NIKU Rapport 10

apport 10 2006
bevisst at også ”Sohlbergrekka” ble fredet. Husrekka hadde utvilsomt stor gjenkjennelses- og symbolverdi. Per Amundsagården var i 1923 en
av to upanelte bygninger i Bergmannsgata. Den andre bygningen, ”Trondhartsgården”, ble like etter flyttet til museet i Trondheim. ”Per
Amundsa” skilte seg derfor ut i gatebildet, og dette bidro sikkert til at gården fikk større oppmerksomhet enn de øvrige anleggene i denne gata.
Fredningen av ”Persstuggu” er det derimot ikke lett å forstå. Det viste seg også at det var solid motstand mot fredningene. Rørosingene ville
som sedvanlig ikke at noen skulle komme og bestemme hvordan de skulle forvalte og ta vare på byen sin.
Det viste seg raskt at den forvaltningen som var til rådighet for å følge opp alle de nye fredningsobjektene ikke var tilstrekkelig. Det vises også i
ettertid at bygningsfredningsloven og de retningslinjene som var nedfelt i den, var av en slik art at den kunne tolkes og brukes på en helt annen
måte enn slik loven har blitt brukt senere. Bare to år etter at ”Per Amundsa” var blitt fredet, ønsket ikke eieren lenger å ta vare på
gårdsanlegget, han ville bygge en bensinstasjon på tomta isteden. Mot fem stemmer i herredsstyret ble det besluttet å rive anlegget. Hele
anlegget ble donert til Norsk Folkemuseum og tatt ned for lagring for om mulig å kunne settes opp igjen i Oslo.
Hvis vi skal prøve å karakterisere verdiforankringen i denne første fredningen på Røros, så kan det være vanskelig eller umulig å finne en
fellesnevner for det utvalget som ble gjort.
• ”Aasengården” ble utvilsomt fredet på grunn av persontilhørigheten til malmfinneren Hans Aasen og stor viktighet som lokalt
identitetsmerke.
Norsk institutt for kulturminneforskning Kulturminneforvaltningens og planarbeidets historie på Røros
15