Les hele foredraget (pdf) - Arkitektur- og designhÃ¸gskolen i Oslo

More documents

Recommendations

Info

2 Offentlige myndigheters styring skjer i et slik regime gjennom ”governance” der det offentlige inngår i forhandlinger med private utbyggere som jo har midlene til gjennomføring av ny byutvikling. Det har vært en overraskelse for oss borgere at institusjoner som vi trodde var offentlige og eid av oss selv, følger den private eiendomsutviklingens logikk. Jernbaneverket og Oslo Havn er jo her nesten altfor gode eksempler. I dette regimet har vernemyndighetene i Norge og i Oslo en helt usedvanlig særstilling fordi de i praksis har vetorett. Institusjonen Kulturminnevern i Norge er på godt og vondt en reminisens av den rolle offentlige planmyndigheter hadde fram til 1980 tallet i etterkrigsnorge og utøver fortsatt ”government”, direkte gjennom fredningsvedtak eller indirekte gjennom de store mulighetene for trenering som norsk saksbehandlingspraksis innenfor kulturminnevern gir rom for. Samtidig som denne rollen er beholdt, er det norske kulturminnevernets ambisjon utvidet betraktelig. Ansvaret omfatter ”kulturmiljøet” definert som ”Den helhet av ulike fysiske elementer: Kulturminner, topografiske strukturer og landskapsformer som i et gitt geografisk område belyser menneskets bruk av dette i et gitt tidsperspektiv” i . I praksis er dette ”alt”. En er like opptatt av det typiske som det unike. Aldersverdi er ikke lenger et nødvendig kriterium for bevaring. Autentisitetsbegrepet er gjennom Naradokumentet utvidet til et relativt begrep som er sammensatt av mange ulike dimensjoner (”Clusters of Aspects of Authenticity”) ii . I den norske diskusjonen er kriteriene for vurdering av verneverdien i et ”kulturmiljø” i løpet av de siste tiårene utvidet fra å gjelde aldersverdi, historisk verdi og ulike former for kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet, til å omfatte et sett av ulike sosiokulturelle kriterier som representativitet, identitetsverdi, symbolverdi og miljøverdi. At verneinteressen er altomfattende, gjør selvfølgelig sterke prioriteringer av hva som skal vernes nødvendig. I svært mange tilfelle vil også en slik vurdering endres over tid fordi spørsmålet om hva som er verneverdig til de grader er et kulturrelativt begrep. Spesielt problematisk i en bymessig sammenheng er at objektet alltid må ses i kontekst, og at dette åpner for intrikate og subtile vurderinger av ”hva som passer sammen”. Å besitte makten i en slik sammenheng er uhyre krevende både faglig og politisk. Også fordi vernemyndighetene kun kan gi pålegg og ikke sitter med makten i den forstand at de har kontroll over resultatet. De kan kun delta i hva som av og til kan virke som en fruktbar dialog, andre ganger i det som mest minner om en skyttergravskrig. Denne typen konflikter har jo som regel bare tapere og det bærer mange av prosjektene som kommer ut av vernekonflikter preg av. Det har i Oslo vært lav kvalitet på de resultatene som er oppnådd etter ulike former fra konflikter om vernespørsmål, også målt i forhold til vernemyndighetenes egne intensjoner. Vernestrategier iii Bevaring av historiske urbane områder er i dag den sterkeste bygningsregulerende kraften i den vestlige verden, og det viktigste midlet Europeiske byer benytter seg av for å styrke identitet og
3 stedlig karakter. Strategi er jo et begrep hentet fra krigskunsten som angår ledelsen av stridsmidlene og de militære operasjonene på krigsskueplassen. For å oppnå vern benytter de fleste byer svært hybride bevaringsstrategier som varierer fra område til område. Disse sammensatte strategiene kan likevel tilbakeføres og diskuteres i forhold til mer rendyrkede innfallsvinkler med klar teoretisk legitimering. (1) På den ene siden finnes museale bevaringsstrategier der hensynet til helhetlig og autentisk bevaring av byområder er overordnet alle andre hensyn og der ny utbygging i utgangspunktet er uønsket. Venezia er det beste eksemplet på langsiktig bruk av en slik strategi. Et sterkt og helhetlig historisk monument, men sett bort fra de museumsbesøkende (turistene), en døende by der museumsvaktene hver dag pendler ut fra det langt mindre sjarmerende Mestre på fastlandet (2) Strategier for rekonstruksjon innebærer at man lager et nytt – gjenskaper – noe som engang var. Den polske restitusjon av historiske monumenter og bysentra er et tidlig eksempel på en rekonstruksjonsstrategi der intensjonen var å gjenreise polsk kultur etter at kulturminner var systematisk ødelagt av nazistiske destruksjonprogrammer. I dag er Berlins strategi for kritisk rekonstruksjon et modernisert eksempel. I Berlin er målet å gjennomføre en scenografisk rekonstruksjon der byen gjenoppbygges til hva den kunne ha vært ved hjelp av prinsipper hentet fra den historiske arkitekturen. Gjennom denne strategien ønsker Berlin å styrke sin historiske identitet som Tysklands hovedstad. Intensjonen går langt ut over å rekonstruere historiske monumenter og å gjøre historiske strukturer synlige. Å gjenskape byens morfologi er semantisk sett et mål i seg sjøl. Byen ses som en tekst som nye prosjekter skal komplettere. I Berlin er strategien i liten grad satt i verk og den er også omdiskutert, mens en by som Dresden nå helt konsekvent gjennomfører en rekonstruksjonsstrategi. (3) Strukturell bevaring innebærer å skille mellom stabile historiske strukturer og mer flyktige morfologiske uttrykk. Bevaringsarbeidene retter seg mot de prinsippene som har vært styrende for byens arkitektur og som har resultert i strukturer med høy grad av permanens. I en kvartalsstruktur vil strukturelt vern innebære å ta vare på strukturen og trolig også bygningstypologien, men i mindre grad å opprettholde konkrete morfologiske uttrykk og ikonografi. En vesentlig forskjell til rekonstruksjonsstrategier, kritiske eller ikke, er at strukturelt vern gir større frihet for det nye prosjektet til å omtolke historiske spor, legge nye ordensprinsipper over de historiske sporene og videreutvikle typologier. (4) Generell bevaring av bymiljø kan ses som en fjerde strategi selv om den i praksis vil inkludere elementer fra de fire som allerede er nevnt. Det særegne ved denne strategien er at den bygger på en bred innfallsvinkel til hva som har verdi i de fysiske omgivelsene og kobler identitetsbegrepet til fysiske forhold som oppfattes som kvaliteter. Holdningen til hva som skal tas vare på i København bysenter er en illustrasjon av denne strategien, og det danske SAVE systemets analysemetoder for å
Page 1: 1 NARRATIVT VERN Foredrag til konfe
Page 5 and 6: 5 Ideologisk sett er jeg positiv ti
Page 7 and 8: 7 Det neste spørsmålet er om vern

Les hele foredraget (pdf) - Arkitektur- og designhÃ¸gskolen i Oslo

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?