Høringsutkast katalog prioriterte kulturminner - Sysselmannen

06. desember 2012
Det er registrert rundt 50 landstasjoner, med
hustufter, spekkovner, gravplasser og beinrester
etter hval. Stasjonene ligger på steder med gode
havneforhold for seilskip, de måtte kunne komme
inn og ut på flere vindretninger og de måtte ha ly,
men samtidig være nær ytterkysten. Det måtte
være et flatt område bak fjæren for spekkovner og
hus og fjæren måtte være så flat at det var lett å ta
hval og utstyr på land. Og det måtte helst være
tilgang på ferskvann.
De lokalitetene hvalfangerne brukte var så gode og
praktiske at andre har brukt dem senere. På
Lægerneset var det leir for mineralleiting og i
Virgohamna var det startsted for
nordpolekspedisjoner.
Hvalspekket ble kokt til olje i spekkovner på land.
Ovnene var runde ildsteder av stein for
bronsekjeler. Byggematerialet var lokal stein, sand
og grus og medbrakt teglstein. Under kjelene ble
det fyrt med drivtømmer, hvalspekk eller kull via
fyringshull og -gang. Bronsekjelene og alt annet
utstyr ble i noen tilfeller lagret på stasjonen, men
oftest tatt opp og ned hver sesong.
Spekkovner, enkle, doble og tripple er registrert på
følgende lokaliteter: Virgohamna, Sallyhamna,
Jensenvatnet, Ytre Norskeøya, Smeerenburg,
Gravneset , Midterhuken, Lægerneset,
Snatcherpynten, Ebeltofthamna , Kobbefjorden,
Trygghamna, Gåshamna , Habenichtbukta,
Zieglerøyane.
Nær stasjonen ligger det ofte en gravplass. Den kan
ligge på en høyde, på et nes, på en holme, eller
bare i utkant av stasjonsområdet. Det finnes ca 760
kjente hvalfangstgraver. Dette er den tallrikeste
kulturminnetypen på Svalbard. De største
gravplassene er Likneset med 228 kjente graver,
Ytre Norskøya med 185 og Gravnesodden med
128. Tallene må tas med forbehold fordi det finnes
både dobbel- og trippelgraver. Det finnes også
enkeltgraver som ikke synes å ha tilknytning til
hvalfangststasjoner.
Hustufter er registrert på følgende lokaliteter:
Midterhuken, Lægerneset, Snatcherpynten,
Gåshamna, Habenichtbukta, Delitchøya,
Kobbefjorden, Smeerenburg. Dette var enkle hus,
kalt ”tents”, de fleste satt opp kun for
fangstsesongen, men noen stod nok i flere år.
Spekkbetong er en stivnet masse av sand,
sundbrente biter naturstein, teglstein, kull, brent
tre, spekkolje og slintrer av hval. Noen steder, som
på Smeerenburg, er dette de eneste synlige rester
av spekkovnene.
Hvalfangsten foregikk rundt hele Svalbard, men
hovedsakelig på vestkysten, med størst aktivitet på
nordvest. På østsiden finner vi flest kulturminner
på Edgeøyas sørvest kyst. Striden om rett til
fangstområdene ble forsøkt løst med en avtale
mellom nederlenderne og engelskmennene i 1614.
Engelskmennene fikk Bellsund, Isfjorden, Prins
Karls Forland, Kongsfjorden og Magdalenefjorden,
mens nederlenderne hadde områdene nord og syd
for disse. Hvalfangerne fra andre nasjoner fikk
prøve seg der de vågde, noen med avtaler med de
to store sjømaktene. Danskene holdt i en periode
til i Kobbefjorden innenfor nederlandsk område.
Landstasjonene sør på Edgeøya er spesielle med
sin tørrmurteknikk. De tilhørte engelskmennene og
ble brukt kun i få år tidlig i fangstperioden.
Løse kulturminner
I det kulturhistoriske magasinet i Forskningsparken
i Longyearbyen finnes det et stort antall
gjenstander som er kommet frem ved arkeologiske
undersøkelser. Noen av disse er utstilt på Svalbard
Museum. Katalogiseringsarbeidet pågår, men det
er et stort etterslep.
Kunnskap
Det har vært foretatt forskningsundersøkelser og
nødgravninger av hvalfangstens kulturminner. De
er med i de systematiske registreringer, i
spesialregistreringer med prøvegravning og
dokumentert i befaringer og under
feltinspeksjoner. Registreringene er lagt inn i
Askeladden. Materialet fra undersøkelsene har gitt
vitenskapelige publikasjoner av blant annet
anleggene, tekstiler og helse/sykdom.
Utkast katalog prioriterte kulturminner og –miljøer på Svalbard, versjon 1 Side 12