Juristkontakt 5 - 2003

More documents

Recommendations

Info

MENINGER Anonyme Alkoholikere AA har utgitt en instruktiv brosjyre «Beordret til å gå på AA møter?» Fra denne siteres: «Mange av oss er blitt beordret til å gå på vårt første AA-møte av myndighetene som et resultat av at vi er blitt arrestert for fyllekjøring, familiekrangel eller andre problemer som involverer alkohol ... Selv om mange AA-grupper eller -møter vil signere evt. fremmøtekort, er det noen som ikke vil gjøre det. Det er opp til hver enkelt gruppe å bestemme om de vil det. I og med at AA ikke er tilknyttet rettsapparatet, er ikke AA pålagt å gjøre deres arbeid. Hvis du kommer tidlig på et møte kan du spørre gruppesekretæren eller møtelederen om å signere kortet ditt. Men husk at du ikke får det signerte kortet tilbake før etter møtet. I Oslo er tolv grupper med på denne ordningen. Den lokale SMF/OI-gruppen har oversikten over dem, og en liste med de som er villige til å undertegne kortet ditt.» Brosjyren kan fås ved henvendelse til AAs servicekontor, pb. 205 Sentrum, 0103 Oslo, tlf. 22 46 89 65, fax 22 46 81 77, Nettsted: www.anonymealkoholikere.no. rulleblad) 36 år gammel rusavhengig fikk 180 timers samfunnsstraff, subsidiært 6 måneders fengsel, under henvisning til positiv rehabilitering. Han ble dømt for stygg legemsbeskadigelse med skadefølge (slo med knyttet neve i ansiktet, slik at tenner ble slått ut), en legemsfornærmelse av mer «alminnelig» karakter, promillekjøring, biltyveri, kjøring uten førerkort m.v. Horten herredsrett oktober 2001 (sak 01-00327 M – upublisert): Kjøring i påvirket tilstand (påvirkningsgrad svarende til 1,5 promille) og bruk og besittelse av narkotika, kjøring uten førerkort: Samfunnstjeneste i 45 dager under henvisning til positiv rehabilitering. Må ikke ødelegge rehabilitering Høyesteretts kjennelse av 21.08.01 (Rt 2001/992) gjaldt en 33 år gammel mann som i Stavanger byrett var dømt til 7 måneders fengsel for overtredelse av strl. § 127, 1. ledd, 1. straffalternativ, § 229, 1. straffalternativ, § 270, 1. ledd nr. 1 jf 2. ledd, § 257, § 317, 1. ledd og legemiddelloven § 31, 2. og 4. ledd. Volden mot offentlig tjenestemann besto i at han motsatte seg lovlig pågripelse ved å true politimannen med en revolver (som riktignok var plombert, men det visste ikke politimannen). Dessuten bet han politimannen kraftig og lenge i overarmen slik at det oppstod et sår. Fordi domfelte hadde hepatitt C, måtte politimannen leve i 6 måneders uvisshet med hensyn til om han var blitt smittet. Domfelte anket straffutmålingen til Høyesterett. Han var tidligere straffedømt 25 ganger, hovedsaklig for narkotikakriminalitet, og hadde misbrukt narkotika fra 16 års alderen. Han gjorde i Høyesterett gjeldende at hans situasjon som heroinmisbruker var endret som følge av at han var kommet under metadonassistert rehabilitering og at denne rehabiliteringen ville bli avbrutt dersom han måtte sone ubetinget fengsel. Høyesterett uttalte generelt: «Riktignok mener jeg at domstolene bør strekke seg langt for å utmåle en straff som ikke vanskeliggjør de rehabiliteringsmuligheter som måtte foreligge for narkomane i domfeltes situasjon. Om den narkomane sprekker og begår nye straffbare handlinger kan for så vidt ikke uten videre være avgjørende.» Deretter kommer det som var avgjørende for Høyesterett: «Det vesentlige i denne sak er imidlertid at det ikke kan legges til grunn at rehabiliteringen vil bli ødelagt ved at metadonbehandlingen ikke kan fortsettes ved soning av straffen, slik det er anført i anken.» Dermed ble anken forkastet og byrettens dom på 7 måneders fengsel ble stående. Det vesentlige med denne saken, er at Høyesterett åpenbart var innstilt på å fastsette en reaksjon som ikke kunne ødelegge rehabiliteringen. I den konkrete saken kunne imidlertid metadonbehandlingen fortsette innenfor fengselsmurene, og soningen ville derfor ikke skade rehabiliteringsopplegget. Høyesteretts generelle syn – slik det kommer til uttrykk i denne kjennelsen – innebærer at rusavhengige som befinner seg i en positiv rehabiliteringssituasjon, blir møtt med atskillig forståelse i domstolene. Strafferettslig reaksjon som ny mulighet I denne forbindelse vil jeg sitere Johs. Andenæs, «Fremtidsperspektiver på strafferetten», artikkel utgitt i «Straff og lovlydighet», Universitetsforlaget, 2. utg. 1974 og 1975 ISBN 82-00-04977-9, der han på side 165 skriver: «Min forgjenger i lærestolen i strafferett ved Universitetet i Oslo, professor Skeie, uttalte i sin lærebok i strafferett at når man har gransket den offentlige strafferett gjennom tidene, kunne man være fristet til å si at de fleste og groveste misgjerninger er øvet av offentlige myndigheter i rettens navn (Jon Skeie, Den norske strafferett, Bd. 1, Oslo 1937 s. 15.). Da jeg som ung mann leste dette, tenkte jeg at det måtte være en stor overdrivelse. Nå er jeg tilbøyelig til å mene at han hadde rett.» Måtte historiens dom over vår tids strafferettspleie bli en annen enn Skeies! Møtet med strafferettspleien fortoner seg nok for mange rusavhengige som en krise. Det kinesiske skrifttegn som uttrykker «krise», brukes også som betegnelse på «mulighet». Denne fremstillingen viser at samfunnet viser forståelse for rusavhengige som gjør noe med livet sitt og at møtet med strafferettspleien kan bli muligheten til det første steg på veien mot et bedre liv.
FAGLIGE BLÅ SIDER Forvaring som strafferettslig særreaksjon (II) Høyesterettsdommer og tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn fortsetter her sin gjennomgåelse av den strafferettslig særreaksjonen forvaring etter lovendringene som trådte i kraft 1. januar 2002. Første del av artikkelen sto i Juristkontakt nr 4/03. Av høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn 3 Straffelovens § 39 e 3.1. Kort om forhistorien til bestemmelsen Særreaksjonsutvalget foreslo en regel om at tidsrammen ikke bør overstige 10 år og ikke kan overstige 15 år, og dessuten at det kan fastsettes en minstetid som ikke må overstige 5 år. Det ordinære maksimum skulle altså etter forslaget være 10 år og begrunnelsen var sammenhengen med utvalgets «prinsipielle syn på forvaringens anvendelsesområde som fortrinnsvis bør være saker hvor alternativet er en kortere eller mellomlang tidsbestemt fengselsstraff», NOU 1990:5 side 117. Departementet fulgte dette opp i Ot.prp. nr. 87 (1993-94). Men stortingsflertallet var av en annen mening. Det borgerlige flertallet i Justiskomitéen uttalte i Innst. O. nr. 34 (1996-97) på side 22: «Flertallet er av den oppfatning at en dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. Etter flertallets syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for drap igjen kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje.» På denne bakgrunn ble gjeldende § 39 e vedtatt med 15 år som ordinært maksimum og med mulighet for 21 år. Øvre grense for minstetiden ble hevet til 10 år. Resonnementet til stortingsflertallet på dette punkt påkaller noen motforestillinger. En residivist til drap, som er det eksempel flertallet bruker, ville høyst sannsynlig få 21 års fengsel i alternativ tidsbestemt fengselsstraff. Uansett hvor farlig han bedømmes å være når ordinær tid for prøveløslatelse, dvs. 14 år er passert, jf. straffegjennomføringslovens § 42 første ledd, kan han ikke holdes tilbake i anstalt lengre enn til sammen 21 år. Etter det forslag stortingsflertallet forkastet, ville denne tilbakefallsforbryteren bli idømt maksimal tidsramme på 15 år for forvaringen. Men hvis han ble vurdert som farlig etter så lang tids forvaring, kunne forlengelse skje med jevne mellomrom ved domstolens mellomkomst. Her er vi jo ved forvaringens raison d’être, dens tidsubestemthet. I prinsippet kunne den forvaringsdømte berøves friheten for resten av livet. Følgelig lå det en større grad av samfunnsbeskyttelse i en forvaringsdom med tidsramme på 15 år enn en maksimum tidsbestemt fengselsstraff på 21 år. Etter min mening blander derfor stortingsflertallet kortene når det sammenligner tidsrammen ved forvaring med en utmålt tidsbestemt fengselsstraff. 3.2 Tidsramme og forlengelse – og minstetid Straffelovens § 39 e første ledd slår altså fast at ordinær tidsramme er 15 år og i særlige tilfelle 21 år, som svarer til de øvre rammer for tidsbestemt fengselsstraff for de alvorligste forbrytelser. Etter hva jeg i forrige avsnitt har gjengitt fra motivene, er det lovgivers oppfatning at valget av tidsramme i første rekke må bero på den begåtte forbrytelsens grovhet, iallfall slik at tidsrammen ikke kan settes kortere enn den alternative tidsbestemte fengselsstraff. Jeg er enig i det førstvoterende, med tilslutning av de øvrige dommere, på dette punkt uttaler i dommen 18. desember 2002 i sak nr. 2002/663: «Etter min mening kan det ikke være riktig å prøve å komme frem til et bestemt forhold mellom tidsramme og alternativ fengselsstraff som skal gjelde generelt. Forholdstallet bør kunne variere etter hvor sikkert retten mener å kunne vurdere den domfeltes farlighet mange år fremover, og det kan også ha betydning om det er tale om en særlig kort eller en særlig lang alternativ fengselsstraff.» Det sentrale og riktige i denne uttalelsen er, etter mitt skjønn, at den ikke gir anvisning på forbrytelsens grovhet som det viktigste moment ved fastsettelsen av tidsrammen. Ved å fremheve grunnlaget for en farlighetsbedømmelse for flere år fremover, knytter førstvoterende vurderingen nær opp til forvaringens mest karakteristiske og ønskede egenskap: tidsubestemtheten. Men grovheten av forbrytelsen og lengden av den alternative fengselsstraff vil også kunne få en korrigerende betydning i yttertilfelle. Ikke minst vil det i praksis kunne være vanskelig å bedømme om lengstetiden bør være 10 eller 15 år på grunnlag av farligheten på domstiden, iallfall hvis domfelte er relativt ung og ikke har nevneverdig kriminelt rulleblad. I slike tilfeller kan grovheten av den begåtte forbrytelse bidra til en lengre tidsramme enn det ellers ville ha vært grunnlag for. Den rettslige betydningen av tidsrammen, som er obligatorisk og skal fastsettes, er at all løslatelse før utløpet av denne forvaringstiden skal skje på prøve med vilkår som retten normalt fastsetter, jf. § 39 f og g som jeg kommer tilbake til, og at reaksjonen som sådan opphører hvis påtalemyndigheten ikke innen 3 måneder før forvaringstidens utløp reiser sak om for- Juristkontakt 5 • 2003 35
Page 1 and 2: MEDLEMSBLAD FOR NORGES JURISTFORBUN
Page 3 and 4: Juristkontakt 5/03 6 58 Rett i sile
Page 5 and 6: LEDEREN Hva skal NJ mene? Represent
Page 7 and 8: En siling av sivile saker inn til l
Page 9 and 10: Rune Fjeld er heller ikke redd for
Page 11 and 12: Lensmannen anmeldt for mimring En t
Page 13 and 14: Vil stille Petersen for retten Det
Page 15 and 16: Dinamo Link - Foto: Øivind Haug Va
Page 17 and 18: Med e-kurér fra Posten kommunisere
Page 19 and 20: Store protester mot justisministere
Page 21 and 22: Advokaten: - Feil i påtaler en sto
Page 23 and 24: «Da departementet henvendte seg ti
Page 25 and 26: SIVILOMBUDSMANNEN mening betenkelig
Page 27 and 28: Aktuelt kurs: Hvordan forbedre sin
Page 29 and 30: EURO INFO Konkurranselovutvalget fo
Page 31 and 32: forsett eller grovt uaktsomt forhol
Page 33: At samfunnet viser forståelse for
Page 37 and 38: FAGLIGE BLÅ SIDER Første ledd fø
Page 39 and 40: Faglige blå sider fengsling gjelde
Page 41 and 42: Brønnøysundregistrene er Norges s
Page 43 and 44: Domarfullmektig Ved Voss tingrett v
Page 45 and 46: Hankø-konferansen 2003: Påfyll ti
Page 47 and 48: stav B sier at utbetalingen ikke ka
Page 49 and 50: Brit-Toril Lundt btl@jus.no Forhand
Page 51 and 52: Tromsø har det minste av landets j
Page 53 and 54: KURS FOR TILLITSVALGTE Introduksjon
Page 55 and 56: Jurister RUNDE ÅR 85 år 19.06.191
Page 57 and 58: Jurister Vale, Stein, Kst Statsadv,
Page 59 and 60: mer kun til å skje i helt spesiell

Juristkontakt 5 - 2003

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?