Futharken – vårt første alfabetKARIN FJELLHAMMER SEIMNÅR VI SKRIVER NORSK I DAG, brukervi de bokstavene som kalles latinskebokstaver. De er ordnet i en fastrekkefølge når vi presenterer dem, ogdenne faste rekken av bokstaver kallervi et alfabet. Ordet er satt sammen avnavnet på den første og den andre bokstaven(alfa, beta) i et alfabet som ereldre enn vårt latinske, nemlig det greske.De bokstavnavnene som grekernebrukte, var ord som ikke betydde noepå gresk. De var overtatt fra eldre alfabeterfor semittiske språk, der navnenepå bokstavene var vanlige ord i språket.Bokstavnavnene angir lydverdienav tegnet etter det vi kaller det akrofoneprinsippet, som går ut på at den førstelyden i navnet angir den lydverdientegnet har. Navnene på de latinske bokstavenebestår derimot bare av lydverdien(f.eks. a, e) eller av lydverdienpluss en støttevokal foran eller etter(f.eks. be, eff).I prinsippet står hver bokstav i etalfabet for en språklyd, det vi kaller etfonem, og det er vanlig å kalle allefonemiske skriftsystem for alfabetskrift.Andre steder i verden fins det skriftsystemsom ikke er alfabetiske, men somnoe forenklet kan kalles henholdsvisstavelsesskrift og ordskrift. Alfabetskriftener den mest økonomiske skriftenhvis en tenker på antall tegn en måbeherske, for det er et svært begrensetantall kontrasterende språklyder somskal til for å bygge opp samtlige ord iet språk, neppe særlig flere enn 40 pådet meste.Alfabetisk skrift er slik sett en genialoppfinnelse, og sannsynligvis er dengjort bare én gang, selv om det nå finsmange ulike alfabeter. Det antas at allei siste instans går tilbake på skriften tilsemittiske folk som bodde innerst vedMiddelhavet seinest rundt 1000 år f.Kr.Men heller ikke de skapte alfabetet sittfra intet, de hadde en lang skrifttradisjoni denne delen av verden å bygge på.Fra etruskisk til latinGrekerne overtok alfabetet fra fønikerne,som var et semittisk folkeslag.Etruskerne i Italia skal ha lært alfabetskriftav grekerne igjen, og romernelaget sitt alfabet – det latinske – etterkanskje både gresk og etruskisk forbilde.Romerne erobret store deler avEuropa, og dermed fikk det latinskespråket, og ikke minst det latinskealfabetet, stor utbredelse. Til Nordenkom romerne aldri som erobrere, hitkom det latinske alfabetet først medkristendommen og den kristne kirkeorganisasjonen.I dag er vi så vant tildenne skriften at vi knapt tenker overat det slett ikke er noen selvfølge atspråket vårt, enten det nå gjelder i dageller for tusen år siden, må skrivesmed akkurat disse skrifttegnene. Menvi bør ha klart for oss at skrifttegn og12 SPRÅKNYTT 4/<strong>2005</strong>
språk er to forskjellige fenomener sombåde kan og bør holdes fra hverandre.Nesten tusen års forsprangDa den internasjonale kirkeorganisasjonenetablerte seg i Norge på 1000-tallet og brakte med seg sitt eget overnasjonalespråk, latin, og et eget settskrifttegn som dette språket ble skrevetmed, eksisterte det allerede et annetsett med skrifttegn her. Disse skrifttegnenekalles runer, og de hadde vært ibruk her i landet i bortimot tusen år dadet nye alfabetet kom hit. De ble ogsåbrukt ellers i Norden og på De britiskeøyer, og i den eldste tiden fins detdessuten runeskrift en del steder påkontinentet.Også runene er en alfabetisk skrift,og vi møter den første gang i det andrehundreåret av vår tidsregning, ifølgearkeologisk datering av de eldste gjenstandenemed runeinnskrift, som erløsgjenstander som våpen, smykker ogkammer. Funnene er spredt tynt utoverstore deler av Europa, med tettere konsentrasjoni det som i dag er Danmarkog Sør-Sverige. Ut fra det vi kjenner tilnå, er den eldste sikre runeinnskriftenfunnet på Fyn, og den står på en beinkamdatert til ca. 160 e.Kr. Den nesteldste står på en lansespiss fra Totenfra ca. 180 e.Kr. Etter hvert kom det ogsåruneinnskrifter på stein, og her er detNorge og Sverige som har de eldste.SPRÅKNYTT 4/<strong>2005</strong>Eldre og yngre futharkDenne eldste runeskriften regnes somfellesgermansk. Men på kontinentet serdet ut til at den forsvinner etter hvertsom kristendommen kommer meddet latinske alfabetet. På den andresiden av Den engelske kanal og i Nordeneksisterte de to skriftsystemenevidere side om side i lang tid. I Norgegikk antakelig runene av bruk som utbredtog levende skriftsystem før reformasjonen,men det er vanskelig åtidfeste det nøyaktig. De såkalt etterreformatoriskeruneinnskriftene i en delnorske bygder representerer neppekontinuitet fra middelalderen. De ersannsynligvis kommet i omløp igjenvia runer i trykte bøker.Det har vært en del diskusjon omhvilket middelhavsalfabet som kan havært forbildet for runene, og hvilkenfolkegruppe som skal få æren av å halagd runeskriften. De fleste runeforskeremener nå at det latinske alfabetetstod modell. Den eller de som konstruerteruneskriften, har vært germaneresom kjente Romerrikets språk ogskrift, men som ønsket et eget alfabetfor sitt språk. Hvorfor de ikke nøydeseg med bare å overta det latinske alfabetet,vet vi ikke, og vi vet heller ikkehvem de var, og hvor de bodde. Mendet ser ut til at det var et poeng å markereseg som annerledes, for ikke bareer skrifttegnene litt forskjellige fra delatinske, men også rekkefølgen de presenteresi, avviker sterkt fra rekkefølgeni alle andre alfabeter. Det latinskeog det etruskiske alfabetet hadde overtattrekkefølgen i det greske, som varovertatt fra det fønikiske alfabetet.Andre avleggere av det greske alfabetet,f.eks. det kyrilliske, overtok den greskebokstavrekkefølgen. Men de runeinnskriftenesom bare lister opp alle skrifttegnenei dette skriftsystemet, viser enhelt annen rekkefølge. Den ser mednoen små variasjoner slik ut i normaliserteruner og deretter skrev-et om(translitterert) til latinske bokstaver:13