Les hele foredraget (pdf) - Arkitektur- og designhÃ¸gskolen i Oslo

More documents

Recommendations

Info

6 studenter. Den eneste bygningen omkring Dittenhullet som ikke ble revet, skulle vernes. Bare fasaden står igjen, kvartalet er for øvrig fullstendig nytt. Kostnadene til bevaring var enorme fordi vegtunnelene i Ibsenringen løper rett under. Det siste eksemplet er en gul trebygning som står igjen rett ved det nye hovedkvarteret på Akershus festning. En hverdagslig bygning uten pretensjoner, men den er gammel og har full materialautentisitet. Argumentasjonen er at det faktisk autentiske må bevares så lenge det overhodet er mulig. Tomta hadde kunnet benyttes langt fornuftigere om bygningen hadde blitt revet, men anekdoten måtte leve videre. Min påstand at dette hadde neppe skjedd i noe annet land og i ingen by utenfor Norge. Eksemplene illustrerer selvfølgelig hvordan objektenes verdi reduseres når de frarøves kontekst og – i tilfelle lunsjbaren og Togahjørnet – også autentisitet. Strategien krever at objektene velges med omhu og bearbeides med raffinement. Kanskje man burde stille noen krav til bruk av narrativt vern som strategi og velge som premiss at bygningen som vernes har stor legitimitet som verneobjekt, at vernet ikke ødelegger transformasjonsmulighetene vesentlig, at objektet gjennom bearbeidningen ikke blir redusert til dekorasjon, og at objektet får en fornuftig gjenbruk og blir resirkulert som noe samfunnsmessig nyttig. Men narrativt vern reiser også diskusjoner om i hvilken grad det vernede skal være bestemmende for det nye. Dette er jo selve klassikeren i arkitekturdiskusjonen etter at kulturminnevernet har beveget seg fra opposisjon til posisjon og har full støtte både fra den støyende og stille majoritet. Denne diskusjonen har drept en rekke gode prosjekter. Det verste mordet sett med norske øyne er trolig Københavnernes gemene avvising av Fehns vinnerprosjekt ”Fuglen” i den internasjonale arkitektkonkurransen om nybygg for Det Kongelige Teater. I Oslosammenheng kommer jeg ikke utenom å bruke OMAs og etter hvert Space Groups forslag til regulering av Vestbanetomta som eksempel. Vestbanen er interessant som et eksempel på det som Lotte Sandberg i sin mastergradsoppgave i urbanisme fra 2006 v kaller et ”komplekst, flokete og uavklart forhold mellom vern og fornyelse”. Saken problematiserer ”narrativt vern”, den er interessant i forhold til å trekke grenser for de antikvariske myndighetenes kompetanseområde, og den er interessant i forhold til diskusjon av kulturminnevern og ny arkitektur generelt. Hovedbygningen på den da nedlagte Vestbanestasjonen ble fredet i 1994. Bygningen ble fredet i kraft av å være et monumentalbygg som etter riksantikvarens oppfatning var viktig for framveksten og utviklingen av norsk arkitektur i forrige århundre. Det var ”stilpåvirkende” og hadde ”stilskapende kraft” for annen norsk arkitektur. Kanskje lurte ”føre var” prinsippet i bakgrunnen. Tomta var attraktiv og en visste ikke hva som ville skje. Anlegget ble i praksis frarøvet alt innhold som jernbenestasjon ribbet for spor, perronger og etter hvert sjølve banen mot Skøyen. ”Vi sitter igjen med et relikt. Lukt, lyder, alt som vitner om reisen er borte.. Det gjør det riktig å snakke om et ”narrativt vern”, sa fungerende byantikvar Dag Bjørnland i et møte jeg deltok i 2001.
7 Det neste spørsmålet er om vernet skal ha konsekvenser for omgivelsene. Ideologisk sett mener jeg at det nettopp er styrken ved narrativt vern at det ikke er ”regularistisk”. Denne typen vern skal i utgangspunktet ikke være bestemmende for omgivelsene. Objektet skal framstå med verdighet, men skal ikke være utgangspunktet for ny form. Jernbanestasjoner ordnes jo i forhold til jernbanelinjer, og når linjene er borte blir det relativt meningsløst å la gjenstående bygninger være regulerende for tomteutnyttelse. Kontrastene var også til de grader etablert omkring Rådhusplassen. Rådhuset og den gamle Vestbanebygningen er begge symmetriske og sentralorganiserte monumentalbygg men har ut over dette aldri passet sammen, verken sett som dimensjon, stilistisk, ”retorisk” som uttrykk for meningsinnhold eller rent romlig i forhold til hvordan de er organisert omkring plassen. Det eneste de to bygningene for øvrig har til felles er at de er gamle. Dette eksemplet viser oss at en strategi med narrativt vern så absolutt har sine begrensninger. Den gir i liten grad å gi føringer ut over objektet i seg sjøl. Riktignok er det legitimt å kreve at det vernede skal behandles verdig og det var vel dette Riksantikvaren forsøkte å fremme ved å si at den gamle stasjonsbygningen ble ”en dverg” i forhold til det nye prosjektet. På den andre siden hadde jo dette lave industrielle minnet ligget skjevt på Rådhusplassen og sett opp til Rådhuskjempen alt i 50 år. Begrepet ”verdighet” i forbindelse med narrativt vern må mer knyttes til objektet i seg sjøl enn til objektet sett i kontekst. Strategien innebærer en vanskelig ballansegang der resultatet ofte kan bli at minnene ikke blir samfunnsmessig resirkulert, men redusert til dekor. ”Thue Plast neutralized as display” slik David Lowenthal sier i sin klassiker The Past is a Foreign Country vi . Betimelig publisert i 1985 – midt i den tida da arkitekturen som verst ble herjet av innholdsløse postmoderne figurer. Men Vestbanebygningen er jo ikke redusert til dekor. Denne lille sære og fra starten av heller ikke spesielt vellykkede monumentalbygningen er jo faktisk resirkulert til en ny monumental funksjon. Jeg poengterer at strategien narrativt vern er sjenerøs i forhold til omgivelsene. Konsekvensen er at diskusjonen av prosjektet omkring må dreie seg om arkitektonisk kvalitet og ikke primært om å ta vare på kulturhistorie. Denne diskusjonen er i utgangspunktet ikke vernemyndighetenes domene, verneinstitusjonenes kompetanse på feltet er ikke høyere enn andres og deres utsagn bør ikke ha større legitimitet enn andres. Verneinstitusjonene er utviklet med den historiske dimensjonen for øye, ikke for å vurdere kvaliteten på ny arkitektur i dag. Det er det narrative vernets både sterke og svake side at strategien fører til at arkitekturdiskusjoner ikke lar seg forenkle til i hvilken grad de tilfredsstiller reguleringsbestemmelser, men framstår som like vanskelige som de faktisk er. I diskusjonen om strategier kan det være pedagogisk formålstjenlig å skille mellom to prinsipielt forskjellige holdninger: På den ene sida den tradisjonelle planleggingas måte å forholde seg til virkeligheten på, man lager en relativt detaljert formingsrettleder og forlanger at ny arkitektur skal styres av reglene. Den andre innfallsvinkelen er å åpne opp for de ideene som det nye prosjektet
Page 1 and 2: 1 NARRATIVT VERN Foredrag til konfe
Page 3 and 4: 3 stedlig karakter. Strategi er jo
Page 5: 5 Ideologisk sett er jeg positiv ti

Les hele foredraget (pdf) - Arkitektur- og designhÃ¸gskolen i Oslo

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?