Les hele foredraget (pdf) - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

8
bærer i seg og stole på at både kvalitet og fellesskapets interesser blir tatt vare på gjennom den
demokratiske diskusjonens modifiserende effekt. For meg er det helt opplagt at man ikke kan
regulere seg vekk fra arkitekturdiskusjonen, og man kan heller ikke regulere seg fram til god
arkitektur. Frihetsgradene bør i denne typen prosjekter være store – slik de var både i
Operakonkurransen i Bjørvika og i Vestbanekonkurransen. Arkitektur angår folk og i den nødvendige
diskusjonen kommer ønskene om at arkitekturen, særlig i perioder når alt annet forandres, skal
representere noe stabilt. Å oppfylle dette er både teoretisk og praktisk umulig og neppe heller
kulturelt sett ønskelig. Diskusjonen blir også preget av at arkitektur i offentligheten nesten alltid blir
diskutert via metaforer - ”bibliotekspannekake”, ”kalkunprosjekt”, ”kaldt, arrogant og fremmed”,
”misfoster”. Noen av aktørene i diskusjonen bør man kunne kreve mer av, men folk assosierer og
leser arkitektur forskjellig. I Vestbanesaken så noen en tung betongkloss fra 1960-tallet, mens andre
assosierte til et prosjekt som virkelig kunne symbolisere det sosialdemokratiske Norge, en helt ny
type folkebibliotek som ga rom for alle de kulturene denne byen nå består av, et åpent møtested
som kastet lys ut over Rådhusplassen og ga plassen den attraksjonen og det livet den har venta på i
50 år.
Diskusjon av arkitektur er vanskelig. Intet er lettere enn å skyte et prosjekt ned. Den 4’de
dimensjonen er ikke et problem i ny arkitektur, snarere et instrument som konsertmestrene etter
hvert blir flinkere til å benytte seg av. Mange av de diskusjonene om vern som føres i forbindelse
med prosjekter dreier seg i realiteten om arkitektonisk kvalitet. Det viktigste arbeidet for å ta vare
på den 4.de dimensjon i byens arkitektur er ikke knyttet til vernet, men dreier seg om å sikre kvalitet
på den arkitekturen som bygges nå.
En av grunnene til at Forsvarets ledelsesbygg på Akershus av alle ”parter” oppfattes som vellykket
er prosessen som danner basis for gjennomføring av byggesaken. Det burde i Oslo gjennomføres en
evaluering av de resultatene som strategien ”narrativt vern” har ført til. Jeg tror en slik evaluering
ville kunne trekke et skille mellom åpne prosesser med dyktige aktører på alle sider av bordet, og
skyttergravsprosesser der røyk fra våpnene hindrer ethvert innsyn i hva som egentlig foregår. Vi har
så definitivt et problem med forvaltningen av vår historie når redselen for å miste det
historiebærende fører til kulturminner tømt for mening og som også estetisk sett er flate og uten
dybde.
i
Riksantikvaren (N), Nasjonale verdier og vern av kulturmiljø, Riksantikvarens notater 1 – 1993.
ii
Larsen, Knut Einar (red), Nara Conference on authenticity, Proceedings UNESCO 1994 og Operational Guidelines for the
Implementation of the World Heritage Convention Intergovernmental Committee for the Protection of the World Cultural and
Natural Heritage. Unesco 1995.
iii
Teksten i denne delen av foredraget er en bearbeiding av Karl Otto Ellefsen Preservation and/or authenticiy i European
Cities in a Global Era, Urban Identities and Regional Development, Ministry of the Environment, Copenhagen 2002.
iv Hansteen, Hans Jacob, Vern av bygget form som dokumentasjon – utfordringer og utopi, Dugnad 3, 1989.
v Sandberg, Lotte, Vern og aktualitet i en kompleks urban sammenheng: En historisk og tekstanalytisk kontekstualisering av
Vestbanesaken, Masteroppgave til graden Master i urbanisme, AHO 2006.
vi
Lowenthal, David, The Past is a Foreign Country, Cambridge, Cambridge University Press, Cambridge 1985.