking og folkemord. I denne 

sammenheng ble det arrangert flere 

aktiviteter og foredrag. Blant de 

inviterte foredragsholdere var flere 

respekterte akademikere, blant annet 

professor Hajer fra Universitetet i 

Amsterdam, Eric Powel fra NATO 

og representanter fra OPCW og 

ICTY i Haag. Programmet for uken 

var meget hektisk, men litt moro 

fikk vi da tid til og nye bekjentskap 

ble knyttet. 

Søndag 2/4/2006 dro 6 forfrosne 

Blindernstudenter til Europas 

syndige metropol i den ære 

å representere IAPPS Oslo i 

Generalforsamlingen. Etter å 

ha sikret oss linje-aquevitt fra 

tax free som en norsk hilsen, 

ankom vi hostellet hvor alle 

lokale organisasjonsmedlemmer 

var innkvartert. Ikke akkurat et 

fasjonabelt etablissement, men 

det kan neppe bli mer sosialt og 

integrerende enn å dele rom med 

6-8 ukjente mennesker fra ulike 

land. Den offisielle velkomsten ble 

etterfulgt av middag a la ”dagens” 

og en guidet tur på kanalen, før vi 

avsluttet med et ”cross-national 

drinking party” hvor alle hadde 

medbrakt sine lokale bryggevarer 

(se egen boks). De undertegnede 

gjorde en særdeles god jobb i å 

representere og promotere Norge 

og norske interesser, 

noe som er essensielt 

i internasjonal 

nettverksbygging. Det 

bør for øvrig nevnes 

at erfaringer, ideer og 

synspunkt så vel som 

særegne drikkevarer ble 

utvekslet i hyggelige 

omgivelser med stor 

suksess. 

Mandagen var dagen for Slovenia 

generalforsamlingens Spania 

første del. Som seg Sveits 

hør og bør for en Sverige 

slik anledning måtte 

delegatene stille 

i formelt antrekk 

klokken 8.30 for en 

høytidelig velkomst 

fra rektoren ved Universitetet i 

Amsterdam. GA er møtet hvor 

hovedbeslutninger i IAPSS foretas. 

Her møtes delegasjoner fra alle 

medlemsland årlig for å vedta 

budsjett, statutter, samt andre 

relevante saker for organisasjonen. 

Organisasjonens permanente sete er 

i Ljubljana, Slovenia og GA velger 

i den forbindelse representanter 

til hovedstyre og disiplinær 

komité. Alle medlemmer har lik 

rett til å stille som kandidat og 

avstemningen foregår ved enkelt 

flertall. Dessverre hadde ingen av 

de norske delegatene anledning til å 

stille i år, men vi nevner Karl Olav 

Grønlunds engasjement i Ljubljana 

forrige valgperiode. 

Et brennhett diskusjonstema for 

årets forsamling var særlig kriterier 

for medlemskap i IAPSS, hvor 

betydningen av identitet og ikke 

minst stoltheten av å være en ren 

statsvitenskapelig fagorganisasjon 

ble heftig debattert: Et forslag om å 

I god gammel IAPSS tradisjon er 

en hilsen fra hjemlandet essensielt: 

Australia 

Canada 

Danmark 

Finland 

Italia 

Norge 

Romania 

Vin 

Mapel Whisky 

Gammel Dansk 

Koskenkorva 

Vin og Sambucca 

Linje aquevitt 

Vampyrblod 

Vin 

Champagne 

Urtelikør 

Fishermans friend 

likør 

utvide organisasjonen til å omfatte 

andre fagkretser enn statsvitenskap 

i den hensikt å øke det generelle 

engasjement, ble nedstemt av den 

norske delegasjonen som del av en 

blokkerende minoritet. Dette kan 

leses som en oppfordring til andre 

STV-studenter om å engasjere 

seg lokalt, for at det skal være 

mulig å opprettholde en egen 

fagorganisasjon internasjonalt. 

Folkens, vi trenger human resources 

for å holde hjulene i gang, så meld 

dere på! Etter en 14 timers dag i 

forsamling feiret vi alle vel utført 

arbeid ut i de sene nattetimer... 

Vi sto likevel friske opp tirsdag til 

den første konferansedagen. Den 

34 

v06-2.indd 34 11.05.2006 13:06:39

var viet terrorisme og radikalisering, 

sett i lys av de politiske problem ihht 

integrasjonspolitikk i Nederland, 

spesielt med tanke på drapet av 

Theo Van Gogh og omstendighetene 

rundt dette. Dagen bestod av 

forelesninger og workshops, hvor 

deltagerne ble organisert i mindre 

diskusjonsgrupper. Komplekse 

tema fikk på denne måten et nytt og 

flerdimensjonalt perspektiv farget 

av flere nasjoners synspunkt. Etter 

flere timers forelesning gikk veien 

til et marokkansk studenthus hvor 

vi var invitert på middag og debatt 

om integrasjon av ikke-vestlige 

innvandrere i Nederland. Debatten 

likner mye på dem vi ser i Norge, 

men tilspisset av ovennevnte 

hendelse. 

Et stadig økende problem innen 

global kriminalitet er menneskehandel 

som kan ta flere former. 

Ikke bare prostitusjon, men også 

organhandel og såkalt moderne 

slaveri er mørke sideeffekter av 

en økende diskrepans mellom 

rike og fattige land i forhold til 

ressursfordeling. Med tanke på 

prostitusjon som samfunnsproblem 

var det en svært lærerik dag. 

Gjennom å høre på foredragsholdere 

fra Nederland fikk vi satt 

problemene i et litt annet lys: Ved å 

legalisere prostitusjon og gjøre det 

skattepliktig (Red Light District), 

har nederlandske myndigheter 

forsøkt – og enkelte mener også 

lyktes – i å holde en del av problemet 

innenfor ordnede rammer. Spesielt 

interessant var motsetningene som 

fremkom mellom representantene 

fra Nederland og Sverige, hvorav 

sistnevnte land har forbudt kjøp av 

seksuelle tjenester. 

Den siste konferansedagen startet 

friskt 06.00 om morgenen hvor 

man kunne velge mellom besøk i 

den internasjonale straffedomstolen 

for det tidligere Jugoslavia (ICTY) 

eller OPCW (Organization 

prohibiting chemical Weapons). 

Etter å ha gjennomgått en streng 

sikkerhetsklarering hos OPCW ble 

vi introdusert for organisasjonens 

virkeområder og de utfordringene 

den står ovenfor i dag, spesielt med 

tanke på Iran. Etter lunsj fulgte tre 

spennende foredrag om folkemord 

hvor Rwanda og Sudan ble brukt 

som case for å belyse de utfordringer 

vi i dag står ovenfor: Intervensjon 

i stater på humanitært grunnlag og 

forholdet til internasjonal rett. 

Fredag var den siste dagen av 

konferansen og med GA. Delegatene 

møtte opplagte på Universitetet i 

Amsterdam kl 09.00 for å godkjenne 

budsjett, velge representanter som 

skal lede organisasjonen neste året 

og stemme over nye resolusjoner 

(som det alltid er en del av). 

Organisasjonen fikk sitt første 

æresmedlem og dermed var en lang 

uke nesten slutt. I god IAPSS ånd 

var det sørget for en avskjedsfest 

ogfesten fortsatte til langt på natt. 

Og alle var enige om at det hadde 

vært en fin tur. 

Generelt om IAPSS: International Association for Political Science 

Students er en verdensomspennende nettverksorganisasjon for 

statsvitenskapsstudenter. IAPSS har formelt eksistert siden 1998, 

og har som mål å fungere som en felles utvekslingsplattform 

for fremtidige statsvitere når det gjelder kunnskap, ideer og 

erfaringer. Relasjonsbygging over landegrensene og internasjonale 

karrieremuligheter samt trainee-ordninger er blant de pågående 

prosjekter for organisasjonen. Tidsskriftet Politikon utgis jevnlig, 

hvor det er mulighet for studenter å få utgitt artikler på trykk. De 

lokale IAPSS’ foreninger møtes årlig til generalforsamling og faglige 

konferanser i ett av de 40 medlemslandene. 

35 

v06-2.indd 35 11.05.2006 13:06:39

INSTITUTT FOR 

FORSVARSSTUDIER 

Ønsker du å fordype deg i utenriks- og sikkerhetspolitikk 

Planlegger du masteroppgave innen dette fagfeltet 

Institutt for forsvarsstudier driver forskning på norsk sikkerhetspolitikk, bruk av 

militærmakt og Forsvaret i et samfunnsmessig perspektiv. Vi arbeider for en åpen 

og tverrfaglig tilnærming til ulike problemområder og søker kontakt med faglig 

seriøse studenter/ akademikere med variert bakgrunn. 

Våre forskningsområder: 

Militær tenkning og teori 

• små stater og bruk av 

militærmakt 

• internasjonal militær 

tenkning og teori 

• sivil-militære 

relasjoner og 

organisasjonsstudier 

Internasjonale konflikter og samarbeid 

• russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk 

• internasjonale organisasjoner 

• globale sikkerhetsutfordringer 

Norsk sikkerhets- og 

forsvarspolitikk 

• Norges rolle i internasjonale 

operasjoner 

• sikkerhetsutfordringer knyttet til 

Norge og nærområdene 

• norsk deltakelse i internasjonalt 

forsvarssamarbeid. 

Transatlantiske studier 

Nytt forskningsområde med forskningstemaer om 

• militærmaktens rolle i amerikansk 

sikkerhets- og utenrikspolitikk 

• endringer i amerikanske militære 

doktriner 

• amerikansk Nato-politikk og 

konsekvenser for Norge 

Senter for transatlantiske studier er i ferd med 

å etablere et spennende fagmiljø og satser 

sterkt på nyrekruttering. Ta kontakt med Svein 

Melby (tlf. 23 09 34 72) hvis du vil vite mer. 

Mastergradstipend 

IFS’ mastergradsstipend er p.t. kr. 4000 per 

måned og blir gitt for inntil 12 måneder. 

Stipendiet er skattefritt og gis normalt ikke før 

studenten er kommet godt i gang med arbeidet. 

Du kan lese mer om IFS’ stipendordninger på 

våre internettsider. 

Institutt for Forsvarsstudier 

Tollbugt. 10 

0152 OSLO 

tlf: 23 09 31 05 

epost: info@ifs.mil.no 

web: www.ifs.mil.no 

36 

v06-2.indd 36 11.05.2006 13:06:40

TEMA: MAKT - Universitetet i Oslo

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?