merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Landskapsvernområder opprettes for å ta vare på egenartede eller vakre natur- eller
kulturlandskap. Landskapsvernområde brukes bl.a. for å ta vare på kulturlandskap
i aktiv bruk der det drives for eksempel stølsdrift og beitebruk. Ved utgangen av
2008 var det 29 nasjonalparker, 177 landskapsvernområder og 1864 naturreservater
i Norge (utenom Svalbard). Totalt dekker dette ca. 14,5 % av Norges
landareal.
Verneprosess
Et verneområde vedtas i regjeringen (ved kongelig resolusjon). Fylkesmennene er
som hovedregel ansvarlig forvaltningsmyndighet for verneområdene våre, men i
dag har 70 kommuner fått delegert forvaltningsmyndighet for sine landskapsvernområder,
naturreservater og naturminner. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for
f.eks. informasjon, økologisk skjøtsel og fysisk tilrettelegging der dette er nødvendig
av hensyn til verneformålet. Statens naturoppsyn er den offentlige tilsynsmyndigheten
for verneområdene.
Friluftsliv i verneområder
Friluftslivets plass i verneområdene er forankret i forarbeidene til naturvernloven.
Konklusjonen var at vi gjennom etablering av nasjonalparker både skal ta vare på
natur og sikre arealer for friluftsliv. I mange store verneområder er et nett av stier og
turisthytter akseptert og ønskelig, men i en del andre verneområder er det behov for
og ønskelig med en mindre grad av fysisk tilrettelegging (eks. Rago, Børgefjell).
For å hindre interessekonflikter mellom friluftsliv og naturverdiene er «sporløs ferdsel»
et mål i våre nasjonalparker. Samtidig er tilrettelegging i form av blant annet
stier, klopper, merking og skilting viktig for friluftslivet og den tradisjonelle bruken
i mange verneområder. Verneforskriftene har egne regler om bl.a. tilretteleggingstiltak
for friluftsliv. Generelt er det tillatt å merke og vedlikeholde eksisterende stier,
løyper, bruer og skilt. For etablering av nye klopper, bruer, skilt eller stier må det
søkes om tillatelse. Videre må det også søkes om tillatelse for eventuelt nødvendig
motorferdsel i forbindelse med tilretteleggingsarbeidet.
Etablering av nye stier kan være med på å fremme verneformålet f.eks. dersom den
kanaliserer ferdselen bort fra et sårbart område til et område med større tåleevne. I
tillegg kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av løyper
og stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. Flere av de større verneområdene
har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler,
forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området.
Allemannsretten
Allemannsretten er den rett alle og enhver har til ferdsel, høsting, opphold og
aktivitet i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen.
Stikkordmessig har en rett til:
› Ferdsel i utmark, på sjøen og i vassdrag
› Ferdsel på åker og eng når marka er frossen eller snødekt i tiden
14.10 - 30.04
› Ridning og sykling på stier og veier i utmark
› Å slå opp telt i utmark i to døgn, dog ikke nærmere enn 150 m fra
bebodd hytte eller hus
› Å plukke ville blomster i utmark
› Å plukke ville bær og sopp i utmark, unntatt på moltebærland i Nord-Norge
Bruk av utmark må skje hensynsfullt og varsomt. Motorferdsel i utmark er ingen
allemannsrett, og krever samtykke fra grunneier og dispensasjon fra loven.
De viktigste allemannsrettene er lovfestet i friluftsloven av 28. juni 1957, sist endret i
1996. Loven er en nedskriving av svært gamle sedvanerettsregler på dette området.
Disse er utviklet i et typisk jordbruks- og fangstsamfunn gjennom uminnelige tider
og tilpasset den bruk av rettighetene som moderne turisme og friluftsliv krever. Loven
av 1957 innførte ingen nye rettigheter i forhold til det som var gjeldende tidligere.
Allemannsrettene er grunnlaget for turistforeningens, andre organisasjoners og
myndighetenes arbeid med å fremme og utvikle friluftslivet i Norge. Her er retten til
fri ferdsel den viktigste.
HVALER-DOMMEN
I denne dommen fra 21.06.05 tar høyesterett standpunkt til blant annet spørsmålet om privat
sone rundt et anneks og kom til at denne ikke kunne være så stor som for hytte/hus og kom til at
ferdsel på en sti ca. 7 m fra et anneks ikke kunne anses som brudd på forbudet mot ferdsel i innmark.
Retten kom også med en prinsipiell uttalelse om at grunneiere som bygger i strandsonen,
må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens
behov for ferdsel er mindre.
Innmark og utmark
Retten til fri ferdsel avhenger av om det aktuelle arealet er utmark eller innmark.
På høyfjellet og i skogsområdene er det sjelden tvil om et område er utmark eller
innmark. Men i de tett utbygde kystområdene, særlig på Øst- og Sørlandet, kan det
12 13 Merkehåndbok Merkehåndbok 12 13