Les hele foredraget (pdf) - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

1
NARRATIVT VERN
Foredrag til konferansen: ”Den 4.de dimensjon”
Norsk Form, AHO, KHIO, Riksantivaren
Oslo, DogA 19.9.2007
Karl Otto Ellefsen
AHO
Jeg skal bringe diskusjonen på denne konferansen inn i Oslo gjennom å sette Oslos byutvikling og
norske vernemyndigheters rolle inn i en internasjonal kontekst. Deretter skal jeg forsøke å definere
Oslos strategi for vern også gjennom internasjonale referanser. Jeg påstår at Oslos vernestrategi
kan beskrives som det jeg kaller ”narrativt vern”, og jeg skal bruke det meste av foredraget til å
klarlegge innholdet i dette begrepet – både teoretisk og gjennom eksempler.
Byutvikling og vernemyndighetenes rolle i et internasjonalt perspektiv.
Ulike europeiske byer har ulike strategier for kulturminnevern. Spør man om årsakene til forskjellene
vil de finnes i ulikheter i historie som ikke minst viser seg i (1) omfanget av restene av det virkelig
gamle, (2) i graden av transformasjonspress byene er utsatt for og i hvordan offentlige myndigheter
institusjonelt og politisk forholder seg til transformasjonspresset, (3) og i ideologiske forskjeller
innenfor kulturminnevern og forskjeller i hva som er de ”hegemoniske” oppfatningene i
arkitekturfaget. Forsøker vi å karakterisere Oslo i forhold til disse tre punktene er for det første
denne byen i europeisk sammenheng svært ung, de antikke langene er ikke- eksisterende, ingen
kommer over en romersk søyle under graving i Oslo, noe som jo er dagligdags i store deler av
Europa. Middelalderminnene er begrensete og i vernesammenheng relativt udiskutable. Det er
industribyen Oslo som nå i all hovedsak utsettes for transformasjonskrefter.
Og denne byen fra den nære fortid som går 150 år tilbake i tid er bygd ut bitvis, som en collage, og
har rent arkitektonisk aldri vært styrt av en masterplan. Det nærmeste vi kommer er Hals plan fra
1930. Den skaffet oss ringvegene, men hadde få ambisjoner om å styre bebyggelse. Hele den
faktiske situasjonen i Oslo i dag gjør at drømmer om helhetlige planer for å styre utviklingen av
arkitekturen i Oslo er latterlige.
For det andre er Oslo, forstått som Osloregionen (med sine vel 1,5 millioner innbyggere), relativt
sett og noe avhengig av hvordan man teller – for tida den hurtigst voksende byregionen i Europa.
Transformasjonspresset i Oslo er voldsomt. Den viser seg på ulike måter – den sosiokulturelle
gentrifisering av arbeiderstrøkene i Oslo øst kommer til syne først og fremst i omfattende
ikonografisk og funksjonell transformasjon som endrer områdenes preg. Utdaterte ”brown-areas” –
industri og logistikkområder – får fullstendig nye programmer, struktur og arkitektur. Et viktig poeng
er at transformasjonskreftene for alvor viste seg i de allerede bygde byområdene, på et tidspunkt
da markedsstyrt byutvikling var blitt et mer eller mindre ideologisk og politisk akseptert faktum.

2
Offentlige myndigheters styring skjer i et slik regime gjennom ”governance” der det offentlige
inngår i forhandlinger med private utbyggere som jo har midlene til gjennomføring av ny
byutvikling. Det har vært en overraskelse for oss borgere at institusjoner som vi trodde var
offentlige og eid av oss selv, følger den private eiendomsutviklingens logikk. Jernbaneverket og
Oslo Havn er jo her nesten altfor gode eksempler.
I dette regimet har vernemyndighetene i Norge og i Oslo en helt usedvanlig særstilling fordi de i
praksis har vetorett. Institusjonen Kulturminnevern i Norge er på godt og vondt en reminisens av den
rolle offentlige planmyndigheter hadde fram til 1980 tallet i etterkrigsnorge og utøver fortsatt
”government”, direkte gjennom fredningsvedtak eller indirekte gjennom de store mulighetene for
trenering som norsk saksbehandlingspraksis innenfor kulturminnevern gir rom for. Samtidig som
denne rollen er beholdt, er det norske kulturminnevernets ambisjon utvidet betraktelig. Ansvaret
omfatter ”kulturmiljøet” definert som ”Den helhet av ulike fysiske elementer: Kulturminner,
topografiske strukturer og landskapsformer som i et gitt geografisk område belyser menneskets bruk
av dette i et gitt tidsperspektiv” i . I praksis er dette ”alt”. En er like opptatt av det typiske som det
unike. Aldersverdi er ikke lenger et nødvendig kriterium for bevaring. Autentisitetsbegrepet er
gjennom Naradokumentet utvidet til et relativt begrep som er sammensatt av mange ulike
dimensjoner (”Clusters of Aspects of Authenticity”) ii . I den norske diskusjonen er kriteriene for
vurdering av verneverdien i et ”kulturmiljø” i løpet av de siste tiårene utvidet fra å gjelde
aldersverdi, historisk verdi og ulike former for kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet, til å omfatte
et sett av ulike sosiokulturelle kriterier som representativitet, identitetsverdi, symbolverdi og
miljøverdi.
At verneinteressen er altomfattende, gjør selvfølgelig sterke prioriteringer av hva som skal vernes
nødvendig. I svært mange tilfelle vil også en slik vurdering endres over tid fordi spørsmålet om hva
som er verneverdig til de grader er et kulturrelativt begrep. Spesielt problematisk i en bymessig
sammenheng er at objektet alltid må ses i kontekst, og at dette åpner for intrikate og subtile
vurderinger av ”hva som passer sammen”. Å besitte makten i en slik sammenheng er uhyre krevende
både faglig og politisk. Også fordi vernemyndighetene kun kan gi pålegg og ikke sitter med makten
i den forstand at de har kontroll over resultatet. De kan kun delta i hva som av og til kan virke som
en fruktbar dialog, andre ganger i det som mest minner om en skyttergravskrig. Denne typen
konflikter har jo som regel bare tapere og det bærer mange av prosjektene som kommer ut av
vernekonflikter preg av. Det har i Oslo vært lav kvalitet på de resultatene som er oppnådd etter
ulike former fra konflikter om vernespørsmål, også målt i forhold til vernemyndighetenes egne
intensjoner.
Vernestrategier iii
Bevaring av historiske urbane områder er i dag den sterkeste bygningsregulerende kraften i den
vestlige verden, og det viktigste midlet Europeiske byer benytter seg av for å styrke identitet og

3
stedlig karakter. Strategi er jo et begrep hentet fra krigskunsten som angår ledelsen av
stridsmidlene og de militære operasjonene på krigsskueplassen. For å oppnå vern benytter de fleste
byer svært hybride bevaringsstrategier som varierer fra område til område. Disse sammensatte
strategiene kan likevel tilbakeføres og diskuteres i forhold til mer rendyrkede innfallsvinkler med klar
teoretisk legitimering.
(1) På den ene siden finnes museale bevaringsstrategier der hensynet til helhetlig og autentisk
bevaring av byområder er overordnet alle andre hensyn og der ny utbygging i utgangspunktet er
uønsket. Venezia er det beste eksemplet på langsiktig bruk av en slik strategi. Et sterkt og helhetlig
historisk monument, men sett bort fra de museumsbesøkende (turistene), en døende by der
museumsvaktene hver dag pendler ut fra det langt mindre sjarmerende Mestre på fastlandet
(2) Strategier for rekonstruksjon innebærer at man lager et nytt – gjenskaper – noe som engang
var. Den polske restitusjon av historiske monumenter og bysentra er et tidlig eksempel på en
rekonstruksjonsstrategi der intensjonen var å gjenreise polsk kultur etter at kulturminner var
systematisk ødelagt av nazistiske destruksjonprogrammer.
I dag er Berlins strategi for kritisk rekonstruksjon et modernisert eksempel. I Berlin er målet å
gjennomføre en scenografisk rekonstruksjon der byen gjenoppbygges til hva den kunne ha vært ved
hjelp av prinsipper hentet fra den historiske arkitekturen. Gjennom denne strategien ønsker Berlin å
styrke sin historiske identitet som Tysklands hovedstad. Intensjonen går langt ut over å rekonstruere
historiske monumenter og å gjøre historiske strukturer synlige. Å gjenskape byens morfologi er
semantisk sett et mål i seg sjøl. Byen ses som en tekst som nye prosjekter skal komplettere. I Berlin er
strategien i liten grad satt i verk og den er også omdiskutert, mens en by som Dresden nå helt
konsekvent gjennomfører en rekonstruksjonsstrategi.
(3) Strukturell bevaring innebærer å skille mellom stabile historiske strukturer og mer flyktige
morfologiske uttrykk. Bevaringsarbeidene retter seg mot de prinsippene som har vært styrende for
byens arkitektur og som har resultert i strukturer med høy grad av permanens. I en kvartalsstruktur
vil strukturelt vern innebære å ta vare på strukturen og trolig også bygningstypologien, men i
mindre grad å opprettholde konkrete morfologiske uttrykk og ikonografi. En vesentlig forskjell til
rekonstruksjonsstrategier, kritiske eller ikke, er at strukturelt vern gir større frihet for det nye
prosjektet til å omtolke historiske spor, legge nye ordensprinsipper over de historiske sporene og
videreutvikle typologier.
(4) Generell bevaring av bymiljø kan ses som en fjerde strategi selv om den i praksis vil inkludere
elementer fra de fire som allerede er nevnt. Det særegne ved denne strategien er at den bygger
på en bred innfallsvinkel til hva som har verdi i de fysiske omgivelsene og kobler identitetsbegrepet
til fysiske forhold som oppfattes som kvaliteter. Holdningen til hva som skal tas vare på i København
bysenter er en illustrasjon av denne strategien, og det danske SAVE systemets analysemetoder for å

4
notere ned ”de byarkitektoniske trekk” er nettopp rettet mot disse kvalitetene. Det dreier seg altså
ikke primært om en kompleks antikvarisk diskusjon, heller ikke en grundig inventering av byens
arkeologi, men om systematisk observasjon av det som oppfattes som verdier i byens arkitektur slik
disse framtrer og kvalitetsvurderes i dag. Det positive med strategien er at den erkjenner at
vernediskusjoner alltid er kulturavhengige og tilpasser seg elegant til ”alt som virker”.
Narrativt vern.
(5) Den femte strategien – Oslos strategi - er narrativt vern som framhever det konkrete, taktilt
historiefortellende i en by. Bevaringsarbeidet rettes ikke mot helheten, men mot det ofte
ufullstendige og fragmenterte. Narrativ betyr ”fortellende”, det som gjelder handlingsforløpet i en
fortelling. En ”narrasjon” er en fortellende framstilling. Innenfor arkitektur bruker vi begrepet
”narrativ” i motsetning til de umiddelbart sansede kvalitetene i et prosjekt som romlige forhold, lys
og materialkvalitet. Vi snakker også om ”det narrative” i arkitekturen i motsetning til de kvalitetene
som diskuteres relativt autonomt i forhold til arkitekturtradisjonen, slik ”kunst” kan diskuteres med
referanse til annen kunst.
Fortellingen går ut over arkitekturens fortelling om seg sjøl og sier med eksempler fra Oslo som de
fleste av dere vil kjenne: ”her er ”en tukthusmur” og vi har jammen lagt oss i selen for å vise dere
den her den skjærer gjennom dette stygge nye huset”. Eller ”dette kaffebrenneriet lot vi stå for å
minne dere om den sammensatte og uregulerte byen som lå her”. Eksemplene illustrerer også
hvorfor strategien har vært kalt ”Anekdotisk vern”, man framstiller byens historie som et sett av
genuint autentiske og utvalgte anekdoter.
Jeg skal ikke i et forum som dette forsøke å underslå at Oslo som andre europeiske byer iverksetter
relativt hybride vernestrategier som varierer fra område til område. Man har lister over bygninger
av spesiell kulturminneinteresse, avgrensninger av indre murgårdsområder der nasjonale
vernemyndigheter har et spesielt ansvar for, fredningsvedtak knyttet til hele områder og en vedtatt
bystyremelding om kulturminnevern fra 2003. I de transformasjonsstudiene som er gjennomført om
Fjordbyen og fortetninger i indre by sirkler også planmyndighetene omkring det som er deres ofte
lett impotente og forflatende redskap, nemlig formingsrettledere for ny bebyggelse. Men den
dominerende ideologien i kulturminnevernet er en narrativ tankegang der de faktiske og synlige
historiefortellende historiske minnene skal gjøres tydelige.
Tidligere byantikvar Hansteen formulerte ideologien tydelig i en artikkel helt tilbake i 1989: ”Det vil
uansett dreie seg om fragmenter, og dertil fragmenter som stadig tillegges nytt og endret innhold…
Men er det ikke fragmentene som er de meste spennende historiske dokumenter. Som nettopp i
kraft av ufullstendighet og en viss grad av uforståelighet får oss til å stille spørsmålene. Hvorfor er
det slik Og: Hva har skjedd her” og deretter ”Snitt og utsnitt vil være helt sentrale elementer i
denne annerledes estetikken” iv .

5
Ideologisk sett er jeg positiv til strategien blant annet fordi den er tilpasset den faktiske situasjonen
der byutvikling ikke er styrt av offentlige planer men av prosjekter som offentlige myndigheter
deltar i diskusjonen av. Den er politisk og faglig langt mer pragmatisk enn både konsekvent
rekonstruksjon eller det å framtvinge nye strukturelle helhetsgrep. De fysiske minnene er da en
ressurs prosjektene kan benytte seg av for å oppnå historisk dybde – altså med seminarets tittel –
for å fungere i fire dimensjoner. Narrativt vern gjør det derfor mulig å kombinere behovet endring,
behovet for nye kulturelle uttrykk og dokumentasjon av historisk kontinuitet. Bygget vi sitter i nå er
et genuint eksempel på strategiens potensial.
Diskusjon av eksempler på narrativt vern i Oslo
Men strategien er krevende fordi den i et hvert prosjekt forutsetter både atuentisitet – det ekte og
sanne som kan både ses og tas på – og diskusjoner av arkitektonisk kvalitet. Og etter spørsmålet
om hva man skal verne kommer spørsmålet hvordan man skal verne. Diskusjonen omkring det
vernede objektet, den vernede bygningen, er på mange måter ikke vesensforskjellig fra diskusjonen
om ny arkitektur. Alle former for vern, sjøl fredning innebærer inngrep og endring. Bare ruinen er
fullstendig autentisk. Alt vi bygger blir preget av vår tid, ikke nødvendigvis fordi vi vil at arkitekturen
skal være kulturelt aktiv, men fordi vår tids livsform, produksjon og materialer alltid vil prege det vi
bygger.
Rent etymologisk sett kommer begrepet narrativt fra latin, mens ordet narr er et norsk låneord fra
tysk. Jeg har ikke rukket å undersøke om ordet narr har en gammelgermansk opprinnelse eller i sin
tur er et tysk låneord fra Latin, men ordrekka narr, narreri, narrestrek, narresmokk gir assosiasjoner
når man møter noen av resultatene av det narrative vernet. ”Han hadde ikke hug til annet enn å
gjøre narr av folk” som det står i et av eventyrene. Sagene lunsjbar lå i Maridalsvegen og var et
viktig møtested i grenselandet mellom flere bydeler. Institusjonen hadde 150 års historie både som
bygning og restaurasjon og den ble vernet som en anekdote da det øvrige området skulle
renoveres. Så viste det seg at bygningen var teknisk sett råtten, bare noen få rester av den gamle
konstruksjonen og noen dører lot seg beholde ”rent pedagogisk er bygningen uten verdi, og
framstår som et falsum i sitt pinlige forsøk på å etterlikne historien. Rekonstruksjonen er dårlig og
har ingen form for autentisitet. Dette er ikke å vise respekt. Det er å holde historien og
lokalbefolkningen for narr” sa Øystein Grønning i Klassekampen 18.10 i fjor. Denne vurderingen tror
jeg størstedelen av salen vil følge han i. Det hadde vært bedre om bygningen hadde vært revet.
Når narrativt vern ikke medfører at historier fortelles elegant og med dybde er fortellingen helt
verdiløs.
Men de to neste eksemplene kan kanskje skape uenighet. Da R5 – det nye regjeringskvartalet skulle
bygges – forlangte antikvariske myndigheter at bygningen på hjørnet av Akersgata og Teatergata,
av min generasjon kalt Togahjørnet på grunn av den restauranten som lå der og solgte billig mat til

6
studenter. Den eneste bygningen omkring Dittenhullet som ikke ble revet, skulle vernes. Bare
fasaden står igjen, kvartalet er for øvrig fullstendig nytt. Kostnadene til bevaring var enorme fordi
vegtunnelene i Ibsenringen løper rett under. Det siste eksemplet er en gul trebygning som står igjen
rett ved det nye hovedkvarteret på Akershus festning. En hverdagslig bygning uten pretensjoner,
men den er gammel og har full materialautentisitet. Argumentasjonen er at det faktisk autentiske
må bevares så lenge det overhodet er mulig. Tomta hadde kunnet benyttes langt fornuftigere om
bygningen hadde blitt revet, men anekdoten måtte leve videre. Min påstand at dette hadde neppe
skjedd i noe annet land og i ingen by utenfor Norge.
Eksemplene illustrerer selvfølgelig hvordan objektenes verdi reduseres når de frarøves kontekst og –
i tilfelle lunsjbaren og Togahjørnet – også autentisitet. Strategien krever at objektene velges med
omhu og bearbeides med raffinement. Kanskje man burde stille noen krav til bruk av narrativt vern
som strategi og velge som premiss at bygningen som vernes har stor legitimitet som verneobjekt, at
vernet ikke ødelegger transformasjonsmulighetene vesentlig, at objektet gjennom bearbeidningen
ikke blir redusert til dekorasjon, og at objektet får en fornuftig gjenbruk og blir resirkulert som noe
samfunnsmessig nyttig.
Men narrativt vern reiser også diskusjoner om i hvilken grad det vernede skal være bestemmende
for det nye. Dette er jo selve klassikeren i arkitekturdiskusjonen etter at kulturminnevernet har
beveget seg fra opposisjon til posisjon og har full støtte både fra den støyende og stille majoritet.
Denne diskusjonen har drept en rekke gode prosjekter. Det verste mordet sett med norske øyne er
trolig Københavnernes gemene avvising av Fehns vinnerprosjekt ”Fuglen” i den internasjonale
arkitektkonkurransen om nybygg for Det Kongelige Teater. I Oslosammenheng kommer jeg ikke
utenom å bruke OMAs og etter hvert Space Groups forslag til regulering av Vestbanetomta som
eksempel. Vestbanen er interessant som et eksempel på det som Lotte Sandberg i sin
mastergradsoppgave i urbanisme fra 2006 v kaller et ”komplekst, flokete og uavklart forhold mellom
vern og fornyelse”. Saken problematiserer ”narrativt vern”, den er interessant i forhold til å trekke
grenser for de antikvariske myndighetenes kompetanseområde, og den er interessant i forhold til
diskusjon av kulturminnevern og ny arkitektur generelt.
Hovedbygningen på den da nedlagte Vestbanestasjonen ble fredet i 1994. Bygningen ble fredet i
kraft av å være et monumentalbygg som etter riksantikvarens oppfatning var viktig for framveksten
og utviklingen av norsk arkitektur i forrige århundre. Det var ”stilpåvirkende” og hadde
”stilskapende kraft” for annen norsk arkitektur. Kanskje lurte ”føre var” prinsippet i bakgrunnen.
Tomta var attraktiv og en visste ikke hva som ville skje. Anlegget ble i praksis frarøvet alt innhold
som jernbenestasjon ribbet for spor, perronger og etter hvert sjølve banen mot Skøyen. ”Vi sitter
igjen med et relikt. Lukt, lyder, alt som vitner om reisen er borte.. Det gjør det riktig å snakke om et
”narrativt vern”, sa fungerende byantikvar Dag Bjørnland i et møte jeg deltok i 2001.

7
Det neste spørsmålet er om vernet skal ha konsekvenser for omgivelsene. Ideologisk sett mener jeg
at det nettopp er styrken ved narrativt vern at det ikke er ”regularistisk”. Denne typen vern skal i
utgangspunktet ikke være bestemmende for omgivelsene. Objektet skal framstå med verdighet,
men skal ikke være utgangspunktet for ny form. Jernbanestasjoner ordnes jo i forhold til
jernbanelinjer, og når linjene er borte blir det relativt meningsløst å la gjenstående bygninger være
regulerende for tomteutnyttelse. Kontrastene var også til de grader etablert omkring
Rådhusplassen. Rådhuset og den gamle Vestbanebygningen er begge symmetriske og
sentralorganiserte monumentalbygg men har ut over dette aldri passet sammen, verken sett som
dimensjon, stilistisk, ”retorisk” som uttrykk for meningsinnhold eller rent romlig i forhold til hvordan
de er organisert omkring plassen. Det eneste de to bygningene for øvrig har til felles er at de er
gamle.
Dette eksemplet viser oss at en strategi med narrativt vern så absolutt har sine begrensninger. Den
gir i liten grad å gi føringer ut over objektet i seg sjøl. Riktignok er det legitimt å kreve at det
vernede skal behandles verdig og det var vel dette Riksantikvaren forsøkte å fremme ved å si at
den gamle stasjonsbygningen ble ”en dverg” i forhold til det nye prosjektet. På den andre siden
hadde jo dette lave industrielle minnet ligget skjevt på Rådhusplassen og sett opp til
Rådhuskjempen alt i 50 år. Begrepet ”verdighet” i forbindelse med narrativt vern må mer knyttes til
objektet i seg sjøl enn til objektet sett i kontekst. Strategien innebærer en vanskelig ballansegang
der resultatet ofte kan bli at minnene ikke blir samfunnsmessig resirkulert, men redusert til dekor.
”Thue Plast neutralized as display” slik David Lowenthal sier i sin klassiker The Past is a Foreign
Country vi . Betimelig publisert i 1985 – midt i den tida da arkitekturen som verst ble herjet av
innholdsløse postmoderne figurer. Men Vestbanebygningen er jo ikke redusert til dekor. Denne lille
sære og fra starten av heller ikke spesielt vellykkede monumentalbygningen er jo faktisk resirkulert
til en ny monumental funksjon.
Jeg poengterer at strategien narrativt vern er sjenerøs i forhold til omgivelsene. Konsekvensen er at
diskusjonen av prosjektet omkring må dreie seg om arkitektonisk kvalitet og ikke primært om å ta
vare på kulturhistorie. Denne diskusjonen er i utgangspunktet ikke vernemyndighetenes domene,
verneinstitusjonenes kompetanse på feltet er ikke høyere enn andres og deres utsagn bør ikke ha
større legitimitet enn andres. Verneinstitusjonene er utviklet med den historiske dimensjonen for øye,
ikke for å vurdere kvaliteten på ny arkitektur i dag. Det er det narrative vernets både sterke og
svake side at strategien fører til at arkitekturdiskusjoner ikke lar seg forenkle til i hvilken grad de
tilfredsstiller reguleringsbestemmelser, men framstår som like vanskelige som de faktisk er. I
diskusjonen om strategier kan det være pedagogisk formålstjenlig å skille mellom to prinsipielt
forskjellige holdninger: På den ene sida den tradisjonelle planleggingas måte å forholde seg til
virkeligheten på, man lager en relativt detaljert formingsrettleder og forlanger at ny arkitektur skal
styres av reglene. Den andre innfallsvinkelen er å åpne opp for de ideene som det nye prosjektet

8
bærer i seg og stole på at både kvalitet og fellesskapets interesser blir tatt vare på gjennom den
demokratiske diskusjonens modifiserende effekt. For meg er det helt opplagt at man ikke kan
regulere seg vekk fra arkitekturdiskusjonen, og man kan heller ikke regulere seg fram til god
arkitektur. Frihetsgradene bør i denne typen prosjekter være store – slik de var både i
Operakonkurransen i Bjørvika og i Vestbanekonkurransen. Arkitektur angår folk og i den nødvendige
diskusjonen kommer ønskene om at arkitekturen, særlig i perioder når alt annet forandres, skal
representere noe stabilt. Å oppfylle dette er både teoretisk og praktisk umulig og neppe heller
kulturelt sett ønskelig. Diskusjonen blir også preget av at arkitektur i offentligheten nesten alltid blir
diskutert via metaforer - ”bibliotekspannekake”, ”kalkunprosjekt”, ”kaldt, arrogant og fremmed”,
”misfoster”. Noen av aktørene i diskusjonen bør man kunne kreve mer av, men folk assosierer og
leser arkitektur forskjellig. I Vestbanesaken så noen en tung betongkloss fra 1960-tallet, mens andre
assosierte til et prosjekt som virkelig kunne symbolisere det sosialdemokratiske Norge, en helt ny
type folkebibliotek som ga rom for alle de kulturene denne byen nå består av, et åpent møtested
som kastet lys ut over Rådhusplassen og ga plassen den attraksjonen og det livet den har venta på i
50 år.
Diskusjon av arkitektur er vanskelig. Intet er lettere enn å skyte et prosjekt ned. Den 4’de
dimensjonen er ikke et problem i ny arkitektur, snarere et instrument som konsertmestrene etter
hvert blir flinkere til å benytte seg av. Mange av de diskusjonene om vern som føres i forbindelse
med prosjekter dreier seg i realiteten om arkitektonisk kvalitet. Det viktigste arbeidet for å ta vare
på den 4.de dimensjon i byens arkitektur er ikke knyttet til vernet, men dreier seg om å sikre kvalitet
på den arkitekturen som bygges nå.
En av grunnene til at Forsvarets ledelsesbygg på Akershus av alle ”parter” oppfattes som vellykket
er prosessen som danner basis for gjennomføring av byggesaken. Det burde i Oslo gjennomføres en
evaluering av de resultatene som strategien ”narrativt vern” har ført til. Jeg tror en slik evaluering
ville kunne trekke et skille mellom åpne prosesser med dyktige aktører på alle sider av bordet, og
skyttergravsprosesser der røyk fra våpnene hindrer ethvert innsyn i hva som egentlig foregår. Vi har
så definitivt et problem med forvaltningen av vår historie når redselen for å miste det
historiebærende fører til kulturminner tømt for mening og som også estetisk sett er flate og uten
dybde.
i
Riksantikvaren (N), Nasjonale verdier og vern av kulturmiljø, Riksantikvarens notater 1 – 1993.
ii
Larsen, Knut Einar (red), Nara Conference on authenticity, Proceedings UNESCO 1994 og Operational Guidelines for the
Implementation of the World Heritage Convention Intergovernmental Committee for the Protection of the World Cultural and
Natural Heritage. Unesco 1995.
iii
Teksten i denne delen av foredraget er en bearbeiding av Karl Otto Ellefsen Preservation and/or authenticiy i European
Cities in a Global Era, Urban Identities and Regional Development, Ministry of the Environment, Copenhagen 2002.
iv Hansteen, Hans Jacob, Vern av bygget form som dokumentasjon – utfordringer og utopi, Dugnad 3, 1989.
v Sandberg, Lotte, Vern og aktualitet i en kompleks urban sammenheng: En historisk og tekstanalytisk kontekstualisering av
Vestbanesaken, Masteroppgave til graden Master i urbanisme, AHO 2006.
vi
Lowenthal, David, The Past is a Foreign Country, Cambridge, Cambridge University Press, Cambridge 1985.