Spenningsnytt februar 11.pdf

Samarbeid
98,2 % av fysioterapeutene hadde
samarbeid i ulik grad med forskjellige
faggrupper og offentlige instanser.
Avhengig av arbeidssted
besto samarbeidet av telefonkontakt,
møter og/eller rapporter til
lege, psykolog, NAV, psykiatritjeneste
i kommunen, barne- og
ungdomspsykiatriske avdelinger og
annet, eller ukentlig/daglige møter i
forbindelse med rapporter/teammøter
ved ulike avdelinger med
tverrfaglig helsepersonell. Følgende
eksempler gir et inntrykk:
”Møter ved behov med legen, med
psykolog fast hver måned, i tillegg møter
på skoler med pedagogisk-psykologisk
tjeneste, lege, foreldre og lærere. I tillegg
møte på sykehus/poliklinikk med lege/
psykiater og psykiatrisk sykepleier ”(fra
privat praksis).
”Møte med psykiatritjenesten ukentlig,
ansvarsgruppemøter for pasienter med
sammensatte behov ca. 2 ganger i året.
Kartleggingsrapport/epikriser, telefoner
med leger og andre behandlere ved behov”,
(fra privat praksis og kommunal
psykiatritjeneste).
”En sjelden gang samarbeid, kontakt pr.
telefon eller møte 1-2 ganger i løpet av et
år” (fra privat praksis).
”Samarbeid med lege, psykolog, psykiatrisk
sykepleier, pedagoger, voksenpsykiatrisk
poliklinikk, barne- og ungdomspsykiatrisk
avdeling, NAV, psykologisk-pedagogisk
tjeneste, koordineringsmøter
i forbindelse med individuell plan,
møter ca. annen hver uke” (fra privat
praksis).
”Samarbeider med både lege og psykolog
som har praksis samme sted. Mange
”uformelle” møter pr. uke” (fra privat
praksis).
”Daglige møter, samarbeidsmøter, teammøter,
arbeidslunsj” (fra psykiatrisk
avdeling).
”Ingen faste møter, kun telefonkontakt med
psykiater, lege” (fra privat praksis).
”Samarbeid lege, psykolog, sykepleier,
manuell terapeut” (fra privat praksis og
spesialisthelsetjeneste).
”5 møter i uken, psykiater, leger, psykologer,
sykepleier, hjelpepleier, miljøterapeut
12 Spenningsnytt nr.1, februar 2011
og idrettskonsulent” (fra psykiatrisk
avdeling).
”3 behandlingsmøter pr. uke med lege,
psykiater, psykolog, psykiatrisk sykepleier,
sosionom” (fra psykiatrisk poliklinikk).
Informanter
44,6 % (75 av 168) av de som svarte
på kartleggingsundersøkelsen var
villige til å være informanter. 37,5
% av fysioterapeutene (27) som fikk
henvist fra 8 og flere pasienter
(8-40) med PTSD diagnose i året,
hadde også signifikant gruppe med
henviste pasienter hvor det i behandlingsprosessen
framgikk symptomer
eller reaksjoner som kunne
ha sammenheng med traumatisk
stress (Pearson Chi-square = 8,4 og
p = .004). Av disse var 17 villige til
å være informanter. Gjennomsnittsalder
blant disse fysioterapeutene
var 48 år. Følgende fylker var representert:
Oslo (2), Akershus (1),
Buskerud (1), Hordaland (3), Nordland
(1), Møre og Romsdal (1),
Nord-Trøndelag (2), Vestfold (2) og
Sør-Trøndelag (4). 15 av fysioterapeutene
hadde spesialistkompetanse.
Spesialistkompetanse ble gitt
mellom 1990 og 2009. 7 av fysioterapeutene
hadde psykomotorisk
utdanning i NFF´s regi med gammel
ordning, de resterende hadde
videreutdanning fra Høgskolen i
Oslo eller Tromsø. Et par med
høgskoleutdanning anga ikke sted
for utdanning. Avsluttet år for
videreutdanning var mellom
1970-2000. 12 av fysioterapeutene
arbeidet i privat praksis, 4 var ved
ulike distriktspsykiatriske sentre og 1
ved psykiatrisk avdeling. Alle fysioterapeutene
hadde samarbeid formelt
eller uformelt med andre faggrupper
eller NAV, pedagogisk
psykologisk tjeneste eller annet.
Samarbeidet foregikk i form av
telefonsamtaler eller i ansvarsgruppemøter,
behandlingsmøter eller
koordineringsmøter.
Alle hadde etterutdanning/kurs i
forbindelse med traumer. De mest
nevnte var kursrekken ”Sporene i
kroppen etter sjokktraumer”,
”Karakterstrukturer og traumer”
ved Karen Margrethe Sæbø. Disse
kursene er lagt opp med tanke på
en opplevelsesorientert pedagogikk
FAG
som veksler mellom teori og praksis.
Noen av temaene her er knyttet til
personlighetsdannelse, forskjell
mellom samspillerfaringer og
enkeltstående traumatiske begivenheter
og sjokk, ressursene hos den
traumatiserte, hvordan håndtere
sjokk i praksis, samt ulike elementer
i bearbeidingsprosessen. Enkeltvis
ble traumeutdanninger som Bodynamic
sjokk- og traumeterapi og
Somatic Experiencing nevnt.
De fem mest vanlige
funnene
Blant fysioterapeutene som svarte
på undersøkelsen var de fem mest
vanlige funnene som ble rapportert
hos pasientene knyttet til
muskulatur (141), smerter
(116), respirasjonen (103) angst
(76) og kroppskontakt/bilde
(58). Eksempelvis nevnes funn fra
muskulatur som ”forhøyet spenning
i muskulatur”, ”høy eller lav muskulær
stivhetsgrad”, ”stramt muskelpanser
eller slapp hypoton muskulatur”,
”stram muskulatur”, ”økt
muskulær beredskap”. Som funn i
forbindelse med smerter nevnes:
”smerter”, ”smerteproblematikk/
fravær av smerte”, ”muskelsmerter”,
”kroppssmerter”, ”smerter
i nakke, skulder, korsrygg”, ”mye
ømhet og smerter”, ”muskelskjelettplager”
og ”hodepine/migrene”.
Som eksempel på respirasjonsfunn
nevnes: ”bremset respirasjon”,
”kontrollert pust”, ”puster lite”,
”nedsatt basal respirasjon”, ”innskrenket
og kontrollert respirasjon”,
”høykostal respirasjon”, ”tung
pust”, ”utydelig pust”. Som funn i
forbindelse med angst nevnes:
”angst”,” panikklidelse/sosial
angst”, ”angst/uro”, ”angst/depresjon”,
”mye angst”, affektfobi”. I
forbindelse med kroppskontakt/
bilde nevnes: ”Kroppsbildeforstyrrelser
av alle mulige typer”,
”redusert evne til å kjenne etter i
egen kropp”, ”manglende kroppskontakt/fornemmelse
/fraspalting”,
”nedsatt kroppskontakt og nedsatt
kontakt med egne følelser”, ”nedsatt
kontakt med kroppen, tankene
styrer”. I tillegg ble også beskrevet
en gruppe med autonome reaksjoner
(53) for eksempel: ”hyperaktiv
autonom aktivitet”, ”diverse
symptomer knyttet til det autonome