Høringsutkast katalog prioriterte kulturminner - Sysselmannen

06. desember 2012
Hovedstasjoner: Finnes i tre typer. A) en stor hytte.
B) flere hytter på samme sted. C) En
sammenhengende bygningsmasse – stor hytte
med mange sammenbygde rom opptil 150 m2.
Hovedstasjonene skal ha graver og kors – finner du
det ene må du lete ekstra etter det andre, for det
finnes.
2.4 Norsk overvintringsfangst
(ca 1800 – i dag)
av Marit Anne Hauan
Den første norske overvintring skjedde i 1795-96.
Handelshuset Buck i Hammerfest utrustet en
ekspedisjon med 15 menn. Fire russere var med for
å lære nordmennene opp, aktiviteten fulgte nok
russisk mønster. Ikke før i 1822 har vi sikre kilder
om nye ekspedisjoner. Også denne gangen var det
menn fra Hammerfest, 16 stykker overvintret i
Ebeltofthamna i Krossfjorden. Nytt fangstlag
overtok i 1823 og samme sesong overvintret et
fangstlag på Bjørnøya. Fram til 1892 er det i alt 21
overvintringer derav 14 frivillige (Lønø 1972,65). I
denne første fasen av overvintringshistorien var
hvalross det vesentlige byttet, sammen med
pelsdyr og sel. Det var fra slutten av 1890-tallet og
fram til midten av 1900-tallet at
overvintringsfangsten hadde sin storhetstid.
Fra den spede starten og fram til evakueringa av
alle beboere på Svalbard i 1941 var det
overvintringer hvert eneste år. Nesten 400
personer drev slik fangst i disse 43 årene, med til
sammen over 1000 overvintringer.
Fra 1924 og fram til krigen utgjorde verdien av
denne fangsten 1,6 millioner kroner, mens verdien
av selfangsten i samme periode var på vel 41
millioner. Overvintringsfangsten hadde altså
verken stor betydning økonomisk eller som arena
for sysselsetting. Likevel har denne
næringsaktiviteten, som kan bli karakterisert som
en bagatellmessig affære, tiltrukket seg
oppmerksomhet som kan sies å være omvendt
proporsjonal med dens økonomiske betydning.
Overvintrerne trer fram som nasjonale
helteskikkelser i polarhistoriene, de er tydelige og
artikulerte personer, mange kjenner til storjegeren
Hilmar Nøis, isbjørnkongen Henry Rudi, første
kvinne som fangstmann Wanny Woldstad,
gentleman Arthur Oxaas og storlygeren Georg
Bjørnnes. I løpet av de første tiårene bygde man
ikke bare hytter og satte opp fangstredskap, man
utviklet også geografisk avgrensede fangstfelt i
Svalbard arkipelet. På 1930-tallet var øygruppa
inndelt i 45 fangstfelt basert på fangstfolkenes
egne driftserfaringer. 4 Fangstfolkene overholdt
bare de grensene som var bekvemme og praktiske
for dem. Noen ganger gjorde de seg nytte av et
halvt terreng, andre ganger kunne et fangstlag
drifte store geografiske områder.
Inntil 1910 var fangstvirksomheten konsentrert til
de sørlige, vestlige og østlige deler av øyriket. Etter
1920 økte aktiviteten også i nord (Isachsen 1910,
Rossnes 1995).
Bare et fåtall gjorde overvintringsfangst til sitt
hovedyrke. Nesten 60 % overvintret kun et år
(Rossnes 1993,27). Så få som 14 menn drev på med
fangst mer enn 10 vintre. Disse 14 hadde det til
felles at de holdt seg til fangstfelt med variert
ressursgrunnlag, og de valgte gjerne et fast
geografisk område som sitt revir. Om lag 20
kvinner deltok på overvintringsfangst og to barn
ble født i fangsthytter.
Av de 14 mennene som var overvintrere gjennom
hele sitt yrkesliv kom seks fra Tromsø, én fra
Ullsfjord, én fra Lofoten, én fra Andøy, én fra
Målselv, to fra Hillesøy, én fra Sverige og én fra
Tyskland. Fordelingen mellom Tromsø, Tromsøs
omland, Nord-Norge og andre land gir et rimelig
godt bilde av geografien ved rekrutteringen til
overvintringsfangsten. I perioden 1925 til 1941 var
det overvintrere fra syv ulike nasjoner: russere,
svensker, tyskere, tsjekkere, én ester og én
italiener, foruten nordmenn.
I perioden 1895 til 1941 døde 19 mennesker av
skjørbuk, ca 5 % av overvintrerne. Det siste kjente
tilfellet av sykdommen er fra 1926.
4 Fiskeriforsker Thor Iversen lagde allerede i 1930
et kart over området som viste grensene mellom
fangstterrengene, samt hvilke ressurser som var
tilgjengelig eller dominerte feltene. Han tegnet også
inn hytter og definerte ”antall mann passende på
feltet”.
Utkast katalog prioriterte kulturminner og –miljøer på Svalbard, versjon 1 Side 16