Juristkontakt 5 - 2003
Juristkontakt 5 - 2003
Juristkontakt 5 - 2003
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
FAGLIGE BLÅ SIDER<br />
Forvaring som<br />
strafferettslig særreaksjon (II)<br />
Høyesterettsdommer og tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn fortsetter her sin gjennomgåelse av den<br />
strafferettslig særreaksjonen forvaring etter lovendringene som trådte i kraft 1. januar 2002. Første del av<br />
artikkelen sto i <strong>Juristkontakt</strong> nr 4/03.<br />
Av høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn<br />
3 Straffelovens § 39 e<br />
3.1. Kort om forhistorien til bestemmelsen<br />
Særreaksjonsutvalget foreslo en regel om at tidsrammen ikke<br />
bør overstige 10 år og ikke kan overstige 15 år, og dessuten at<br />
det kan fastsettes en minstetid som ikke må overstige 5 år.<br />
Det ordinære maksimum skulle altså etter forslaget være<br />
10 år og begrunnelsen var sammenhengen med utvalgets<br />
«prinsipielle syn på forvaringens anvendelsesområde som fortrinnsvis<br />
bør være saker hvor alternativet er en kortere eller<br />
mellomlang tidsbestemt fengselsstraff», NOU 1990:5 side 117.<br />
Departementet fulgte dette opp i Ot.prp. nr. 87 (1993-94). Men<br />
stortingsflertallet var av en annen mening. Det borgerlige flertallet<br />
i Justiskomitéen uttalte i Innst. O. nr. 34 (1996-97) på<br />
side 22:<br />
«Flertallet er av den oppfatning at en dom på forvaring ikke skal<br />
være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. Etter flertallets<br />
syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry<br />
dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for<br />
drap igjen kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden<br />
en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel<br />
før prøveløslatelse kan skje.»<br />
På denne bakgrunn ble gjeldende § 39 e vedtatt med 15 år<br />
som ordinært maksimum og med mulighet for 21 år. Øvre<br />
grense for minstetiden ble hevet til 10 år.<br />
Resonnementet til stortingsflertallet på dette punkt påkaller<br />
noen motforestillinger. En residivist til drap, som er det<br />
eksempel flertallet bruker, ville høyst sannsynlig få 21 års<br />
fengsel i alternativ tidsbestemt fengselsstraff. Uansett hvor farlig<br />
han bedømmes å være når ordinær tid for prøveløslatelse,<br />
dvs. 14 år er passert, jf. straffegjennomføringslovens § 42 første<br />
ledd, kan han ikke holdes tilbake i anstalt lengre enn til sammen<br />
21 år. Etter det forslag stortingsflertallet forkastet, ville<br />
denne tilbakefallsforbryteren bli idømt maksimal tidsramme<br />
på 15 år for forvaringen. Men hvis han ble vurdert som farlig<br />
etter så lang tids forvaring, kunne forlengelse skje med jevne<br />
mellomrom ved domstolens mellomkomst. Her er vi jo ved<br />
forvaringens raison d’être, dens tidsubestemthet. I prinsippet<br />
kunne den forvaringsdømte berøves friheten for resten av<br />
livet. Følgelig lå det en større grad av samfunnsbeskyttelse i en<br />
forvaringsdom med tidsramme på 15 år enn en maksimum<br />
tidsbestemt fengselsstraff på 21 år. Etter min mening blander<br />
derfor stortingsflertallet kortene når det sammenligner tidsrammen<br />
ved forvaring med en utmålt tidsbestemt fengselsstraff.<br />
3.2 Tidsramme og forlengelse – og minstetid<br />
Straffelovens § 39 e første ledd slår altså fast at ordinær tidsramme<br />
er 15 år og i særlige tilfelle 21 år, som svarer til de øvre<br />
rammer for tidsbestemt fengselsstraff for de alvorligste forbrytelser.<br />
Etter hva jeg i forrige avsnitt har gjengitt fra motivene, er<br />
det lovgivers oppfatning at valget av tidsramme i første rekke<br />
må bero på den begåtte forbrytelsens grovhet, iallfall slik at<br />
tidsrammen ikke kan settes kortere enn den alternative tidsbestemte<br />
fengselsstraff. Jeg er enig i det førstvoterende, med<br />
tilslutning av de øvrige dommere, på dette punkt uttaler i<br />
dommen 18. desember 2002 i sak nr. 2002/663:<br />
«Etter min mening kan det ikke være riktig å prøve å komme frem<br />
til et bestemt forhold mellom tidsramme og alternativ fengselsstraff som<br />
skal gjelde generelt. Forholdstallet bør kunne variere etter hvor sikkert<br />
retten mener å kunne vurdere den domfeltes farlighet mange år fremover,<br />
og det kan også ha betydning om det er tale om en særlig kort eller<br />
en særlig lang alternativ fengselsstraff.»<br />
Det sentrale og riktige i denne uttalelsen er, etter mitt<br />
skjønn, at den ikke gir anvisning på forbrytelsens grovhet som<br />
det viktigste moment ved fastsettelsen av tidsrammen. Ved å<br />
fremheve grunnlaget for en farlighetsbedømmelse for flere år<br />
fremover, knytter førstvoterende vurderingen nær opp til forvaringens<br />
mest karakteristiske og ønskede egenskap: tidsubestemtheten.<br />
Men grovheten av forbrytelsen og lengden av den<br />
alternative fengselsstraff vil også kunne få en korrigerende<br />
betydning i yttertilfelle. Ikke minst vil det i praksis kunne<br />
være vanskelig å bedømme om lengstetiden bør være 10 eller<br />
15 år på grunnlag av farligheten på domstiden, iallfall hvis<br />
domfelte er relativt ung og ikke har nevneverdig kriminelt<br />
rulleblad. I slike tilfeller kan grovheten av den begåtte forbrytelse<br />
bidra til en lengre tidsramme enn det ellers ville ha vært<br />
grunnlag for.<br />
Den rettslige betydningen av tidsrammen, som er obligatorisk<br />
og skal fastsettes, er at all løslatelse før utløpet av denne<br />
forvaringstiden skal skje på prøve med vilkår som retten normalt<br />
fastsetter, jf. § 39 f og g som jeg kommer tilbake til, og at<br />
reaksjonen som sådan opphører hvis påtalemyndigheten ikke<br />
innen 3 måneder før forvaringstidens utløp reiser sak om for-<br />
<strong>Juristkontakt</strong> 5 • <strong>2003</strong> 35