Overskrift linje to Kjemisk tilstand i vegnære innsjøer - Nei til salt

1. InnledningStatens vegvesen ved Vegdirektoratet har ønsket en undersøkelse for å belyse de vannkjemiske konsekvenseneav avrenning fra veger til vegnære tjern og innsjøer, samt omfanget av påvirkede innsjøer i de mesttraffikerte/saltede vegene i Sør-Norge.Avrenningsvann fra vegoverflater, og fra de nærmeste områdene omkring vegene, inneholder forurensningerfra selve trafikken, fra vegbanen og fra drift og vedlikehold av vegene. Forurensningene består i første rekkeav vegsalt (NaCl), en rekke tungmetaller og PAH (Polyaromatiske hydrokarboner). Mengdene ogkonsentrasjonene av forurensninger i avrenningsvannet varierer generelt sett med trafikktettheten, typevegdekke, og forbruket av vegsalt (Bækken 1993, Amundsen & Roseth 2004), men påvirkes også av faktorersom for eksempel nedbør, kjøreadferd og hastighet.Vegsalt inntar en spesiell stilling fordi det brukes i store mengder, det løses lett i vann, og følger derfor vannstrømmene.Konsentrasjonene av salt i resipientene kan derfor forventes å øke. Vann med høy konsentrasjonav salt er tyngre enn vanlig ferskvann. Det kan medføre at slik avrenning ikke blandes inn i de øvrigevannmassene når det renner ut i tjern og innsjøer, men legger seg som et tyngre sjikt på bunnen.Normalsituasjonen for norske tjern og innsjøer er at vannet sirkulerer to ganger i året; vår og høst. Dette skjerfordi tetthetsforskjellene mellom vannet i dypet og i overflaten på disse tidspunktene er liten (pga litentemperaturforskjell), og at det vindbeskyttende islaget forsvinner om våren. Det skal derfor små krefter til for åsirkulere alt vannet i innsjøen. Det er vindkreftene som setter i gang sirkulasjonen. Når det så introduseres ettyngre vannlag på bunnen, kreves det større krefter for å fullsirkulere vannet i innsjøen. I noen tilfeller vilderfor innsjøen ikke sirkulere. Da oppstår det et vannlag på bunnen der oksygenet ganske snart brukes opp, ogder det heller ikke fylles opp igjen fordi sirkulasjonen uteblir. Det medfører et nytt kjemisk regime, og detoksygenfrie området blir utilgjengelig for dyr og planter. I de tilfeller der bunnen av innsjøen innholder myefosfor vil dette løses ut, noe som videre kan medføre fosforlekkasje til overflatevannet, og medføreeutrofiering med økt algevekst. Innsjøer med permanent kjemisk skiktning og oksygenfritt bunnvann finnesogså naturlig (meromiktiske innsjøer), men de er meget uvanlige i Norge.Det er tidligere gjort undersøkelser av saltpåvirkninger i innsjøene Svinesjøen og Padderudvannet (Bækken ogJørgensen 1994, Kjennsmo 1997, Bækken og Færøvig 2004). Disse har vist at salttilførselen i stor grad kanpåvirke stabiliteten til vannmassene. Det er også dokumentert at salt avrenningsvann kan legge seg langsbunnen i grunne fordrøyningsbasseng (1 m dype), særlig når isen beskytter mot vindgenerert sirkulasjon(Bækken et al. 2005).Tungmetaller og PAH i vegavrenningen er i stor grad knyttet til partikler. Disse forbindelsene vil derfor for endel holdes tilbake i grøfter og vegkanter. Etter at de kommer ut i tjern og innsjøer vil en betydelig andelsedimentere på bunnen (Bækken & Færøvig 2004). En mindre andel vil imidlertid kunne holde seg løst i selvevannfasen. Dette avhenger av typen metall og den øvrige vannkjemien. Høye konsentrasjoner av saltsmeltevann i grøfter øker mobiliteten til tungmetallene her, og gjør at de lettere transporteres til resipientene.Den foreliggende undersøkelsen omhandler de kjemiske forholdene i vannfase og sediment i 59 innsjøer i Sør-Norge høsten 2005. Som kontroll (referanse) er det brukt data fra et tilsvarende utvalg innsjøer i NIVAsdatabaser.9