Høringsutkast katalog prioriterte kulturminner - Sysselmannen

06. desember 2012
ikke noen konkrete møter med russiske fangstfolk
eller observasjon av noen russiske fangststasjon før
utpå 1700-tallet. Heller ikke er det nevnt noe
konkret om fangstreiser til Svalbard i russiske kilder
før tidlig 1700-tall (Hultgreen 2000). Det er verdt å
merke seg at verken hos Willem Barentsz, som
kartla store deler av vestkysten av Spitsbergen i
1596, eller i noen av de mange
hvalfangstberetningene fra 1600-tallet nevnes
observasjon av russiske fangstmenn i farvannene
ved Svalbard (Arlov 1996). Av dette kan vi derfor
slutte at russerne forholdsvis seint starta
utnyttelsen av Svalbards ressurser.
Russiske arkeologer har publisert materiale fra
arkeologiske utgravninger på Svalbard hvor det
hevdes at de eldste russiske fangststasjonene kan
dateres tilbake til ca. 1550 (Starkov 1988). De
russiske dateringene baserer seg på
dendrokronologiske dateringer av
bygningsmateriale fra 6 ulike russiske fangsthytter
fra sør og vestkysten av Svalbard. En kildekritisk
gjennomgang av disse dateringene viser at de
russiske dendrodateringene knytter seg
utelukkende til bygningsrester. Flere av husene har
dateringer som fra 1500, 1600 og 1700- tallet fra
en og samme fangsthytte. En gjennomgang av
bygningsmaterialets karakter viser at de eldste
dateringene stammer fra prøver fra drivtømmer,
gamle skipsplanker og /eller annet gjenbrukt
materiale (Hultgreen 2000). Det sier seg selv at
drivtømmer og gjenbrukt skipstømmer ikke egner
seg til å datere de ulike fangststasjonenes
bruksfase. En kontrollprøve av 14C-dateringer fra
gjenstandsmateriale fra noen av russernes eldste
fangsthytter viser da også at gjenstandsinventaret
fra hytter som er dendrokronologisk datert til 1500
– tallet mest sannsynlig representerer 1700 og –
1800-tallet (Hultgreen 2000). Dette indikerer at det
er ingen korrespondanse mellom
bygningsmaterialets alder og det tidspunkt hyttene
var i bruk. I dag kan vi derfor være rimelig sikre på
at russerne starta opp overvintringsfangsten på
Svalbard en god del seinere enn det de russiske
arkeologene hevder.
Hva var årsaken til at russiske fangstmenn som
tradisjonelt fangstet på Novaja Zemlja og Petsjora
dro den lange veien til Svalbard
Ser vi nærmere på årsaken til at russiske fangstfolk
begynte å dra på fangst til Svalbard tidlig på 1700-
tallet fremfor å drive fangst i egne nærområder
som eksempelvis Novaja Zemlja; trer en kjent
historisk skikkelse frem i lyset. Det er rimelig å se
oppstarten av den russiske fangsten på Svalbard i
forbindelse med tsar Peter den Stores initiativ for å
opprette et russisk hvalfangstkompani som skulle
delta i den profitable vest-europeisk hvalfangsten
utenfor Svalbard. Kompaniet fikk monopol på
ishavsfangsten fra 1703/1704 og overskuddet av
handelen med ishavsprodukter skulle brukes til å
subsidiere hvalfangsten. I kildene ser det nærmest
ut som om Peter den Store lokket og tvang de
russiske fangstmennene til å dra til Svalbard
fremfor Novaja Zemlja. Russerne lyktes ikke med
hvalfangsten av flere grunner, imidlertid så de
raskt muligheten av å drive en profitabel
overvintringsfangst på Svalbard basert på pelsdyr,
hvalross og kvitfisk slik de hadde drevet på Novaja
Zemlja i et par århundrer allerede.
Den russiske overvintringsfangstens utvikling over
tid
Når det gjelder omfanget av den russiske fangsten
viser skriftlige kilder at denne var beskjeden før
1770. Sjelden forlot mer enn 2 – 5 skip Arkhangelsk
eller andre byer langs Kvitsjøen årlig for å reise til
Svalbard. I oppstarten var det de sørligste
områdene av Svalbard særlig Isfjorden, Bellsund og
Edgeøya som tiltrakk seg russiske fangstfolk. At
disse var de mest ettertrakta områdene for
russerne i etableringsfasen fremgår også i skriftlige
kilder fra Russland.
Etter 1770 finner vi både i arkeologisk og skriftlig
materiale tydelige indikasjoner på at den russiske
ishavsfangsten på Svalbard er i kraftig ekspansjon. I
det arkeologiske materiale ser vi at en ny type
fangststasjoner dukker opp. Dette er
hovedstasjoner av større dimensjoner enn vi
tidligere kjenner. Hyttene er store og ofte
sammenbygget og kan være opptil 150 m2.
Kulturlagene er tykke og gjenstandsinventaret er
usedvanlig rikt, i tillegg anlegges det store
møddinger i tilknytning til husene. Slike stasjoner
ble plassert i de beste fangstområdene i Isfjorden
Utkast katalog prioriterte kulturminner og –miljøer på Svalbard, versjon 1 Side 14